Som tatt ut av en krimroman?

Et sommersted, en strand fullpakket av badegjester i de varme sommermånedene, står øde og forlatt på disse kalde vinterdager. Sørlandsidyll forbinder vi kanskje ikke med truende skyer og iskald vind, men stemningsfullt, ja, det er det. Jeg fotograferer de hissige bølgene, de mørke skyene og den myke, kalde snøen. Bildene minner aller mest om bokomslagene man finner på krimromaner. Skulle jeg kanskje skrive krimroman som mitt neste prosjekt?

Jeg betrakter omgivelsene gjennom kameralinsen. Snart er vinteren over, og snart vil snøen smelte fra disse benkene, dette fyrtårnet og de vakre sanddynene som gjemmes under millionvis av iskrystaller. Snart, men ikke riktig enda.

Mamma har lånt bort sin lilla boblejakke til meg. Hun passer på meg som om jeg fortsatt var det lille barnet som nektet å gå med votter og lue. Den lille jenta som ville gå med sommerkjole året rundt og ikke forstod viktigheten av å kle seg godt når vinden uler og minusgradene kryper på. Alt jeg ønsket var å føle meg fin.

Innerst inne er jeg egentlig fortsatt denne lille jenta. Jeg nekter fortsatt å gå med hansker og trer sjelden på meg ei lue, med mindre jeg mener det gir antrekket det lille ekstra; en chic touch. Boblejakke synes jeg ikke er noe stas, og jeg føler meg som ei svær, lilla bolle her jeg trasker rundt i snøen iført mamma sin varme dunjakke.

Julien har sendt meg en liten oppdatering fra hjemmet vårt. De har hele tjue varmegrader i Toulouse nå. Sol og skyfri himmel. Åh, så deilig, tenker jeg. Bare tanken på å kunne sitte ute på balkongen iført sommerkjole og solbriller, får meg til å lengte tilbake til leiligheten vår.

Misunnelig er jeg, men likevel er jeg glad for å være på besøk i mitt vakre lille hjemland og ute på reise fra by til by, sammen med to mennesker som betyr alt for meg. Min mamma og min stefar.

Min lille familie i Norge…Som egentlig ikke er så norsk i det hele tatt. Mamma kom til Norge fra Polen på midten av åttitallet, og min kjære stefar kom hit fra England på slutten av syttitallet. De kom hit av totalt forskjellige grunner, og endte til slutt opp sammen – mange, mange år senere. Av ren tilfeldighet.

Og her er jeg, på besøk i Norge. Landet jeg er født og oppvokst i.

Vi titter ut mot havet og prater om livet, døden og alt i mellom. Ingenting er tabu. Med unntak av det faktum at jeg nekter å tre på meg hansker selv når minusgradene kjøler meg ned til det ukomfortable.

Når jeg dør, ønsker jeg å få min aske spredd i Nordsjøen, slik at både Norge og Frankrike kan få en del av meg, informerer jeg mine foreldre, mens vi lytter til den avslappende lyden av bølgeskvulp.

Ikke si sånt, sier min bekymrede mamma, som om jeg var i ferd med å planlegge en tidlig avskjed. Forhåpentligvis skjer det ikke før om mange, mange år, sier jeg, og smiler.

Hennes fortvilte øyne forteller meg at det er lurest å avslutte dette dystre temaet, så vi går tilbake til å knipse flere bilder. Av meg, av henne, av stefaren min.

Bilder av vinterversjonen av den ellers så idyllisk badestranden Sjøsanden  i Mandal.

Den ultimate inspirasjonskilde til å skrive en krimroman helt utenom det vanlige.

snøkledde benker

lilla boblejakke

sjøsanden vinter

mandal sjøen

rødhette mamma

 

 

 

 

Advertisements

#Throwback Torsdag: På denne datoen for 1, 2 og 3 år siden var jeg i… Belgia, på Sørlandet og i USA!

Jeg elsker å mimre tilbake til steder jeg har vært, ting jeg har gjort og menneskene som har opplevd alt det rare, det spennende og det morsomme sammen med meg.

Siden det tross alt er Torsdag, passer det greit med en liten #throwback. Tre på deg ullsokkene og sett deg i sofaen ved siden av meg, så skal vi bla gjennom fotoalbumet sammen over en kopp kakao foran peisen. La meg være den kjipe bestemoren som holder deg fast mot din vilje og tvinger deg til å høre på historie-fortellingen min. 

Her er en #throwback til hvor jeg var på denne datoen, for ett, to og tre år siden. 

Det var en gang i 2014…

Jeg bodde i USA og hadde tatt meg fri fra jobb for å reise med buss fra Orlando (Florida) til Savannah (Georgia) helt alene. Det høres kanskje enkelt og greit ut, kanskje til og med fredelig, men slik er det faktisk ikke. Ikke i Orlando.

Busstasjonen holder nemlig til i selve ghettoen; Orange Blossom Trail. Navnet får det til å høres ut som et aldeles nydelig sted, men OBT har ingenting med appelsinblomster å gjøre. Området er preget av prostitusjon, hard narkotika, tung kriminalitet og fattigdom. Ei enslig, europeisk jente har ingenting på den busstasjonen å gjøre.

Jeg har aldri opplevd en halvtime så langsom som den halvtimen da jeg ventet på bussen til Savannah.

throwback torsdag

Vel fremme i Savannah, stakk jeg innom en bensinstasjon for å kjøpe meg noe å drikke. Butikkselgeren sto ved disken og leste pornoblader. Normalt. Jeg lot som ingenting, betalte for vannflaska mi og spurtet videre i retning hotellet. Alt jeg ønsket nå var å sjekke inn, gå på do, og dra ut for å utforske byen. Og ikke minst finne benken som Forrest Gump sitter på mens han sier “life is like a box of chocolate, you never know what you gonna get”.

Benken var ikke lenger der.

sørstatene

Savannah var uansett en fantastisk by, med sin sørstats-sjarm og sine mange unike foretninger. Kunstforhandlere, håndlagde smykker, små bakerier, kafeer og uavhengige små klesbutikker var det mange av. Ble det noe shopping? Yes, ma’am!

Det var en gang i 2015…

Tidligere på året valgte jeg å flytte til Frankrike for kjærlighetens skyld. Da mamma har bursdag i Oktober, valgte jeg å komme hjem på besøk for å feire den store dagen sammen med henne og stefaren min. I stedet for å bli værende hjemme hos dem i Stavanger, tok vi oss like greit en tur til Risør for å kose oss på hyttetur med brettspill, fred og ro.

I teorien var dette en fantastisk idé. I praksis, tja, ikke så veldig.

risør hyttetur

Det pøsregnet omtrent hele helgen mens vi var i Risør, og vi kjedet oss halvt ihjel. Hadde det ikke vært for at min polske mamma alltid har med seg noe sterkt å drikke på, når vi drar på helgtur et eller annet sted, så hadde jeg gått av hengslene. TV’en hadde elendig signal, WiFi hadde vi ikke, og da både mamma og stefaren min er utlendinger, funket det dårlig å spille norske Trivial Pursuit hvor omtrent halvparten av spørsmålene omhandler Norge og Norsk kultur. Scrabble funket like dårlig. Og Yatzi har jeg blitt påtvunget såpass mye opp gjennom årene at jeg omtrent får lyst til å spy bare jeg ser de terningene.

risør

Søndag var det solskinn og blå himmel. Dagen vi skulle pakke og reise hjem igjen. Selfølgelig.

Det var en gang i 2016…

Julien (min bedre halvdel) og jeg, bestemte oss for å kjøre fra Paris til Antwerpen og videre til Brussel. Det høres kanskje vanvittig langt ut, men det er kun snakk om 2-3 timers kjøretur. Og til vår store overraskelse (etter alt som har skjedd i Frankrike og Belgia), ingen grensekontroll.

belgia

Jeg hadde lenge mast om å reise til Antwerpen, etter å ha sittet en hel kveld på fest og lyttet til en full ukjent fyr fortelle historien om da han var der, og hvor mye han lengtet tilbake til livet i Belgia – og de barmfagre, vakre kvinnene som ga ham mer omsorg og varme enn han noensinne hadde opplevd i Norge, utenfor livmora si.

antwerpen

Selv var jeg ikke på jakt etter en omsorgsfull dame, bare så det er sagt. Jeg var derimot mer interessert i den delen av historien som omhandlet fin arkitektur og fantastisk god øl.

Og det fikk jeg. I bøtter og spann (ikke bokstavelig talt).

Da var fotoalbumet bladd gjennom, kakaoen drukket opp og historiefortellingen over for denne gang. Kom gjerne tilbake om du ønsker flere #throwback Torsdager i sofaen sammen med meg.