Venninnetid og gratis lykke på den Franske Riviera

Jeg er glad. Virkelig glad.

Rød som en kokt hummer, med legger fulle av betente myggstikk som ligner enorme blåmerker, er jeg ikke akkurat et glamorøst eksempel på et heldig kvinnemenneske som nettopp har returnert fra helgetur på den Franske Riviera. Samtidig kunne jeg ikke vært mer fornøyd enn det jeg er nå. Denne helgen har vært helt fantastisk!

Ikke har jeg spradet rundt i designertøy eller i bikini fra store kjente motehus. Ikke har jeg grillet kroppen til et gyllenbrunt nivå ute på dekk på en privat båt eid av noen i vennekretsen til familien min. Ikke har jeg menget meg sammen med glamorøse mennesker som drikker champagne for å slukke tørsten og spiser blini med kaviar når lysten på litt snacks melder seg. Eller, litt champagne ble det, jo. Og trøffel. Focaccia smørbrød med sort trøffel er jo ikke akkurat hverdagskost.

Luksusbåter, luksushotell, kjendiser og dyre merkevarer danner dette svært så stereotypisk bildet av hvordan en helg i Cannes og Saint Tropez ser ut. Men byene har jo så mye mer å tilby, for alle og enhver, og jeg kan helt ærlig si at jeg har blitt glad i Cannes, forelsket i Saint Tropez og lykkelig over å ha fått muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med ei av mine beste venninner.

De myke sandstrendene i Cannes, med behagelig vanntemperatur og små forsiktige bølger som såvidt treffer deg i det du vasser ut i vannet, er nøyaktig hvordan en badestrand skal være. Byens eldste bydel, Le Suquet, er en bortgjemt perle og et fantastisk utsiktspunkt.

Saint Tropez har den gamle sør-franske sjarmen som jeg elsker. Smale gater med blomsterkledde vegger, kunstgallerier – og da vi var der; et stort lørdagsmarked på torget.

Jeg kunne sikkert tatt meg råd til luksuriøse ting om jeg ønsket det. Å spise haute gastronomie er jo absolutt en fryd. Men, selv i byer som Cannes og Saint Tropez er det slettes ikke noe problem å feriere selv uten å ha et høyt budsjett å forholde seg til. Du vil fortsatt kunne kose deg med sol, bading, kulturliv og restaurantbesøk!

Når det er sagt, selv når man faktisk kan, er det ikke alle som ønsker å spise et fem retters måltid på dyr restaurant, overnatte på luksushotell eller dra ut på nattklubber som VIP Room – selve mekkaet for jetsettere og pretensiøse statusjegere.

Med liten håndbagasje og kamera på slep, fløy jeg med lavprisfly fra Toulouse og dro videre med ekspressbuss fra Nice til Cannes. Etter en lang og slitsom arbeidsdag hadde jeg nå hastet meg fra punkt A til B, for å besøke ei av mine nærmeste venninner. Hun som jeg skulle feire bursdagen sin sammen med for noen måneder tilbake, hadde det ikke vært for flystreiken som ødela muligheten vår for en gjenforening.

Ett helt år har gått siden sist vi så hverandre, men fortsatt er vi like nære som før. Forrige gang besøkte jeg henne i London. Nå bor hun i Cannes. Neste år flytter hun til Paris.

I London bodde hun på kollektiv sammen med ni andre mennesker. Nå leier hun en koselig liten leilighet helt for seg selv i Le Cannet, et fredelig sted som ligger tjue minutter med buss fra Cannes.

Stadig beklaget hun seg og sa at det ikke er noe å finne på i nabolaget hennes. Ingen spennende barer, kjedelige butikker, altfor stille og rolig. Altfor mange pensjonister. Cannes var heller ikke noe spesielt spennende, mente hun. Livredd for at jeg skulle finne på å kjede meg denne helgen, kom hun stadig med ideer til utflukter og aktiviteter som vi kunne ta buss eller ferge til.

Jeg er ikke her for å være turist eller for å leke jetsetter, spøkte jeg innledningsvis, før jeg fortsatte; jeg er her for å tilbringe tid sammen med deg. Uansett hva vi ender opp med å finne på, så kommer jeg til å ha det gøy, fordi det er vi som finner på ting sammen.

Et lite øyeblikk så hun noe forvirret ut, men ansiktsuttrykket endret seg raskt til et smil. Et ekte smil.

Hun fortalte meg videre om venninner som hadde kommet på besøk og krevd at hver eneste dag sammen skulle gå til shopping, private strender med dyr inngangpris og soling men ikke bading (på grunn av sminke og løshår). Hver kveld skulle det festes på dyre utesteder. Alt skulle selvsagt dokumenteres på sosiale medier. Selfies og selvskryt hvert eneste ledige øyeblikk.

Venninna mi beskrev hvordan dette fikk henne til å føle seg enda mer ensom og alene enn det hun gjør når hun faktisk er alene. Hun vil jo gjerne at venninnene sine skal få lov til å gjøre det dem ønsker å gjøre når de først er på besøk i ny by, men samtidig har jo også hun egne behov, egne ønsker og et eget budsjett å forholde seg til. Når det gjelder telefonbruk og sosiale medier; er det ikke egentlig ganske frekt å bruke all sin tid på å snappe, instagramme og alt som er, når man først er på besøk hos noen man ikke har sett på lenge?

Vi endte likevel opp med å ta en dagstur til Saint Tropez. Men vi endte også opp med å tilbringe samme kveld på sofaen foran TVen hennes, mens vi så film og pratet om tiden da vi jobbet sammen i USA og hvor mye som har forandret seg siden den gang.

Vi tilbrakte også noen timer på stranda i Cannes. Den offentlige, vel å merke. I over en time svømte vi- og fløt rundt i det deilige vannet og hadde det like gøy som alle småbarna som plasket rundt oss. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvordan håret mitt så ut, akkurat der og da.

Ekte glede er ikke å se bra ut på sosiale medier eller å fronte den perfekte fasade.

Ekte glede er alle de ekte smilene, den genuine latteren, alle de gode samtalene og minnene som skapes sammen med dem man er glad i. Uansett budsjett.

Ekte glede er alt det man gjør som man glemmer å dele på sosiale medier.

Deler noen bilder fra Le Cannet, der hvor min venninne bor. Idyll, sier jeg.

frankrike le cannet

fontene restaurant

le cannet park

blomstervegg

Focaccia smørbrød med ost, skinke og sort trøffel. Deilig!

trøffel smørbrød

 

(Mer om både Cannes og Saint Tropez kommer i senere innlegg).

Advertisements

Hvorfor jeg elsker Narbonne i Sør-Frankrike

“Seriøst? Skal du til Narbonne…uten meg?”

Disse var ordene kjæresten min klarte å lire av seg, da jeg fortalte ham om mine planer om å være ute på reise i en ukes tid for å oppleve mest mulig den siste uken min som “kvinne i tjue-årene”, før det var tid for meg å tre på meg voksen-buksa og være tretti. Man kan vel kanskje kalle det en svært tidlig midtlivskrise. Dette var i fjor, i mai måned.

Lite visste jeg at han egentlig pønsket på å ta meg med til Narbonne en eller annen gang, langt frem i tid. Lite visste jeg at han visste spesielt mye om Narbonne i det hele tatt. Eneste grunn til at Narbonne i det hele tatt havnet på agendaen, var fordi jeg skulle videre til Spania og ønsket et sted å overnatte mellom Toulouse og Girona, for å slippe å løpe fra buss til tog, og videre til tog nummer to.

Praktisk beliggenhet førte meg altså dit. Og praktisk ble det. Kun to timer med buss fra Toulouse (som jo nå er byen jeg bor i), og vips, så befant jeg meg midt i sentrum av en ny og spennende by som jeg gledet meg til å utforske.

frankrike reise

I dét jeg ankom Gare Routière (busstasjonen), ble jeg møtt med solskinn og varme. Antrukket i sort prikkete bomullskjole, nylonstrømpebukse og olajakke, var jeg glovarm som aldri før. Kontrasten var stor, mellom sterk vind og høljeregn i Paris og sommertemperatur i Narbonne – og jeg klaget ikke. Blå himmel og herlige varmegrader var nå et hyggelig gjensyn!

benk

Jeg overnattet på en sjarmerende Bed&Breakfast som het La Maison Gustave. Ei smilende jente i tidlig tjue-årene ønsket meg velkommen og hjalp meg å bære den lille trillekofferten min opp alle trappetrinnene som ledet oss til det som skulle være rommet mitt. Et koselig rom, pent dekorert i lyse farger og skandinavisk interiør. Fra vinduet hadde jeg en fantastisk flott utsikt mot Palais des Archevêques – et historisk palass som nå huser diverse museer.

bed and breakfast

Jeg tok av meg min altfor varme strømpebukse og lot jakken ligge igjen på rommet, før jeg dro ut for å besøke alt som Narbonne hadde å by på. Etter å ha beundret palasset (Palais des Archevêques) på avstand fra vinduet mitt, var jeg klar for å se det – og fotografere det – på nært hold. Jeg gledet meg også til å besøke Narbonne Katedralen som ligger vegg i vegg med palasset, og til å sette meg på en benk ved kanalen (Canal de la Robine) som renner gjennom byen, og kanskje spise noen godsaker fra et av byens bakerier, og samtidig la beina få slappe av og få solt seg litt.

vindu

Selv om jeg egentlig liker å late som jeg ikke er det, så kommer jeg nok (dessverre) alltid til å være den stereotypiske kvinnen som elsker å dra på shopping. Fingrene mine klødde etter å bruke penger på noe nytt – måtte det være småkaker, nye bøker, sandaler, hårprodukter, uansett hva. Men, siden jeg måtte forholde meg til et budsjett på overførte penger fra mamma (etter å ha blitt ranet i Paris samme dag som jeg reiste), bestemte jeg meg for å ikke kjøpe noe som helst, men heller bruke litt ekstra på et fint måltid senere på kvelden. Dermed kjøpte jeg kun et bakverk fra et bakeri, og holdt meg like greit unna butikkene.

religieuse

Og det bakverket ble det mye søl av. Kaken, en religieuse (oversatt: religiøs), var god, men ikke gudommelig god – og i tillegg var det litt av et frustrasjonsmoment å få bort all den klissete sjokoladekremen fra fingrene mine. Hver gang jeg satte tennene i kaken, begynte sjokoladekrem å tyte ut fra alle kanter. Hvordan det er mulig å i det hele tatt stappe så mye sjokolade inn i en så liten kake, er et under for meg. Hvorfor har ingen fortalt meg at man egentlig burde spise disse med skje, og aldri med hendene?

Ansiktet mitt så til slutt ut som en to-årings fjes, etter å ha spist sjokoladekake for første gang i sitt liv. Det var da enda godt jeg ikke var ute etter å imponere eller se fin ut for noen!

Jeg vandret rundt i et par timer, til føttene mine var begynt å verke, takket være kombinasjonen av dårlige sko og svette føtter som ikke helt hadde tilpasset seg til varmen enda. Jeg burde da vite at ballerinasko ikke egner seg til lange utflukter.

sentrum

Nysgjerrig på hva annet Narbonne hadde å by på, stakk jeg innom turistkontoret for å få mer informasjon. Til glede for kjæresten min, er det mer enn nok av ting å gjøre i nærheten av Narbonne. Ting som jeg ikke fikk gjort…fordi man behøver bil for å komme seg frem. Smålig skuffet, tok jeg beina fatt og trasket fra gate til gate på jakt etter skjulte skatter. Jeg endte opp med å forville meg inn i gater hvor det ikke fantes annet enn hus og små blokker. Og en pub. En gammel mann som satt på puben og drakk øl, lo av meg og ropte på fransk, “det er tydelig at du har gått deg vill, lille jente”. Lille jente. Jeg lot de ordene synke inn, mens jeg funderte over midtlivskrisen min.

pub

Jeg avsluttet kvelden med et litt dyrt, men fantastisk måltid hos Restaurant Gaia. Et spisested anbefalt av den smilende resepsjonisten.

Servitørene virket overrasket, forvirret og til dels ukomfortable, over å se noen be om et bord…for én person. Ei ensom dame, uten følge. Så utrolig sørgelig, tenkte dem vel. Men vi som reiser alene, vi må da vel også få lov til å spise fin mat vi også, får vi ikke?

suppe

Etter å ha fått en litt merkelig velkomst, angret jeg ummidelbart på å ha dratt til en slik restaurant på egenhånd. Jeg burde ha bestilt takeaway mat fra en eller annen fastfood-kjede i stedet. Da ville jeg i det minste følt meg mindre utilpass. Men å reise seg opp fra bordet og stikke, rett etter å ha satt seg ned og fått tildelt en meny, ville bare sett enda mer latterlig ut, så jeg bestemte meg like greit for å bli.

middag

Jeg bestilte en tre-retters middag, og glemte samtidig at jeg jo tross alt var den rare dama som satt helt alene, og jo burde gått for en hovedrett, spist den lynkjapt og forlatt lokalet så kjapt som mulig. I tillegg bestilte jeg en halv flaske vin, da restauranten ikke kunne tilby kun ett glass til maten. Javel. En halv flaske vin skulle jeg drikke helt alene. Nå var jeg ikke bare den tragiske dama som satt helt alene på fin restaurant. Nå var jeg den tragiske dama som drikker alene, i tillegg. Akk og ve!

Til orientering; jeg ble meget godt brisen, og kjæresten min ble bombardert med “du skulle vært her” meldinger, samt bilder av matrettene mine fra alle mulige vinkler. Mellom forrett og middag kom en av servitørene innom for å spørre om jeg hadde det bra. Før jeg i det hele tatt rakk å svare at joda, det gikk fint med meg, la hun en bunke med kokkeblader og matmagasiner på bordet. Fortsatt bekymret for den enslige kvinnen, og sikkert redd for at jeg skulle finne på å kjede meg i mitt eget selskap, dette var de ansattes måte å si “vi bryr oss”.

Selv om dette restaurant-besøket var noe merkeligere enn det jeg er vandt til, når jeg først er ute og spiser alene, så var maten totalt verdt det. Desserten glemte jeg å ta bilde av, men den kan jeg informere om at smakte helt nydelig.

Jeg krøp til køys, mett, fornøyd og glad for å ha besøkt Narbonne. Og dit skal jeg tilbake – men da skal opplevelsen deles!

arkitektur

palasset

selfie

kanal

palmer

fransk