Sørfransk bygdesjarm og hus med innendørs svømmebasseng

Bilen ruller langs det sørfranske landskapet i Tarn-området, og denne solfylte ettermiddagen er heldigvis langt ifra over. Etter å ha kjørt i en times tid, direkte fra kontoret og etter endt arbeidsdag, føles det deilig å kunne senke skuldrene og kose seg i nuet. Vi nyter det faktum at vi nå er på vei til helgens idylliske destinasjon, med nye eventyr i vente, i småbyer ikke så altfor langt unna vårt hjem i Toulouse.

Vi ankommer en smal landevei med vingårder og grønnsaksåkere på begge sider av veien. Bygdesjarm så langt det nysgjerrige øyet kan se. GPS’en forteller oss at vi nærmer oss Guittard, det bittelille stedet vi nå er på vei til.

Gresskar

Å reise sammen med samboeren min sine foreldre, kan til tider bli en noe krevende affære, da hans mor kan ha en tendens til å ville bestemme absolutt alt og dermed vil ende opp med å overkjøre andre, for å få viljen sin. Egentlig er hun en utrolig snill person som jeg i utgangspunktet liker godt, og jeg vet at hun absolutt ikke mener noe vondt med denne uvanen, om man kan kalle det en uvane. Men, bulldoser-mennesker har dessverre en lei tendens til å tappe meg for energi innen første dag er omme, og etterlater meg med en følelse av å ha blitt oppbrukt og forlatt som et tomt skall av den personen jeg egentlig er. Kanskje er jeg skyldig selv, også. Sjelden er det lønnsomt å være en sjenert introvert som ikke tørr å si ifra. Og så var det dette med svigermødre som alltid vet best, da…

Men, i små doser klarer jeg meg som regel uansett greit, selv blant mennesker som krever stor plass.

Min kjære samboer er dessuten min prins i skinnende rustning i både slike situasjoner og i hverdagslivet ellers.

For å kunne tilbringe en så hyggelig helg som mulig sammen med sine foreldre og meg, har han nemlig leid et nydelig hus til oss ute på landet i sjarmerende omgivelser. Ikke et hvilket som helst hus, men et typisk sør-fransk hus med et utypisk innendørs svømmebasseng, som kun vil tilhøre oss og ingen andre en oss. At dette vil bli husets (kanskje til og med helgens) hovedattraksjon er det definitivt ingen tvil om!

Vi ankommer vår destinasjon og jeg faller inn i en umiddelbar lykkerus i dét vi parkerer bilen og ser oss rundt på tomten. Det smilende ekteparet som eier huset, møter oss ved innkjørselen og ønsker oss velkommen. Paret bor vegg i vegg med utleiehuset, og gror både tomater og gresskar på husets store tomt. Blomster og bær er plantet ved innkjørselen og på baksiden av huset, og allerede nå klør fingrene mine etter å fotografere all skjønnheten som naturen har skapt i form av blomster og planter. Faren til min kjære ser ut til å føle på samme kløe, og sammen spaserer vi derfor rundt på tomten med våre speilreflekskameraer og hjelper hverandre med å ta fine bilder av både huset, av blomstene, av grønnsakene, av alt som skaper denne idyllen her hvor vi skal bo disse neste to nettene. Kreativiteten skaper en felles glede hos oss begge, og jeg håper et lignende øyeblikk også vil oppstå mellom hans mor og meg i løpet av helgen.

Blomst

Nesten umiddelbart, hopper vi alle fire ut i bassenget, hvor vi tilbringer de neste to timene, mens tiden suser forbi oss. Sultne merker vi ikke at vi har blitt, og forlater derfor ikke bassenget før hendene ser ut som de skulle tilhøre mennesker på åtti. Vannet slår til slutt et slag av kulde i disse slitne kroppene våre som nå, etter to timer med plasking og lek, begynner å se seg ferdige med å bade og klare til å bli tildekket med klær. Nå begynner nesten magesekken å rumle littegrann, også.

Spekemat, tomater, oliven, forskjellige salater, baguetter og diverse oster blir servert. Vi spiser kalde småretter foran tv-skjermen, og slapper av på sofaen. Øynene mine klarer jeg nesten ikke å holde åpne, trøtt og sliten som jeg er, etter lang arbeidsdag og mye basseng-morro på kveldstid. Øyelokkene føles tunge som bly, og drømmeland gir seg selv flere forsøk på å lokke meg til seg, med blandede resultater. Til slutt gir jeg etter og småsover på skulderen til min kjære prins.

I morgen skal vi besøke en by som heter Cordes-sur-Ciel og deretter tar vi oss en tur til byen Albi. Dette, ja, dette tror jeg blir bra!

Hengekøyer

Elefantstoler

IMG_20180930_001650_139

Frsnkrilr

IMG_20180930_001409_420

Hus

 

 

Advertisements

Derfor bør du også besøke den franske byen Pau

Med splitter ny knallgul kjole og store rare solbriller, vandret jeg langs gatene i Pau med fotoapparat rundt halsen og kjæresten min sin hånd godt flettet inn i min egen.

Sammen med hans foreldre var vi nå på helgetur og oppdagelsesferd, i et område ingen av oss hadde vært i tidligere. Byen Pau (uttales ) ligger sørvest i Frankrike, like ved fjellkjeden Pyreneene og cirka 85 km fra grensen til Spania. Byen er den tredje største i sørvest-Frankrike, etter Bordeaux og Toulouse.

Pau er kanskje mest kjent for sitt historiske slott hvor Kong Henry IV av Frankrike ble født. Slottet ønsket både Julien sin mor og jeg å besøke, men vi endte dessverre opp med å kun beundre dette historiske landemerket fra utsiden grunnet våre sure, tørste menn som heller ville kjøle seg ned med utepils enn å fôre hjernen med historie. Kanskje en annen gang?

Vi spaserte rolig forbi spennende butikker og tradisjonelle franske restauranter med sine sjarmerende fasader. Lyden av gatemusikanter som sang franske chansons og spilte ulike instrumenter passet som hånd i hanske med det visuelle, og skapte en atmosfære som den man kjenner igjen fra gamle franske filmer. Jeg følte meg lykkelig over å kunne få oppleve en slik gammel fransk autensitet. En sjelden vare i disse moderne tider.

Vi handlet diverse godsaker på delikatessebutikk og smakte hver vår lille gratisprøve, deilig sjokolade, fra et lyseblått og rosa chocolaterie. Både moren til Julien og jeg sukket mens vi med store øyne forelsket oss i materielle goder på utstilling i diverse butikkvinduer. Vi pekte på alt det vi ønsket oss av glamorøse smykker, elegante kjoler og lekkert undertøy fra diverse små boutiques og startet et titalls setninger med “hvis bare jeg hadde hatt uendelig med garderobeplass… ”

Foreldrene til Julien var enige om at dette var en by de ønsket å returnere til. Uenig var derimot jeg da de mente dette er en by som passer bedre for den eldre generasjon. Vi unge ville kjede oss her, da Pau er så rolig og fredelig, argumenterte de.

Men byen huser jo faktisk også noen trendy cocktailbarer, tidsriktige kaffebarer, mange spisesteder og ikke minst en mengde fine butikker.

Pau er kanskje ikke like ungt og dynamisk som for eksempel Toulouse eller Montpellier, men til gjengjeld tilbyr byen denne gamle franske sjarmen som man trodde kun eksisterte i le cinéma français.

Glem Amélie og Montmarte (i Paris) , gi Pau en sjanse til å sjarmere deg med en ekte ambiance française.

Visste du at…?

  • En av byens spesialiteter er en type konfekt laget av marsipan og sjokolade, med mandelkjerne. Konfekten kalles cocougnettes som på fransk er det “barnevennlige” ordet for testikler.
  • Fika er en av de mest trendy kaffebarene i byen (som i tillegg har blitt anbefalt av diverse lokale bloggere). Som navnet tilsier, inspirasjonen er hentet fra skandinavisk interiør og kakeoppskrifter. Fika holdt dessverre stengt akkurat den dagen vi var i Pau.
  • Innbyggerne av Pau kalles palois/paloise. Det bor ca 78 000 mennesker i byen. Akkurat passe stort, ikke sant?

“Hvordan har du råd til å reise så mye?”

Jeg lener meg tilbake i sofaen og lytter til støyet fra vaskemaskinen, en lyd som selv stuedøra, korridoren og baderomsveggen ikke klarer å samarbeide om å stenge ute.

Med ny helgetur på agendaen, er det greit å få unnagjort en klesvask og to, slik at jeg har flere plagg å velge mellom, når kofferten endelig skal pakkes til fredagens avreise.

Igjen skal vi på biltur, Julien og jeg. Denne gang er det den katalanske byen Perpignan som står for tur. Byen ligger like ved grensen til Spania, sør for Pyreneene – fjellkjeden som huser blant annet hytta hvor jeg feiret jul sammen med min kjære og familien hans.

Vi skal overnatte på en idyllisk bed&breakfast i en liten landsby syd for Perpignan. Badetøy skal pakkes, og fingrene må krysses for at været blir fint. Med svømmebasseng på tomten og sandstrender like i nærheten, skal man ikke se bort ifra at jeg endelig får tatt meg en liten dukkert!

Akkurat som på forrige helgetur, reiser vi også nå med bil. Julien betaler bensin og toll, jeg spanderer middag. Overnatting spleiser vi på og kostnader øvrig spleises også. Rabattkuponger brukes for alt de er verdt, og mobilapplikasjoner som varsler om tilbud brukes flittig. Vi spiser på fine restauranter – men det gjør ikke noe det, når man kan få en nydelig tre (eller til og med fire) retters middag til en sum av 250-300 norske kroner?

I Juli skal vi nok også rekke å ta oss en liten kjærestetur et eller annet sted i Sør-Frankrike, videre i August reiser jeg til Cannes for å besøke ei venninne. Jeg har handlet inn nye blomsterkjoler og jumpsuits for sommersesongens glade dager, og ser frem til å sprade rundt i disse nye plaggene, mens jeg nyter iskald rosé på uteservering, og lar solen kysse den solkrem-beskyttede skjøre porselenshvite huden min.

Det skulle bare mangle at jeg gjør det meste ut av dette livet jeg har fått tildelt, når jeg tross alt jobber lange dager, fem dager i uka, og ikke har noen som helst forpliktelser utenfor jobb. Ingen barn å ta hensyn til, ingen kjæledyr å passe på. Helsen min er god. Gjeld har jeg ikke.

“Er du rik?”, er et av de spørsmålene jeg kanskje får høre oftest, av mennesker som ikke kjenner meg personlig. Kanskje ikke så rart at dem spør. Man skulle nesten trodd jeg hadde et forbruk på mange tusenlapper i måneden på reiser og middager, ut fra skriblerier på blogg å bedømme (alt som er reiserelatert), samt det aller meste av bilder på Instagram og andre sosiale medier, for ikke å snakke om hva jeg hovedsakelig prater om når jeg endelig tørr å åpne munnen og føler jeg har noe å bidra med i en samtale sammen med kolleger, bekjente, venners venner og øvrige som jeg ikke har noe spesielt til felles med.

“Hvordan har du råd til å reise så mye?”, er en annen gjenganger.

Vel. La meg presentere meg selv; jeg er frøken nettdetektiv. Eller, Madame Google-o-rama, om du vil.

Jeg bruker flere timer – kanskje til og med dager – på å lete etter best mulig tilbud og sammenligne priser fra alle disse forskjellige firmaene som lover gull og grønne skoger. Jeg gir meg ikke før jeg har funnet luksus på budsjett. Tro meg, det finner jeg!

I Frankrike finnes det nettauksjon-portaler, hvor hoteller, restauranter, spa-klinikker og aktivitetssentre aventerer hver eneste dag, og alt man behøver å gjøre er å stå opp grytidlig eller legge seg vanvittig sent, og vokte hvert eneste bud man legger inn. Som ei sulten ugle på jakt, tålmodig  i vente på at gnagerne skal titte ut fra gjemmestedene sine. Jeg er den ugla. Den ugla er meg.

Her i Frankrike finnes også diverse nettsider som minner om Restplass.no , slik som Lastminute.com og andre nettsider som tilbyr overnatting på hotell + en aktivitet (billetter til fornøyelsespark, vinsmaking, inngang til museum, tre retters middag). Min favoritt er Weekendesk. Hvis du, som meg, snakker fransk (eller mestrer å navigere deg rundt på franske nettsider) og bor i Frankrike – eller har tenkt å feriere her – anbefaler jeg å sjekke ut sistnevnte nettsted, samt en annen favoritt som heter Verychic.

Det hjelper dessuten greit på økonomien at jeg ikke røyker og ikke abonnerer på noe som helst.

Konklusjonen er; det er lett å leve et liv i “sus og dus” (utenfor arbeidstiden, vel å merke), om man går inn for å bruke rikelig med tid på å søke etter gode beste tilbud, og kanskje også kutter litt ned på unødvendige utgifter og kjipe uvaner når man først er i gang.

Bon chance!

For anledningen deler jeg bilder fra påskeferien i Lisboa (lavpris-flybilletter og fire stjerners hotell til redusert pris).

portugisiske fliser

lisboa

trikken lisboa

pilotbriller

lisboa sentrum

lisboa utsikt

blomsterbody

 

I det franske sørvest: På bokkafé og regnfull oppdagelsesferd i Agen

Regnet drypper forsiktig ned fra de mange grå skyene, og treffer den sorte paraplyen min som bittesmå trommeslag, regndråpe for regndråpe, én etter én.

Vi er i den lille byen Agen, på det franske sørvestland, Julien og jeg. Ingen av oss har vært her før, og vi vet fint lite om hva man egentlig kan finne på i denne byen. Sånn bortsett fra å kjøpe svisker, som Agen visstnok er kjent for å produsere.

Vi parkerer bilen, og tar beina fatt. Vi har ingen konkret plan, og deilig er det. Litt av poenget med å reise bort på helgetur, er jo nettopp det å kunne slappe av og bare ta ting som de kommer. Jeg forsøker å balansere paraplyen over den høyre armen mens jeg forsøker å fotografere alt jeg synes ser noenlunde interessant ut. Mennesker på marked, byens mange kirsebærtrær, bygninger med fine balkonger, det ovale teaterbygget, de smale handlegatene.

teater agen

Vår concierge på slottet vi overnatter på (se forrige innlegg), har anbefalt oss å ta en tur innom hans favoritt fromagerie L’Épicurium for å handle deilige oster fra både Frankrike og andre europeiske land. Vi ender opp med en fromage de chèvre (fransk geitost), Tomme de Savoie (fransk alpeost), engelsk Stilton (blåmuggost) og irsk Cashel (blåmuggost). Og en chutney som jeg gleder meg til å smøre på salte kjeks og nyte sammen med Stilton-osten.

Vi har også blitt anbefalt å sjekke ut det lokale mikrobryggeriet L’Indé , hvor vi selvsagt ender opp med å smake litt forskjellig øl og handler med oss et par flasker som suvenir fra byen. Hjemme har vi jo tross alt et eget kjøleskap kun for drikkevarer, og har dermed god nok plass til en samling av øl, cider og musserende vin fra nært og fjernt.

Vi vandrer gjennom byens mange små gater og titter nysgjerrig rundt oss, på utstillingsvinduer og restauranter. Kaféer og blomsterhandlere. Jeg blir sjarmert av en bokkafé som heter Blue Fox Coffee – en kafé som arrangerer temakvelder, konserter og kunstutstillinger. Hadde jeg bodd i Agen, ville jeg definitivt vært stamgjest her.

bokkafé

Min voksne samboer Julien leker med sugerøret sitt, og ender til slutt opp med å søle kaffe utover hele den hvite t-skjorta si. Han klager. Jeg forteller ham at jeg aldri går ut døra i ført hvite klær uten å ha med reserve-plagg i vesken, sånn i tilfelle jeg har uflaks. Men så leker ikke jeg med sugerør heller. Han gidder ikke å høre på min bedrevitenhet, og ønsker bare å kjappe seg hjem for å skifte klær. Vi går.

kafé frankrike

Kvelden tilbringer vi i en annen spennende by; Montauban. Mer om det i neste innlegg!

kaffeelsker

handlegate

marked frankrike