En solskinnsdag og UNESCOs verdensarv i byen Cahors

Cahors, et av de mange fine stedene jeg varmt kan anbefale her på det franske sørvestland. En svært gammel by som før romertiden het Divona, og var hovedstad for den galliske stammen cadurci. En viktig handelsby i middelalderen, og i dag kjent for å eksportere, ikke bare vin, men også trøfler.  

Det som også er interessant med Cahors er hvordan byens historiske sentrum er bygget på en halvøy ved elven Lot, hvordan vannet former en stor hestesko som deler byen i to. Hadde jeg eid en drone, skulle jeg gjerne ha sikret meg noen flotte bilder fra høyden. 

Forrige gang vi var på besøk i Cahors var været grått og trist, gatene var folketomme og butikkene holdt stengt, som de jo alltid gjør på søndager. Denne gang, julimånedens første lørdag, ble vi møtt med solskinn og blå himmel. Gatene var fulle av handleglade mennesker på jakt etter spennende funn på sommersalg og ikke et eneste ledig bord var å se på flere av de mange uteserveringene i byen.

Vi spaserte gjennom byens gater, tittet i ulike butikkvinduer, lette og luftige linkjoler og mønstrede badedrakter, vi lot oss friste av de mange deilige duftene som strømmet ut i gatene fra de ulike restaurantlokalene. Samtidig som jeg pratet med min kjære, lyttet jeg til lyden av klirrende glass og menneskers stemmer, de fleste talte på fransk men også engelsk og spansk kunne høres.

Saint-Étienne Katedralen

Et av de store landemerkene i Cahors, en viktig del av byens middelalderhistorie, er den historiske Saint-Étienne Katedralen, bygget i romansk og gotisk arkitekturstil med et tilhørende kloster som til vår store skuffelse var stengt for renovering. Vi fikk i det minste tatt oss en liten tur inn i kirken for å se de mange glassmaleriene og kunsten langs katedralens vegger, vi fikk sett flere vakre skulpturer og kirkens orgel.

Katedral Cahors

950 meter unna katedralen ligger byens mest populære turistattraksjon, Pont Valentré, også kjent som Djevelens bro, klassifisert som et historisk monument og del av UNESCO’s verdensarvliste.

Langsomt spaserte vi langs elven Lot, nærmere og nærmere Pont Valentré og de mange turistene som fotograferte druerankene som stod på rekke og rad. Vinstokker som dekorativt rammet inn den flotte utsikten mot broen. Et idyllisk motiv som hentet fra et postkort, middelalderarkitektur og vindruer, nøkkelord som så fint beskriver identiteten til Cahors.

Djevel

Som alle andre som var kommet for å se Pont Valentré, tok vi selfies og bilder av hverandre, de fleste en smule mislykkede, da vi gang på gang ble blendet av den sterke sola.

Halvt bilde

Vi krysset den såkalte Djevelbroen og studerte elvens myke bevegelser, vi observerte mennesker på padletur, kajakker i ulike farger.

Misunnelig, så jeg dem flyte i takt med vannets forsiktige dans, før de forsvant i det fjerne. Jeg har aldri padlet kajakk før, lenge har jeg hatt et ønske om å prøve.

På motsatt side av broen kunne jeg i det fjerne skimte en uteservering full av knallrosa oppblåsbare flamingoer plassert mellom hvert bord. Jeg undret om disse flamingoene var ment som et tiltak for å skape sosial distansering eller om de alltid hadde vært der.

Mønster Skjørt

Selv om byen i utgangspunktet er kjent for sine fine viner, valgte vi å drikke iste, da vi først vendte tilbake til sentrumskjernen. Vi satte oss ved et bord på den romslige uteserveringen hos bar-og restaurantkjeden Au Bureau, for å slappe av en liten stund før vi dro tilbake til vår koselige Airbnb-leilighet ute på landet.

Bro Cahors

Med over tretti varmegrader og femti prosent luftfuktighet orket vi ikke annet enn å helle i oss det kaldeste og mest forfriskende vi kunne finne på menyen.

Vi så frem til å tilbringe de sene ettermiddagstimene i bassenget, før vi utover kvelden skulle kose oss med grillpølser og tabbouleh med oppskårede tomater og koriander.

Pont Valentré

Katedral

Cahors gater

Frsnk

Cahors wentrum

Barndommens bøker og kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu

Jeg husker fortsatt små glimt fra min aller første tur til hjembyens bibliotek. Mange inntrykk og så lite støy at jeg nesten ikke turte annet enn å hviske og liste meg forsiktig rundt. Spesielt godt husker jeg hvordan jeg med store øyne utforsket bibliotekets barneavdeling og nysgjerrig tittet rundt meg, store bokhyller over alt, bokhyller høye som skyskrapere i forhold til det lille barnet som jeg den gang var.

Biblioteket, byens mest magiske sted for oss introverte smårollinger, vi som foretrakk å leke i fred og ro, la kreativiteten blomstre og tankene vandre fra et univers til det neste.

Jeg hadde ikke lært meg å lese riktig enda, jeg var ikke eldre enn kanskje fire eller fem år, likevel elsket jeg følelsen av å hente frem bøker fra bibliotekets hyller, studere de fargerike illustrasjonene og bla meg videre fra side til side.

Jeg drømte meg bort til vakre eventyrslott og ildsprutende drager, til grønne skoger fulle av snille dyr, til den ikoniske Mummidalen og hjem til Albert Åberg og hans pappa. Mange av historiene hadde jeg hørt før, min far pleide å lese dem for meg før leggetid.

Etter hvert som jeg ble eldre, skolealder, fikk jeg også gleden av å låne bøker fra skolens bibliotek. Spesielt godt husker jeg hvor oppslukt jeg ble av den filosofiske romanen Sofies Verden, Narniabøkene og absolutt alle barnebøker skrevet Roald Dahl.

I ti-årsalderen begynte jeg også å interessere meg for Harry Potter-universet, og sammen med mine venninner lot jeg meg skremme av bokserien Grøsserne til R.L. Stine. Noen år senere utforsket jeg også andre romansjangre for en noe eldre målgruppe, deriblant krim og da spesielt Agatha
Christie sine verker.

Som tenåring forsøkte jeg å lese Hemingway, men var ikke moden nok til å forstå ham. The Old man and the Sea ble derfor byttet ut med Shopaholic-bokserien til Sophie Kinsella, og hentet frem igjen først for fem, seks år siden. Fortsatt koser jeg meg med lettleste kjærlighetshistorier fra tid til annen, et friskt pust og nødvendig avbrekk fra alle sci-fi dystopiromanene, familietragediene og historiene om fattigdom og krig.

Linskjorte

Da vi forrige helg besøkte kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, opplevde jeg den samme lykkefølelsen som da jeg i en alder av fire eller fem besøkte biblioteket for aller første gang.

IMG_20200629_212950_836

Visuelt er mange av disse gamle sørfranske landsbyene, Montolieu inkludert, som hentet fra fortellingene fra barndommens mange eventyrbøker. Steinhus med malte skodder, smale gater fulle av dekorative blomster og plantevekster langs husvegger og butikkvinduer.

English Bookshop

Montolieu er dessuten kjent for sine flotte butikkfasader med bokhyller og kasser fulle av bøker, strategisk plassert utenfor lokalene. 

Bokhandel Montolieu

Kort gåavstand fra den lille bokbyens sentrum, opp en liten bakke og over en steinbro, fikk vi oss en fortryllende utsikt over den frodige grønne vegetasjonen der den rammet inn den gamle sjarmerende steinhusbebyggelsen.

Gang på gang forelsker jeg meg i nye landsbyer her på det franske sørland, noe alle mine notater fra disse helgeturene er et tydelig bevis på.

I landsbyen Montolieu finnes hele nitten bokhandlere, de fleste tilbyr utelukkende litteratur på fransk, men hos enkelte selges også engelskspråklige bøker. Selv kjøpte jeg med meg to romaner fra en bruktbokhandel, før vi satte oss ned ved et av utebordene til den lokale restauranten Casquette et Chapeau for å kjøle oss ned med hvert vårt glass forfriskende iste.

Chapeau

Jeg mimret tilbake til barndommen, til ungdommen, til de tidlige tjueårene da jeg bodde i Oslo og elsket å besøke Litteraturhuset, og avdelingen for reiseskildringer hos Chillout, jeg elsket å gå meg vill blant bøker på Eldorado og på Deichmanske bibliotek.

Om jeg en dag skulle være så heldig, skulle jeg gjerne ha ønsket meg en tur til det norske svaret på Montolieu, bokbyen Fjærland på vestlandet.

Utsikt Montolieu landsbyen

Bokby

Bo

 

 

Valmuer og skjønn idyll i Bruniquel

Pinsehelgen fikk en perfekt avslutning. En nydelig overraskelse ventet oss nemlig, selve “kirsebæret på kaka” som de sier her i Frankrike, la cerise sur le gâteau. 

Vi avsluttet vårt ett døgn lange bilferie i distriktet Tarn med en tur innom landsbyen Bruniquel, og alt jeg kan si er…quelle merveille! 

Ja, vi visste vi skulle besøke nok en sjarmerende liten middelalderlandsby, vår fjerde på et døgn, vi hadde på forhånd sett mange flotte bilder derfra, vi visste vi ville elske Bruniquel.

Men det pittoreske, maleriske synet som møtte oss da vi først kjørte innover mot landsbyens grenser, var vi likevel ikke forberedt på.

Rød blomstereng

Som om vi hadde tatt steget ut fra vår virkelige verden og vandret inn i et vakkert maleri, ble vi stående og måpe, forelsket i omgivelsene, forelsket i det store røde blomsterhavet, en eng full av vakre valmuer, selveste nasjonalblomsten til min mors hjemland, mitt tredje hjem, Polen.

Valmuer

Vi parkerte bilen like i nærheten av de flotte valmuene og tok fotoapparatet fatt. En naken sti førte oss dypere og dypere inn i blomsterengen uten å skade en eneste valmue på vår vei. Min lange kjole med blomstermotiv var like rød som de vakre omgivelsene, en morsom tilfeldighet, om tilfeldigheter i det hele tatt finnes.

Blomstereng

Vi beveget oss videre fra valmueengen til landsbyens gater, en landsby full av steinhus og hus i bindingsverk, gammel bebyggelse med utkragede buer og flotte tårn. Grønne busker og friske blomster dekorerte de mange grå steinfasadene i fin kontrast.

Steinhus

Som så mange andre av disse sjarmerende middelalderlandsbyene i Sørvest-Frankrike, som smykkes med blomster og bærer et historisk slott eller kirke på toppen av bebyggelsen, står også Bruniquel oppført på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Bruniquel slott

På toppen av landsbyen hviler det eventyrlige middelalderslottet Château de Bruniquel. Som Château de Penne, holdt også dette slottet stengt på denne helligdagen, pinsemandag, men vi fikk i det minste tatt et par fine bilder av fasaden. Vi tok oss dessuten tid til å nyte den grønne utsikten fra slottsplassen, mot frodige daler og  tykk vegetasjon. Vakkert, naturen er virkelig vakker.

Utsikt Bruniquel

Rolig spaserte vi rundt fra gate til gate, vi pratet om våre foreldre, hvordan både hans foreldre og mine ville ha elsket disse idylliske landsbyene, hvordan min mor som kommer fra valmuenes land ville ha elsket synet av den røde blomsterengen.

Vi sendte dem bilder, mange bilder, med korte beskrivelser og hjertesymbol, er det ikke vidunderlig hvor lett man kan dele slike øyeblikk med dagens teknologi?

Bruniquel middelalderlandsby

Fra en utekafé i hjertet av Bruniquel kjøpte vi hver vår leskedrikk for å slukke tørsten og for å nyte det å bare være til stede i dette fine øyeblikket, i dette lille paradiset som jeg absolutt ikke hadde lyst til å forlate riktig enda.

Utekafé landsby

Vi endte likevel opp med å pakke sakene og løpe til bilen etter hvert som regndråpene begynte å falle. Jeg løp med speilreflekskameraet rundt halsen og venstrehånda støttende mot bakhodet for ikke å miste stråhatten. Nedover bakken fra landsbyens kjerne, ned til bilen som stod parkert ved de vakre røde valmuene.

I bagasjerommet lå vår lille trillekoffert full av klistremerker kjøpt i ulike land, ferieminner fra det store utland, og en kartong med tre flasker rosévin kjøpt hos Château Adélaïde.

Nedoverbakke

Nok en gang takket jeg Julien for en fin liten virkelighetsflukt, med overnatting på vingård og flotte landsbybesøk, en fin liten pause fra vår hverdag i Toulouse, en hverdag som den siste tiden har vært preget av mye stress og usikkerhet på arbeidsfronten grunnet de økonomiske konsekvensene av viruspandemien (mer om det senere).

Fransk landsby

En fin liten pause i et sørvestfransk paradis bare åtti kilometer unna vårt hjem. Jeg lever for disse øyeblikkene, for disse minnene skapt sammen med min kjære, disse fine stundene som får meg til å stråle som ei sol gjennom de mest stormfulle regnværsdager.

Rød blomsterkjole

Blomstervegg

Frodig natur landsby

Bindingsverk hus

 

Lunsj i Port Grimaud og forelskelse i nydelige Bormes-les-Mimosas

Torsdag. Vi pakker koffertene, tømmer kjøleskapet og forlater vårt lille krypinn på landet til fordel for vår neste destinasjon og nok en leilighet i fredelige omgivelser, enda lenger sørøst på den Franske Riviera.

Ikke fikk vi tid til å besøke hverken Toulon eller Hyères i løpet av de tidligere tre dagene av ferien, men til gjengjeld har vi besøkt flere flotte og mindre kjente småsteder i nærområdet, som blant annet den nydelige middelalderlandsbyen Le Castellet, de koselige små havnebyene Bandol og Sanary-sur-Mer, i tillegg har vi tilbrakt en hel dag ute i den skjønne naturen på øya Porquerolles. De større byene og alt det fine dem har å by på, får jeg heller spare til en senere anledning.

De neste tre nettene skal vi bo på et lite leilighetskompleks med tilhørende svømmebasseng, vi skal overnatte i en landsby som heter Le Rouret, like utenfor parfymehovedstaden Grasse.

Linbluse

En kjøretur på nesten to timer brytes opp med to spennende småbybesøk, først til idylliske Bormes-les-Mimosas, en gammel by i typisk sørøstfransk stil, med sine små murhus i varme nyanser av lys oransje og gul, med sjarmerende gågater og smug hvor man kan gjemme seg bort blant vakre blomster og palmetrær. Hvert eneste gatehjørne er dekorert med blomster i friske, flotte farger og små restauranter pryder små passasjer og deres brede steintrapper med sine dukkledde bord. 

Blomstervegg

Bormes-les-Mimosas er for de fleste franskmenn mest kjent for sin avsidesliggende holme som huser den statlige boligen Fort Brégançon, som siden Charles de Gaulle sin tid, har blitt brukt som offisielt feriested for alle franske presidenter som alle har pusset opp og ommøblert etter eget ønske, den nåværende presidenten har i tillegg bygget svømmebasseng på tomten.

Franske Riviera by

Selv holder vi oss i sentrum av lille Bormes-les-Mimosas, hvor vi fotograferer de nydelige blomsterdekorerte sidegatene, hvor vi drømmer oss bort til lyden av vann som renner fra dekorative fontener, og til lyden av musikk som spilles fra restaurantlokaler og små kunstgallerier.

Bormes-les-Mimosas

Vår bil står parkert ved et nydelig utsiktspunkt, et siste inntrykk før vi reiser videre for å spise lunsj ved i Port Grimaud, en liten havneby som ligger sju kilometer vest for Saint Tropez. Byen ble bygget så sent som på 60-tallet, konstruert med kanaler og små broer som i Venezia, med pastellfargede små hus bygget i den typiske arkitekturstilen for sørfranske havnebyer.

Sjarmerende havneby

Et tre-retters lunsjmåltid nytes på restauranten Lou Gâté, vi har fått bord på den lille uteserveringen, med fin utsikt mot vannet. 

Fylte pastaskjell

Jeg bestiller dagens forrett, fylte pastaskjell med ricotta og tomat, filet av Black Angus og potetstappe med sort trøffel til hovedrett, og klassisk crème brûlée til dessert.

Biff og trøffelpotetstappe

Vår sjarmerende servitør ligner på den franske skuespilleren Vincent Cassel med sitt brede smil og glimt i øyet, han spøker og skaper god stemning, vi koser oss alle på høyt nivå.

Crème brûlée

Servitøren river i stykker en halv baguette som han kaster ut i vannet. Plutselig ser vi bevegelse på vannoverflaten, vannet spruter, store mørkebrune fisk dukker opp fra ingensted, de hopper og plasker, brødbitene blir borte i et jafs. Som vanlig lar jeg meg fascinere av naturens overraskelser, jeg underholdes av aktiviteten i vannet, og glemmer totalt bort å prate med Julien og hans foreldre.

Sentrum port Grimaud

Etter lunsj spaserer vi gjennom det lille sentrumsområdet, før vi kjører videre i retning Grasse og Le Rouret, hvor planen er å hoppe uti det store svømmebassenget omtrent umiddelbart etter henting av nøkler til leiligheten.

Oppblåsbar donut

Et svømmebasseng som vi dessuten ender opp med å få gleden av å bruke helt for oss selv fra sent på ettermiddagen til tidlig på kvelden. En oppblåsbar smultring flyter på vannet, mitt indre barn ser på den med store øyne, jeg åler min voksne kropp inn i bassengets rosa donut og storkoser meg.

Flere bilder fra Bormes-les-Mimosas…

Små passasjer

Smågater

Skilt by

Bormes-les-Mimosas byen

Småbyer Frankrike

Spisesteder smug

Butikk

Utsikt Bormes-les-Mimosas

Feriebilder

…pluss noen bilder fra Port Grimaud

Havneidyll

Havneby port Grimaud

Pastellfarger hus

Pastellhus

Port Grimaud inngang

Fottur og bading i naturskjønne Porquerolles

Onsdag morgen. Med bikini under den sorte olashortsen og min løstsittende hvite t-skjorte tredd over meg, iført mine mest komfortable joggesko og med en ryggsekk hvor jeg har pakket badehåndkle, en 1,5 liters vannflaske, nektariner og brødskiver, er jeg klar for å ta ferge fra Hyères til île de Porquerolles hvor vi skal tilbringe denne flotte solskinnsdagen på fottur i skjønn natur, og bade på en av øyas vakre sandstrender.

Porquerolles utsikt

Vi parkerer bilen ved fergekaia som ligger like ved monumentet La Tour Fondue utenfor byen Hyères, for å ta fergen over til de naturskjønne omgivelsene, en øy med rundt 200 innbyggere, knapt noen biler (med unntak av hva som er nødvendig), rene strender med krystallklart vann, grønn skog og rikt planteliv. Øya produserer sin egen vin, drueranker vil vi derfor se mye av i løpet av den nesten fire timer lange fotturen som vi har foran oss for dagen.

Crop top

Alt av restauranter, hoteller og sykkelutleie ligger sentrert i et lite område ved kaia, hele resten av øya består av fredet natur og historiske monumenter. Vi følger kartet som vi har kjøpt ved ankomst på øya, en anbefalt rute for dem som ønsker en lettere fottur. På alle øyas ruter, uansett hvor enkel eller avansert man ønsker å følge, vil man få muligheten til å se diverse landemerker fra lang tid tilbake og finne seg en vakker strand hvor man kan ta seg en liten dukkert i Middelhavets vann. Uansett hvor man går, vil man kunne nyte fin utsikt, la seg bli bergtatt av det fantastiske synet av de mange hvite strendene og det glitrende havet, av de frodige trærne, det fagre øylandskapet, store områder med fyldige drueranker. 

Drueranker

Vi spaserer gjennom den lille bebyggelsen ved kaia, forbi de små restaurantene, hotellene, suvenirbutikker, sykkelverksted og sykkelutleie. Godt skiltede turstier vil lede oss fra start til ende og til alle severdigheter som er verdt å få med seg i løpet av turen.

Forbi store trær, grønne busker og ulike kaktusarter, vi følger stien opp til hvetemøllen Le Moulin du Bonheur, en mølle som i sommerperioden holder åpent for besøkende.

Hvetemølle

To hundre meter lenger unna ligger Fort Sainte-Agathe, en borg konstruert på 1500-tallet, bygget på et av øyas høyere punkter, et område hvor man får en flott utsikt over grønn natur og lyseblått vann.

Sainte-Agathe

Videre vandrer vi,  forbi flere hektar med drueranker, forbi borgen Fort du Lequin, målrettet i retning Notre Dame stranda, en av øyas fineste strender, med beliggenhet på nordsiden av øya.

Vingård

På stranda blir vi møtt av store sultne måker med sine olmske blikk. Samtlige trasker de rundt i sanden og holder øye med hver eneste badegjest som er i gang med å spise et lite måltid før eller etter bading.

Måker

Vannet er klart som glass, så transparent at vi klarer å studere hver eneste av de mange fiskene som svømmer rundt oss, som om vi skulle observert dem fra et akvarium. Jeg sitter på knærne, mine legger er godt plantet i den myke sanden, en stor hvit fisk svømmer i sirkel rundt meg, flere runder om og om igjen, før den graver seg ned i et fotspor, jeg vet ikke om det er mitt eller noen andre sitt, den holder seg stadig i nærheten av meg, helt til Julien brått dukker opp ved min side og skremmer bort min nye venn.

Badeglede

Før vi forlater stranda, spiser vi våre nektariner og brødskiver og drikker rikelig med vann. Resten av turen går saktere enn starten, solkysset hud, kroppen renset i saltvann, femten tusen steg har vi gått (ifølge skrittelleren), femten blir til tjue. Med øynene lukket slapper jeg av under den korte fergeturen tilbake til fastlandet.

Strand notre Dame

Porquerolles, hvilken nydelig opplevelse dette har vært!

Badetøy

Porquerolles utsikt

Borg

Båter Porquerolles

Tur

Vingårder, Pic Saint-Loup og middag i Montpellier

Rundt frokostbordet sitter vi med hver vår kopp kaffe, dårlig filterkaffe funnet i kjøkkenskapet, vi spiser brødskiver med paté og planlegger dagens lille utflukt til en av vingårdene ved foten av fjellet Pic Saint-Loup.

En førti minutters kjøretur fra Montpellier, et område fullt av vingårder med drueranker så langt øyet kan se, målrettet er vi på vei til Domaine de Mortiès, en økologisk vingård syd for Pic Saint-Loup, anbefalt av flere titalls anmeldere på diverse nettsteder. Vi kjører gjennom Saint-Jean-de-Cuculles, en idyllisk liten landsby full av typisk sørfranske steinhus, videre føres vi et lite stykke opp i høyden, en høyde som gir oss en vakker utsikt over denne landsbyen vi nettopp har passert, og all den flotte grønne naturen som omkranser den lille bebyggelsen.

Landsby Sør-Frankrike

Fremme ved vingårdens inngangsparti blir vi møtt av to store hunder, de logrer med halen og bjeffer høylytt, en hane og tre høner titter også frem, alle dører er åpne på vidt gap, men menneskene er ingen sted å se. Hvor har det blitt av vinbøndene som holder til her? Har vi kommet til feil sted, eller på et veldig dårlig tidspunkt?

Vingård

Vi forlater området og kjører tilbake til den lille landsbyen for å spørre de som jobber på den lokale bistroen om de kanskje vet hvilke vingårder i nærområdet som holder åpent for besøkende på en lørdagsettermiddag som denne. Den minst sjenerte av oss fire, min kommende svigermor, tar på seg oppdraget og marsjerer målrettet mot restauranten.

Ti minutter senere vender hun tilbake med gode nyheter, så snart hun hadde fortalt servitøren hvor vi hadde vært og hva vi ønsket å gjøre, fikk hun vite nettopp hvorfor vinbøndene fra Domaine de Mortiès ikke var til stede på tomten sin. Begge satt de nemlig ved et bord på denne lille bistroen, i gang med å spise dessert og drikke kaffe.

Drueranker

Vi kjører tur-retur til vingården, etter å likevel ha fått avtalt en liten vinsmaking etter endt lunsjpause. Bilen parkeres på gårdsplassen, vi hilser på vinbøndene, et ektepar i førtiårene, som leder oss til deres caveau, deres koselige vinkjeller, hvor vi får muligheten til å smake seks ulike typer vin av forskjellige årganger, alle med syrah som hovedsort, de fleste med grenache som sekundær. Da store deler av vingården ligger i grenseland til Pic Saint-Loup fjellet, kan kun én av vinene hos Domaine de Mortiès få lov til å bli markedsført som en AOC (kontrollert opprinnelsesbetegnelse) Pic Saint-Loup. Vi kjøper med oss et par flasker som vi etter planen vil holde oppbevart i vinskapet vårt i to-tre år.

Vinsmaking

Vi vender tilbake til Montpellier, hvor en ettermiddag totalt fri for planer står på agendaen. Fri for planer, fri for gjøremål, vi ender like greit opp med å vandre rundt fra butikk til butikk, gjennom byens mange bortgjemte smågater og større handlegater, vi titter på klær og smykker og vesker, jeg har lyst til å kjøpe alt, men kjøper ingenting.

Handletur

Kveldens måltid blir som gårsdagen, en reise tilbake i tid, denne gang til 2015 og et av våre første restaurantbesøk i Montpellier. La Cocotte er en restaurant jeg fikk anbefalt av læreren min på språkskolen jeg gikk på i byen, et trivelig lite spisested som serverer fantastisk hjemmelaget mat sans chichi (enkelt og uten noe dilldall).

Ravioli

Til forrett spiser jeg ravioles du Dauphiné (bittesmå ravioli) med spinat, parmesan, chèvre og ruccola, etterfulgt av en duo andefilet og røkt spekeskinke av and, med skiver av chèvre og stekte poteter.

Andefilet

Måltidet avsluttes over en deilig dessert med salt karamell og knasende kjeksbunn, morsomt er det å tenke på at jeg natten før drømte at jeg spiste karamellkake, og nå sitter jeg her, med nydelig smak av karamell i munnen. En siste aften i Montpellier, i morgen reiser vi videre sørøstover.

Karamelldessert

Kjole splitt

Domaine de Morties

Montpellier

Montpellier, endelig er vi her igjen!

En route, på vei til Montpellier, jeg smiler for meg selv der jeg sitter i baksetet og titter ut bilruta, en av de roligere låtene til bandet Muse spilles på radioen, vi kjører forbi grønne enger og gyllenbrune kornåkre, endelig er den etterlengtede sensommerferien i gang.

Sliten, etter en lang arbeidsdag som startet klokka sju, men ikke for sliten til å kunne glede meg til å ta en spasertur gjennom de sjarmerende små gatene i nydelige Montpellier, ei heller for sliten for en aften på et av våre favoritt-tapassteder i byen hvor trendy tapasrestauranter spretter opp som kantareller i en frodig skog på en lun sensommerdag. Vi har reservert bord på La Casita del Barrio, deilig vil det bli å fylle min rumlende mage med patatas bravas, kroketter og diverse andre godsaker, en iskald cocktail eller et glass rødvin i hånda, fint skal det bli å omfavne fredagskvelden i byen jeg elsker nest mest av alle steder som står mitt hjerte nært her i nydelige Frankrike.

Smale gater

Kvelden er ung og sola skinner fortsatt. Montpellier er livlig som alltid, vi ankommer Place de la Comédie hvor lyden av gatemusikanter som synger og spiller akustisk gitar skaper stemning for de mange sommerkledde menneskene som sitter på utekafé og skravler, en solfylt fredagskveld som feires over småretter og god vin i godt selskap sammen med sine nære og kjære.

Herregård

I et gammel historisk bygg i hjertet av sentrum ligger leiligheten hvor vi vil bo de neste to nettene, en flott trappeoppgang i en gammelt herregård som i dag fungerer som leilighetskompleks, rikt på vakre detaljer, opp hundre-og-åtte trappetrinn, frem til vår lille to-roms og all sin rustikke sjarm, grovt bindingsverk og antikke kommoder og skap i fin harmoni med moderne interiør og kunst på veggene.

Leilighet

Bagasje legger vi fra oss på soverommene våre, jeg pudrer mitt trøtte fjes og farger leppene røde, med speilreflekskamera hengende rundt halsen er jeg klar for å beundre Montpellier nok en gang, gjennom egne øyne, gjennom kameralensen og ikke minst gjennom magen.

Montpellier gate

Jeg elsker byens historiske sentrum, en bydel som har eksistert siden middelalderen, gammel sjarmerende bebyggelse med smale gågater hvor koselige små spisesteder og spennende butikker fyller hvert eneste lokale, lyse bygninger tett i tett. Da han og jeg besøkte Montpellier for første gang i 2015, spiste vi både lunsj og middag på forskjellige restauranter hver eneste dag i en uke, noe som igjen resulterte i at vi begge gikk opp rundt fem kilo hver. I en by hvor et uendelig antall fristende spisesteder forsøker å lokke deg inn med sine fristende menyer og chic dekor, middelhavsmat og tapas til en rimelig pris, i en by som dette er det vanskelig å kontrollere sine lyster, i hvert fall for to matmumser som oss.

Flagg

Vår første aften i Montpellier tilbringer vi på tapasrestauranten som vi oppdaget under vårt forrige besøk i byen, en nydelig junihelg i fjor, da han og jeg tok oss en liten kjærestetur til denne sjarmerende byen som vi begge har forelsket oss i. La Casita del Barrio er så populært at selv før kjøkkenet åpner er de fleste bord opptatt, å reservere på forhånd er derfor et must. Stedet endrer dessuten menyen hver eneste dag, og dagens tapasutvalg inneholder blant annet innbakt chorizopølse servert med fikenchutney, laksekroketter og pata negra (spansk spekeskinke) i aspargessaus.

Tapas

Patatas Bravas, panert kylling med honningsaus, gaspacho av squash og curry, vi koser oss til sola går ned og mørket faller på, som vanlig flyter samtalen og vi diskuterer morgendagens planer. Alle har vi et ønske om å besøke vingårdene ved Pic Saint-Loup fjellet, en førti minutters kjøretur unna Montpellier, vi ser frem til morgendagen, til å drømme oss bort i de vakre omgivelsene, drueranker ved foten av fjellet, vi skal smake nydelig rødvin, deilig syrah fra det franske sørland.

Reise

Gater

Min nyttårsfeiring med 5-retters middag på fransk slott

Stig på, to-tusen-og-nitten. Hjertelig velkommen skal du være.

Jeg åpner ballet ved å ønske dere alle, mine nære og kjære, bekjente og ukjente et riktig godt nytt år. La oss krysse fingrene for at dette året vil bli enda bedre enn året vi nå har tatt farvel med, la oss sikte enda høyere, jobbe enda hardere og drømme enda større. La oss i år være enda litt rausere på å vise kjærlighet og medmenneskelighet, la oss i år være enda litt flinkere til å ta vare på naturen og miljøet. I hvert fall litt.

Jeg håper dere har hatt en like trivelig nyttårsfeiring som det jeg har hatt. Samtidig håper jeg at dere, i motsetning til meg, klarte å unngå å overspise, og til dem av dere som inntok litt for mye sprudlevann i løpet av kvelden, håper jeg at dere, i motsetning til meg, husket på å drikke vann før leggetid.

Notat til meg selv; bli flinkere til å følge egne råd.

Før kveldens store feiring, satt jeg hele åtte timer på kontoret uten å gjøre noe som helst i løpet av arbeidsdagen, ingenting annet enn å vente på at noen kanskje skulle finne på å sende en mail eller ringe kontoret, noe ingen gjorde. Med andre ord fikk jeg (og ni kolleger) betalt for å lese bok, surfe på internett, spille kort, lese aviser, lytte til podcast, aktiviteter som jeg ville gjort om jeg hadde sittet hjemme på sofaen i åtte timer.

Etter endt arbeidsdag kom min kjære for å hente meg, da bar det av sted til et sted bare femti kilometer unna vårt hjem i Toulouse. Reservert var overnatting og fem-retters middag på det nydelige slottet Château de Larroque i Gimont, en landsby i Gers-området, vi så frem til en kulinarisk helaften og kongelig oppvartning, silkekjole og paljettveske på meg, sort og hvitt og stilrent på ham, klare var vi til å ringe det nye året inn!

Slotts

Det sjarmerende slottet var av typisk sørvest-fransk stil, bygget i rødbrun mur med lyseblå skodder som rammet inn de store vinduene. Vi parkerte bilen innerst i et hjørne av den store gårdsplassen, rolig gikk vi opp slottets brede steintrapp med vår lille trillekoffert og kamera på slep. Ei eldre dame møtte oss i resepsjonen og ledet oss til vårt rom, et koselig rom sådan, gammelt men koselig, men jøss så kaldt det var der inne. Med høyt tak og dårlig isolasjon var det kanskje å forvente å måtte fryse litt om man ikke har tilgang til peis, og med det angret jeg umiddelbart på at jeg ikke hadde pakket med meg varm pysjbukse og tykke ullsokker.

Seng

Ny kjole, ny veske og nye sko har min mor gitt meg som en siste gave, en romjulsgave, før jeg reiste tilbake til Frankrike etter å ha feiret jul i Stavanger. Jeg følte meg fin der jeg stod, oppstaset, sminket og klar til å feire årets siste dag, og starten på et nytt år med blanke ark. Min kjære var også fin, i sin hvite skjorte og sorte bukser, samme antrekk som han hadde på seg på julaften.

En servitør ledet oss til bordet som var reservert til oss, et rundt bord i hjørnet av rommet, lokalets beste bord, etter min mening. Lyserosa roser, levende lys, hvert vårt glass champagne, atmosfæren var uten tvil romantisk her på slottet. Det vil si, helt til en enorm bille fløy i full hastighet og stupte ned i hodebunnen til min kjære. Han prøvde å vifte den bort, men billen var tydeligvis tiltrukket av min forlovede, der den igjen og igjen svermet rundt og kastet seg mot ham. Hissig ble min kjære, ute på hevntokt var han nå. Med ett, var vesken min borte fra mitt fang, og var nå tatt i bruk som våpen mot innpåslitent insekt. Som en omgang med badminton, ble billen slått etter, truffet flere ganger, igjen og igjen, til den til slutt tapte kampen. Stakkars.

dav

For å åpne det store festmåltidet fikk vi servert hver vår mise en bouche, flere forskjellige små smakebiter servert før første forrett, deriblant østers til min kjære og boudin blanc (hvit pølse) til meg. Til første forrett fikk vi foie gras, etterfulgt av ris de veau med soppsaus til meg og kreps til ham, til hovedrett fikk jeg servert rådyrsteik med rødvinssaus, min kjære fikk hummer, til dessert fikk vi karamelisert ananas, appelsinmousse med sjokoladetrekk og kaffemarengs med krem av praliné.

cof

Magesekken min var for lengst nådd sin grense, selv ikke på julaften klarte jeg å spise så mye som det jeg hadde gjort nå. Natten var fortsatt ung da jeg krøp til køys, da jeg lå og jamret meg over noe som var totalt selvforskyldt. Stappmett var jeg, men likevel svært fornøyd med hvordan han og jeg hadde valgt å tilbringe vår fjerde nyttårsaften sammen.

Vår fjerde felles feiring, min første uten fyrverkeri.

I Frankrike skyter dem ikke opp fyrverkeri på nyttårsaften, vel, med unntak av i Paris, da. Men jeg vil heller ligge og klage over å ha spist for mye, på et slott på det franske sørvestland, enn å stå fastklemt i en svær folkemengde i den travle hovedstaden, bare for å få et lite glimt av fyrverkeri-showet.

Å våkne opp på slott den første januar, med min forlovede ved min side, dette ville jeg ikke ha byttet bort mot noe som helst.

IMG_20190101_210039

Et helt slott for oss selv: Prinsesse for en helg (i Frankrike)

Noe av det fineste ved å bo i Frankrike, er at uansett hvor man befinner seg i landet, så finnes det spennende feriedestinasjoner og steder som skapt for romantiske helgeturer, kun et lite steinkast unna der man er.

Har man i tillegg en partner som liker å bruke tid på å lete frem skjulte skatter i form av idylliske småbyer og vakre slott, så er man garantert et liv fylt med overraskelser, herlige opplevelser og fantastiske minner å se tilbake på.

Min kjære samboer Julien er en liten luring når det gjelder slike overraskelser. Denne helgen var ingen unntak.

Alt jeg visste om disse to nettene vi hadde i vente, var at de skulle tilbringes i Agen (en by i Sørvest-Frankrike). Og at vi skulle bo på Bed&Breakfast…

…Det vil si, jeg trodde jeg visste hvordan vi skulle tilbringe helgen. Og jeg tok grundig feil.

Jeg så frem til å bo på et lite, koselig Bed&Breakfast i sentrum av byen Agen.

Det som møtte meg fredag ettermiddag, var derimot enda bedre. Vi skulle bo på et slott ute på landet, 38 kilometer sørøst for Agen. Et slott ved navn Château de Lastours.

fransk slott

Julien hadde reservert to netter på suite, i slottets tårn. Et slott hvor det skulle vise seg at vi ville være eneste gjester denne helgen, siden det tross alt var lavsesong. Ei flaske champagne skulle vi visstnok også få, som en fin velkomst og en herlig start på det som skulle bli en svært innholdsrik og spennende helg.

suite tårn

Vi skålte med champagne-glassene, nøt smaken av sprudlevin og bobler, og delte den franske melkesjokoladen som lå servert i en skål på peishyllen. Ah, jeg kunne lett blitt vant til dette, tenkte jeg drømmende, mens jeg nippet til glasset og tittet ut vinduet mot gårdsplassen.

champis

Siden vi var eneste gjester på slottet, ble vi invitert til å spise middag i leiligheten til slottets concierge (portier) og hans kone, fremfor å sitte alene i lokalets spisesal. En sosial og hyggelig opplevelse, som ga oss muligheten til å bli kjent med dette nederlandske ekteparet som visstnok hadde pakket alt de eide for å starte et nytt liv ute på landet i det solrike sørvest-Frankrike. Å jobbe på slottet, kom med fordeler som å få bo gratis (på et slott!) og ha fri hele januar og februar. Fritiden benyttet de til å reise til Asia og Afrika, for å oppleve andre kulturer og for å få nye impulser. Dette var nødvendig for å få kunne samle nok energi til høysesongens harde arbeid og mange utfordringer. Med flere bryllup på agendaen, var sommeren allerede spådd til å by på mye hardt arbeid og lite søvn. Jeg beundrer dem for at de klarer å gjennomføre alt dette, og dét med et stort smil. Servert fikk vi et herlig fem-retters måltid, sammen med god vin, og ble sittende og prate om alt mulig til langt ut på kvelden.

Den natten sov jeg så dypt at man skulle tro jeg var Tornerose, der jeg lå og sov i tårnet mitt. Prinsen vekket meg dessverre ikke med et kyss, men med den skjærende lyden av en mobilalarm. En ekte prinsesse må jo ta seg en dusj, og deretter få i seg en skikkelig god frokost før dagens utfordringer står for tur.

Fordi på lørdag, da var det duket for nye eventyr – og dem skal jeg fortelle mer om senere!

selfie slott

kjæreste og bil

slottsplass

En liten oppdatering i forhold til forrige innlegg: Jeg var som sagt på jobbintervju hos et stort, annerkjent firma forrige torsdag. Jeg fikk jobben, og starter like etter Påske!