Forrige helg i Béziers – og ny nedstenging av landet

I kjølvannet av onsdagens nyheter om en umiddelbar ny nedstenging av landet, sitter jeg igjen med en overveldende følelse av takknemlighet for alle de fine opplevelsene fra forrige helg, fra vår spontantur til Béziers og Middelhavskysten. Lite visste jeg da, at jeg under ei uke senere skulle miste denne friheten på nytt, friheten til å spasere langs fredelige bygater, friheten til å studere bølgene der de kaster seg mot strandkanten og trekker seg sakte tilbake igjen, lytte til lyden av måkeskrik og sjøvannets sang. Jeg sier “på gjensyn” nok en gang til friheten til å lese bok på kafé, og til å sitte på en benk i en hvilken som helst park.

Under forrige nedstenging, førte jeg en såkalt karantenedagbok, noe jeg har bestemt meg for å ikke gjøre denne gang.

I stedet vil jeg daglig oppdatere Instagram med stories i bilde-og tekstformat fra karantenetilværelsen (under brukernavnet @kristine.in.france) og heller distansere bloggen fra for mye coronaprat.

Her vil jeg heller fokusere på å dele så mye som mulig fra helgen i Béziers, skrive flere historier fra steder jeg har besøkt tidligere og fra byen jeg bor i, og ikke minst, publisere bildene fra fotoshooten i Montpellier. Med det sagt, starter jeg hvor jeg avsluttet forrige gang, ved å skildre en solfylt lørdagsformiddag i Frankrikes eldste by, en spasertur gjennom det historiske Béziers.

Dagen startet med en helt grei frokostbuffet, med stort utvalg av franske bakverk, frokostblandinger, to ulike sorter brød og et lite sortiment av oster og spekeskinke. Fruktsalat og yoghurt, ferskpresset appelsinjuice og café au lait. Sammen med kaffen nøt jeg en klissete og deilig pain aux raisins, min store favoritt-viennoiserie.

Vi lot våre jakker bli hengende igjen i garderobeskapet på hotellrommet, og beveget oss nysgjerrig ut på oppdagelsesferd i den sørfranske byen vi var kommet for å besøke.

Et av byens mest kjente landemerker, den gotiske katedralen Saint-Nazaire, troner over en bakketopp hvor mange kommer for å beundre den nydelige panoramautsikten mot sjarmerende fransk bygdelandskap, med Montagne Noire-fjellene i det fjerne.

Da vi nådde frem til katedralen, var den til vår store skuffelse stengt for besøkende. Vi fikk i det minste studert den vakre arkitekturen fra utsiden, før vi trasket videre for å se den romansk-gotiske Madeleine-kirken. I sentrum av Béziers, i et par av byens smale handlegater, skjules byens vakreste kunst, såkalte “trompe l’œil”-veggmalerier, hvor illusjonen av vinduer og balkonger dekorerer de ellers så nakne og triste betongveggene.

Etter hvert som klokka nærmet seg halv to, var omtrent alle byens uteserveringer fulle. Lite visste noen av oss at dette ville bli vår siste helg før nedstenging, en siste mulighet til å nyte en lørdagslunsj på kafé sammen med familien, partneren eller i gode venners lag. Selv droppet vi å spise lunsj i sentrum, for å heller kjøre de sytten kilometerne ned til stranda, til Valras-Plage, for å benytte oss av muligheten til å spise is under solfylt himmel til lyden av bølgeskvulp, med den fineste utsikten jeg vet, den som alle som er født og oppvokst ved kysten verdsetter mest av alt.

Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg, før jeg deretter tar dere med til byens største severdighet, de ni slusene i Fonseranes, slusene i Canal du Midi, den sørfranske kanalen som er del av UNESCOs verdensarv. Jeg vil selvsagt også dedisere et lite innlegg til fransk gastronomi, og det spennende restaurantmåltidet som vi hygget oss med på lørdagskvelden i Béziers, en nydelig middag hos en av de tidligere vinnerne av franske Top Chef.

Jeg har med andre ord mye jeg ønsker å dele fremover, forhåpentligvis nok til å holde meg selv distrahert og underholdt de neste fire ukene.

Og til deg som følger meg på reisen ønsker jeg bare å si tusen takk, merci beaucoup!

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

Barndommens bøker og kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu

Jeg husker fortsatt små glimt fra min aller første tur til hjembyens bibliotek. Mange inntrykk og så lite støy at jeg nesten ikke turte annet enn å hviske og liste meg forsiktig rundt. Spesielt godt husker jeg hvordan jeg med store øyne utforsket bibliotekets barneavdeling og nysgjerrig tittet rundt meg, store bokhyller over alt, bokhyller høye som skyskrapere i forhold til det lille barnet som jeg den gang var.

Biblioteket, byens mest magiske sted for oss introverte smårollinger, vi som foretrakk å leke i fred og ro, la kreativiteten blomstre og tankene vandre fra et univers til det neste.

Jeg hadde ikke lært meg å lese riktig enda, jeg var ikke eldre enn kanskje fire eller fem år, likevel elsket jeg følelsen av å hente frem bøker fra bibliotekets hyller, studere de fargerike illustrasjonene og bla meg videre fra side til side.

Jeg drømte meg bort til vakre eventyrslott og ildsprutende drager, til grønne skoger fulle av snille dyr, til den ikoniske Mummidalen og hjem til Albert Åberg og hans pappa. Mange av historiene hadde jeg hørt før, min far pleide å lese dem for meg før leggetid.

Etter hvert som jeg ble eldre, skolealder, fikk jeg også gleden av å låne bøker fra skolens bibliotek. Spesielt godt husker jeg hvor oppslukt jeg ble av den filosofiske romanen Sofies Verden, Narniabøkene og absolutt alle barnebøker skrevet Roald Dahl.

I ti-årsalderen begynte jeg også å interessere meg for Harry Potter-universet, og sammen med mine venninner lot jeg meg skremme av bokserien Grøsserne til R.L. Stine. Noen år senere utforsket jeg også andre romansjangre for en noe eldre målgruppe, deriblant krim og da spesielt Agatha
Christie sine verker.

Som tenåring forsøkte jeg å lese Hemingway, men var ikke moden nok til å forstå ham. The Old man and the Sea ble derfor byttet ut med Shopaholic-bokserien til Sophie Kinsella, og hentet frem igjen først for fem, seks år siden. Fortsatt koser jeg meg med lettleste kjærlighetshistorier fra tid til annen, et friskt pust og nødvendig avbrekk fra alle sci-fi dystopiromanene, familietragediene og historiene om fattigdom og krig.

Linskjorte

Da vi forrige helg besøkte kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, opplevde jeg den samme lykkefølelsen som da jeg i en alder av fire eller fem besøkte biblioteket for aller første gang.

IMG_20200629_212950_836

Visuelt er mange av disse gamle sørfranske landsbyene, Montolieu inkludert, som hentet fra fortellingene fra barndommens mange eventyrbøker. Steinhus med malte skodder, smale gater fulle av dekorative blomster og plantevekster langs husvegger og butikkvinduer.

English Bookshop

Montolieu er dessuten kjent for sine flotte butikkfasader med bokhyller og kasser fulle av bøker, strategisk plassert utenfor lokalene. 

Bokhandel Montolieu

Kort gåavstand fra den lille bokbyens sentrum, opp en liten bakke og over en steinbro, fikk vi oss en fortryllende utsikt over den frodige grønne vegetasjonen der den rammet inn den gamle sjarmerende steinhusbebyggelsen.

Gang på gang forelsker jeg meg i nye landsbyer her på det franske sørland, noe alle mine notater fra disse helgeturene er et tydelig bevis på.

I landsbyen Montolieu finnes hele nitten bokhandlere, de fleste tilbyr utelukkende litteratur på fransk, men hos enkelte selges også engelskspråklige bøker. Selv kjøpte jeg med meg to romaner fra en bruktbokhandel, før vi satte oss ned ved et av utebordene til den lokale restauranten Casquette et Chapeau for å kjøle oss ned med hvert vårt glass forfriskende iste.

Chapeau

Jeg mimret tilbake til barndommen, til ungdommen, til de tidlige tjueårene da jeg bodde i Oslo og elsket å besøke Litteraturhuset, og avdelingen for reiseskildringer hos Chillout, jeg elsket å gå meg vill blant bøker på Eldorado og på Deichmanske bibliotek.

Om jeg en dag skulle være så heldig, skulle jeg gjerne ha ønsket meg en tur til det norske svaret på Montolieu, bokbyen Fjærland på vestlandet.

Utsikt Montolieu landsbyen

Bokby

Bo

 

 

Venninnetid og gratis lykke på den Franske Riviera

Jeg er glad. Virkelig glad.

Rød som en kokt hummer, med legger fulle av betente myggstikk som ligner enorme blåmerker, er jeg ikke akkurat et glamorøst eksempel på et heldig kvinnemenneske som nettopp har returnert fra helgetur på den Franske Riviera. Samtidig kunne jeg ikke vært mer fornøyd enn det jeg er nå. Denne helgen har vært helt fantastisk!

Ikke har jeg spradet rundt i designertøy eller i bikini fra store kjente motehus. Ikke har jeg grillet kroppen til et gyllenbrunt nivå ute på dekk på en privat båt eid av noen i vennekretsen til familien min. Ikke har jeg menget meg sammen med glamorøse mennesker som drikker champagne for å slukke tørsten og spiser blini med kaviar når lysten på litt snacks melder seg. Eller, litt champagne ble det, jo. Og trøffel. Focaccia smørbrød med sort trøffel er jo ikke akkurat hverdagskost.

Luksusbåter, luksushotell, kjendiser og dyre merkevarer danner dette svært så stereotypisk bildet av hvordan en helg i Cannes og Saint Tropez ser ut. Men byene har jo så mye mer å tilby, for alle og enhver, og jeg kan helt ærlig si at jeg har blitt glad i Cannes, forelsket i Saint Tropez og lykkelig over å ha fått muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med ei av mine beste venninner.

De myke sandstrendene i Cannes, med behagelig vanntemperatur og små forsiktige bølger som såvidt treffer deg i det du vasser ut i vannet, er nøyaktig hvordan en badestrand skal være. Byens eldste bydel, Le Suquet, er en bortgjemt perle og et fantastisk utsiktspunkt.

Saint Tropez har den gamle sør-franske sjarmen som jeg elsker. Smale gater med blomsterkledde vegger, kunstgallerier – og da vi var der; et stort lørdagsmarked på torget.

Jeg kunne sikkert tatt meg råd til luksuriøse ting om jeg ønsket det. Å spise haute gastronomie er jo absolutt en fryd. Men, selv i byer som Cannes og Saint Tropez er det slettes ikke noe problem å feriere selv uten å ha et høyt budsjett å forholde seg til. Du vil fortsatt kunne kose deg med sol, bading, kulturliv og restaurantbesøk!

Når det er sagt, selv når man faktisk kan, er det ikke alle som ønsker å spise et fem retters måltid på dyr restaurant, overnatte på luksushotell eller dra ut på nattklubber som VIP Room – selve mekkaet for jetsettere og pretensiøse statusjegere.

Med liten håndbagasje og kamera på slep, fløy jeg med lavprisfly fra Toulouse og dro videre med ekspressbuss fra Nice til Cannes. Etter en lang og slitsom arbeidsdag hadde jeg nå hastet meg fra punkt A til B, for å besøke ei av mine nærmeste venninner. Hun som jeg skulle feire bursdagen sin sammen med for noen måneder tilbake, hadde det ikke vært for flystreiken som ødela muligheten vår for en gjenforening.

Ett helt år har gått siden sist vi så hverandre, men fortsatt er vi like nære som før. Forrige gang besøkte jeg henne i London. Nå bor hun i Cannes. Neste år flytter hun til Paris.

I London bodde hun på kollektiv sammen med ni andre mennesker. Nå leier hun en koselig liten leilighet helt for seg selv i Le Cannet, et fredelig sted som ligger tjue minutter med buss fra Cannes.

Stadig beklaget hun seg og sa at det ikke er noe å finne på i nabolaget hennes. Ingen spennende barer, kjedelige butikker, altfor stille og rolig. Altfor mange pensjonister. Cannes var heller ikke noe spesielt spennende, mente hun. Livredd for at jeg skulle finne på å kjede meg denne helgen, kom hun stadig med ideer til utflukter og aktiviteter som vi kunne ta buss eller ferge til.

Jeg er ikke her for å være turist eller for å leke jetsetter, spøkte jeg innledningsvis, før jeg fortsatte; jeg er her for å tilbringe tid sammen med deg. Uansett hva vi ender opp med å finne på, så kommer jeg til å ha det gøy, fordi det er vi som finner på ting sammen.

Et lite øyeblikk så hun noe forvirret ut, men ansiktsuttrykket endret seg raskt til et smil. Et ekte smil.

Hun fortalte meg videre om venninner som hadde kommet på besøk og krevd at hver eneste dag sammen skulle gå til shopping, private strender med dyr inngangpris og soling men ikke bading (på grunn av sminke og løshår). Hver kveld skulle det festes på dyre utesteder. Alt skulle selvsagt dokumenteres på sosiale medier. Selfies og selvskryt hvert eneste ledige øyeblikk.

Venninna mi beskrev hvordan dette fikk henne til å føle seg enda mer ensom og alene enn det hun gjør når hun faktisk er alene. Hun vil jo gjerne at venninnene sine skal få lov til å gjøre det dem ønsker å gjøre når de først er på besøk i ny by, men samtidig har jo også hun egne behov, egne ønsker og et eget budsjett å forholde seg til. Når det gjelder telefonbruk og sosiale medier; er det ikke egentlig ganske frekt å bruke all sin tid på å snappe, instagramme og alt som er, når man først er på besøk hos noen man ikke har sett på lenge?

Vi endte likevel opp med å ta en dagstur til Saint Tropez. Men vi endte også opp med å tilbringe samme kveld på sofaen foran TVen hennes, mens vi så film og pratet om tiden da vi jobbet sammen i USA og hvor mye som har forandret seg siden den gang.

Vi tilbrakte også noen timer på stranda i Cannes. Den offentlige, vel å merke. I over en time svømte vi- og fløt rundt i det deilige vannet og hadde det like gøy som alle småbarna som plasket rundt oss. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvordan håret mitt så ut, akkurat der og da.

Ekte glede er ikke å se bra ut på sosiale medier eller å fronte den perfekte fasade.

Ekte glede er alle de ekte smilene, den genuine latteren, alle de gode samtalene og minnene som skapes sammen med dem man er glad i. Uansett budsjett.

Ekte glede er alt det man gjør som man glemmer å dele på sosiale medier.

Deler noen bilder fra Le Cannet, der hvor min venninne bor. Idyll, sier jeg.

frankrike le cannet

fontene restaurant

le cannet park

blomstervegg

Focaccia smørbrød med ost, skinke og sort trøffel. Deilig!

trøffel smørbrød

 

(Mer om både Cannes og Saint Tropez kommer i senere innlegg).