Pingvinene på Boulders Beach – og spennende prosjekter på gang

Lørdag, vi besøker pingvinene på Boulders Beach.

Vi vinker farvel til Kapp det gode håp, det kjente landemerket, kontinentets sørvestligste punkt, den lille odden hvor turister strømmer til, der bavianer og strutser observerer oss mennesker som løper rundt med fotoapparat mens vinden herjer og bølgene bruser.

Vi vinker farvel til strutser og bavianer, nå skal vi til Simon’s Town, eller Simpsons Town som svigermor trodde det het, for å besøke pingvinene som holder til på Boulders Beach, en av de mest kjente strendene i Cape Town.

Pingviner har vi allerede sett tidligere her i Sør-Afrika, da vi for en uke siden var på biltur langs kysten på vei til den nydelige lille byen Hermanus, og stoppet ved Betty’s Bay for å besøke pingvinkolonien som har bosatt seg der.

Boulders Beach

Boulders Beach huser en langt større koloni enn den vi så ved fredelige lille Betty’s Bay, men antallet turister som er kommet på besøk er i tillegg tredoblet i forhold. Også her spaserer vi over en gangbro for å ikke risikere å tråkke i pingvinenes reder eller utsette dem for stress, også her vrimler det av spennende dyreliv, små øgler og gnagere, akkurat som ved Betty’s Bay.

Jeg smiler fra øre til øre, som jeg jo har gjort helt siden jeg stod opp, helt siden gårsdagens frieri, den skinner så fint på fingeren min, denne diamantringen han har gitt meg, denne kjærlighetserklæringen, dette løftet om at vi i september, 2020, skal gi hverandre våre “ja”, og forhåpentligvis holde sammen resten av tiden vi har igjen på denne kloden.

Vi tar bilder sammen, vi tar bilder av hverandre, foran alle de hundrevis av pingvinene som soler seg på stranden, noen bader i sjøen, andre koser med hverandre, noen slåss. Smil til kameraet, sier jeg til min kjære, jeg knipser et par bilder av hans nydelige smil, før jeg snur fokuset mot pingvinene, de store stjernene her på Boulders Beach.

En og en halv time er mer enn nok av tid til å få sett alt og gjort alt som er verdt å gjøre på et sted som dette, nå er det uansett tid for å vende tilbake til bydelen Goodwood i Cape Town, der hvor vennene våre bor. De kokkelerer, de lager middag til oss, i kveld blir det middag og vin i godt selskap!

Vel fremme i Goodwood, får vi servert pasta med antilopekjøtt og saus laget av kjøttkraft og kokosmelk, vi åpner ei flaske rødvin, en av disse som jeg kjøpte med meg fra Spier, der hvor min kjære fridde til meg, ja, der måtte jeg nevne det nok en gang, igjen og igjen nevner jeg ham, oss, ringen, kjærligheten. Slik er det å være lykkelig, overlykkelig sådan.

Rundt middagsbordet diskuterer vi mulige planer om oppstart av firma sammen, oss seks, disse to sørafrikanerne, foreldrene til min kjære, og oss to. Vi har et ønske om å tilby en helt unik mulighet til eventyrlysten ungdom og voksne, muligheten til å kunne reise til Sør-Afrika, overnatte hos dette paret (som allerede har lang erfaring som vertsfamilie for utenlandske studenter) , og oppleve Cape Town og nærområdet på et så autentisk og så trygt vis som bare mulig, smake lokal cuisine og bli kjent med den lokale kulturen, naturen, livet på sørafrikansk vis. Lettere sagt enn gjort, vil jeg anta, men slik er det jo med alle prosjekter i startfasen. Selv kunne jeg gjerne tenke meg å komme tilbake på besøk, se enda mer av landet, besøke enda flere safariparker, nasjonalparker, strender, om vi skulle inngått et profesjonelt partnerskap med disse to, ville jeg fått en riktig god unnskyldning for å vende tilbake til Sør-Afrika og Cape Town.

Vi skåler for ideen for dette prosjektet, vi skåler for kjærligheten, vi skåler for pingvinene på Boulders Beach!

Pingvin

Pinh

Boulders Beach

Pingv

Pingvinstra

Pingvinen

Advertisements

På spennende hvalsafari i Gansbaai

Torsdag, hvalsafari i Gansbaai.

En aktivitet som i utgangspunktet var satt på agendaen for tirsdag, en opplevelse vi ikke kunne forlate Sør-Afrika uten å ha fått være med på, den planlagte hvalsafarien ble avlyst grunnet dårlige værforhold, vi klarte likevel å få plass på ny safari, flette den inn i torsdagens reiserute, en liten omvei før kjøreturen gjennom Sør-Afrikas nydelige vingårder og grønne landskap.

Klokka er sju. Vi spiser frokost på det koselige gjestehuset i Kapp Agulhas, der hvor vi i natt har sovet godt, sovnet til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, til den nydelige utsikten mot havet. Frokosten er en av de foreløpig beste jeg har hatt her i Sør-Afrika, den eldre damen som driver stedet serverer oss hjemmebakt brød, nystekte boller med kanel, rosiner og eplekompott, og den friske fruktsalaten får vi servert i en konkylie.

Før vi forlater frokostsalen for å sjekke ut, skriver vi en liten hilsen i hennes gjestebok. Vi takker for god service, deilig frokost og nydelig utsikt, vi kunne ikke bedt om en bedre start på denne spennende dagen som nå venter oss.

En time tar det oss å komme tilbake til Gansbaai, vi var jo her i går også, da vi dykket i bur med haier, min kjære og jeg. Fingrene krysses for at han ikke blir sjøsyk igjen, to dager på rad, to utflukter, hvilken uflaks ville da dette vært!

Denne gang er det byrået Ivanhoe Sea Safaris som skal ta oss med ut på tur, ut på havet for å speide etter hval, noe vi omtrent er hundre prosent garantert til å få se, lover guiden. Fra hvilken avstand, hvor mange og hvilken art,  gjenstår å se, vi gleder oss, vi stiger ombord den lille båten som skal frakte oss dit hvor hvalene holder til.

Det har vært en skikkelig babyboom blant hvaler i år, forteller guiden. Flere sørkapere har blitt observert i området sammen med sine små, forhåpentligvis vil også vi få muligheten til å se dem, i det minste et lite glimt av dem, i løpet av denne to timer lange båtturen.

På båten er vi en liten gruppe mennesker, ikke mer enn ti personer, hvorav tre er mine egne reisefølger, alle sitter klare med fotoapparat, noen har til og med tatt med seg enorme videokameraer, selv nøyer vi oss med speilreflekskameraet og vår lille GoPro.

Bølgene er langt mindre hissige i dag enn i går, til tider dukker det opp noen enorme bølgekast som vugger båten kraftig frem og tilbake, men disse er bare barnemat i forhold til gårsdagens opplevelse, dette kan min kjære skrive under på.

Som guiden hadde lovet oss, får vi se hval, ikke bare én, ikke bare to, men flere. Mor og barn, får vi også se. De er alle av arten sørkaper, også kalt sørlig retthval, og kan bli mellom 14-18 meter lange, med en vekt mellom 36 og 73 tonn, derfor er det viktig for vår egen sikkerhet at båten holder en viss avstand fra disse enorme skapningene, et byks, et hopp, holder vi oss for nært vil vi risikere å sette oss selv i fare, kantre båten og falle uti.

Hvalsafari

Min kjære står klar med fotoapparat og stor objektiv, han knipser i vei, samtidig filmer jeg så godt jeg kan med vår lille GoPro. Hvalene danser for oss, vifter med sine enorme haler, hopper opp av vannet med all sin kraft, med et digert plask forsvinner de igjen ned i vannet.

Med våkent blikk, følger vi med på hvalene og deres bevegelser, fra side til side, flytter vi oss for å få flest mulig bilder fra best mulig vinkel, det er vanskelig, så utrolig vanskelig å få klare tydelige bilder av disse vakre mystiske vesenene, men fantastisk gøy er det likevel, denne jakten på det perfekte foto, dette ønsket om å se dem på nært hold.

Hval

Disse to timene suser forbi, vi må returnere til Gansbaai. En siste overraskelse møter oss på vei dit, en månefisk svømmer mot oss. Den er fascinerende, ikke visste jeg at disse kunne bli såpass store, en del av havets store mystikk er dem, en verden vi vet så lite om, en verden jeg håper på jeg vil få anledning til å lære enda mer om, på personlig hold, som den spennende dykkingen i bur med haier, som denne fantastiske hvalsafarien.

Månegi

Hval

En natt ved Afrikas sørligste punkt

Onsdag, en natt i Kapp Agulhas, det sørligste punktet på det afrikanske kontinent.

Etter å ha dykket i bur med haier i Gansbaai, og selvsagt tatt en god og svært nødvendig dusj for å rense saltvann ut av hår og hud, reiser vi videre, så langt syd som det er mulig å komme i Afrika, til Kapp Agulhas, punktet hvor Atlanterhavet møter Indiahavet.

Vi har bestilt rom på en nydelig bed and breakfast som heter Oceanview Guesthouse, stedet lever opp til navnet sitt, da det sjarmerende rommet vi har fått, min kjære og jeg, gir oss en fantastisk utsikt over havet, vi kunne ikke bedt om noe bedre enn dette.

Utsikt kapp Agulhas

Hele første etasje, spisesalen og stuen, er som en botanisk hage, en grønn oase, blomster og planter hvor enn man ser, det lukter friskt og godt, denne blandingen av forfriskende sjøluft og skjønn natur. Eieren av Oceanview er ei pratsom og hyggelig eldre dame, hun snakker engelsk med kraftig Afrikaans-aksent, min kjære sliter til tider med å forstå hva hun sier, hun prater jo så raskt og så mye. Hun peker ut vinduet, ei ugle sitter på hennes gjerde, denne ugla vender tilbake hit hver eneste kveld, sier hun fornøyd, den tar musene, vi har tidligere hatt problemer med mus her, men uglene tar dem, derfor har jeg ikke sett noe til de ufyselige krypene på lenge.

Videre forteller hun at først nå nylig har denne lille landsbyen begynt å få besøk av andre utenlandske gjester enn kun eldre turister fra Tyskland. Hun forteller videre; jeg vet ikke hvorfor denne landsbyen har gjort seg så populær blant tyskere, men nå har vi endelig begynt å se variasjon, flere og flere turister strømmer til, de er nok mange som har skjønt at det er Kapp Agulhas som er landets sydligste punkt, og ikke Cape of Good Hope.

Vi blir ikke værende lenge på rommet, dagslyset må utnyttes mens vi enda har muligheten. Jeg skifter til varmere tøy, bukse og genser, det blåser ute, som det naturligvis pleier å gjøre ved kysten, uansett hvor i verden man befinner seg, uansett hvilken kyst. Vi skal besøke det store fine fyrtårnet og gå tur langs stranden, følge den naturskjønne strandpromenaden og nyte landskapet.

Stillhet, fredelige omgivelser. Det eneste som høres, er lyden av bølger som slår inn mot de mange steinene som dekker strandens overflate. Bølgene treffer hver eneste stein som ligger ved vannkanten, og tar med seg de minste og letteste steinene, der de trekker seg sakte tilbake, for så å kaste seg ut igjen mot strandkanten, og slik fortsetter det i en evig repetisjon, lyden er som musikk i mine ører, lyden som minner meg om hjemme, jeg har jo vokst opp ved kysten, med havet ved min side.

På vei tilbake til bilen, legger jeg merke til at vi nå er så heldige som får se en klar, stor fullmåne til vår venstre side og har den fortsatt skinnende sola til vår høyre side. Jeg kan ikke huske å noen gang ha kunnet se begge to, så klart, så tydelig, på nøyaktig samme tidspunkt. Det er noe magisk over det hele, universet, himmelen, sola og månen.

Sultne er vi, heldigvis finnes det et godt utvalg av spisesteder å velge mellom i nærområdet. Valget faller på koselige 55 Knots, en restaurant pent dekorert i marinestil, baren er utformet som en trebåt, på veggene henger malerier som skildrer seilbåter og havet, interiør i blått, hvitt og tre.

Restaurant

Innbakt kylling med kremost og tranebær med honningmarinert butternut til hovedrett, forfriskende sørafrikansk cider, peppermynte-og hasselnøttkake til dessert.

ptr

Jeg spiser godt her i Afrika, det er det definitivt ingen tvil om, i tillegg har jeg virkelig fått smaken på naturen, på landskapet, jeg gleder meg til morgendagens båttur, til en spennende hvalsafari!

Kake

IMG_20181124_191021

Kapp Agulhas

Bed and breakfast

Frokostsal

Starten på safari og spenning i Sør-Afrika

Fredag, safari fra morgen til kveld.

Det er fortsatt bekmørkt ute, kanskje ikke så rart med tanke på at klokka ikke har rukket å bli mer enn kvart over fire. Jeg er da aldri vanligvis våken på denne tiden, om man ser bort ifra de gangene jeg enda ikke har rukket å legge meg til å sove før disse sene nattetimer, eller tidlige morgentimer, alt etter hvordan man velger å se på det.

Sammen med min kjære og hans foreldre, sitter jeg her, iført olivengrønn jumpsuit og en  beigefarget jakke, i en grønn jeep, Tented Adventures står påskrevet med stor skrift, jeg er trøtt, umenneskelig trøtt, men klar til å dra på min aller første safari, klar med fotoapparat, klar for en spennende opplevelse, en opplevelse for livet.

Vi følger de smale veiene som leder oss inn i det ukjente, til den afrikanske savannen, til de mange eksotiske dyrene som vi tidligere kun har sett i fangenskap eller på dokumentarserier på tv.

Dette er en unik opplevelse, denne muligheten til å se dem leve fritt i sine naturlige omgivelser, å kunne få se planteeterne nyte sine grønne måltid i fred og ro, gress og buskevekster, blader fra trærne, å få se rovdyr som jakter sine stakkars byttedyr, noen jakter helst om natten, andre på dagtid.

I vannet vil vi kunne skimte flodhesters hode, såvidt, der de kjøler seg ned og gjemmer seg under vannets overflate. Her gjemmer også krokodiller seg, der de venter på tørste antiloper og impalaer, de stakkars dyrene som ikke engang kan få drikke vann i fred, uten å sette sine liv på spill.

Flodhester

Ujevne veier fører oss gjennom savannens sletter, sola begynner sakte men sikkert å reise seg, den farger himmelen i nyanser av rosa og fiolett, svakere enn solnedgangens dramatiske fargerspekter, men likevel med en vakker tilstedeværelse.

Safariguiden peker til vår venstre side, en ensom hyene vandrer rundt for seg selv, delvis gjemt blant de mange buskene. Videre passerer vi impalaer, antiloper, en utrydningstruet fuglerase, røde og sorte er de, vi ser en flokk med elefanter. Vi befinner oss i Afrika, det er vårsesong her, men selv her fryser jeg, nå tidlig på morgenkvisten, med den kalde vinden som blåser kraftig, de femten gradene, temperaturen som om noen timer vil stige til tjue, og videre til tretti.

Hyene

En fire timers safari er fullført, og vi får servert vår første frokost i Kruger Park. Alle måltider nytes ute i fellesskap sammen med de andre campinggjestene, rundt et langbord, vi spiser müsli med jordbæryoghurt og toast med kjøttdeig, drikker mangojuice og kaffe.

Etter endt frokost tillater jeg meg selv en lang hvilestund, en time blir til to, to blir til tre, jeg har til slutt sovet i hele tre timer, og våkner varm og svett under den tykke dynen i teltet.

Jeg liker ikke tanken på å måtte traske helt bort til de felles toalettene for å ta en dusj, men enda mindre liker jeg tanken på å forbli varm, svett og kanskje en smule illeluktende.

Iført pyjamas, med et håndkle over skuldrene og en liten tøypose hvor jeg har pakket såpe, tannkrem, tannbørste og rent tøy å bytte til, trer jeg på meg sandalene og småjogger bortover.

I dusjen er jeg, som forventet, ikke alene. Edderkopper, maur og en svær bille holder meg med selskap, et selskap jeg helst skulle vært foruten. Bare synet av den enorme billen med sitt skinnende panser og edderkoppene med sine lange spinkle bein, får meg til å grøsse. Harmløse er de sikkert, men jeg klarer likevel ikke å unngå å se for meg disse insektene kravle rundt på kroppen min, kile meg i øret, grave seg inn i det lange håret mitt. Jeg får frysninger.

På ettermiddagen drar vi på vår neste safari, med den samme guiden som tok oss med på forrige tur. I motsetning til morgenkvistens safari, blir vi nå møtt med varme vindkast, solskinn og høy temperatur. Olashorts, t skjorte og solbriller viser seg derfor å være det perfekte valg av tøy for disse neste tre timene med safarieventyr.

Og for et fantastisk eventyr dette er!

Sebraer

Både sebraer og elefanter krysser veien foran oss, de observerer bilen, de studerer oss nøye, nydelige er de, disse vakre eksotiske dyrene. Ved et vannhull ser vi som ønsket flodhester, vi kan såvidt skimte en krokodille, og en varan spaserer sakte forbi safaribilen. Vi kjører videre, vi observerer enda flere sebraer med sine flotte striper, en flokk med bøfler ser vi også, en gnu, flere impalaer, listen er lang, men hverken løver, leoparder eller geparder befinner seg på denne listen, foreløpig.

Ele

Safarien avsluttes rundt samme tid som sola går ned, den takker for seg, den bryter opp den blå himmelen og maler den dramatisk rød, røde, oransje og rosa toner som legger seg over savannens landskap.

Solnedgang

Godt fornøyd med dagens eventyr, krysser vi fingrene og håper på å få sett noen store katter i løpet av morgendagen!

IMG_20181119_123539

Bøffel

Sorte

Safari

Tid for safari: Første møte med Kruger Park

Torsdag, destinasjon Kruger Park,  Pretoriuskop, Camp Tented Adventures.

Etter å ha fylt opp den rumlende magesekken med typisk Sør-Afrikansk frokost, ristet brød med kjøttdeig og egg, vel, uten egg for min del, til dels kresen i matveien som jeg jo dessverre er, forlater vi Benoni og kjører den fire timer lange strekningen til Kruger Park, nasjonalparken hvor vi nå skal tilbringe de neste fire dagene, i telt, på safari. Telt med ordentlige senger og strømuttak, vel å merke.

Telt

Kjøreturen føles uendelig lang, med kilometer på kilometer hvor alt vi ser er tørt gress, nakne trær, og svært lite annet, vi kjører også forbi forskjellige småsteder hvor såkalte matchbox-hus holder til, bittesmå hus, fine men små, som ikke ser ut til å romme mer enn tretti kvadratmeter per hus. Vi kjører også forbi det som kalles townships, der hvor de fattigste av landets fattige bor, små samfunn, hvor mennesker bor uten strøm, uten vann, ofte uten ordentlige vegger og tak på disse skurene som fungerer som deres hjem.

Etter å ha sett oss ferdig med mesteparten av kjøreturen, før vi endelig forlater det moderne byliv til fordel for en mer primitiv tilværelse ute i naturen, besøker vi et stort kjøpesenter på utkanten av et sted som heter Nelspruit, Riverside Mall, for å handle klær til en rimeligere pris enn der hjemme i Europa. Min kjære blir tre poloskjorter rikere, jeg kjøper meg en ny shorts, det samme gjør også hans mor og hans far.

Glade og fornøyde, setter vi oss i bilen og kjører den siste strekningen som gjenstår for å komme frem til riktig del av Kruger Park, nasjonalparken som tross alt er blant verdens største, faktisk rommer parken et areal på størrelse med hele Nederland.

Vel fremme blir vi møtt av bevæpnede sikkerhetsvakter, vi fyller ut dokumenter og blir henvist videre til en resepsjon hvor vi får utdelt kart, brosjyrer og nødvendige dokumenter.

Impalaer

Vi kjører videre, i retning Pretoriuskop, området vi skal overnatte i. Vårt første møte med det afrikanske dyreriket, får vi allerede her, langs veien der hvor biler ferdes, allerede her blir vi møtt av giraffer og impalaer. Vi stopper bilen, vi fotograferer disse vakre skapningene og beundrer dem, selv ignorerer de oss totalt og koser seg for seg selv, i sitt naturlige habitat.

Vi ankommer Pretoriuskop og Tented Adventures, hilser på de hyggelige safariguidene som jobber på campen, de gir oss alt vi behøver å vite av praktisk informasjon, som for eksempel hvor vi finner felles-dusjene og toalettene, hvor kjøkkenet er, videre viser de oss hvor vi skal sove disse neste fire nettene. Olivengrønne telt med parkettgulv og store senger, strøm, og myggnett. Foreldrene til min kjære virker skuffet, høyere glamping-faktor hadde de sett for seg, bedre felles bad, større telt, kjøleskap. Jeg, for min del, hadde på forhånd vært på den mer pessimistiske siden, og så heller for meg noe verre, mindre telt, mindre seng, ingen strøm, møkkete dusj, og festivaltoaletter. Dermed ble jeg heller positivt overrasket over fasilitetene som er, det vil si, bortsett fra det faktum at campen ikke tilbyr WiFi, og dermed isolerer oss alle fra omverdenen (jeg bruker derfor mye tid på å loggføre dag for dag i notisbok).

WiFi finner vi til vår store begeistring i en burgersjappe like i nærheten, den passer ikke inn her på denne rustikke campen, men her er den, og den har WiFi. Jeg bestiller en peanøttmilkshake og sender en liten beskjed til min mor, hun må jo få vite at alt står bra til med sin eneste datter, barnet hennes som har blitt lurt med til Afrika av den smågale, eller eventyrlystne, kjæresten sin.

Milkshake

Vi sitter ute, jeg legger merke til en rampete ape som er ute på tokt, vi sitter vis-à-vis en suvenirbutikk som selger sebraskinn som henger til pynt og flagrer i vinden, som om den gjør en liten dans, hver gang denne varme afrika-vinden sniker seg på. Burgersjappa er omkranset av store trær med nydelige røde blomster, blomster som sprer pollen og dessverre setter i gang denne fæle pollenallergien min, den tørker ut mine øyne og får nesen til å renne som en foss. Jeg føler meg uggen, og drikker derfor opp milkshaken i full fart for å komme meg vekk så kjapt som bare mulig, tilbake til teltet for å hente øyedråper og blåse nesen.

Apekatt

Franskmenn, som jo min kjære og hans familie er, liker gjerne å starte, eller fortsette, ferien med et glass vin og noe godt å sette tennene i, langhelgen på safaricamp er ingen unntak. Vi henter campingstoler, plasserer dem like utenfor teltet, åpner ei flaske Sør-Afrikansk rødvin og skåler over grønne oliven og en pakke med pretzelsnacks og dipp. Vi nyter så godt vi kan, denne lille aperitiffen vår, før vi setter oss ved bordet for å spise middag sammen med de andre fjorten campinggjestene.

Piknik

Gjestene er som Sør-Afrika selv; en god blanding av nasjonaliteter og kulturer. En høylytt brasiliansk mann og hans kone skiller seg godt ut, der de begge underholder oss alle med sine morsomme anekdoter, alle oss noe mer tilbakeholdne europeere. Av besøkende fra vårt kontinent, har vi det unge kjæresteparet fra Italia, paret fra Nederland, og enda flere franskmenn, fra Toulouse av alle steder, byen som også jeg og min kjære bor i.

Vi får servert grillet kyllinglår, salat og diverse grønnsaker, sammen med deilig Sør-Afrikansk rødvin. Jeg dropper desserten, iskrem, det blir for mye, jeg er mett og fornøyd.

Safariguiden lurer på om vi ønsker å bli med på tur tidlig på morgenkvisten, så tidlig som klokka fire, jeg ønsker å si nei, jeg orket ikke å stå opp lenge før selv sola velger å titte frem.

Men nei blir til ja, vi drar på morgendagens første safari.

Toalett Kruger Park

Campinghytter

Toalett og felles bad 

Vi er i et Sør-Afrikansk paradis!

Onsdag, Benoni. Første møte med Sør-Afrika.

Etter en flytur på nesten elleve timer, var det virkelig deilig å kunne strekke på beina, puste inn frisk luft, føle varmen fra sola legge seg over kroppen, og ikke minst var det deilig å komme frem til dette nydelige gjestehuset, denne bortgjemte lille oasen like utenfor den beryktede storbyen Johannesburg. Her i denne  fredelige småbyen Benoni, vil vi tilbringe vår første natt i Afrika, før den fire timer lange kjøreturen til Kruger Park står for tur.

Den slitsomme flyturen fra Paris til Johannesburg var heldigvis over omtrent før den i det hele tatt hadde startet, takket være glasset med champagne som jeg fikk servert, og sovetabletten jeg deretter benyttet meg av som hjelpemiddel for å roe de stakkars nervene mine. På flyet spiste jeg linsesalat, vegetarisk risotto, camembert-ost og et stykke baguette, og til slutt en ananas-og kokoskake til dessert, før jeg endelig fallt inn i dyp søvn, med ei bok og ei vannflaske liggende i fanget. I følge min kjære klarte jeg til og med å sove meg gjennom lyden av skrikende baby like ved min side.

Da vi landet på den internasjonale flyplassen i Johannesburg, ble vi stående i immigrasjonskø i rundt en halvtimes tid, kanskje også enda lenger. Visum trenger man ikke som europeer, med mindre man har planer om å oppholde seg i landet i mer enn 90 døgn.

Videre dro vi for å hente leiebilen vår, den vi har reservert til mandag, den som skal transportere oss til Kruger Park i morgen tidlig. Å kjøre i dette landet er litt av en utfordring, om man ikke er vandt til å kjøre på motsatt side av veien, slik som i blant annet Storbritannia. Til tross for en klønete start med altfor hard bremsing og et tempo som selv min nervøse bestemor ville kalt for sneglefart, kom vi oss helskinnet frem til nydelige Summer Garden Guest House, her hvor jeg i dette eksakte øyeblikket sitter på trappen utenfor vår lille bungalow og titter på grønne og gule fugler som synger vakkert, der dem sitter i de små palmetrærne som står så majestetisk og speider utover gjestehusets store hage.

Gjestehus Benoni

Gjestehusets eier er ei jovial dame, karismatisk og morsom, den nesten litt stereotypiske frodige afrikanske kvinnen som man ofte ser på film, hun som tøyser og ler og passer på at alle har det bra. I morgen skal hun lage oss en spennende frokost, ble vi fortalt, jeg gleder meg til å smake!

Min kjære ønsket å ta igjen tapt søvn, han som satt våken helt alene gjennom flyreisen, samtidig som jeg var forsvunnet dypt inn i drømmeland. Nå er han godt pakket inn i en lett sommerdyne inne i bungalowens seng, mens ei stor vifte står på for fullt for å kjøle ned det ellers så varme rommet.

Bungalow

En liten time før han endelig la seg til å sove, tok vi oss en dukkert i gjestehusets flotte svømmebasseng. For anledningen, ålte jeg meg inn i min splitter nye badedrakt, lyserosa med ananasmotiv, og slengte på meg et par mørke solbriller for å skjule disse slitne øynene mine som fortsatt er rammet inn i gårsdagens mascara, øynene som nå svir som konsekvens av dette.

Basseng Sør-Afrika

Hans foreldre har siden lørdag vært i Zimbabwe, for å se den kjente fossen Victoriafallene, noe min kjære og jeg også egentlig skulle være med på, men droppet, da det hele ville bli altfor kostbart, og altfor vanskelig å skvise inn mellom alt det andre vi har tenkt å gjøre på disse tretten dagene her i det store Sør-Afrika. Det kommer tydelig frem at min kjære er misunnelig på foreldrene sine, at han også har et sterkt ønske om å besøke denne fossen som jo tross alt er del av UNESCO’s verdensarv, han ønsker, som dem, også å få dra på elvecruise for å se på flodhester, og nyte fin middag og vakker solnedgang som en herlig avslutning på cruiset. Jeg vet at han ønsker alt dette, jeg vet at han ønsker det så utrolig sterkt, men det finnes en tid og sted for alt. Det er viktig å ha noe å se frem til i fremtiden, også.

I løpet av denne solfylte fine ettermiddagen, skal foreldrene til min kjære komme hit til oss, hit til dette skjønne paradiset, vi skal utforske nærområdet, dele en koselig aften sammen, den første av tretten, en kveld fylt med god mat og drikke i eksotiske omgivelser.

Gjestehus

 

 

 

Mange spennende planer fremover!

Jeg gjespet høylytt og letet frem nøkkelen fra bunnen av den store, stappfulle vesken som bar på både matboks, pocketbok, headset og diverse duppeditter som jeg stadig glemmer bort. Hårstrikk, tyggis og kulepenn vil jeg jo uansett få bruk for før eller siden, så derfor kan dem jo like greit bli liggende der.

Jeg tok heisen opp til andre etasje og åpnet den ulåste døra til leiligheten vår. Lukten av ratatouille og chorizo pølser ga magen min en påminnelse om hvor sulten jeg faktisk var, etter å ha overlevd en lang og slitsom dag på kontoret. Min flinke samboer som stod ved kjøkkenbenken og kokkelerte, la kjøkkenkniven forsiktig fra seg på skjærebrettet og omfavnet meg med et stort kyss.

“Jeg har en overraskelse til deg”, sa han og pekte i retning stuebordet.

En nydelig blomsterbukett med store vakre solsikker og diverse blomsterarter i forskjellige nyanser av lilla, prydet det sorte IKEA-bordet vårt. Jeg som hadde hatt en dårlig start på denne uken (både på arbeidsplassen og øvrig) fortjente denne lille oppmerksomheten, mente han.

Jeg fikk nesten tårer i øynene, så rørt som jeg ble, der jeg stod og holdt godt rundt kjæresten min og takket om og om igjen for at han er nettopp den han er. For at han tenker på meg der han passerer blomsterbutikken som ligger like ovenfor gaten fra dagligvarebutikken vi pleier å handle hos. For at han ser meg, når jeg ønsker å bli sett. Og lytter når jeg trenger å bli lyttet til. Jeg krever ikke å bli forstått, men jeg trenger å bli hørt. En blomsterbukett og en deilig middag laget med kjærlighet, ja, det gjør underverker for humøret.

Resten av kvelden gikk til å planlegge diverse reiser og aktiviteter som venter oss nå på sensommeren, til høsten og tidlig på vinteren. Vi har satt inn penger på en felles sparekonto hver eneste måned i snart et halvt år, og hadde egentlig tenkt å kjøpe ny sofa for det endelige beløpet. Men sofaen får heller vente.

Neste helg etterlater jeg min kjære til seg selv, fordi jeg skal ut på helgebesøk til venninna mi som bor i Cannes. Sammen skal vi på dagstur til Saint Tropez, og slappe av mens vi prater løst og fast om alle gleder, skuffelser og alle forandringer som har hendt i våre liv siden sist gang vi møttes.

I september skulle egentlig foreldrene mine komme på besøk til Toulouse, men grunnet salg av ferieleiligheten deres i England, er det kun moren min som er disponibel akkurat den uken jeg fikk tatt meg fri fra jobb. Etter å ha diskutert og gjort noen vurderinger, kom vi frem til at vi like greit kan reise på mor-datter tur sammen til hennes fine hjemland; Polen.

Og med dét har jeg nå en jentetur til Kraków og Wrocław å se frem til!

I oktober reiser Julien og jeg på helgetur til den nydelige middelalderbyen Carcassonne og til den lille byen Limoux, for å smake lokal vin og bli bedre kjent med områdets historie og severdigheter.

I november reiser vi på helgetur til Lyon for å bli kjent med den franske gastronomi-hovedstaden, men også for å se burlesque-ikonet Dita Von Teese sitt spektakulære show. Jeg skal ikle meg retroinspirert antrekk, og pynte meg med cateye-liner, røde lepper og store krøller. Old Hollywood, jeg elsker det!

Også i november, står en spennende to ukers ferie i Sør Afrika for tur (sammen med Julien og foreldrene hans). Vi skal på safari i Kruger Park, dykke med hvithaier i Cape Town, besøke vingårder, dra på hvalsafari, se pingviner, bo på glamping (glamorøs camping), spise lokale spesialiteter – og kanskje lære noen gloser på afrikaans og zulu!

Det som er morsomt, er hvor forskjellige alle disse turene kommer til å bli fra hverandre. Hva jeg kommer til å se og gjøre, og hvem jeg kommer til å dele disse opplevelsene sammen med.

Og du som leser, ja du vil få bli med på absolutt alle disse reisene (gjennom informativ og underholdende tekst og massevis av bilder).