Små gleder som makroner, solskinn og sykkeltur

Søndag, slik en bittersøt ukedag. En påminnelse om at helgen snart er over, i morgen venter nok en ny arbeidsuke. Søndag, hviledagen som også gir oss muligheten til å kunne designe vår dag etter egne ønsker og behov, en dag hvor vi har friheten til å gjøre noe spennende, gjøre noe produktivt, eller ikke gjøre noe som helst i det hele tatt.

Alle vinduer er åpne på vidt gap, været er nydelig. Jeg smiler av tanken på at jeg nå kan hente frem olashortsen igjen, jeg smiler fordi jeg kan spise frokost ute på balkongen, slike små gleder betyr så stort for meg. Deilig sommervarme, nå kan vi dra ut på sykkeltur, han og jeg. Vi kan sykle langs Garonne-elven, forbi ripsbærbusker og ville blomster, forbi urban kunst i form av grafitti, på de ellers så kjedelige betongmurene ved togskinnene hvor lokaltog kjører forbi.

rpt

Jeg dekker på utebordet, ristet brød og pålegg, eplejuice og to kopper kaffe. Vi lytter til lyden av ingenting, den deilige søndagsroen, han scroller på telefonen sin med den ene hånda og dytter i seg en brødskive med den andre.

Jeg drømmer meg bort fra det digitale, jeg drømmer om sovepose og matpakke, om frisk natur og lange vandreturer med sekk på ryggen. Jeg foreslår å dra på camping i Pyrénéenne neste helg, et forslag som får ham til å bryte ut i latter. Ser jeg ut som en fyr som spiser brødskiver til middag og frivillig åler meg inn i en sovepose?

Han legger bort telefonen, og lener seg mot meg. Dere nordmenn er så rare, ler han, og spør med det samme om vi kan skru på fjernsynet og titte på tv skjermen fra balkongen. Hans ønske for denne nydelige solskinnsdagen er altså å flytte oppmerksomheten fra en skjerm til en annen. Vi sitter heldigvis ute, selv om vi ikke akkurat i dette øyeblikk er oppmerksomme på omgivelsene rundt oss, selv om blikket og hjernen fokuserer på den digitale virkeligheten og ikke på den virkelige verden, så er vi jo i det minste ute i frisk luft.

Heldigvis finner vi ingenting spennende å se på på TV, og ender like greit opp med å skru den av igjen, for å heller dra ut på sykkeltur i nærområdet. Vi sykler sydover, bort fra sentrumsområdet. Hele sentrum er nemlig en eneste stor fest i dag, etter at rugbylaget til Toulouse i går kom seirende ut av finalen, kåret nok en gang til champion de France for 20ende gang på rad.

Hverken Julien eller jeg er spesielt glad i enorme folkemengder, det passer oss derfor fint å heller trille sydover på hver vår sykkel, vi følger en fredelig tursti og sykler videre langs Garonne-elven og gjennom îles du Ramier og den lille skogen som alltid er full av turgåere.

Natur

I sekken pakker jeg ned solkrem og vannflaske, samt kontanter, slik at jeg kan stikke innom et bakeri på hjemveien for å kjøpe med meg et par ferske baguetter og noen makroner som vi kan kose oss med til dessert.

Med vind i håret, suser jeg bortover veien, min kjære tråkker raskere enn jeg gjør, han holder seg stadig tre meter foran meg, om ikke mer. For en tid tilbake opplevde han at sykkelsetet løsnet og bokstavelig talt stupte i bakken mens skruer og bolter spratt til alle kanter. Med sitt lynraske tempo, ser han ut til å stole langt mer på sin over tjue år gamle sykkel enn det jeg gjør på min, som for øvrig er like gammel og like ustabil som hans. Vi er likevel glad i disse syklene som vi har arvet.

rpt

Glad og takknemlig er jeg. Glad over å bo så sentrumsnært og likevel ha fine turområder i nabolaget, glad er jeg for at vi på dagens sykkeltur har oppdaget en skjult skatt dypt inne i den lille skogen i nærområdet vårt; en stilig loungebar med strandtema og fargerike møbler. Av alle ting. Dit må vi dra en dag, trygler jeg min kjære, han nikker. Jeg jubler høylytt, for høylytt må jeg være for å overdøve lyden av tropisk house som durer fra anlegget til cocktailparadiset i skogen.

Vi sykler hjemover, men først en liten tur innom bakeriet på hjørnet. Makroner i forskjellige varianter, jeg velger ut mine favoritter; rose-og litchi, salt karamell og pistasje-og morell.

Advertisements

Oss to på sykkeltur langs Garonne-elven

Søndag, Toulouse.

Etter planen skal vi tilbringe ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven. Under solfylt himmel, temperaturen måler 21 varmegrader, motivasjonen er på topp.

Så deilig det er å kunne trene ute i det vakre landskap, med nakne legger og solbriller på nesa. Velkommen skal du være, kjære etterlengtede vår!

Ikke siden i fjor høst har vi vært ute på sykkeltur sammen, han og jeg. Ikke siden den dagen vi var på vei ut, men måtte snu innen vi var kommet til enden av gata, da hans sete og diverse skruer plutselig fløy av sykkelen, og spratt dramatisk over den asfalterte veien, der hvor bilister suste forbi oss i full fart. Selv ble jeg vettskremt, da dette kunne endt riktig så stygt om min samboer hadde latt seg distrahere og mistet balansen. Siden den gang har det vært mye snakk om å fikse det ødelagte setet og erstatte de forsvunnede skruene, men månedene gikk og lite, rettere sagt ingenting, ble gjort.

Ikke før i dag.

Sykkeltur

I dag er tonen en annen. Han er motivert, i dag skal vi endelig ut på tur, endelig få litt mosjon, komme i gang med trening, som vi jo har pratet om i fire år nå, det vil si, siden den gang vi først ble sammen.

Siden jul har jeg ligget totalt på latsiden når det gjelder trening, og før jul var det kun den ukentlige yogatimen som holdt meg i form, yoga hver torsdag, samt en liten spasertur hver lørdag.

Det hjelper ikke stort at jeg har en kontorjobb hvor jeg sitter hele åtte timer foran en datamaskin, og ikke beveger meg stort lengre enn til og fra kaffemaskinen, eventuelt til og fra diverse kontorer for å prate med andre kolleger.

Denne i stor grad passive livsstilen har ført til et noe dårligere selvbilde og en dvaskere kropp. I flere år har jeg bedt min samboer om å bli med meg ut på diverse aktiviteter, måtte det være badminton, minigolf, pétanque, kano og kajakk, vandring i skog og mark, eller som nå, dra på sykkeltur i nærområdet. Så ofte som vi har fint vær her i Sør-Frankrike, er det jo bare trist å kaste det hele bort, til fordel for hva?

For å heller sitte som lenket til sofaen, som slaver for fjernsynet?

Nå er jeg klar. Med treningstights og joggesko, med håret festet i hestehale. Jeg er klar til å sykle langt, sykle lenge, kjenne på adrenalinet mens jeg tråkker på pedalene, kjenne vinden i ansiktet mens jeg ruller forbi biler, forbi mennesker, langs elven og gjennom parken, forbi markedsplassen og videre gjennom boligstrøk.

Elv

Han sykler foran meg på sin gule sykkel, jeg følger etter på min røde. Syklene låner vi av hans foreldre. De mener det er bedre at vi bruker dem, enn at de står og støver ned i garasjen, kun for å bli benyttet av edderkopper til å feste spindelvev.

Sykkelen min har hull i setet, malingen har flasset av enkelte steder, noe av metallet har dessuten rustet. Spesielt flott er sykkelen ikke, men den er min på gjenbruk, og ingenting er finere enn ting som har levd et tidligere liv, ting som har en historie. Jeg lurer på hvor disse to syklene har vært tidligere, før de til slutt ble plassert i en garasje utenfor Paris, forlatt og glemt bort i tjue år.

Jeg lurer på om hans foreldre pleide å sykle tur den gang da syklene var skinnende nye, om de dro på søndagstur sammen i nærområdet hvor de bor, i den lille landsbyen på utkanten av Paris. Forbi solsikkeenger, potetåkre, maisåkre, forbi kirken og rådhuset, bakeriet og aviskiosken.

Jeg lurer på hvorfor de sluttet å sykle.

Garonne elven

Refleksjon