Nytt og gammelt i Sarrant og enda flere solsikkeenger

På vår forrige helgetur i det vakre Gers og den tidligere provinsen Gascogne, lot vi de sene ettermiddagstimene lede oss til den historiske landsbyen Sarrant, som sammen med vårt forrige landsbybesøk, har fått en velfortjent plass på lista Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Ei liste som for øvrig er veldig lang, hvor hver eneste region har sine flotteste landsbyer representert på assosiasjonens offisielle nettsted. Mange av disse besøkes flittig av både franskmenn, utenlandske turister og hobbyfotografer, mens andre, som både Sarrant og Lavardens, har en mer anonym status.

Målet mitt er å gi dem alle den oppmerksomheten og kjærligheten de fortjener.

Kirketårn

Vi entret landsbyen gjennom en hvelvet byport fra 1300-tallet. Middelaldersjarm, moderne kunst og sørvestfransk gastronomi er nøkkelordene som beskriver Sarrant, en gammel landsby full av stilig gatekunst og små kunstgallerier, selv en egen bok-kafé, i sentrum.

Landsbyen ligger dessuten i et område kjent for sin produksjon av sørvestfranske spesialiteter på tradisjonelt vis, produkter som blant annet selges fra små butikklokaler på ulike gårder langs landeveiene i nærheten av Sarrant.

Landsby Sarrant

Gers er definitivt et departement du burde besøke om du ønsker å smake ekte regional cuisine etter franske bestemødres oppskrifter, helt uten innflytelse fra det moderne kjøkken. Cuisine sans chichi som de sier på fransk, ujålete mat. Ønsker du moderne, kreativ fusjonsmat vil du selvfølgelig finne også dette i Gers, akkurat som alle andre steder i Frankrike, gastronomiens land.

Mange av de mest autentiske tradisjonelle restaurantopplevelsene, comme chez mamie, vil du finne enten i små landsbyer eller bortgjemt der ingen skulle tru at nokon kunne drive restaurant.

Tips: Det jeg pleier å gjøre for å finne frem til slike restauranter, er å titte på Google Maps, zoome inn på området jeg ønsker å besøke, taste inn “restaurants” i søkefeltet og bla gjennom de mange spisestedene som dukker opp i søkeresultatet, lese anmeldelser og titte på bilder. Å reservere bord er som oftest en god idé, spesielt i helgene.

Sarrant utsikt

Nytt og gammelt. Sarrant er en såkalt bastide, en befestet landsby. Steinhus, fargespreke murhus og hus i bindingsverk bygget side om side, noen av dem dekorert med gatekunst, sammen omkranser de den flotte Saint-Vincent kirken, et historisk monument som ble gjenoppbygd og utvidet etter religionskrigene.

Landsbyen Sarrant

Vi trasket rundt fra gate til gate før vi til slutt tok oss en tur opp til toppen av det historiske tårnet for å se den fine utsikten over landsbyen. Det store landemerket, Saint-Vincent kirken, stod stødig som et midtpunkt blant de mange sjarmerende husene. I det fjerne kunne vi skimte åkre, gule blomsterenger og store, grønne trær under en solfylt himmel full av tykke hvite skyer.

Franske landsbyer

Da vi forlot Sarrant, før vi dro hjem igjen til Toulouse, kjørte vi videre forbi flere flotte blomsterenger, nydelige solsikkeenger som bekreftet nok en gang hvor malerisk det franske landskapet er. Om jeg hadde hatt et snev av kunstnerisk talent, ville jeg ha reist gjennom denne regionen, mitt vakre Occitanie, med lerret og pensler på slep. Jeg ville ha malt naturens skjønnhet, de flotte fargene, og gjort mitt beste forsøk på å formidle alle følelsene det gir meg å få lov til å observere dette på nært hold.

Men jeg er ingen Monet, min kreativitet strekker seg ikke lenger enn til kameralensen og til tankene som føres ned på digitalt papir. Mine mange tanker, denne uskyldige gleden, kan jeg få lov til å dele alle disse landsbyene og det vakre landskapet i Gers med hele verden?

Fascinerende er det hvordan solsikkene snur seg etter solen, fra øst til vest og tilbake igjen når mørket legger seg over landskapet. Tournesol, er deres franske navn, et navn som beskriver nettopp disse bevegelsene.

Vi parkerte bilen ved en liten landevei hvor solsikker smykket begge sider av den smale asfaltstripen. Med fotoapparatet mellom hendene, knipset både Julien og jeg en rekke bilder av de vakre gule blomstene der de stod i fin kontrast til den klare blå himmelen.

I en tid hvor skuffelsene renner inn på rekke og rad i rekordfart, dag etter dag, er det fint å kunne sette mobilen på lydløs, ignorere mailboksen og gjemme seg bort i pittoreske omgivelser.

Solsikkeeng

Saint-Vincent kirken

Kirkebygget

Veggkunst

Fargerike hus

Utsikt landsby

Advertisements

En ettermiddag i den nydelige landsbyen Lavardens

Her kommer enda en skildring fra forrige helg. Denne gang ønsker jeg å fortelle om søndagens tidlige ettermiddagstimer.

Etter en god natts søvn, nøt vi ferske baguetter og croissanter til frokost hos La Seigneurie de Tillac, før vi pakket sammen sakene og kjørte rolig østover, i retning Toulouse. Vi hadde planlagt et par omveier og svippturer for dagen, for å bli kjent med flere av de mange fine landsbyene i det nydelige Gers.

Dagens første besøk gikk til Lavardens, et av de mange stedene vi har blitt kjent med den siste tiden, som tilhører listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Lavardens landsby

En landsby som langt tilbake i middelalderhistorien var beskyttet med store murer, noe man knapt vil se spor fra den dag i dag.

Lavardens er bygget oppover en bakketopp, med sitt historiske slott helt på toppen, landsbyens hovedattraksjon, en severdighet vi gjerne skulle ha sett mer av enn kun de ytre veggene, hadde vi bare vært flinkere til å planlegge og rukket frem før ettermiddagens stengetid.

Slott

Da vi like rundt tolv ankom Lavardens, var gatene tomme og landsbyens uteserveringer fulle av liv. I Frankrike holdes lunsjtiden hellig, spesielt på søndager som for mange regnes som familiens dag, hvor mennesker samles over et tre-retters lunsjmåltid eller en salat og dessert, enkelt og klassisk i de små landsbyene mens storbyene har valgt å heller omfavne den mer trendy brunsj-kulturen med en fusjon av amerikansk, britisk og fransk frokost.

I samtlige landsbyer i Gers vil man garantert finne foie gras og andefilet på de fleste lunsjmenyer. Gjerne også en salade de gésiers (salat med ande-krås), noe jeg personlig ikke er spesielt glad i.

Også vi ble fristet, der vi kjente duften av mat fylle de smale landsbygatene. Lenge ble vi stående på stedet hvil, foran Restaurant du Château, våre blikk fulgte bevegelsene til servitøren der han serverte den ene forretten etter den andre, foie gras, som forventet. Det fristet å spørre om også vi kunne få et bord og nyte en lunsj sammen med disse menneskene, selv om ingen av oss var sultne i det hele tatt. Fornuften slo heldigvis inn, og minnet oss om at vi jo skulle spise smørstekt gnocchi med persille og parmesan senere på dagen, vi skulle nyte et par glass rødvin ute på balkongen hjemme.

Det var da vel ingen vits i å spise bare for å spise?

Slottet Lavardens

Like ved det store slottet på landsbyens bakketopp, lå også kirken Église Saint-Michel, med sitt høye kirketårn som speider utover bebyggelsen i Lavardens. Vi vandret rundt gjennom de folketomme gatene, forbi sjarmerende hus og små forretninger, inkludert en barbersalong som så ut til å holde åpent også på søndagen.

Kirke Saint-Michel

Vi fikk øye på en rekke pasjonsblomster (passiflora) og deres oransje frukter, de dekorerte både buede passasjer og murvegger i landsbyens gater. Ut ifra hva vi har lest, er ikke disse fruktene giftige og kan gjerne spises, men svært få velger likevel å spise dem, i hvert fall her i Frankrike, da smaken visstnok er forferdelig.

Pasjonsblomst

Et annet hus, et som ifølge skiltet på ytterdøra lå ute for salg, à vendre med store bokstaver, var dekorert med flotte drueranker. Jeg undret hvem som tok seg av å vanne og vedlikeholde druene nå som huset stod tomt. Naboene? Borgermesteren? Eiendomsmegleren?

Drueranker

Det er mulig jeg romantiserer de franske bygdesamfunnene, der jeg ser for meg et varmt samhold, naboer som samarbeider om å holde landsbyen vakker og rik på friske blomster og planter. Både til glede for hverandre, for de besøkende og for økosystemets skyld.

Lavardens var uansett en fryd å besøke. Enda bedre ville det nok ha vært hadde vi vært sultne nok til å kunne kose oss med et lunsjmåltid, og tidlig nok ute til å rekke en guidet tur på slottet på formiddagen.

Landsbygater

Vårt neste stopp på denne solfylte søndagsettermiddagen var en fin liten landsby ved navn Sarrant, før vi avsluttet helgen med en nydelig tur innom flere flotte solsikkeenger.

Sommerhatt off-shoulder kjole

Roser vegg

Saint-Michel kirken

Solsikkeenger og jazzlandsbyen Marciac

Lenge før lyden av alarmklokka skulle vekke meg, våknet jeg med en deilig magefølelse og et etterlengtet adrenalinkick.

Foran meg lå en lørdag med spennende planer. En liten kjærestetur jeg hadde sett frem til siden, vel, forrige lørdag, da Julien og jeg spontant bestemte oss for å reservere en natt på romantisk Bed & Breakfast i det vakre departementet Gers. Et område hvor enorme solsikkeenger strekker seg langs flere kilometer av de mange landeveiene som alle fører til ulike flotte landsbyer.

Vi pakket den lille sorte trillekofferten, den som er dekorert med klistremerker, suvenirer fra ulike land hvor vi sammen har feriert. Badetøy, sandaler, stråhatten min og capsen hans, sommertøy og speilreflekskamera. Begge så vi frem til å utforske den sydlige delen av Gers og slappe av ved bassengkanten på vårt utvalgte overnattingssted, en sjarmerende perle i den bittelille landsbyen Tillac.

Jeg gledet meg like mye til å pynte meg for lørdagskveldens restaurantmåltid, en soirée en amoureux på spisestedet Goût’R’mets i den lille byen Mirande. Solsikker, svømmebasseng og deilig mat, alle nødvendige distraksjoner fra disse tankene som kverner, alt som nesten stresser oss syke der vi bekymrer oss så mye at nattesøvnen blir minimal og både hodet og magen gjør vondt store deler av tiden.

Departementet Gers er for franskmenn flest kjent for sin produksjon av foie gras og Armagnac, men det vakre gule landskapet som møter deg der du kjører fra Gimont og videre i retning Auch, røper en annen lokal spesialitet. Solsikkeolje og solsikkefrø, gule enger så langt øyet kan se.

Fra passasjersetet studerte jeg den vakre utsikten mot de store flotte solsikkene, en utsikt som skulle følge oss gjennom store deler av den 114 kilometer lange bilturen. Store solgule blomster, de gledet mitt hjerte og fikk meg til å blotte mitt bredeste smil.

Før vi nådde vår endelige destinasjon, det idylliske overnattingsstedet La Seigneurie de Tillac, tok vi oss en liten tur innom landsbyen Marciac, en såkalt bastide, en befestet middelalderlandsby som rommer det største torget i Gers.

Marciac er kjent for sin årlige jazzfestival, en lokal tradisjon siden 1978 og et populært arrangement som besøkes av rundt 200 000 musikkelskere hvert eneste år. Som det meste annet denne sommeren, har dessverre også landsbyens store jazzevent blitt avlyst i år.

Notre-Dame de Marciac

Vi parkerte bilen ved kirken Notre-Dame de Marciac og beveget oss innover mot landsbyens sentrale møtepunkt, et rektangulært torg innrammet av gamle hus som hviler på mørke trebjelker og søyler, over ulike restauranter og butikker på innsiden av arkadene.

Synet av de stengte butikkene som livnærer seg på å selge ulike jazzfestival-suvenirer gjorde meg trist, nok et bevis på coronakrisens ødeleggelser. Pandemien har stjålet en del av sjelen til Marciac, sammen med turismen og levebrødet til både artistene, arrangørene og alle andre som på et eller annet vis skulle ha vært involvert. Inkludert hoteller og restauranter i nærområdet. 

Marciac

Etter å ha tittet rundt i Marciac, kjørte vi videre i retning bittelille Tillac, den mikroskopiske men koselige landsbyen hvor vi skulle overnatte denne ene natten, lørdag til søndag, vår lille virkelighetsflukt fra byen til de fredelige bygdene.

Igjen kunne vi glede oss over synet av enda flere solsikker der vi kjørte de elleve kilometerne videre. Et nydelig syn og en deilig oppmuntring, en følelse ikke så ulik den man føler når man åpner en bursdagspresang og jubler henrykt over å ha fått nettopp det man ønsket seg.

De små tingene, de fine øyeblikkene, det er dette som redder meg fra mørket i disse vanskelige tidene når absolutt ingenting går som ønsket. Når absolutt alt blir tusen ganger mer komplisert enn nødvendig og man bombarderes av skuffelser og nederlag fra alle mulige hold.

Men i motsetning til mars, april og starten av mai måned, har jeg jo nå friheten til å kunne sette meg i bilen, reise ut på landet sammen med min kjære, spise god mat på restaurant og nyte det vakre sørvestfranske landskapet. Det hjelper stort.

Det er ikke mulig å være trist når man først er omringet av solsikker.

Sommerhatt

Turistkontoret

Torg arkade

Kirke marciac

 

Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb. 

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet? 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Salat

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hvit sjokolademousse

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer.  Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Sommerkjole

Eventyrlig sjarm i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie

Fra en liten tur innom landsbyen og det historiske klosteret i Marcilhac-sur-Célé dro vi videre til nydelige Saint-Cirq-Lapopie, et av mange flotte steder på listen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Som jeg jo har sagt om alle steder jeg har besøkt som tilhører denne listen, er også Saint-Cirq-Lapopie en landsby jeg virkelig anbefaler dere å besøke, skulle dere reise på bilferie gjennom Sørvest-Frankrike.

Utsikt Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en idyllisk liten landsby bygget oppover en klippe, hundre meter over elven Lot, i departementet ved samme navn.

Fun fact, et flertall av franske departementer er oppkalt etter elvene som renner gjennom dem. 

Landsbyens kirke, den befestede romansk gotiske Église Saint-Cirq-et-Sainte-Juliette, troner over de sjarmerende husene med sine karakteristiske brune tak.

Kirken Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en av sørvestlandets mange vakre suvenirer fra middelalderen, flittig besøkt av turister, men med et beskjedent innbyggertall på knapt over to hundre mennesker.

Landsbyer Quercy

Landsbyen er omkranset av frodig vegetasjon i fredelige omgivelser i den store nasjonalparken Causses du Quercy, men ligger likevel bare 18 kilometer unna byen Cahors.

Elven Lot

En sjarmerende turistmagnet hvor omtrent hver eneste av landsbyens spisesteder smykker seg med gode anmeldelser, kanskje ikke så rart når trøfler er en råvare som finnes på enhver restaurantmeny, hvite trøfler direkte fra Quercy.

Spisesteder Saint-Cirq-Lapopie

Vi trasket rundt fra gate til gate, opp til kirken og videre opp til bakketoppen hvor ruinene av slottet Château des Cardaillac hviler med sin flotte utsikt mot landsbyens lille sentrum.

Jeg som lider av ekstrem høydeskrekk nøt utsikten med skrekkblandet fryd. En bittersøt følelse, det å speide utover det vakre landskapet samtidig som kroppen bestemmer seg for å bli en enorm geléklump.

Som jeg jo alltid gjør i slike situasjoner, klamret jeg meg til rekkverk og steiner mens jeg fotograferte utsikten med blandede resultater. Svett og skjelven smilte jeg til kameraet hver gang Julien tok et bilde av meg, av oss.

Selfie

Hans hånd i min, en følelse av klamhet og kjærlighet, sammen tittet vi rundt på ruinene, og forsøkte så godt som mulig å holde en viss coronaavstand fra de andre turistene, noe som skulle vise seg å være svært komplisert. Videre fulgte vi den smale stien nedover igjen tilbake til komfortsonen. Mitt eneste ønske akkurat der og da var å sette meg ved et bord på utekafé og nyte et stort glass iste fullt av isbiter.

Å gå kledd i sort tøy var kanskje ikke den beste ideen på en dag som denne, en julidag dypt inne i en nasjonalpark, trettito grader og skyfri himmel. Mine nakne skuldre glemte jeg dessuten å beskytte med solkrem, noe Julien gjorde meg obs på, der han til stadighet jaget meg inn under skyggen av ulike bygninger for å beskytte meg mot sola.

Utekaféer

Jeg vil ikke at du skal bli brent, gjentok han fortvilet. Snille, omsorgsfulle Julien. Han fortjente også et stort glass iste på uteservering før vår 128 kilometer lange kjøretur hjemover tilbake til Toulouse.

Skygge

Hus landsby Quercy

Lsnddby

Kirke Saint-Cirq-Lapopie-et-Sainte-Juli

Avslutningsvis ønsker jeg å dele oppdatert informasjon om dagens smitteverntiltak og regler (+ reisetips) for dere som ønsker å feriere i Frankrike i sommer:

  • Munnbind er obligatorisk på all offentlig transport, i alle butikker, museer, gallerier, innendørs markeder, og på kaféer og restauranter (unntatt når man sitter ved bordet).
  • Munnbind laget av tekstiler er OK alle steder bortsett fra på fly, hvor bare medisinsk munnbind er godkjent.
  • Alle butikker og spisesteder vil be deg desinfisere hendene med håndsprit før du entrer lokalene.
  • Hold minimum en meters avstand fra andre mennesker til enhver tid. Bruk munnbind dersom dette ikke er mulig (i store folkemengder).
  • Og til slutt, et personlig tips til dere som ønsker å dra på badeferie…For å unngå de store folkemengdene som strømmer til hotellene nå i fellesferien, lei heller en leilighet eller hus/gîte eller bo på en liten bed&breakfast (chambre d’hôtes). Er det ikke bedre å ha et svømmebasseng helt for seg selv (eller nesten) fremfor å ligge på ei strand eller ved en bassengkant stappfull av mennesker?

Rart smil

Vingårder og sommerplaner i endring

Et siste innlegg fra junimånedens nest siste helg, før jeg spoler videre ei uke frem i tid.

Fornøyde, etter et hyggelig måltid med lokale oster og spekemat på vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, ved markedsplassen i den sjarmerende byen Mirepoix, kjørte vi videre til en vingård bare tretten kilometer unna byen, ved foten av Pyreneene, fjellkjeden som skiller Frankrike fra Spania.

Landskap

Domaine des Coteaux d’Engraviès ville ha vært umulig å finne frem til uten moderne teknologi som hjelpemiddel. Bortgjemt mellom skog, landbruk og grønn natur, opp en smal landevei, disse upraktiske landeveiene som strekker seg gjennom Pyreneene Nasjonalpark, landeveier hvor det svinges som i en slalomløype.

Vår lille vinsmaking ville herved bli helgens siste utflukt, en siste plan for dagen før hjemreise.

Jeg ønsket å besøke nettopp Domaine des Coteaux d’Engraviès ettersom det er en prisvinnende vinprodusent med svært gode anmeldelser (Médaille d’or, Concours international du salon Millésime bio 2020). Generelt elsker jeg vin laget av druesorten syrah, kraftig vin med intense aromaer og toner av kirsebær og lakris. En fin avslutning på en spennende helg, med vinsmaking i vakre omgivelser, og en tilhørende nydelig utsikt mot vingårdens drueranker.

Å bo i Frankrike har sine fordeler, uten tvil.

Vinhp

Fordeler som flotte kjøreturer gjennom naturskjønn landlig idyll, noe vi fikk kose oss med de første tre kvarterene av søndagens hjemreise. Smale landeveier og kilometervis med drueranker.

Vi lyttet til musikk på radioen, til den nye låta til det franske bandet Indochine, nos célébrations, våre feiringer. Personlig foretrekker jeg låtene la vie est belle og j’ai demandé à la lune. Vakker poprock med meningsfulle tekster.

Indochine, favorittbandet til en kollega, rettelse, tidligere kollega, som hadde planlagt å reise til Paris i sommer for å se dem live. Han skulle ta seg to dager fri fra jobb og overnatte på trestjerners hotell ved Gare de l’Est. Nå har hverken han eller jeg en jobb å ta fri fra eller en konsert å se frem til. Jeg hadde jo også billetter til ulike konserter, arrangementer som har blitt utsatt til neste sommer. 

Det er rart å tenke på at alt av sommerens planer, ferieturer, konserter, ja, selv arbeidsplassen min nå er historie. Heldigvis har vi fortsatt helsen i behold, heldigvis har vi råd til å endre våre ferieplaner, bestille overnattinger og utforske turistattraksjoner, småbyer og gøyale aktiviteter innenfor landets og regionens grenser. Det er jo strengt tatt ikke nødvendig å reise ut av Occitanie når regionen uansett kan by på absolutt alt vi kunne ønske oss og litt til.

Drueranker Frankrike

Jeg har en lang liste over ting jeg ønsker å gjøre denne sommeren, og jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke kommer til å rekke halvparten engang. La meg likevel dele denne listen, i håp om at den vil motivere meg selv og kanskje inspirere andre på et eller annet vis.

I Toulouse ønsker jeg å…dra på sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Spise småretter og drikke vin på L’écluse og nyte utsikten mot slusene.

I nærheten av Toulouse ønsker jeg å…besøke landsbyen Lautrec i øst eller kjøre vestover til Gers for å se kilometervis med solsikkeenger i full blomst.

Ved Pyreneene ønsker jeg å…ta turskoene fatt og gå tur rundt den store flotte innsjøen Lac d’Oô. Besøke den historiske byen Foix. Overnatte i ei koselig tømmerhytte på fjellet. Spise ost, masse ost fra Ariège.

Ved Middelhavskysten mellom Perpignan og Sète ønsker jeg å…spise lunsj på fiskerestaurant i en liten havneby, uteservering med utsikt mot sjøen. Dra på båttur om muligheten melder seg. Spasere barfot langs ei sandstrand. Bade.

Ellers ser jeg frem til å fortsette sommeren med enda mer grilling og piknik i lokale parker, flere sykkelturer, lettleste sommerromaner, dagsturer og helgeturer, iskrem og oppskåret melon. 

Hatt

På ettermiddagstur til verdensarvstedet Carcassonne

For to helger siden var Julien, hans foreldre og jeg, som nevnt i tidligere innlegg, innom den sørvestfranske byen Limoux for å handle inn rødvin til bryllupet. Ute på landet, i fredelige omgivelser blant vingårder og grønnsaksåkre, overnattet vi i et koselig lite feriehus med oppvarmet svømmebasseng og romslig terrasse med grill.

Lørdagsformiddagen gikk til å utforske de sjarmerende landsbyene Montréal og Montolieu, før vi dro videre til festningsbyen Carcassonne, og deretter til Limoux for å gjøre det vi i utgangspunktet var kommet for å gjøre, hente tretti flasker La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, rødvin som vi sammen med våre bryllupsgjester skal nyte den tolvte September på Château du Croisillat.

Atten kilometer førte oss sørøstover fra Montolieu til Carcassonne. I det vi gradvis nærmet oss byen, et par kilometer unna, kunne vi skimte den flotte middelalderarkitekturen, verdensarvstedet som besøkes av tre millioner turister årlig.

“Husker du da vi var her forrige gang”, spurte Julien meg retorisk. Vi mimret tilbake til vår forrige tur til Carcassonne, for snart to år siden. Jeg husker hvor grå himmelen var den dagen, den sure vinden, vått og kaldt, hvordan festningsbyen med sitt gråfargede bakteppe plutselig virket så mørk og dyster.

Carcassonne

Fascinerte var vi jo uansett, noe annet kan man ikke bli av byens karakteristiske middelalderbebyggelse, vakker arkitektur fra en tid mange århundrer tilbake, en tid som hører til i historiebøkene og senere har inspirert en rekke filmer og eventyr om prinser og prinsesser og riddere i skinnende rustning.

Selv om finværet den gang uteble, var folkemengdene så enorme at vi ble slitne av å ikke kunne bevege oss en meter uten å risikere å tråkke på et barn eller snuble i turgrupper eller familier eller enkeltindivider der de stoppet opp for å ta selfies eller knytte skolissene uten å se seg for.

For to helger siden var situasjonen en helt annen. Nydelig vær med blå himmel og solskinn og langt færre besøkende enn vanlig, ettersom Europas ytre grenser er stengt for turisme akkurat nå.

Gjennom Narbonnaiseporten og inn i festningsbyens kjerne. Vi trasket rundt og tittet i suvenirbutikker og ulike confiseries (tradisjonelle godtebutikker) og tok oss tid til å besøke den vakre St. Nazariusbasilikaen og Château Comtal, det historiske slottet i Cité de Carcassonne.

Basilika

Med behov for et lite mellommåltid, kjøpte jeg meg en galette, den salte versjonen av crêpe, med fyll av skinke, ost og champignon for å få den rumlende magen til å tie. Selgeren klarte selvfølgelig å revne den brettede pannekaken da hun forsøkte å snu den, men i stedet for å kaste den massakrerte lunsjen og starte på ny, spurte hun om det var greit for meg å spise den slik, revnet i stykker med ost rennende gjennom sprekkene og skinke og sopp spredt utover den lille papptallerkenen. Beskjeden som jeg dessverre er, turte jeg ikke å si noe annet enn at det var helt i orden å spise den slik. Mine reisefølger ristet alle oppgitt på hodet.

Spesielt Julien, som i tillegg så seg nødt til å nevne den lille episoden da jeg for noen måneder siden fikk servert en cocktail med et langt sort hår flytende på toppen av drinkens isbiter, og fortsatt ikke turte å si ifra til bartenderen. Den gang løp han direkte tilbake til baren med cocktailen i hånda og brølte “unnskyld meg, men hva er dette?!” 

Heldigvis lot han være å nevne den gangen jeg fikk servert feil rett på en restaurant, og likevel valgte å spise maten, for ikke å lage en scene.

Fruktkarameller

Etter å ha spist den massakrerte galetten, etter å ha utforsket hver eneste gate, hver eneste passasje, hver krik og krok av festningsbyen, etter å ha handlet sjokoladebiter, kjeks og fruktkarameller fra ulike godtebutikker, dro vi videre i retning Limoux for å rekke helgens viktige ærend.

Neste dag omfavnet vi den nydelige søndagsformiddagen med nye eventyr på agendaen, vi tok oss en kjøretur langs de små landeveiene bort fra feriehuset og videre til den idylliske byen Mirepoix, og avsluttet deretter helgen med en liten vinsmaking på vingården Domaine des Coteaux d’Engraviès ved foten av fjellkjeden Pyreneene.

Alt dette vil jeg selvsagt fortelle mer om senere.

Sør-Frankrike

Carcassonne Frankrike

Basilikaen

Den lille franske landsbyen ved navn Montréal (som storbyen i Canada)

Sammen med min kjære og hans foreldre hygget jeg meg ute på landet forrige helg. Vi startet lørdagen med en  næringsrik frokost, fullkornsbrød, ferske aprikoser og jordbær. Vi så frem til en innholdsrik dag, vi så frem til å besøke kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, hvor vi garantert ville kjøpe oss et par bruktbøker fra en av landsbyens 19 (!) bokhandlere. Vi gledet oss til å ta en tur innom vinbyen Limoux for å handle inn rødvin til vårt bryllup som nærmer seg med stormskritt.

Samtidig krysset jeg fingrene for at vi også ville få tid til å avslutte dagen med en liten dukkert i feriehusets svømmebasseng.

Vi nøt frokosten og hver vår kopp kaffe ute i morgensola på terrassen, før våre sommerkledde kropper tuslet ut døra og inn i den hvite Audien til min kjære.

Med solkrem i vesken og solbriller på nesetippen var jeg nå klar for nye eventyr, klar for å besøke gamle byer, drikke deilig sørvestfransk vin og rusle rundt fra bokhandel til bokhandel. Med andre ord, en lørdag helt etter egen preferanse.

Brønn

Smale landeveier og asfalterte småveier førte oss videre nordøstover, i retning Montolieu. Flere ganger lot vi oss distrahere av ulike øyefang på vår vei. Vi stoppet for å fotografere en løkåker full av vakre blomster. Aldri før hadde jeg sett hvordan toppen av løkens stilk ser ut i sin endelige form, det som på avstand ligner en stor hvit ball, nesten som en snøball, dannet av mange bittesmå blomster.

Min kommende svigerfar som selv er glad i å dyrke frukt og grønnsaker syntes det var morsomt hvor fascinerte Julien og jeg ble av noe så simpelt som løk.

Videre nordøstover, forbi flere kilometer med drueranker på både høyre og venstre side av landeveien, vår neste distraksjon ventet oss ni, ti kilometer unna løkåkeren.

En route langs landeveien som skulle føre oss videre til Montolieu, ble vi møtt av et fascinerende syn, en liten landsby bygget oppover en liten bakketopp med kirken La Collégiale Saint-Vincent de Montréal speidende utover landskapet.

Kirke Montréal

Den lille landsbyen Montréal var i 1206 et sentrum for offentlige debatter mellom katolikkene og katarene, sistnevnte en kristen sekt fra senmiddelalderen, en hovedsakelig gnostisk dualistisk kristentro. De tilba Gud, som katolikkene, men erkjente samtidig Djevelen som en ond Gud, en motpol til det gode, det perfekte.

Disse debattene, i regi av Pave Innocens III, var del av et program for å konvertere katarene i området til katolisismen, noe de ikke klarte å gjennomføre.

Tre år senere, under Albigenserkorstoget i 1209, ble Montréal kapret og rasert av troppene til den franske baronen Simon de Montfort.

Etter korstoget ble Montréal, og store deler av Languedoc, ansett som “Domaine Royal” (kongelig eiendom) og dermed direkte overtatt av de kongelige i Frankrike.

Grusomt er det å tenke på hvor mange liv som er gått tapt opp gjennom århundrene på grunn av religion og mangel på aksept for annerledeshet, tanker og livssyn.

Hadde jeg blitt til under middelalderen, ville jeg utvilsomt ha blitt drept, jeg som har vokst opp med en far som var åpen ateist og en katolsk mor, i et protestantisk land. For meg er våre forskjeller berikende, men under middelalderen ville nok foreldrene mine ha blitt sendt til døden for forræderi.

Ut ifra hva jeg har lest i historiebøkene og hva jeg har sett på museer var middelalderen brutal, svært brutal, men takknemlige er vi likevel for alle de vakre arkitekturperlene som står igjen fra denne tiden, mange århundrer senere. Store eventyrslott og flotte kirker rike på detaljer, sjarmerende bebyggelse i form av steinhus, åpne markedsplasser, buer og porter og hus i bindingsverk.

Kirken Montréal

Etter en liten spasertur gjennom gatene i Montréal, dro vi videre til destinasjonen jeg så utålmodig hadde sett frem til å besøke, videre til de bibliofiles paradis, Montolieu.

IMG_20200627_144742

 

Det idylliske feriehuset og følelsen av sommer

Sommeren, og alt den fører med seg, er her.

Etter hvert som junidagene nærmer seg slutten, klatrer gradestokken gradvis oppover fra det overkommelige tretti til det uutholdelige trettifem, trettiseks. Ikke vil vi lenger kunne gå ut døra uten å smøre alle eksponerte kroppsdeler inn med solkrem for ikke å bli brent, ikke vil vi kunne sitte utendørs på kveldstid uten å spraye huden full av myggspray. Myggen er her, sola er sterk, sommersesongen er offisielt i gang.

Endelig kan vi hente frem våre lette og luftige kjoler og behagelige kortbukser, spise saftig lokal frukt med mye smak (i motsetning til vinterimporten) og kjøle oss ned med forfriskende sorbet. Vi kan arrangere grillfest med nære venner og kose oss med ferieturer innenlands og helgeturer ute på landet. Forrige helg gjorde vi nettopp sistnevnte, vi leide et idyllisk lite feriehus med svømmebasseng, et av to feriehus som tilhører tomten som har fått navnet Le Pic Blanc.

Feriehus Frankrike

Et feriehus godt gjemt blant natur og gårder, like utenfor en bitteliten landsby som heter La Courtète. Å feriere i dette området er dessverre umulig om man ikke har bil, da selv nærmeste dagligvarebutikk, bakeri, apotek, alt mulig er minimum 10 kilometer unna.

Velkommen skulle vi være, med gylne bobler og varme smil. Overrasket ble vi da eierne av feriehuset ga oss ei flaske musserende vin fra vindistriktet Limoux i velkomstgave da vi forrige fredag sjekket inn. Sesongens første gjester, første gjester siden januar måned og tiden før viruspandemi og lockdown. Ivrige var det britiske ekteparet etter å få prate med nye mennesker, få gjester på besøk, høre lyden av stemmer, latter, fottrinn og plasking i bassenget.

Feriehus

Med tanke på feriehusets fine beliggenhet mellom en rekke ulike vingårder, tok vi det som en selvfølge at utleierne kunne tipse oss om personlige favoritter og muligheter for vinsmaking i nærområdet. Overrasket ble de derimot begge over spørsmålet, men ga oss gledelig navnet på deres personlige favoritt. Samtidig innrømmet de at de lenge hadde forsøkt å tilby slike aktiviteter for sine besøkende, men at ønsket rett og slett så ut til å være fraværende hos sine for det meste utenlandske gjester.

De handler vin, det gjør de, bekreftet den britiske mannen. Men fra dagligvarekjedene, ikke fra vingårdene.

Ferie

Mange tenker ikke over at vinsmaking direkte fra gårdene er en service, på lik linje med en hvilken som helst smaksprøve, at kjøp av produkter ikke er obligatorisk, og at vin direkte fra produsentene koster mindre enn hos supermarkedene. Hadde jeg laget en brosjyre eller nettside for feriehuset, Le Pic Blanc, ville jeg ha reklamert for den lokale vinturismen. Jeg ville ha reklamert for korte avstander til vingårder som tilbyr AOC Malpère, frisk rosé og hvitvin, samt rødvin som nytes best sammen med den regionale spesialiteten cassoulet, jeg ville ha reklamert for vingårder som tilbyr Blanquette de Limoux, musserende vin av like fin kvalitet som champagne, men til en langt rimeligere pris.

Nok om vin, inntil videre. La meg gå tilbake til å prate om noen av de mange små sommergledene jeg i helgen fikk kjenne på, og hvor glad jeg ble da jeg endelig fikk tatt meg en dukkert i feriehusets svømmebasseng. Junifølelse, feriefølelse, hvit bikini og kimono med ananasmønster, stor hatt og nakne bein, nakne armer, lukten av klor, smaken av sommer.

Stråhatt bikini

Hatten fløy som en frisbee der jeg kastet den fra meg, kimonoen skled ned langs skuldrene mine før den havnet på bakken. Forsiktig førte jeg kroppen ned de fire, fem trinnene som ledet meg dypere og dypere nedi klorvannet.

Etter en deilig dukkert, tråkket jeg rundt i gresset med nakne føtter mens sola tørket huden og det hvite bikinistoffet. Badetøyet var en liten gave fra meg til meg selv forrige sensommer, da Julien, hans foreldre og jeg ferierte sammen på den Franske Riviera, en innholdsrik bilferie med mye bading, fotografering, restaurantbesøk og handleturer på ulike lokale markeder.

Hadde ikke Julien vært der med himlende øyne og klagende stønn, hadde han ikke gang på gang konstantert at jeg ikke kan kjøpe noe nytt før jeg kvitter meg med noe gammelt, ville jeg nok impulsivt ha hamstret inn både hatter, badetøy, linkjoler og stråvesker.

Etter å ha vasket klorvannet ut av håret, var det fint å avslutte fredagskvelden ute på terrassen med musserende vin og grillmat.

IMG_20200624_094506_171

Byen som heter Condom, de tre Musketerer og Saint-Pierre katedralen

Evig takknemlig er jeg, for denne deilige starten på helgen! 

I lykkerus, våkner jeg opp fra en av de mest perfekte sommerkveldene jeg noensinne kunne ønsket meg, overnatting på det sjarmerende hotellet La Ferme de Flaran i vindistriktet Ténarèze (Gers-departementet), en ettermiddag hvor bading og avkobling i hotellets store svømmebasseng stod i fokus, etterfulgt av en romantisk aften hvor jeg i min røde kjole og han i sin hvite skjorte og sorte jeans lyttet til avslappende livemusikk og nøt deilig fransk gastronomi på sitt beste. 

Vi starter lørdagen tidlig, med bufféfrokost, utsjekk og en liten tur til nabolagets fineste landemerke, cistercienserklosteret Abbaye de Flaran, før vi kjører videre i retning byen med navnet som ikke har noen som helst tilknytning til prevensjonsmiddelet ved samme navn, Condom.

Condom

Baïse-elven renner gjennom den koselige lille byen som forsåvidt har alt man skulle ønske fra en fransk by; et stort innendørs marked, fine små butikker, vinbarer og kafeer, selv en bokkafé finnes her, til glede for alle bibliofile turister akkurat som meg selv. Min kjære peker i retning bokkaféen, om vi av en eller annen grunn skulle flyttet hit ville dette blitt ditt stamsted, sier han med sikkerhet, stolt over hvor godt han kjenner meg og mine kafépreferanser.

Vi parkerer ved markedshallen og trasker målrettet i retning byens hovedattraksjon, den sørfransk-gotiske Saint-Pierre katedralen som ligger midt i hjertet av sentrum. Foran katedralen står både franske og utenlandske turister i kø for å ta bilde av byens kjente statue av kaptein D’Artagnan og de tre Musketerer. Mange kjenner til Musketerene fra romanene av Alexandre Dumas og de senere filmatiseringene av hans historier, og virkelighetens Musketerer var på 1600-tallet kjent som de modige og lojale elitetroppene til Kong Ludwig 14. (også kjent som Solkongen).

Katedral

Vi besøker katedralen, en arkitekturperle bygget på 1500-tallet, full av delikate detaljer og religiøse kunstverk, vegg i vegg med byens kloster. Gers-departementet er, som de fleste deler av Frankrike, rikt på spennende historie og flotte monumenter, for ikke å snakke om vinproduksjon (Gascogne) og annen produksjon (i dette tilfellet, druebrennevinen Armagnac). Landet er kjent for vakker natur og pittoreske landsbyer som ligner dem man finner illustrert i koselige eventyrbøker, også i Gers vil man finne denne idyllen (noe jeg vil fortelle mer om i mine neste innlegg).

Saint Pierre katedralen

Condom fortjener virkelig å bli anerkjent som en by verdt å besøke av andre grunner enn kun for å ta tøysebilder ved byskiltet, noe svært mange turister nettopp gjør. Det finnes jo til og med mennesker der ute som målbevisst reiser jorda rundt for å besøke alle stedene som befinner seg på den lange lista over verdens morsomste stedsnavn. Deriblant Condom.

K

Mot slutten av 90-tallet valgte faktisk kommunen å være med på spøken for å tjene litt ekstra penger på denne snodige formen for turisme, ved å åpne et eget kondom-museum, i tillegg til å få suvenirbutikkene til å selge postkort med bilder av byskiltet på. Museet ble for øvrig stengt i 2005, men byen lider absolutt ingen nød når det gjelder turisme, takket være blant annet UNESCO og Pilegrimsveien til Santiago de Compostela, hvor den tidligere nevnte Saint-Pierre katedralen står markert på en av de mange forskjellige vandrerutene man kan følge.

I tillegg til at pilegrimvandring ser ut til å være i vinden for tiden, finnes det mange flotte reiseblogger og magasiner der ute på det store internett, som setter fokus på å løfte frem ukjente undervurderte destinasjoner fremfor å bare kaste glans over de store kjente stedene som allerede sliter med overturisme og ødeleggelser.

Klostere

De fineste stedene i Frankrike, er for meg disse små skjulte skattene, steder hvor man kan slappe av og besøke severdigheter i fred og ro, lære noe nytt, måtte det være historie, arkitektur, om lokalkulturen eller menneskene. 

Arkitektur

Kors

Statue Musketerer