En tur til Fira og boblebad i solnedgangen

Vi våknet til vår tredje dag på Santorini, til en ny frokost på rommet, etterfulgt av en liten time i boblebadet før vi dro ut for å utforske øyas hovedstad, Fira, bygget på den vestlige kanten av kalderaen, det underjordiske vulkankrateret som har formet halvmåneøya Santorini.

Fira er, som Oía, kjent for sin hvitkalkede bebyggelse og blå kirkekupler. En taubane gir besøkende muligheten til å se byens flotteste utsiktspunkt, men det gjør også de mange trappetrinnene som vi valgte å følge i stedet, ettersom jeg har høydeskrekk og ikke liker taubaner.

Det blåste kraftig utover ettermiddagen, spesielt på toppen av byen. Kanskje var det nettopp derfor øyas mange turister hadde bestemt seg for å flokke til handlegater og kafeer denne oktoberdagen, svømmebasseng og båttur kan ikke ha fristet stort under overskyet himmel.

Selv lot vi oss friste av gresk fastfood og bestilte gyros fra det som må være en av byens mest populære gyrossjapper med sine enorme køer og gode anmeldelser. Yogi Gyro levde på alle måter opp til forventningene, og vi kunne nå krysse av gyros fra vår uskrevne “kan ikke forlate Hellas uten å ha spist dette”-liste.

Fra en suvenirbutikk kjøpte vi et klistremerke til den sorte trillekofferten som allerede er dekorert med motiver og flagg fra store deler av verden, og et shotteglass til den allerede enorme kolleksjonen hjemme. Suvenirene fra Santorini prydet motiver av kirkekupler og hvite klippebyer og navnet Santorini skrevet i blått og hvitt, som det greske flagget. Julien har lenge samlet på både glass og klistremerker, og jeg har like lenge undret hva han har tenkt å gjøre den dagen kofferten går i stykker og skapet går tomt for plass.

Suvenirbutikken ble vårt siste ærend i Fira, før vi med dagens leiebil kjørte tilbake til hotellet for å kose oss på balkongen. Vi skulle for en gangs skyld nyte solnedgangen fra boblebadet, og samtidig kose oss med hvitvinen som vi fikk i gave ved innsjekk.

Kveldens antrekk bestod dermed av en kirsebærbikini og solbriller. Vi ventet på solnedgangens første tegn før vi skålte med våre vinglass. Ikke en kveld uten en vakker solnedgang, ei heller en kveld på bryllupsreise uten et glass vin.

“Kan vi ikke kjøpe et lignende boblebad til foreldrene dine?” tryglet jeg. Det varme vannet, den kalde vinen og synet av den rosa himmelen gjorde meg overfølsom, som om jeg allerede savnet opplevelsen før den i det hele tatt var over. Jeg var i lykkerus og orket samtidig ikke tanken på å forlate alt sammen for å vende hjem til noe som ikke kan sammenlignes med dette livet. Svigerforeldrene mine har jo allerede et svømmebasseng og stor hage, så hvorfor ikke et boblebad, et boblebad som vi kan benytte oss av i helgene.

Julien lo. “Vi kan ikke kjøpe oss alt vi har lyst på her i livet, da vil vi ikke lenger sette pris på hotellrom som dette.”

Jeg kunne ikke nekte for at han hadde et poeng. I alle år, frem til jeg flyttet fra Norge, tok jeg våre vakre fjorder og fjell for gitt. Jeg så ikke den samme skjønnheten som turistene så, jeg var jo så vant til den norske naturen. Det samme skjedde etter to år på utkanten av Paris, jeg ble så vant til Eiffeltårnet og Notre Dame at jeg ikke lenger brydde meg, ikke før sistnevnte stod i flammer og fikk både meg og alle andre i Frankrike til å felle tårer.

Det samme gjelder gleder som kan kjøpes for penger. Jeg husker godt hvor lykkelig jeg ble da jeg som tenåring fikk årets kuleste joggesko eller en stilig jakke i julegave, og hvor glad jeg ble da jeg som barn fikk en CD jeg lenge hadde ønsket meg. I dag er både musikk, klær og sko bare et lite tastetrykk unna. Førstnevnte koster dessuten ikke mer enn et månedsabonnement på en uendelig lang musikkatalog som stadig blir oppdatert.

Jeg snudde meg bort fra Julien og rettet blikket mot Oía, mot den hvite byen under den rosa himmelen, i hånda holdt jeg et halvfullt glass.

Santorini rundt på ATV

“Jeg har aldri gjort dette før” sa han før han suste nedover fjellveien med verdens største selvtillit. “Du kommer til å velte” hylte jeg, og klemte håndtakene så hardt jeg bare kunne med begge hender. Julien styrte showet, adrenalinet, og jeg var hans passasjer. Om han veltet, veltet også jeg.

Det var vår andre dag på øya Santorini, en dag hvor vi lot romantikken bli liggende igjen på hylla, erstattet med fart og spenning på ATV, en svipptur innom øyas mikrobryggeri for å smake lokal øl, og et helaftens grillfat på en liten restaurant like utenfor Fira.

Jeg hadde fått tildelt utleierens minste hjelm, en rosa barnehjelm som ved en tilfeldighet matchet toppen min. Da vi stoppet ved et utsiktspunkt for å ta bilder av vårt nye leketøy, la Julien hodet på skakke og smilte uskyldig. “Du ligner et barn, et stort, søtt barn” sa han med babystemme. Jeg flirte, der jeg satt på den røde terrengmotorsykkelen i mitt rosa sett. “Husker du hvor komiske vi så ut med de hvite hjelmene vi hadde da vi kjørte buggy gjennom den gjørmete skogen i Den Dominikanske Republikk?”

Han nikket. “Skal vi prøve å ta en selfie lignende det ikoniske bildet fra den buggyen?”

Vi rettet på hjelmene og forsøkte å kopiere et øyeblikk fra 2015, denne gang i gresk drakt. Det funket ikke. I stedet knipset vi fine bilder av hverandre, og enda finere skulle de bli utover kvelden.

Julien ble, etter hvert som timene gikk, flinkere og flinkere til å kjøre ATV og jeg sluttet etter hvert å hyle. Vi besøkte Santorini Brewing Company, et mikrobryggeri stappfullt av amerikanske turister. Vi hadde ikke engang rukket frem til bardisken før en mann med tykk bart snudde seg mot Julien og pekte på hans t-skjorte, en grå band t-skjorte som han hadde fått av meg på musikkfestival i Paris (Download) for flere år siden.

“System of a Down” jublet den ukjente mannen, “where are y’all from?”

Som vanlig snakket vi i munnen på hverandre. Frankrike. Norge. Jeg er fra Norge, men jeg bor i Frankrike. Mannen mumlet frem et skuffet “oh”, og forklarte at han trodde vi var amerikanere. Selv kom han fra en småby i Texas. “I didn’t know y’all listened to System of a Down in Europe.”

Smaksprøven ble begrenset til tre ulike ølsorter, store deler av sortimentet var allerede utsolgt. Vi lot amerikanerne kose seg på egenhånd, og fortsatte vår kjøretur videre sørover, helt ned til den svarte stranda på den sørvestlige delen av den halvmåneformede øya.

Kullsort vulkangrus mot blått hav og blå himmel, en strand pyntet med lysebrune stråparasoller, fargekontrastene var nydelige. Sola strålte, men den ville snart gå ned og male himmelen i varme farger, et show vi for all del ikke ville gå glipp av.

Vi kjørte derfor videre til det populære utsiktspunktet Paralia Vlichada. Med ATVen parkert i sanden kunne vi lene oss tilbake og nyte nok en romantisk solnedgang før middagstid.

Jeg smilte fornøyd. Santorini er virkelig en perfekt destinasjon for forelskede. Vi som for dagen hadde bedt om enkle gleder som fart og spenning, øl og grillet kjøtt, fikk oss likevel en gratis dose romantikk på kjøpet, noe så lite (men likevel så stort) som en armkrok, et kyss, en vakker himmel og lyden av bølgeskvulp.

Vi takket Mike og hans grillhus (ja, restauranten het Mike Grill House) for det enorme grillfatet, et tårn av deilig souvlaki, med tzatziki og fava servert som kveldens grønne tilbehør. Den mørke himmelen var kjølig, jeg kunne ikke lenger matche den rosa hjelmen. Med grønn jakke og nakne lår kjørte vi den siste strekningen tilbake til hotellet. Gåsehuden ønsket seg bort fra ATVen, huden ville synke ned i boblebadet, og ønsket ble selvfølgelig oppfylt.

Solnedgangen i Oía

Etter en spennende vinsmaking og en liten kjøretur sammen med vår gode samaritan, fikk vi gleden av å oppleve et av øyas største høydepunkter.

Bak Oía stod himmelen i flammer. Røde, rosa og oransje nyanser, de svevet over det vulkanske landskapet og den snøhvite kykladiske arkitekturen. Jeg har sett mange solnedganger i mitt liv, men denne var utvilsomt en av de vakreste. Servert allerede første kveld i Santorini, jeg kunne ikke bedt om en bedre velkomst.

Julien la sine armer rundt meg og kysset meg slik en mann på bryllupsreise kysser sin kone. Det føltes nesten uvirkelig å stå ved dette utsiktspunktet, beundre et landskap som folk flest kjenner igjen fra de mange omtrent identiske bildene av kvinner som poserer i flagrende kjoler med den hvite bebyggelsen og de blå kirkekuplene i bakgrunnen.

Vi spaserte gjennom byens gater, en by full av dyre merkevarer og suvenirbutikker, overprisede restauranter, turistfeller, barer, bakerier og et par gyroskiosker. Mest av alt var gatene stappfulle av mennesker, turister som oss, kjærestepar og ektepar, et stort flertall fra England, USA og Tyskland.

Byens gatekatter mjauet etter mat og nøt turistenes nærvær. Julien kunne ikke motstå fristelsen til å klappe flere av dem, selv holdt jeg meg litt på avstand, skeptisk som jeg er til det meste i livet.

Skeptisk var jeg derimot ikke da min kjære spurte om jeg var interessert i å ta en drink, og om vi kunne sette oss ned et sted for å planlegge resten av oppholdet på Santorini, og reservere bord på kveldens utvalgte restaurant.

Vi fant oss et ledig bord på en liten cocktailbar i sentrum og dro frem hver vår mobil for å studere mulighetene for å leie bil eller terrengmotorsykkel de neste dagene.

Valget for neste dag falt på ATV, terrengmotorsykkel. Mens vi spaserte fra Oía til kveldens utvalgte restaurant (som lå bare et lite steinkast unna hotellet vårt), så vi flere tilsvarende kjøretøy passere langs veien. Vi så på dem med misunnelse i blikket, selv om vi tidligere på dagen aldri hadde tenkt at fart og spenning ville bli et mål for oppholdet. Santorini skulle jo ikke være annet enn fire late dager med boblebad, basseng og soling.

Men så kom rastløsheten og endret alt, som den jo alltid gjør.

Himmelen var ikke lenger rød, men sort og glitrende, full av stjerner. De minnet meg om sommerferien hos familien i Norge, om natten da jeg så stjerneskudd for første gang i mitt liv. Jeg husker at jeg ønsket meg noe fint, noe viktig, og jeg venter fortsatt på svar fra universet.

Da vi trasket langs den nattemørke veien i retning kveldens restaurant (Santorini Mou), hadde jeg ingen andre ønsker enn å spise meg mett på gresk mat, jeg drømte om småretter og en stor porsjon Moussaka, et ønske som heldigvis var enkelt å oppfylle.

Uteservering, stearinlys og livemusikk, en romantisk kombinasjon og en restaurant hvor porsjonene var generøse. Våre nakne legger ble stukket av mygg, og nattehimmelen hadde rukket å bli enda mørkere da vi gikk den lille strekningen fra restauranten tilbake til hotellet hvor boblebadet ventet oss.

Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og avsluttet kvelden i det enorme boblebadet hvor vi lett kunne fått plass til seks, sju personer. Begge drømte vi oss bort til et annet liv hvor vi eier et stort hus med et lignende boblebad, gjerne også et svømmebasseng, før vi våknet til virkeligheten som også var fin, en uvirkelig virkelighet med bryllupsreise og solnedgang på ei øy kjent som et ferieparadis for forelskede par.

Før jeg fortsetter mine skildringer fra reisen vår, har jeg veldig lyst til å høre fra dere som leser. Om du er eller har vært gift, hvor dro du på bryllupsreise?
Og du som drømmer om en fremtidig bryllupsreise, hvor ønsker du å dra?