Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.

Karantenedagbok: Den nye normalen og hva vi har i vente

Vi har nådd vår siste helg med fransk lockdown og relativt strenge restriksjoner, siste helg med påkrevd attestasjon for å få tillatelse til å forlate våre hjem, siste helg hvor vi kun får lov til å bevege oss innen 1 kilometers radius fra hjemmeadressen i maksimalt en time per dag, en siste helg før den nye hverdagen møter oss som bor i landet som har gitt verden camembert, champagne, croissanter og Moulin Rouge.

Frankrike, et land som myndighetene nå har delt opp i røde og grønne soner, alt etter hvilke regioner som har flest og færrest coronasmittede per dags dato. Bor man i en grønn sone, slik som vi heldigvis gjør, vil man få større friheter fra og med mandag, enn dem som bor i de røde sonene. Vi som bor i regionen Occitanie vil for eksempel få lov til å gå tur i skog og mark, vi vil få lov til å besøke byens parker, mens de som bor i Île de France vil ikke kunne gjøre dette riktig enda.

Under torsdagens videomøte med avdelingsleder og resten av teamet, ble vi alle gjort oppmerksom på hvordan arbeidsdagene vil se ut i tiden fremover. Alle vil vi fortsette med hjemmekontor i minimum tre uker til. Når tiden etter hvert er inne for å vende tilbake til kontoret, vil ingenting lenger være som før. Vi vil ikke lenger kunne sitte ved siden av hverandre i det åpne kontorlandskapet, ommøblering og rotering av skift og hjemmekontor på deltid vil være nødvendig for å kunne unngå å samle altfor mange mennesker på samme kontor. Dessuten vil vi bli nødt til å holde minimum fire meters avstand fra hverandre til enhver tid.

Vi vil ikke kunne gå tilbake til å spise lunsj sammen, vi vil ikke få lov til å lukke noen av kontorets dører eller ta på noen dørhåndtak. Alle overflater og tastaturer og datamus må vi i tillegg desinfisere på daglig basis.

Det hele høres hundre ganger mer slitsomt ut enn å bare fortsette å jobbe hjemmefra.

Aldri har jeg fulgt nyhetene så slavisk som de siste to månedene. Ifølge nyhetsreportere og journalister vil vi fra mandag kunne bevege oss fritt i sentrumsgatene uten munnbind, mens de fleste butikker vil kreve at man tar dem i bruk. På offentlig transport, hos frisører og skjønnhetssalonger vil det være obligatorisk.

I går mottok jeg endelig tre munnbind i posten, et sort, et rosa og et lilla, et forsøk på å pynte meg i en tid hvor våre brede smil vil bli skjult bak tøystykker i det offentlige rom.

Ikke alle i Frankrike har grunn til å smile når karantenetiden er over, flere demonstrasjoner vil derfor finne sted allerede neste uke. Mange er sinte, frustrerte, om ikke regjeringen lytter til helsesektoren nå, når vil de lytte? Om ikke våre hverdagshelter som står i frontlinjen blir sett nå, når vil de bli sett?

Blomstermotiv

Coronakarantene, dag 53.

Torsdag. Jeg handler maisbrød fra bakeriet og spiser frokost på balkongen før jeg forbereder dagens hjemmekontor. I lunsjpausen tar jeg meg et kvarter med hjemmetrening før jeg spiser lunsj i form av fiskeburger og løkringer sammen med min kjære. Jeg leser en altfor mørk roman og skriver selv et manus til noe som kan se ut til å bli nesten like mørkt men likevel fint, jeg lager gaspacho til middag men er fortsatt en smule mett etter burgerlunsjen, han lar meg ligge i armkroken mens vi titter på TV til sent på kveldstid. En ordinær torsdag i en uordinær tid.

Coronakarantene, dag 54.

Fredag. Frigjøringsdagen, de alliertes seiersdag i Europa, vi minnes 8. Mai 1945, dagen da den tyske hæren overga seg, slutten på 2. Verdenskrig og Hitlers Tredje Rike. Datoen er en helligdag i Frankrike, men jeg velger likevel å jobbe for å tjene litt ekstra penger, en arbeidsdag som ikke består av annet enn å vokte telefonen og mailboksen, noe som igjen gir meg rikelig med tid til å lese, skrive og lytte til musikk.

Siste fredagskveld i karantene, vi feirer starten på slutten, jeg skjenker rikelig med Chardonnay i hvert vårt hvitvinsglass, santé, chin chin, vi skåler så glassene klirrer og nyter en deilig middag ute på balkongen. Håndlagde gnocchi stekt i smør, med persille og parmesan drysset på toppen, noe av det enkleste men likevel beste jeg vet.

Håndlagde gnocchi

Servert som en liten siderett, stekt spinat i olivenolje, med rødløk og bacon. Vi blir sittende til mørket faller på, den store fullmånen lyser opp nattehimmelen så kraftig at jeg nesten blir blendet der jeg stirrer på den, drømmende, vil fullmånen lytte om jeg sender den mitt aller største ønske?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Sentrum boliger
Leiligheter i sjarmerende gamle bygninger i sentrum av Toulouse. Jeg teller ned dagene hver eneste dag, om bare to dager vil jeg kunne bevege meg fritt gjennom sentrumsgatene igjen. Værmeldingene spår alle regn for uka som kommer, men regn har aldri hindret meg fra å ferdes ute, fra å se livet.