Deilig mat og andre oppmuntringer i en vanskelig periode

Høsten, årstiden hvor naturen farges rød og gul, hvor blomstene visner og dagslyset slukner tidligere og tidligere for hver dag. Oktober, måneden hvor sensommerens tøysko byttes ut med vanntette støvletter. Solbrillene legges bort og paraplyen hentes frem.

I teorien er det i hvert fall slik, om man er bosatt et sted hvor hver årstid skiller seg tydelig ut fra den forrige. Her i Toulouse kan jeg derimot fint hente frem tøysko og la jakken bli liggende igjen hjemme på en sen oktoberdag. Høstværet her i Sør-Frankrike går som en berg-og-dalbane, med pøsregn og tolv grader den ene dagen, stekende sol og sommertemperatur den neste, en årstid som gir oss varme formiddager og kjølige kvelder, forkjølelse og influensa…med mer.

Vi visste det ville komme, men vi klamret oss likevel til et ørlite håp om at det denne gang skulle bli annerledes. Som fryktet, har smittetallene økt i rekordfart utover høsten, og en ny smittebølge skyller over Europa som en enorm tsunami. Utelivsbransjen har igjen stengt dørene, portforbud har blitt innført i store deler av landet, og alle er vi redd for hva vår nære fremtid vil bringe.

Psykisk har jeg aldri vært svakere enn nå, aldri har jeg vært så langt nede, så mørk til sinns som de siste sju månedene, og derfor er det så utrolig viktig for meg å gjøre absolutt alt jeg kan for å distrahere tankene og hjelpe meg selv, mens det fortsatt er mulig, mens vi fortsatt har lov til å forlate våre hjem, dra ut på sykkeltur, spise brunsj med to-tre venner, gå på date med partneren, spasere gjennom byens gater og sitte på en benk i parken.

Jeg har ikke sett familien min på fjorten måneder. De fleste av mine venner har jeg heller ikke sett siden i fjor. Og Norge har jeg ikke vært i siden jula for to år siden. I sommer mistet jeg i tillegg jobben. For en person som allerede har måttet kjempe mot sine indre demoner lenge før coronakrisen gjorde vondt verre, er det vanskelig å tro at en eventuell ny periode med karantene, flere uker innestengt med tankene mine, ikke vil påvirke den allerede skjøre psykiske helsen.

Som alle andre her i Frankrike, bruker jeg munnbind, vasker hendene og holder avstand når jeg beveger meg ute blant mennesker. Smitteverntiltakene tar jeg på høyeste alvor, selv om jeg synes det er leit med portforbud og innstramminger.

Glad og fornøyd smiler jeg likevel, hvert sekund hvor jeg får kommet meg ut i frisk luft, hygget meg med god mat og drikke, tittet i butikkvinduer og spasert langs Garonne-elven. Små gleder betyr absolutt alt i vanskelige tider.

Etter vårt fine opphold i Paris for to helger siden, gikk de neste dagene til en søt blanding av kafébesøk, spontan-shopping, lesing av bøker, spaserturer i nabolaget og utfylling av ulike søknadsskjemaer med skreddersydde motivasjonsbrev til de ulike skolene som tilbyr kursene jeg ønsker å ta.

Da jeg på tirsdagen spiste en quiche-formet scone med fennikel og comté hos Café Cerise, valgte jeg på torsdagen å spise kake til lunsj hos Sweet Home Cafe.

En deilig ostekake med skogsbærsaus, et søtt mellommåltid på en grå dag hvor jeg ble sittende og dagdrømme, tilbake til Montpellier og Burlesque-fotoshooten sammen med min venninne Laurène, tilbake til et øyeblikk hvor jeg følte meg glamorøs og fin. Som en stjerne. Som Dita Von Teese.

Etter å ha spist meg mett på kake, endte jeg derfor opp med å handle nytt, ekstra fint undertøy til meg selv fra en liten sensuell boutique ved navn La clef des charmes.

En dag skulle jeg ta meg tid til å gjenskape en liten brøkdel av den følelsen, sminke meg pent, male neglene røde og ikle meg en fin kjole, med elegante blonder gjemt under kjolen.

Også neste dag nøt jeg et måltid langt unna leilighetens fire vegger, i nabobyen Colomiers, hvor Julien og jeg ønsket helgen velkommen over en liten lunsjdate på den meksikanske restauranten La Sandia De Dia.

En tre-retters lunsj og dagens store måltid, med hjemmelaget tortillachips og guacamole til forrett, og innbakt kylling med salsa verde til hovedrett. Brus drikker jeg så og si aldri, men med dette måltidet valgte jeg likevel å kose meg med ei flaske meksikansk ananasbrus. En liten dessert på deling, søt maiskake med en deilig smak som førte mine sanser direkte tilbake til året da jeg bodde i Florida, da jeg ble kjent med mange fine meksikanere som introduserte meg for autentisk mat fra det meksikanske kjøkken, deriblant maiskake som denne. Seks år siden, en bekymringsfri tid, jeg mimret tilbake med et smil.

Uka før forrige uke stod tydeligvis mat i fokus, for også på søndagen hygget vi oss med god mat. En trivelig brunsj i byens fineste nabolag, Carmes, på den stilige kafeen Moderni’thé sammen med våre venner Cindy og Johan, og deres to år gamle sønn. Amerikanske pannekaker med bacon og halloumi, ferskpresset juice av pære, spinat og lime, og en god kopp cappuccino, hva mer kunne jeg ha ønsket meg på en søndagsformiddag som denne?

Etter brunsjen tok vi oss en spasertur gjennom nabolagets søndagsstengte handlegater for å nyte stillheten, den blå himmelen og den lille guttens uskyldige latter og positive energi. Tenk å ha optimismen til et to år gammelt barn, tenkte jeg for meg selv, der jeg så ham løpe fra sin mor og nysgjerrig plukke opp den ene skatten etter den andre fra fortauskanten.

Julien og jeg avsluttet ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven og videre gjennom parken på Îles du Ramier. Jeg syklet på oransje og brune løv i et landskap fullt av både grønne og rødlige varme toner, i full fart langs de brede grusstiene og over den smale broen, videre tilbake på asfalten og forbi byens fotballstadion. Raskere og raskere syklet jeg, og nøt den friske følelsen av vind i ansiktet, en følelse av frihet.

Er det noe jeg har lært fra vårens 68 dager i karantene, er det viktigheten ved å sette pris på absolutt alt (og alle) man har i livet, for det hele kan bli borte på et blunk. Savnet etter noe så simpelt som et kafébesøk eller en spasertur gjennom sentrum var uutholdelig den gang, og derfor nyter jeg det så godt jeg bare kan, mens jeg fortsatt kan.

Denne underlige nye hverdagen og den mentale helsen

Tre uker er gått siden jeg satt der, ved et langbord på en kreolsk buffet sammen med fjorten mennesker jeg sannsynligvis aldri vil se igjen. Det vil si, med mindre jeg ved en tilfeldighet skulle støte på en av dem mens jeg handler dagligvarer på butikken eller vandrer gjennom sentrumsgatene.

På bedriftens regning, ble jeg invitert til et såkalt repas de départ (farvel-måltid), feiret med spesialiteter fra Réunion-øya på den fargerike restauranten Marmite des îles, en eksotisk avslutning på de siste tjuesju månedene av mitt liv. Fra alle hold fikk jeg høre hvor trist det var at coronakrisen skulle lede til en slik avskjed, og hvor vanskelig tiden fremover ville bli for dem, for teamet som plutselig var blitt halvert.

Garonne-elven

Tre uker er gått. Først om to uker, litt over to uker, venter mitt første møte med kommunen angående mine muligheter for videreutdanning og kurs. Om jeg ønsker å starte egen bedrift vil jeg også få støtte til dette.

Samtidig som jeg venter, blir alle mine sosiale medier daglig spammet av mennesker som har fått med seg at jeg ikke lenger er i arbeid, og dermed ser på dette som en gyllen anledning til å forsøke å rekruttere meg til ulike pyramidespill eller MLM-bedrifter. Jeg heier på dem som trives med det og sier likevel takk men nei, takk, jeg vil ikke selge massasjeoljer eller slankemilkshake eller smykker til min personlige omgangskrets, ei heller til følgerne mine.

All denne tiden, denne dyrebare tiden som jeg nå har til rådighet, burde jo vært en fantastisk mulighet til å fullføre både novellesamlingen og alle de andre uferdige skriveprosjektene mine. Jeg kunne ha skrevet ferdig talene til bryllupet og skrevet en rekke spennende innlegg med reisetips og anekdoter her på bloggen. Ikke bare på bloggen, med all denne tiden kunne jeg ha skrevet en tre hundre siders reiseskildring som selvpublisert ebok.

Men…

I stedet veksler jeg mellom å bekymre meg for bryllupet og for fremtiden min, ofte gråter jeg i frustrasjon og tenker tanker så mørke at jeg får dårlig samvittighet overfor samboeren min som må bo sammen med meg og ikke vet hvordan han skal forholde seg til situasjonen.

Tenk om…vi må avlyse bryllupet på grunn av coronakrisen, hyler jeg fortsatt som et ekko fra mars måned til den dag i dag…tenk om…kommunen nekter å finansiere de kursene jeg ønsker å ta…tenk om jeg ikke finner meg en relevant jobb etter endt kurs…jeg har vondt, Julien, jeg er ødelagt, gråter jeg. Minimum fire dager i uka.

Coronakrisen er vanskelig, svært vanskelig for oss som ikke håndterer å være altfor mye innestengt alene med våre tanker. Vi som er overfølsomme og høysensitive, vi som elsker livet men samtidig er skjøre som porselen og har ekstremt lett for å synke så dypt ned i mørket at vi nesten ikke klarer å puste. Nesten som å være fanget i kvikksand. Julien er heldigvis en av dem som står stødig i sanden og drar meg opp igjen. Uten at han helt skjønner hvordan jeg havnet der i utgangspunktet.

Disse helgeturene og dagsturene som Julien og jeg den siste tiden har fått gleden av å oppleve, har fungert som et pust i bakken, en pause fra det vonde og vanskelige, en energiboost, som en dose med vitamin D på den mørkeste vintertid. Derfor skriver jeg mye om dem, og lite om alt annet for tiden.

Brolenda

Jeg gjør mitt beste der jeg leter etter små gleder i hverdagen, denne underlige nye hverdagen uten jobb, uten noe. I blant tar jeg meg en liten tur ut på kafé, et forsøk på å distrahere meg selv, ofte med en pocketbok i vesken, en hyggelig liten roman jeg kan kose meg med der jeg sitter ved vinduet og slurper i meg søte kaffedrikker. Andre ganger tar jeg med meg laptopen, for å jobbe videre med disse talene til bryllupet eller med novellesamlingen som jeg aldri tar meg tid til å skrive ferdig.

Voksne mennesker

I tillegg har jeg tatt meg god tid til å tenke gjennom hva jeg ønsker å gjøre fremover, både kortsiktige og langsiktige karrieremål, og hvem vet, får jeg grønt lys fra kommunen og vil bryllupet bli arrangert etter planen, vil jeg i september gå fra å være denne sørgelige versjonen av meg selv til å bli Frankrikes mest lykkelige kvinne.

Sommerhatt

Capitole, takknemlighet og vegetarbrunsj med familien

Påskesøndag, jeg våkner rundt åtte, igjen er jeg førstemann ut av dyna, inn på badet, førstemann som ønsker ny dag velkommen, igjen, i dag som i går.

Sola skinner til tross for at værmeldingen har spådd regnvær, en gledelig overraskelse å våkne opp til. Frokostbordet dekkes med ferskpresset appelsinjuice, pålegg og oppskåret baguette.

Rosa morgenkåpe, nyvasket hår, mine foreldre er nesten fullt påkledd, min kjære sitter ved bordet iført pyjamas. Mine foreldre og jeg skal, etter frokost, handle inn et par småting fra en liten økologisk butikk i nabolaget, før vi, sammen med min kjære, skal spasere inn til sentrum for å besøke Capitole.

Han og jeg skal vise dem hvor vi til neste år skal gifte oss, i det vakre rådhuset i Toulouse, bygningen som har fungert som sentrum for lokale myndigheter i over åtte hundre år, et historisk monument med interiør blant annet fra 1500-tallet og nydelig kunst på vegger og tak fra 1892. Jeg elsker denne bygningen, dette interiøret, denne kunsten, denne byen!

Capitole

Jeg kler meg i hvit bluse, blå jeans og hvit jakke, og pynter mitt mørke kjedelige hår med en diger hårspenne dekket med kunstige perler, som en liten krone på verket. Å pynte meg for å besøke Capitole bør da være helt i orden?

Hvitt

Vi har jo dessuten reservert bord på kafé for å spise lunsj, da kan jeg jo være fin i anledning søndagslunsj på vegetarisk kafé sammen med min familie og min kjære forlovede?

rpt

Mine foreldre ser ut til å like Capitole-bygningen og de store vakre salene fulle av kunstverk, gulldetaljer, kunstig marmor og rosa toner. Spesielt min stefar lar seg fascinere, noe som gleder meg stort, da det i utgangspunktet skal mye til for å imponere disse to.

IMG_20190425_001320_178

En time tilbringer vi på Capitole, før vi kommer til å huske på at vi faktisk har en lunsjreservasjon å rekke. En liten omvei har vi derimot tid til, en liten tur innom Saint-Sernin basilikaen, det som etter min mening er byens fineste kirke. Sola har nå gjemt seg bak regntunge skyer, milliarder av dråper skyller ned, vi vil søke ly i kirken men døra er stengt. Påskemessen pågår, vi kan ikke forstyrre.

Saint Sernin

Med min lille paraply i hånda og min mor ved min side, er i det minste vi kvinner beskyttet mot det hissige regnværet. Mennene, derimot, ser seg tvunget til å ta imot hver eneste dråpe, de har ingen paraply.

Vel fremme ved den vegetariske kafeen, som for øvrig heter La Belle Verte, får vi vite at søndag betyr brunsjmeny, brunsj hele dagen uten unntak. I tillegg blir vi i tjuefem minutter stående i et hjørne, i vente på å bli henvist til vårt reserverte bord. Min kjære er misfornøyd fordi vi befinner oss på vegetarkafé blant hippier og hipstere, mennesketyper som av en eller annen grunn provoserer ham. Min stefar er misfornøyd fordi det er varmt og altfor folksomt i lokalet, og min mor er misfornøyd fordi hun ikke kan velge hva hun vil spise, men blir tvunget til å spise det samme som alle andre, det eneste som tilbys.

Veggis

Alt som serveres smaker utrolig bra, noe vi er alle enige om, et stort fat stappet med godsaker som hummus, linsepuré, coleslaw, salat, vårrull med sopp og tofu, på fatet har vi søtpoteter, gaspacho av rødbeter, eplekompott. Maten smaker, men jeg føler meg bare trist, skuffet og oppgitt.

Alle er sure, alle er misfornøyde, til tross for at det er jeg som skal ta regningen og spandere all mat og drikke, til tross for at vi jo har hatt en hyggelig formiddag med besøk på Capitole. Dessverre er jeg altfor vandt til slike reaksjoner, denne misnøyen, fra både disse tre, og andre mennesker som står meg nær.

Altfor ofte prøver jeg å gjøre fine ting for å vekke frem et smil hos andre, jeg nedprioriterer egne lyster og behov for å glede andre mennesker, og som oftest ender jeg likevel opp med likegyldighet eller misnøye som svar fra samtlige personer.

Jeg er glad i mine foreldre, jeg er glad i min forlovede, mine venner, alle som står meg nær, men vi lever i et samfunn hvor vi har det så godt at mange glemmer å sette pris på hvor godt vi faktisk har det. Mange glemmer å sette pris på menneskene rundt seg, verdsette de små øyeblikkene, smile til noen som trenger varmen fra et smil, og takke sine nære, de som gjør alt de kan for å glede noen de er glad i.

Mot slutten av måltidet smiles det litt, likevel.

Kvelden avsluttes med tegnefilm på TV-skjermen og godteri på bordet, jeg blar i et bryllupsmagasin og veksler mellom å være voksen og barn, med blikket vendt mot Disney-klassiker på skjermen, ned i magasinets glamorøse artikler, og tilbake mot skjermen igjen.

I morgen drar mine foreldre og jeg til byen Albi, hvor vi skal overnatte to netter i en leilighet med utsikt mot den flotte katedralen.

En av sørvestlandets mange skatter, like fin som vårt kjære Capitole.

Capitole

Hvorfor det er de små tingene som avgjør…

“Neimenn, se! FitBit’en min vibrerer som bare juling og gratulerer meg med fyrverkeri på skjermen. Så gøy!”.  You made it. 10 000 steps, stod det. Etter flere timer med vandring i sentrum for å bli bedre kjent med byen og byens mange forskjellige bydeler,  er det kanskje ikke så rart.

Jeg jubler. Over noe så trivielt som dette.

“Du er så merkelig, du”, sier Julien.  Hver eneste dag. Ja, jeg er kanskje merkelig, hvis merkelig betyr å bli glad av alle de små tingene som mange andre overser.

Jeg føler fortsatt på den “magien” som jeg følte som barn. Fordi, jeg er et stort barn. Kall det Peter Pan-syndrom, kall det hva du vil. Jeg nekter å vokse opp, hvis det å vokse opp betyr å gi slipp på gleden over noe smått og “meningsløst”.

Hadde det vært opp til meg, ville jeg fortsatt gått kledd like klin kokos som det jeg gjorde da jeg var yngre. Hadde jeg hatt en jobb som ikke krever at jeg ser rimelig streit ut, hadde jeg sikkert hatt både pastell-lilla hår, galaxy-negler og glitret fra topp til tå.

“Husker du hvor lykkelig jeg ble av å stå og se på stjerneskudd, midt på natta, ute på den engen sammen med deg?”, spør jeg ham. Han nikker. Selfølgelig husker han det.

“Du kjenner meg. Jeg trenger ikke drøssevis med gaver for å bli lykkelig. Ei heller å bli dratt med på 5-stjerners hotell eller på Michelin-restaurant”, sier jeg til ham.

Å være her i Toulouse gjør meg definitivt lykkelig.

Og gårsdagens gleder bestod av å drikke te på balkongen, nyte sola, kose meg med en kopp kaffe på kunst-kafé, vandre gjennom en nydelig park, ta bilder av ekorn, holde hender med kjæresten, spise godteri, romantisk middag på restaurant.

Dagen kunne ikke blitt noe bedre enn dette.

“Du burde være glad for at du har en kjæreste som blir glad av småting som å se en fin sommerfugl flakse forbi, eller av å spise en god sjokolade”, sier jeg til ham.

Han nikker bekreftende og smiler. Men jeg er uansett merkelig, mener han.

På en god måte.

parken

fontene parken

fransk park

selfie parken

ekorn

ponnier

kaffekos

bygningen

kirke

triumfbue blomster

kaffekos