Alt som bare Skjebnen vet

Jeg fyller et rødvinsglass med Saint-Estèphe og setter meg ved skrivepulten for å skrive. Sola er på vei ned, hun etterlater himmelen med et oransje og rosa skjær, i motsetning til meg er hun vakrere når hun legger seg og når hun våkner enn når hun stråler høyt i sky. Selv stråler jeg kanskje mest i måneskinn, under stjernehimmelen på en romantisk lørdagskveld.

Jeg savner romantikken. Det er vanskelig å være romantisk i joggebukser, med takeaway-pizza på bordet og virus i luften.

De siste ukene har jeg knapt gjort annet enn å skrive på dagtid, mens jeg om natten drømmer om et liv hvor jeg får lov til å kalle meg forfatter, hvor bokhandlere plasserer bøker skrevet av meg under kategorien skjønnlitteratur, bokstaven B for Begot, Kristine.

Februar er snart over, for å bli erstattet av mars, slutten på vinteren og starten på min favorittårstid, våren. Jeg gleder meg til å se naturens farger blomstre, til å våkne til lyden av fuglekvitter tidlig på morgenkvisten, til å gjemme bort ullkåper og hente frem de tynne vårjakkene. Mest av alt gleder jeg meg til å følge vaksinekappløpet og forhåpentligvis få muligheten til å reise hjem igjen til fedrelandet.

Her i Frankrike har lite endret seg de siste ukene. Restaurantene og barene holder fortsatt stengt, men vi går i det minste mot varmere tider, lysere kvelder, jeg behøver ikke lenger å bruke hansker og ørevarmere når jeg drar ut på sykkeltur langs Garonne-elven og Canal du Midi.

Sykkelturer har det blitt mange av, nå som det meste annet er satt på pause. Når jeg ikke drar på tur med den over tjue år gamle sykkelen, eller sitter foran datamaskinen og skriver, henter jeg frem bøker fra bokhylla og tar dem med meg ut på balkongen hvor jeg sitter under solfylt himmel og koser meg med fin litteratur og en god kopp kaffe eller te. Det går mye i islandsk oversatt til norsk for tiden, Jón Kalman Stefánsson og Auður Ava Ólafsdóttir, deres historier gir meg lyst til å reise til Island for å beundre det vakre grønne nordlyset, fotografere isbreer og vulkaner, kjenne islandske vindpust på kroppen.

Ferietur til Island blir det nok ikke med det første, selv om jeg gjerne skulle ønsket at jeg var der akkurat nå. Jeg ønsker å være mange steder, flere steder samtidig, jeg er rastløs og lengter etter å reise ut på eventyr. Jeg undrer om denne våren endelig vil by på en etterlengtet gjenforening med familien og hjemlandet.

Mer spennende enn en hvilken som helst reise, blir det å følge med på manuskriptets skjebne.

Om den en dag vil få æren av å bli til en roman, blir jeg jo velsignet med enda en grunn til å få komme hjem på besøk til Norge. Jeg drømmer om den dagen jeg endelig får tatt meg en uke eller to i Stavanger hos familien, og et par uker i Oslo på besøk hos venner. Om senvåren eller de tidlige sommerukene vil gi meg denne gleden, kommer jeg til å smile i lykkerus hele resten av året.

2021 er som et uskrevet manus, et år hvor alt kan hende. For meg kan dette bety bokutgivelse eller nederlag, det er uansett et nytt år hvor bryllupsfeiringen vil bli utsatt nok en gang (mer om det senere), dette er også et år hvor vi kanskje vil kunne reise på bryllupsreise, men også risikere å ikke kunne reise noe sted i det hele tatt.

Det er det ingen andre enn skjebnen som vet.

Jeg velger derfor i første omgang å fokusere på de små øyeblikkene som ligger like foran mine føtter. En helg som vil bli tilbrakt ved skrivepulten eller på sykkeltur. En lørdagskveld med hjemmelagde empanadas på menyen og en koselig film på TV-skjermen.

Dugnad, dans og forfatterdrøm

Regnet faller over Toulouse, over fiolenes by, la ville rose som hun kalles, den rosa byen. Festglade toner spilles over musikkanlegget, de gir meg lyst til å danse, til å reise tilbake til en tid da det fortsatt var mulig å pynte seg med glitter og glam, nyte en cosmopolitan ved bardisken på et trendy utested, observere menneskene på dansegulvet og vandre barfot gatelangs med skotøyet i den ene hånden og en rullekebab eller en hamburger i den andre.

Når jeg tenker over det, er jeg egentlig allerede for gammel for å orke å pine meg selv gjennom lange lørdagskvelder med ubehagelige stiletthæler og fet mat rett før leggetid.

Jeg blir eldre og eldre for hver måned tilbrakt innenfor disse fire veggene, jeg eksisterer, jeg venter på å få lov til å leve og lar meg selv være fanget i mitt eget hjem for ikke å bli syk. Eller være grunn til at andre blir syke. Dugnad, kaller de det. Når jeg tenker på dugnad, tenker jeg på borettslag og skoler, hvor vi vasker, plukker søppel, raker løv og maler gjerder i fellesskap.

Dugnad, en evigvarende dugnad. Jeg fyller bokhylla med stadig flere bøker og datamaskinen med egenskrevne tekster, kreativiteten blomstrer når jeg vet at jeg ikke går glipp av noe som helst, for utenfor de fire veggene skjer ingen verdens ting.

Jeg lukker øynene og lar musikken lede meg tilbake til utestedene som kler meg best, sofistikerte loungebarer og trivelige vinbarer, steder hvor jeg får gleden av å kose meg uten å måtte ofre mine føtter eller føle meg som en dinosaur ved siden av alle dem som nettopp har rukket å bli gamle nok til å drikke mojito i offentligheten, de som fortsatt fniser når de bestiller en sex on the beach i baren.

Følelsen jeg sitter igjen med, hver gang jeg tenker tilbake på hvordan jeg var da jeg selv var ungdom, vil jeg beskrive som underlig. Som å se et tidligere liv gjennom øynene til en fremmed. En umoden, uansvarlig pike, et helt annet menneske enn den kvinnen jeg er i dag. Jeg trodde jeg var modig, da jeg som tjueåring naivt spaserte rundt i nattemørket og stolte blindt på fremmede mennesker og deres intensjoner. Ikke en helg uten fest og moro, ikke en dag uten lag på lag med sminke og trange klær, ikke en søndag uten et tårevått ansikt og knust hjerte, en evig påminnelse om at livet ikke er en fest, at et flertall av vennene som gladelig henger med på festlighetene ikke vil være der når festen endelig er over.

En sannhet jeg klarte å svelge da jeg endelig ble komfortabel med mitt eget selskap, min egen stillhet.

Kalenderen forteller meg at det er lørdag, men det kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen dag, de er jo alle like den forrige og den neste og dagene etter der igjen. Men jeg holder meg likevel opptatt med mitt, og motivasjonen er større enn noensinne. Jeg skriver hver eneste dag på mitt manus, romanen jeg drømmer om å en dag få publisert. Det vil si, om teksten da vil falle i smak hos et av de norske forlagene.

Historien jeg forteller er en satirisk dystopi, mer enn det ønsker jeg ikke å røpe riktig enda. Min indre pessimist forteller meg at forfatterdrømmen aldri vil gå i oppfyllelse, uansett hvor mange manus jeg skriver, uansett hvor hardt jeg jobber for å komme meg dit.

Likevel har jeg et håp. Et håp om å en dag få danse igjen, og et håp om å en dag få æren av å bli tatt inn i varmen hos et forlag, nøkkelen til min store drøm, drømmen om å en dag kunne leve av min store lidenskap. Derfor har jeg vært fraværende på bloggosfæren den siste tiden, fordi jeg bruker all min tid på å skrive en roman som sannsynligvis aldri vil se dagens lys.

Karantenedagbok: Intens blomsterduft og fransk spekematkultur

Jeg studerer de bleke hendene mine, den tørre huden, den to måneder gamle gelelakken som fortsatt ligger støpt helt ytterst på de utvokste neglene. For hver uke skyves gelelakken lengre og lengre bort fra fingertuppene mine, en daglig påminnelse om at jeg trenger en manikyr så snart neglsalongene åpner sine dører igjen.

Kroppen min, som jeg hadde lovet meg selv å få i toppform til høstens bryllup, er også et prosjekt i forfall, til tross for daglig hjemmetrening og ingen betydelig endring i ukedagenes matvaner. Men en hverdag med hjemmekontor og forbud mot å spasere utenfor nabolagets grenser, gir meg begrensede muligheter og tvinger meg til å tenke kreativt. 

De første ukene løp jeg daglig opp og ned trappene i lavblokken jeg bor i, lang tid tok det ikke før jeg gikk lei. Lang tid tok det heller ikke før jeg innså at de gamle rutinene, at noe så lite som en gåtur til bussholdeplassen og deretter fra bussen til kontoret og hjem igjen, skulle gjøre en så stor forskjell på kroppen min.

Hjemmekontor er likevel det eneste jeg kommer til å savne når alt dette er over, når livet går tilbake til det nærmeste vi kan komme normalt. Selv om jeg savner de gamle rutinene med busstur, kolleger og utsikt mot propellflyene fra kontorlandskapets vinduer, kan jeg ikke nekte for at jeg har flørtet med tanken på å finne meg en jobb hvor jeg kan styre hverdagen helt selv, jobbe hjemmefra og danne nye rutiner, yogatime på morgenkvisten og avslappende spaserturer i lunsjpausen.

Hva fremtiden vil bringe, karrieremessig og ellers, har aldri vært mer uklart. Ikke våger jeg å ønske for mye eller drømme for stort heller, ikke slik situasjonen er i dag. Jeg tørr ikke å se lenger enn to uker frem i tid, til ellevte mai og første steg i retning noe lignende det som var. Frisørtime, manikyr, sykkelturer langs Canal du Midi, piknik under solfylt himmel og lange spaserturer i sentrumsgatene, dette kan jeg se frem til.

Større mål og fremtidsplaner får vente, jeg våger ikke å gamble på optimisme. 

Alt tatt i betraktning, en usikker fremtid gir meg større spillerom, da jeg likevel ikke har noe å tape. Jeg vil derfor endelig forsøke å ta meg sammen og skrive et ordentlig bra manus til en roman, finpusse og polere hver eneste paragraf, sende arbeidet til et forlag og krysse fingrene for grønt lys.

Blomstertopp

Coronakarantene, dag 41.

Lørdag. Som forrige lørdag, dro min kjære og jeg på handletur sammen også denne lørdagen.

Spekemat

Fra det store hypermarkedet E.Leclerc kjøpte vi med oss spekemat fra delikatessedisken, vi kjøpte ingredienser til å lage kokosflan, og en stor bukett med liljer for å friske opp den triste stua.

Blomsterbukett

Kvelden nøt vi ute på balkongen, med forfriskende bananøl og et plateau de charcuterie. Et stort fat som dette, bestående av oliven, sylteagurk og oppskåret spekemat, er et viktig element i fransk pubkultur, en lørdagstradisjon for mange.

Spekemat

Coronakarantene, dag 42.

Søndag. Lite visste vi at vår store liljebukett ville blomstre allerede over natten, med en duft så intens at man skulle tro vi bodde i en botanisk hage. Julien ble utover dagen så ør i hodet av lukten at han truet med å kaste buketten i søppelet. Oversensitiv som jeg er, ble jeg nitrist av tanken på å kaste blomster, et symbol på kjærlighet, jeg foreslo å heller flytte liljene ut på balkongen.

Liljer

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fransk og EU flagg
EU-flagget og det franske trikolor, side om side, dagen før landet ble stengt ned. Dager, uker og måneder har gått siden våre liv ble snudd på hodet, satt på pause, vi venter, men vi vet ikke hva vi har i vente.

Der du våkner ved min side

Bonjour, chéri. Vanligvis er jeg ikke våken på samme tid som du, jeg som tross alt drar på jobb et par timer senere, men her ligger jeg, lys våken. En tidlig fredagsmorgen før både du og jeg har rukket å vaske oss mens radioen spiller franske chansons i bakgrunnen, før vi har rukket å dytte i oss et par brødskiver og drikke kaffe i all hast, før vi løper ut døra, du til bilen og jeg til bussen, til hver vår Airbus-avdeling, ukas siste arbeidsdag, ukas siste innspurt.

Du våkner ved min side, du spør meg om jeg har sovet godt. Jeg kysser deg på pannen, du smiler, vi kommuniserer uten ord, dine snille øyne, ditt trygge blikk, den fredelige stillheten sier så mye mer enn ord.

Du spør meg hva jeg har drømt i natt, du elsker når jeg forteller disse bisarre historiene, når jeg gjenforteller mine svært så detaljerte drømmer. Jeg forteller om en drøm hvor jeg, i ruiner av et gammelt slott, står og venter på deg, på familie og venner, helt alene. Håret mitt er oppsatt, krøllete, høyt og hvitt, som Marie Antoinette, kroppen er tynn, ikke normalvektig som ellers, den bærer en tynn underkjole, ingenting over, ingenting under. Jeg venter, utålmodig, ingen kommer. En lyd høres i det fjerne, lyden av storm, store mørke skyer lukker himmelen, jeg stenges inne. Regnet faller, kraftigere og kraftigere, ruinene slipper inn vann, skittent gjørmevann dekker overflaten, det iskalde vannet stiger, jeg har vann til knærne. Julien, roper jeg, til kun et ekko av min egen stemme. Julien, hvor er du?

Du ser på meg med et spørrende blikk, som alltid forsøker du å analysere disse drømmene mine, som alltid forsøker du å analysere meg. Du klarer ikke å lese meg, pleier du gjerne å si, samtidig forteller du meg stadig hvor forutsigbar jeg er på enkelte områder. Du vet at jeg alltid vil velge den ene desserten som inneholder hvit sjokolade eller pistasj når vi spiser ute på restaurant, du vet at jeg ikke liker å sitte klistret foran fjernsynet med mindre kanalene viser reisereportasjer eller lærerike dokumentarer, du vet nøyaktig hva som skal til for å glede meg, du vet like godt hva som skal til for å få meg i dårlig humør.

Du vet at jeg har høydeskrekk, men du forstår ikke hvor panikkslagen jeg blir. Du vet hvor høyt jeg elsker kunst og litteratur, men noen ganger lurer jeg på om du virkelig forstår hvor brennende denne lidenskapen er, når jeg forteller deg hvordan jeg lever og ånder for alt det kreative?

Du forteller meg at denne drømmen, dette marerittet, kan bety så mangt. Kalde føtter før bryllupet, stress og uro rundt planleggingen av den store dagen, frykt for at noen som står meg nær ikke skulle ønske å komme, usikkerhet rundt budsjettet, rundt organisasjonen, vil våre familier hjelpe til?

Dette er et overveldende prosjekt, men vi har jo over ett år på oss før alt skal være klart, nesten fjorten måneder, minner du meg gang på gang. Utålmodig er jeg, med en mage full av sommerfugler og et hode fullt av scenarier som går på repeat, hva om alt går skeis?

I morgen skal vi legge bort alt av gjøremål. Etter en slitsom arbeidsuke fortjener vi begge å kunne kose oss med deilig vin fra Languedoc, min favoritt, du har reservert bord for to på en fransk restaurant som vi aldri har besøkt tidligere, en bistro dekorert i middelalderstil.

Lykkelig, over å kunne forlate kontoret etter en lang arbeidsdag, nå er endelig helgen her, den første i august måned. En nydelig fredag i et solfylt Toulouse, ingen storm og gjørmevann, ingen gjøremål, bare du og jeg, god mat og deilig vin.

Hatt

Litteratur, kafébesøk og etterlengtet regnvær

Under sommerdyna ligger jeg og lytter til lyden av dråper som treffer soveromsvinduet. I løpet av natten har vi mistet femten varmegrader, det etterlengtede regnværet har endelig meldt sin ankomst.

Nakne legger pakkes inn i sorte nylonstrømper, jeg bytter ut sandaler med mine sorte mokkasiner og tar med meg min like sorte paraply. En overskyet lørdag, en regnfull formiddag. Jeg forlater leiligheten til fordel for en liten spasertur til sentrum for å handle inn litteratur, jobbe litt med egne skriveprosjekter og drikke kaffe på Le Café Cerise, en nyåpnet kaffebar ved Quai de la Daurade.

Først etter å ha gått ut døra, går det opp for meg at min sorte kjole med blomsterprint burde ha fått seg en vask før den ble tatt i bruk. Arvet fra ei venninne, kjolen lukter kjeller eller loft, bortgjemt og glemt. Nå er den ute på luftetur, langt unna sitt tidligere hjem i Paris. Denne lårkorte kjolen har fått et nytt liv sammen med meg, et nytt liv i la ville rose, hvem vet hvor den vil vandre videre om også jeg skulle gitt den bort en dag?

Blomstermotiv

Håpefull, trasker jeg i retning favorittbokhandelen min The Bookshop, den britiskeide bokhandelen hvor absolutt alle bøker er engelskspråklige. Usikker på om stedet faktisk holder åpent på lørdager, denne spaserturen har jeg uansett godt av. Lille koselige The Bookshop, stedet er et paradis for oss leselystne, vi som elsker å drømme oss bort blant bokhyller fulle av sjeldne perler og bord stablet med nyutgivelser, bestselgere og samtidsklassikere. Stedet for oss i Toulouse som foretrekker å lese romaner på engelsk fremfor på fransk (med mindre romanens originalspråk er fransk).

Til min store skuffelse holder The Bookshop i dag stengt. Likevel vet jeg at det finnes en flerspråklig bokhandel bare 190 meter unna denne britiske skatten, en bokhandel jeg aldri har besøkt tidligere, Ombres Blanches étrangères.

I utgangspunktet er jeg på jakt etter litterære verker av den dystre poeten Edgar Allan Poe, for øvrig en av mine favoritter, sammen med Charles Baudelaire. Etter å ha tittet rundt i diverse bokhyller, velger jeg å i tillegg handle inn to romaner som jeg burde ha lest for lenge siden, hadde jeg bare brukt mer tid på ordentlig litteratur og mindre tid på dårlige ungdomsromaner de siste tjue årene.

Sammen med Edgar Allan Poe, ender også George Orwell og Vladimir Nabokov opp i handlekurven.

1984. En sci-fi roman som en dag ble et diskusjonsemne over en kaffe sammen med en kollega, da han dukket opp på kontoret iført en t-skjorte med påskriften 1984 sammen med motiv av et stort overvåkende øye. Nysgjerrig, spurte jeg om han var fan av George Orwell, og hvorvidt han anbefalte denne svært annerkjente dystopiromanen eller ei. Ironisk nok, han likte den ikke. Oppskrytt, mente han.

Lolita. Jeg har sett den amerikanske filmversjonen fra 1997, og lenge vært nysgjerrig på denne russiske romanen, en kontroversiell klassiker som ofte blir nevnt i artikler som omhandler bøker man burde lese i løpet av sitt liv.

Litteratur

Nedbøret er kraftigere nå enn tidligere. Med raske steg, beveger jeg meg i retning Garonne-elven mens millionvis av regndråper stuper fra himmelen. Som planlagt, finner jeg meg et lite bord på Le Café Cerise, en kaffebar med utsikt mot Pont Neuf.

En chai latte bestilles, mine nyinnkjøpte bøker studeres. Jeg ser frem til å dypdykke inn i forfatternes univers, samtidig håper jeg at jeg vil kunne lære en ting og to om kunsten å skrive god litteratur.

På ettermiddagen baker jeg kake, Charlotte Russe med pære. Vi er invitert på middagsbesøk hos et vennepar, dessert er det jeg som tar med. Min venninne, en negldesigner som for tiden er i mammapermisjon, tilbyr meg en liten manikyr før middag, et tilbud jeg selfølgelig ikke takker nei til.

Ute på balkongen faller regnet i store dråper, himmelen er grå. Endelig får naturen slukket tørsten, endelig er tørken over.

Toulouse gsree

Vsbntp

Brev til 17 år gamle meg, fra 30 år gamle meg

Kjære Kristine,

Jeg vet at livet kan oppleves som tøft.

 

Men tro meg, det blir bedre.

Kanskje ikke like bra som det du hadde sett for deg, da du så for deg hvor du ville være som 30-åring. Jeg beklager å måtte si det, men jeg har fortsatt ikke drømmejobben, jeg eier hverken hus eller leilighet, jeg er ikke gift, jeg har ingen barn, jeg har egentlig ikke så mye i det hele tatt.

Men vet du hva?

Det spiller ingen rolle. Det som er så fint med å bli eldre er at man lærer seg å gi litt faen, og tar livet som det kommer.

Det fine med å være den 30-årige versjonen av meg, er at jeg fortsatt lever med et håp, en drøm, og jeg smiler av selv det mest trivielle som skjer i hverdagen. En hyggelig melding fra en venn, en solfylt ettermiddag, et deilig måltid, en vakker kjole som sitter som støpt på kroppen.

Du føler kanskje at du vet alt, men vet du hva. Jeg har så utrolig mye å fortelle deg!

La oss starte med en av dine største frustrasjoner…

Du tror du er dum. Vet du, å ha dårlige karakterer i mange fag betyr ikke at du er uintelligent. Dette må du slutte å tenke om deg selv.

Du mestrer ikke matematikk, og pappa sa jo alltid at du må bli flink å matematikk for å få en god utdanning…

Men vil du ikke heller være best i noe utradisjonelt enn å være dårligst innen et mer tradisjonelt fagfelt?

Alt du ønsker er jo å skrive. Dele historier, tanker, dikt.

Du elsker å skrive stil, og har alltid fått toppkarakterer i norsk og engelsk. Kanskje ikke så rart, når du sitter oppe dag og natt, hver sommerferie og juleferie, for å skrive noveller og dikt.

Du tenker kanskje at du burde latt være å høre på mamma og pappa som til slutt klarte å styre hvilken retning du skulle gå på videregående. At du burde ha valgt å gå din egen vei?

Men jeg tror faktisk ikke at det var meningen at livet skulle ta en slik vending – helt enda.

Du tror på skjebnen. Det gjør jeg fortsatt.

Som 30-åring har jeg faktisk skrevet en roman. Den er ikke publisert, men den er skrevet. Og det hadde jeg aldri klart uten ditt pågangsmot.

Kjære 17-årige Kristine. Du vil se lys, der hvor du tidligere kun har sett mørke.

Mamma er ganske overbeskyttende og kan til tider virke irriterende, men glem ikke at alt hun gjør gjør hun fordi hun elsker deg. Pappa også. Han har dessuten gått bort, så vær så snill, ta ham ikke for gitt. Gi ham en stor klem og fortell ham hvor glad du er i ham.

Kristine, ta vare på menneskene rundt deg.

Men ta også vare på deg selv.

Jeg vet at du er redd for å spise. Du teller kalorier og gråter av dårlig samvittighet selv etter å ha spist en liten bolle. Du kan jo ikke si til mamma at du ikke ville smake det som hun hadde tatt seg tid til å bake…for å glede deg.

Stygge kommentarer fra jenter og gutter i klassen, går igjen som et ekko. “Du er tjukk”, “Hvorfor er rumpa di så feit?”, “du har så store lår”.

Og ikke nok med det, men så måtte du jo være halvt utlending også. Polakk, av alle ting.

Fortvil ikke. Når du blir eldre vil du se at det å være halvt utenlandsk gjør deg både unik og spennende. Polen er et helt fantastisk land. Vær fornøyd med dine røtter!

Og vet du hva, du har aldri vært feit. Du var bare ikke like tynn som de andre jentene.

Og den rumpa, vel, i dag legger kvinner seg under kniven for å få en slik, en.

Du gråter deg i søvn fordi du gang på gang blir betatt av gutter som knuser hjertet ditt. Fortvil ikke, du kommer nemlig til å møte en helt fantastisk fyr når du blir eldre.

Ja, livet blir faktisk bedre jo eldre du blir.

Ikke fordi alle brikkene nødvendigvis faller på plass, men fordi du lærer deg selv å kjenne og du lærer å bli flinkere til å takle motgang.

Med vennlig hilsen,

Den eldre utgaven av deg selv (som tørr å gå med rød leppestift, liker å være bleik, har det fint med litt ekstra fett på kroppen, og er sammen med en kar som er stikk motsatt av den type gutt du pleide å falle for)

PS. Du har forlatt Stavanger, og flytta til Frankrike. Hvor kult er ikke det?

(bilder fra da jeg var på besøk hos mamma forrige uke i Stavanger)

båthavn

båter

stavanger