Jeg, romanforfatter

Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.

Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.

Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.

Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.

Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.

Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?

Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.

Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.

Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.

Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.

Pézenas – Er det nå alt egentlig starter?

Jeg løftet kofferten så høyt jeg kunne, og dyttet den opp på hylla over setet mitt. Kvinnen som fikk vindusplassen ved siden av meg smilte og sa bonjour, jeg sa bonjour tilbake. Jeg tittet ut vinduet og Toulouse var ikke lenger synlig, vi var på vei sørover, toget skulle til Marseille, men jeg skulle forlate toget lenge før den tid. For å slå ihjel den neste timen på best mulig vis, fisket jeg opp ei bok fra totebagen. Skrivehistorier.

Først da jeg satt med boka mellom hendene, gikk det opp for meg at jeg så ut som om jeg hadde gjort et forsøk på å kle meg ut som en stereotype av den forfatteren jeg ønsker å være, en minimalistisk kvinne med burgunderrøde lepper og høyhalset genser. En fargeløs sjel med sorte dressbukser, sort kåpe. I bagasjen har jeg pakket med meg et stort, tynt skjerf og rare t-skjorter. De er der i tilfelle jeg skulle lengte tilbake til mitt alminnelige jeg.

I dag ville jeg altså pynte meg, men ikke overpynte meg, jeg ville være kul, minimalist-kul, selv om jeg vet at jeg aldri vil være kul eller minimalist og jeg skylder på morgentimene og tankene som forstyrret meg lenge før frokosten var fortært. Da jeg stod opp og stilte meg foran baderomsspeilet, ble jeg møtt med mitt eget speilbilde stirrende tilbake på meg. Jeg så usikkerheten stirre meg rett inn i hjerterota, en usikkerhet rundt tanken på å reise bort helt alene, sitte foran dataskjermen, dag etter dag, time etter time. Skulle jeg virkelig reise utenbys og jobbe meg halvt ihjel med ord som kanskje aldri vil se dagens lys?

Tanken fikk meg plutselig til å tvile. Den kjente tvilen er en av de mange stemmene til den dårlige selvtilliten, hun som puster meg i nakken hver gang jeg våger å hoppe høyt og løpe langt. Jeg kjenner henne så altfor godt, og sannelig var hun der i speilet også. Som vanlig spurte hun meg om jeg hadde mistet vettet, om jeg var klar over hvor mye penger jeg kunne ha spart om jeg hadde blitt igjen hjemme.

Kvinnen i speilet var ikke lenger bare meg, men et speilbilde delt med djevelen på skulderen. Der og da bestemte jeg meg for å pakke bare de fineste buksene og de dypeste leppestiftene. Om jeg først skulle kaste meg uti skrivelivets farvann, ville jeg gjøre det med stil. Jeg ville fornye meg selv, se ut som en kvinne som mener alvor, smart og sofistikert. Man trenger strengt tatt ikke å være hverken smart eller sofistikert for å beherske skrivekunsten, men jeg lekte med tanken, med ambisjonene, jeg skulle reise til Pézenas og være mitt eget forbilde.

Jeg gikk av toget i Béziers, klokka var kvart over to og buss nummer 656 skulle kjøre meg derfra til Pézenas på et klokkeslett jeg håpet ikke ville være altfor langt frem i tid. GPSen ledet meg gjennom en nydelig park, et lite lysglimt før jeg nådde frem til bussholdeplassen og innså at lokalbussenes søndagsruter ville gi meg en ventetid på minimum to timer før ombordstigning.

De to timene hørtes forferdelig slitsomme ut, akkurat der og da. Jeg var tørst, armhulene svette, bagasjen tung og tålmodigheten dårlig. Selv ikke en nydelig park kunne få meg til å holde ut to timer i en fremmed by som utenfor parkens grenser sov tungt. Alt var stengt, og alle som spaserte forbi meg så slitne ut. Jeg bestilte en Bolt (en rimeligere konkurrent av Uber) og dro direkte til Pézenas.

Pézenas er byen hvor jeg feiret avslutningen på det forferdelige året tjuetjue, byen som inspirerte Molière, byen hvor kunst og kultur feires året rundt. Med andre ord, et ypperlig tilfluktssted for skrivesultne forfatterspirer som meg selv.

Da jeg ankom leiligheten var eieren overrasket over å se meg alene, selv om jeg på forhånd hadde informert ham om at mannen min ikke kommer før på fredag. Leiligheten var større enn jeg hadde forventet, en duplex med to soverom og to bad. Kjøkkenet var enormt, og kjøkkenskapene tomme. Men vin kunne jeg drikke, både rødvinsflasken som stod på kjøkkenbenken og hvitvinen i kjøleskapet.

Tomme skap og søvnig søndag var som forventet en dårlig kombinasjon. Det eneste supermarkedet som holdt åpent, var ei bitteliten bu med hyller like tomme som kjøkkenskapene i leiligheten. Jeg kjøpte meg melk, matolje og blåmuggost. Hva jeg skulle med solsikkeolje når jeg uansett ikke hadde noe å steke, var et godt spørsmål.

Jeg begynte etter hvert å bli sulten, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Min første tanke var å besøke den eneste pizzeriaen i byen som hadde valgt å holde åpent på søndager. Jeg kunne bestille takeaway derfra og spise middag i fred og ro i leiligheten. Tanken var fin, men en kortvarig glede.

“Beklager, vi har fått så mange bestillinger at pizzaen ikke vil være klar før ni” sa mannen i takeawayluka. Klokka var sju. For andre gang takket jeg nei til to timer med venting, og hastet meg videre til noe annet.

Etter mye leting og mye vandring, endte jeg til slutt opp med middag på en helt tilfeldig restaurant full av utenlandske turister. Jeg spiste pizza og drakk et glass vin, avsluttet kvelden med en kaffe og spaserte rolig tilbake til leiligheten.

En gutt begynte plutselig å løpe etter meg, og jeg ble selvfølgelig livredd. “Kan jeg bomme en sigg av deg” spurte han, og ble skuffet da han innså at han hadde løpt forgjeves. “Beklager” sa jeg, “jeg røyker ikke.”

Hva nå, tenkte jeg da jeg gikk opp trappa og låste meg inn i leiligheten. Er det nå alt egentlig starter?

Siden sist – digital detox og produktivitet

Siden forrige oppdatering, min lille julehilsen fra Stavanger, har vi gått inn i et nytt år og jeg har reist tilbake til Frankrike etter et tre uker langt opphold i Norge. Det var fint å være hjemme, tilbringe tid sammen med familie og venner, eller, venn, den beste av dem. Nå ser vi mot våren, vi gleder oss til å rive det forferdelige kjøkkenet som kom med leiligheten, erstatte det hvite og turkise med en stil som kler oss bedre, svart kjøkken med benkeplater i lys eik. Oppussingen stopper ikke der, for vi har jo også et bad som trenger en makeover, et soverom som trenger nye møbler og ny garderobe, og et gjesterom som vil bli mitt bibliotek og hjemmekontor. Vi har mye å gjøre, og nå venter vi på å endelig få sofaen levert hjem til oss, den som vi bestilte fra Italia allerede i november, vi venter på å få den på plass i stua, slik at vi kan kjøpe oss nytt teppe og stuebord tilpasset sofaens størrelse og kaffebrune farge. Aloe Veraen min har forresten vokst mye siden sist og trenger ny potte, den trives bedre her inne i stua enn ute på terrassen. Det samme gjør de andre sukkulentene, de vokser og vokser og alle trenger de mer plass.

Siden forrige gang jeg delte mine tanker, har jeg holdt meg mer eller mindre unna internett for ikke å la meg bli distrahert fra å skrive ferdig manuset som jeg har jobbet med siden fjorårets vår. Det er skremmende hvor mange timer av livet som kastes bort på meningsløs scrolling, både på sosiale medier, aviser og nettbutikker. Jeg har innsett at det holder i massevis å lese nyhetene én gang til dagen. Det har også gått opp for meg hvor mye bedre jeg har det uten kjøpepress og livsstilsmisunnelse, den negative påvirkningen fra sosiale medier. I stedet for å sløse bort tid på underholdning som ikke gir meg noe tilbake, har jeg meldt meg på skrivekurs hos Norsk Forfatterutvikling, et kurs jeg håper vil gi meg den tyngden jeg trenger, lære meg skrivekunstens hemmeligheter. Jeg vil skrive et helt nytt manus i forbindelse med kurset, derfor jobber jeg iherdig med å fullføre mitt forrige bokprosjekt, og vil snart vinke farvel til karakterene som jeg har tilbrakt så mye tid sammen med de siste månedene, slippe dem fri og håpe noen tar dem imot med åpne armer.

Siden forrige gang jeg skrev et blogginnlegg, har jeg dessuten kjøpt flere bøker, både nytt og brukt, fine romaner og spennende thrillere, leselysten er for tiden like stor som skrivegleden og jeg kan ikke nekte for at jeg skriver bittelitt bedre jo mer jeg leser. Derfor leser jeg så mye som mulig. Om jeg bare hadde bodd i Norge på deltid, eventuelt fått meg en sommerjobb eller vinterjobb eller hvilken som helst sesongjobb, ville jeg skaffet meg lånekort på biblioteket og tilbrakt store deler av fritiden der. Vi har et flott bibliotek i Toulouse også, men å lese på fransk hjelper meg dessverre ikke å komme nærmere mitt mål. Nei, om jeg virkelig vil nå gjennom forlagenes nåløye, må jeg begrave meg i alt jeg finner av gode tekster skrevet på norsk. Jeg vil, det er ingenting jeg vil mer enn dette. Om jeg ikke får det til denne gang, vil jeg prøve igjen helt til jeg klarer det.

Lite, men likevel ganske mye har altså skjedd siden forrige gang. Julien spurte meg om jeg ikke vil ta meg en liten pause mellom manusene. Nei, sa jeg, for ingenting skjer når man har pause. Den eneste pausen som bryr meg akkurat nå, er den fra sosiale medier, TV-titting og andre tidstyver, de som står i veien for min produktivitet. De som står i veien for oss alle, vil jeg tro.

Jeg har mye å dele fra juleferien i Norge og etter hvert vil jeg også rette fokuset mot oppussingsprosjektet, men akkurat her og nå er tankene et helt annet sted. Reisen skal jeg selvfølgelig ta dere med på, jeg lover. Både skriveprosessen (og hvordan jeg mestrer skrivekurset), livet i Toulouse og alt annet som fortjener en skildring i form av tekst og bilder. Vi skrives!

Bilder fra Stavanger – jeg kommer tilbake i mai, med mindre livet fører meg et annet sted eller ingensteds.

Krysser Fingrene

Vi går stadig mot lysere tider, samtidig står vi likevel fast i mørket mens vi venter, mens vi spør oss selv hvor lenge vi har igjen å vente for vi har jo allerede mistet over ett år av våre liv. Vi har låst oss inne og sett kalenderen fortelle oss at vi nå skulle ha feiret bursdager, vi skulle ha vært på ferie, vi skulle ha vært sammen med våre kjære i påsken og i jula, ungdommer skulle vært ungdommer og barn skulle vært barn, likevel sitter vi alle alene der vi titter ut vinduet iført pyjamas eller joggedress. Vi drømmer oss tilbake til det som var, før vi legger oss under dyna med et sukk, for vi vet jo at vi neste morgen vil våkne til en ny dag lik den forrige.

For mange er det vanskelig å føle noen livsglede, når det knapt nok er mulig å se fremover, når fremtiden er så usikker som den er i dag. Selv har jeg igjen begynt å kjenne litt på denne brakkesyken, siden de eneste vennene jeg tilbringer tid sammen med er mine to planter som står ute på balkongen.

Heldigvis har jeg jo fortsatt Julien ved min side, det eneste mennesket jeg kan gi en klem, sitte sammen med på sofaen, den eneste jeg kan spise middag sammen med. Men heller ikke med ham flyter samtalene i disse dager.

For hva har vi egentlig å prate om i en tid hvor ingenting hender, hvor alt er som gårsdagen?

Smittetall, restriksjoner, forbud, påbud, vaksiner, avbestillinger, savn og bekymringer, det samme om og om igjen, hver eneste dag. Han er lei, jeg er lei, hele verden er lei.

Jeg hadde egentlig lyst til å skrive noe fint, noe hyggelig, men jeg bor i et nedstengt land (som med sakte steg åpner opp igjen fra neste uke) og gjør fortsatt absolutt ingenting annet enn å lese, skrive, gå på visninger og sykle gjennom Toulouse. Som oftest sykler vi også til og fra visningene, vi har allerede sett femten leiligheter på én måned.

Den siste tiden har jeg rett og slett vært så besatt av både manusskrivingen (som jeg endelig ble ferdig med i går), boligjakten, tanker rundt det utsatte bryllupet, iveren etter å reise og ønsket om å se familien igjen, at alt sammen har begynt å følge meg videre inn i mine drømmer når jeg sover.

Jeg drømmer om en trivelig leilighet med stor terrasse, om en etterlengtet bryllupsfeiring med alle mine nærmeste til stede, jeg drømmer om bokutgivelse (om jeg noensinne skulle være så heldig), og mest av alt drømmer jeg om å lande på en flyplass på norsk jord og omfavne familien for første gang på hvem vet hvor lenge.

I mellomtiden, mens jeg venter, noterer jeg meg et høydepunkt fra hver eneste dag, for å gjøre hverdagen en smule lettere å komme seg gjennom. I går handlet jeg store, flotte jordbær fra bondemarkedet ved nabolagets kirke, i dag kjøpte jeg kaffebønner fra en ny butikk i nærområdet, kaffe fra Kenya og Colombia, og i morgen skal vi se flere leiligheter med megleren vår.

Om alt går som ønsket, reiser vi jo dessuten på ferie om to uker, bare Julien og jeg, på biltur til byen Cognac, deretter til Vannes og Concarneau og Quimper, før vi snur for å besøke La Rochelle og Saint-Émilion. Dette gleder jeg meg til å skrive om i form av daglige reiseskildringer underveis på turen. Jeg har for anledningen kjøpt meg nye bukser og en liten ryggsekk i kunstig skinn.

Vi venter spent og krysser fingrene for at alt går bra, for at ikke smittetallene øker og situasjonen tvinger oss til å avlyse alt sammen.

En april som den forrige

I år som i fjor, er april en måned hvor alt holdes stengt og alle har blitt bedt om å holde seg hjemme så mye som mulig. Mange velger likevel å trosse forbudene og møtes i parken eller ved elvekanten for å kose seg på piknik i sola.

Påsken er for lengst over, men jeg har fortsatt ikke lest ferdig årets utvalgte påskekrim. Jeg har egentlig ikke lest så mye i det hele tatt, eller gjort så mye annet enn å skrive manus, fortsette jakten etter bolig, vanne planter og sykle tur.

Vårlufta er full av pollen, jeg nyser og snufser på innsiden av munnbindet. Øynene svir, maskaraen renner, min kjære stiller fortsatt det samme spørsmålet år etter år, forundret ser han meg i de irriterte øynene og sier at han ikke visste at jeg reagerer på pollen. Hver gang svarer jeg at jo, det har han da alltid visst. De siste årene har jeg dessuten dratt frem minner fra da vi var på safaricamp i Sør-Afrika som eksempel, da jeg omtrent ikke klarte å se ordentlig gjennom mine rennende øyne, jeg klarte så vidt å puste på grunn av de mange gule trærne som prydet området rundt suvenirbutikken og hurtigmatkjeden, det eneste stedet på campen hvor vi hadde tilgang til WiFi.

Jeg nevner Sør-Afrika hver eneste gang han betviler min allergi, jeg gjenforteller historien om da jeg måtte kjøpe nesespray og øyedråper i suvenirbutikken og legge meg i safariteltet med hodet mitt i hans fang, kjenne ham dryppe øyemedisin ned på øyeeplene mine.

Nå har vi endelig begynt å planlegge vår neste ferietur, en første ordentlig ferie en amoureux på altfor lang tid, alt med gratis kansellering om coronasituasjonen skulle bli verre, om nedstengingen blir forlenget. Vi reiser ikke ut av Frankrike, vi reiser ikke med offentlig transport, men tar oss heller en to ukers bilferie langs vestkysten.

Mer vil jeg ikke røpe riktig enda, men jeg ser frem til å få kommet meg bort når landet endelig åpner igjen, til å puste inn den friske lufta ved Atlanterhavskysten og dra på båttur og overnatte i et fyrtårn sammen med min kjære. En bilferie og en rekke spennende eventyr, en etterlengtet trøst etter flere måneder med altfor mange skuffelser.

En av årets store skuffelser er den andre utsettelsen av bryllupsfeiringen, jeg hadde gledet meg til å se familie og venner og det hele skulle finne sted den tjuefjerde april, førstkommende lørdag. Trist var det å måtte utsette nok en gang, vårt sensommerbryllup skulle bli et vårbryllup og blir nå, om alt går etter planen, et høstbryllup.

Vi reiser ikke på biltur før om tre uker, så vi har fortsatt mer enn nok av tid til å både se etter ny leilighet og prøve å holde oss i form, noe som har vært lettere sagt enn gjort med alle disse nedstengingene. Heldigvis har jeg sykkelen min som fører meg dit jeg skal og en yogamatte som jeg nesten aldri gidder å bruke. På de fineste solskinnsdagene burde jeg dessuten ikke hatt noen unnskyldning til å ikke være i bevegelse, jeg med mine friske bein og altfor mange par joggesko.

Selv med pollenallergi er det viktig å komme seg ut i vårsola og fylle kroppen med vitamin D.

Til de av dere som er nysgjerrige på skriveprosjektet mitt, vil jeg bare si at manuset er så godt som ferdigskrevet, men vil bli kraftig redigert både en og to ganger før jeg sender det til et forlag. Selv om jeg gjerne har lyst til å skrive en koselig reisedagbok/memoir i fremtiden, har jeg i denne omgang gravd frem min mørke side og skrevet dystopi. Om forlagene takker nei, vil jeg publisere den som ebok.

Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

Det som skjer mens jeg Venter

Torsdag, vi har spist hjemmelaget tomatsuppe med kokosmelk og koriander, og hørt på nyhetene at Paris stenger ned igjen fra midnatt til midten av april.

Jeg leser romanen “Nora eller brenn Oslo brenn” av Johanna Frid, fordi den handler om endometriose, et tema jeg er glad blir tatt opp i skandinavisk skjønnlitteratur. Den parallelle historien om sjalusi mot kjærestens eks, fenger meg derimot ikke like mye.

I morgen ønsker vi en ny helg velkommen, andre helg på rad hvor vi skal på visning for foreldrene til Julien, de vil være med oss via videochat. Enda flere hus med svømmebasseng og stor hage, alle nord for Toulouse. Jeg koser meg med slike avbrekk fra en ellers ganske stillesittende hverdag foran datamaskinen.

Det er dessuten fint å ha noe annet å tenke på enn bryllupsfesten som igjen har blitt utsatt, til oktober denne gang. Som vanlig spør jeg meg selv om jeg snart vil få kommet meg hjem på besøk til Norge, eller om jeg må vente til hele kontinentet har blitt vaksinert før jeg endelig får krysset landegrensene. Vi venter, vi venter, på bryllup og vaksiner og på at vår del av verden skal bli friskmeldt.

Samtidig som jeg venter på mirakler, forsøker jeg å leve så normalt som mulig i min lille boble. Jeg lager mat og går til frisøren og vanner mine to planter, en julestjerne som lever i beste velgående og et lite oliventre, en gave fra min mor.

Jeg besøker neglsalongen månedlig og pleier huden hjemme på badet, ansiktet smøres inn med algemaske, og kroppen senker seg i et dampende varmt bad fullt av badesalt og lavendelolje.

Min største utgiftspost de siste månedene må være bøker, jeg bestiller stadig flere og flere, men rekker ikke å lese mer enn halvparten, for på kveldstid holder jeg meg opptatt med andre ting, jeg skriver videre på manuset mens jeg på formiddagen sitter ute på balkongen med en kopp kaffe og “Bucket List”-dagboka og en kulepenn foran meg.

Den stive ryggen og de ekstra julekiloene forteller meg at jeg burde ha kommet i gang med en eller annen form for trening, men motivasjonen uteblir når jeg uansett ikke kan trene noen andre steder enn i eget hjem. Applikasjoner og treningsvideoer inspirerer meg ikke lenger til å ikle meg treningstights og brette ut yogamatten på stuegulvet, jeg ga det et forsøk ifjor men gikk lei.

Jeg er lei av mye, spesielt av pandemien og de mange utsettelsene på alt jeg har gledet meg til. Også Julien er lei. Til tider blir vi til og med lei av hverandre, men så dukker han opp med blomster og så lager jeg middag og da er alt fint igjen inntil videre.

Alt er forholdsvis fint, men ingenting er flott. Det er vanskelig å få et forhold til å gå på skinner i en periode hvor alt er så usikkert og vi aldri får en liten pustepause fra hverandre. Å skrive manus til roman har blitt min store redning de siste månedene, en blomstrende lidenskap som gjør meg så lykkelig som det går an å bli i en tid hvor bare det å trekke på smilebåndet er en sjelden vare.

Jeg aner ikke hva jeg kommer til å finne på når manuset til slutt blir sendt til de ulike forlagene for å bli vurdert, og trolig kastet i søpla. I mangel på noe bedre å gjøre, vil jeg vel starte på nytt, skrive enda et manus, en ny historie for ikke å kjede meg halvt ihjel og i kjedsomhetens navn bruke alle mine penger på hud, hår, negler og klær som vil bli liggende i skapet helt til denne altfor lange joggebuksesesongen er over.

Det Rurale Sørvest og Flytteplaner

På vingården i det rurale sørvest, nøt vi solskinnet som varmet oss der vi satt på terrassen og spiste svigermors hjemmebakte makroner, grønne makroner med smak av pistasj og hvite med smak av sukkerspinn, tivolidesserten som på fransk bærer det morsomme navnet barbe à papa, som oversatt til norsk betyr pappas skjegg.

Vi delte våre tanker rundt fremtiden, mine svigerforeldre har et ønske om å forlate det lille tettstedet hvor de har bodd de siste tretti årene, et tett bebygd område på utkanten av Meaux, byen hvor osten brie kommer fra, ikke langt unna flyplassen Paris-Charles de Gaulle.

De vil flytte nærmere oss, til det varme og idylliske sørvestlandet, bort fra en landsdel hvor alle har det travelt og himmelen stort sett alltid er grå, de vil bosette seg i en større landsby eller i en liten by, et sted hvor de både vil kunne handle varer fra et ukentlig bondemarked, gå på kino for å se franske filmer, og nyte et glass vin på en lokal vinbar.

Begge har de en idé om hvordan det fremtidige drømmehuset skal se ut, typisk sørfransk på ett plan, med stor nok hage til å kunne dyrke grønnsaker og bygge svømmebasseng, de ønsker seg en romslig terrasse og minimum tre soverom.

Julien og jeg har også et ønske om å kjøpe bolig innen året er omme, eventuelt til neste vår. Selv vil vi bli værende i sentrum av Toulouse, gjerne i samme nabolag, en liten leilighet med et soverom i tillegg til et gjesterom som også skal brukes som kontor og fylles med bokhyller.

Vi ble enige om å ta oss en liten kjøretur til den koselige landsbyen Gruissan, for å utnytte de siste ettermiddagstimene ute på landet, nyte den friske luften og de fredelige omgivelsene. Like etter å ha spist opp de siste makronene, satte vi oss derfor i bilen og dro ut på tur for å vandre rundt i smale gater og handle inn ulike godsaker fra en delikatessebutikk.

I Gruissan ble vi nesten blåst over ende av de kraftige vindkastene som møtte oss, vi ble derfor ikke værende stort lengre enn nødvendig. Alle gleder vi oss til kafeene endelig får lov til å åpne sine dører igjen, til vi får lov til å søke tilflukt hos varme serveringssteder når det blåser som verst.

Fra Gruissan kjørte vi videre til Narbonne for å handle inn noen siste matvarer før vi dro tilbake til vingården for å bade i vinkjelleren, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve, men så hadde jeg heller aldri trodd at regionen jeg bor i var så full av kreative overnattingssteder som den jo viser seg å være. Flere av disse stedene har jeg notert meg til en senere anledning, sjarmerende vindmøller, husbåter, tretopphytter med boblebad, grotter og vintønner forvandlet til soverom, mulighetene er mange.

Da kveldsmørket falt over landsbyen, åpnet vi ei flaske vin og hygget oss med den gode maten fra delikatessebutikken i Gruissan. Svigermor og jeg pratet om litteratur, om bøkene vi leser akkurat nå, hun leser stort sett bare krim, hun liker Jo Nesbø, selv leser jeg den sjangeren bare rundt påsketider.

Snart to uker er gått siden vår helgetur til vindistriktet Minerve og den lille vingården i landsbyen Siran, mellom historiske Carcassonne og sjarmerende Narbonne. Siden den tid har jeg rukket å skrive ferdig halvparten av manuset, jeg har nådd den delen av historien hvor spenningen bygger seg opp, og jeg føler meg foreløpig svært fornøyd med første halvdel.

Jeg krysser fingrene for at ikke laptopen dør før jeg rekker å fullføre prosjektet. Ikke før jeg får kommet meg til Norge vil jeg kunne erstatte den med en ny, ettersom bærbare datamaskiner med nordisk tastatur ikke er å finne hos nettbutikker som sender til Frankrike.

Alt som bare Skjebnen vet

Jeg fyller et rødvinsglass med Saint-Estèphe og setter meg ved skrivepulten for å skrive. Sola er på vei ned, hun etterlater himmelen med et oransje og rosa skjær, i motsetning til meg er hun vakrere når hun legger seg og når hun våkner enn når hun stråler høyt i sky. Selv stråler jeg kanskje mest i måneskinn, under stjernehimmelen på en romantisk lørdagskveld.

Jeg savner romantikken. Det er vanskelig å være romantisk i joggebukser, med takeaway-pizza på bordet og virus i luften.

De siste ukene har jeg knapt gjort annet enn å skrive på dagtid, mens jeg om natten drømmer om et liv hvor jeg får lov til å kalle meg forfatter, hvor bokhandlere plasserer bøker skrevet av meg under kategorien skjønnlitteratur, bokstaven B for Begot, Kristine.

Februar er snart over, for å bli erstattet av mars, slutten på vinteren og starten på min favorittårstid, våren. Jeg gleder meg til å se naturens farger blomstre, til å våkne til lyden av fuglekvitter tidlig på morgenkvisten, til å gjemme bort ullkåper og hente frem de tynne vårjakkene. Mest av alt gleder jeg meg til å følge vaksinekappløpet og forhåpentligvis få muligheten til å reise hjem igjen til fedrelandet.

Her i Frankrike har lite endret seg de siste ukene. Restaurantene og barene holder fortsatt stengt, men vi går i det minste mot varmere tider, lysere kvelder, jeg behøver ikke lenger å bruke hansker og ørevarmere når jeg drar ut på sykkeltur langs Garonne-elven og Canal du Midi.

Sykkelturer har det blitt mange av, nå som det meste annet er satt på pause. Når jeg ikke drar på tur med den over tjue år gamle sykkelen, eller sitter foran datamaskinen og skriver, henter jeg frem bøker fra bokhylla og tar dem med meg ut på balkongen hvor jeg sitter under solfylt himmel og koser meg med fin litteratur og en god kopp kaffe eller te. Det går mye i islandsk oversatt til norsk for tiden, Jón Kalman Stefánsson og Auður Ava Ólafsdóttir, deres historier gir meg lyst til å reise til Island for å beundre det vakre grønne nordlyset, fotografere isbreer og vulkaner, kjenne islandske vindpust på kroppen.

Ferietur til Island blir det nok ikke med det første, selv om jeg gjerne skulle ønsket at jeg var der akkurat nå. Jeg ønsker å være mange steder, flere steder samtidig, jeg er rastløs og lengter etter å reise ut på eventyr. Jeg undrer om denne våren endelig vil by på en etterlengtet gjenforening med familien og hjemlandet.

Mer spennende enn en hvilken som helst reise, blir det å følge med på manuskriptets skjebne.

Om den en dag vil få æren av å bli til en roman, blir jeg jo velsignet med enda en grunn til å få komme hjem på besøk til Norge. Jeg drømmer om den dagen jeg endelig får tatt meg en uke eller to i Stavanger hos familien, og et par uker i Oslo på besøk hos venner. Om senvåren eller de tidlige sommerukene vil gi meg denne gleden, kommer jeg til å smile i lykkerus hele resten av året.

2021 er som et uskrevet manus, et år hvor alt kan hende. For meg kan dette bety bokutgivelse eller nederlag, det er uansett et nytt år hvor bryllupsfeiringen vil bli utsatt nok en gang (mer om det senere), dette er også et år hvor vi kanskje vil kunne reise på bryllupsreise, men også risikere å ikke kunne reise noe sted i det hele tatt.

Det er det ingen andre enn skjebnen som vet.

Jeg velger derfor i første omgang å fokusere på de små øyeblikkene som ligger like foran mine føtter. En helg som vil bli tilbrakt ved skrivepulten eller på sykkeltur. En lørdagskveld med hjemmelagde empanadas på menyen og en koselig film på TV-skjermen.

En pause på fjellet

Motivasjon, min kreative drivkraft, jeg undrer hvor den har tatt veien. Om ikke jeg har viljestyrken ved min side, om ikke jeg klarer å fullføre det mest verdifulle prosjektet jeg noen gang har startet, hva klarer jeg egentlig da?

Jeg har så altfor mye fritid. Usunt mye. Hvorfor prioriterer jeg bort så mye av denne verdifulle tiden på tull, når den kunne blitt brukt på å jobbe meg ferdig med det manusprosjektet som jeg i utgangspunktet var så stolt over da jeg først satte i gang, det eneste som de siste ukene har fått meg til å føle meg produktiv på et vis. Om usikkerheten og pessimismen tar over mitt sinn, hvordan kan jeg da leve med meg selv?

Drømmene fører meg tilbake til snøen og de vakre fjellene, mens jeg prøver så godt jeg kan å finne inspirasjon, få tilbake min indre motivasjon, dyttet jeg trenger for å kunne brette opp ermene og ta pennen fatt.

Forrige helg fikk jeg meg en pause fra alt som er, fra uka som gikk. Ei uke hvor jeg konstant har grått, ei uke hvor han og jeg har kranglet i frustrasjon, ei uke hvor jeg knapt har sovet og vært så langt nede at jeg i et vondt øyeblikk mistet all tro på at jeg noensinne vil komme meg på beina igjen. Som store deler av fjoråret, hjemsøker mørket meg igjen og igjen med dette ønsket om å synke ned i jorden, lukke øynene og aldri våkne igjen.

Som en reddende hånd, så jeg på invitasjonen, initiativet, som en gyllen anledning til å få alt sammen på avstand for en liten stund, før realiteten omsider ville dra meg tilbake til mørket igjen. Sammen med Julien og to av hans kolleger, dro jeg derfor på tur til Pyreneene forrige helg for å få kjenne på frisk luft, snødekket landskap, latter og smil. En helg i det spansk-franske fyrstedømmet Andorra, som er en to og en halv times kjøretur fra vårt hjem. To netter i en koselig liten ferieleilighet med fin utsikt mot snøkledde fjell. Jeg så frem til disse tre dagene hvor det ikke lenger ville gjøre vondt å være våken.

Om (det danske konseptet) hygge kan defineres med andre ord enn kakao, pledd og peiskos, vil jeg si at våre planer for oppholdet i Andorra er en fin beskrivelse av den følelsen, atmosfæren, det man gjerne forbinder med danskenes hygge. Vi skulle spille brettspill, hygge oss med spekefat og kalde småretter på fredagskvelden, raclette på lørdagskvelden, med vin fra vingården til vår venninnes far. Vi så frem til en lørdag hvor lek i snøen skulle stå i fokus, med akebrett og snøballkrig, alle fire hadde vi et enormt behov for å slippe løs våre indre barn og kjenne adrenalinet strømme gjennom kroppen.

Det var så fint å komme frem den fredagsettermiddagen, at jeg nesten ikke klarer å finne et godt nok ord som beskriver nøyaktig hvor glad og lettet jeg følte meg. Nesten som en nyforelskelse i selve livet, jeg omfavnet den gode følelsen og smilte tilfreds over å endelig kunne senke skuldrene og ha noe å se frem til. Vi åpnet ei flaske vin og lyttet til loungemusikk, mens vi smurte kanapeer og laget små spyd med hvitløksmarinerte oliven, små mozzarellakuler og cherrytomater.

Vi spilte et brettspill jeg aldri hadde hørt om, deretter et annet som jeg heller ikke hadde hørt om, før vi gikk over til en gjettelek som gikk ut på å lytte til filmmusikk og gjette hvilken film lydsporet tilhørte, eventuelt også komponistens navn. Fra å drikke vin til maten, gikk vi videre til å drikke likør til kaffen og nøt den søte smaken av medbrakt konfekt til dessert, før vi sent på natten trakk oss unna for å sove bort de neste åtte timene.

Lørdagens eventyr i vinterlandskapet vil jeg fortelle mer om senere. En fortelling som inneholder både et møte med et hundespann, en iglo og flere timer med god stemning på akebrett.