Jeg, romanforfatter

Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.

Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.

Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.

Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.

Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.

Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?

Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.

Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.

Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.

Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.

Siden sist – digital detox og produktivitet

Siden forrige oppdatering, min lille julehilsen fra Stavanger, har vi gått inn i et nytt år og jeg har reist tilbake til Frankrike etter et tre uker langt opphold i Norge. Det var fint å være hjemme, tilbringe tid sammen med familie og venner, eller, venn, den beste av dem. Nå ser vi mot våren, vi gleder oss til å rive det forferdelige kjøkkenet som kom med leiligheten, erstatte det hvite og turkise med en stil som kler oss bedre, svart kjøkken med benkeplater i lys eik. Oppussingen stopper ikke der, for vi har jo også et bad som trenger en makeover, et soverom som trenger nye møbler og ny garderobe, og et gjesterom som vil bli mitt bibliotek og hjemmekontor. Vi har mye å gjøre, og nå venter vi på å endelig få sofaen levert hjem til oss, den som vi bestilte fra Italia allerede i november, vi venter på å få den på plass i stua, slik at vi kan kjøpe oss nytt teppe og stuebord tilpasset sofaens størrelse og kaffebrune farge. Aloe Veraen min har forresten vokst mye siden sist og trenger ny potte, den trives bedre her inne i stua enn ute på terrassen. Det samme gjør de andre sukkulentene, de vokser og vokser og alle trenger de mer plass.

Siden forrige gang jeg delte mine tanker, har jeg holdt meg mer eller mindre unna internett for ikke å la meg bli distrahert fra å skrive ferdig manuset som jeg har jobbet med siden fjorårets vår. Det er skremmende hvor mange timer av livet som kastes bort på meningsløs scrolling, både på sosiale medier, aviser og nettbutikker. Jeg har innsett at det holder i massevis å lese nyhetene én gang til dagen. Det har også gått opp for meg hvor mye bedre jeg har det uten kjøpepress og livsstilsmisunnelse, den negative påvirkningen fra sosiale medier. I stedet for å sløse bort tid på underholdning som ikke gir meg noe tilbake, har jeg meldt meg på skrivekurs hos Norsk Forfatterutvikling, et kurs jeg håper vil gi meg den tyngden jeg trenger, lære meg skrivekunstens hemmeligheter. Jeg vil skrive et helt nytt manus i forbindelse med kurset, derfor jobber jeg iherdig med å fullføre mitt forrige bokprosjekt, og vil snart vinke farvel til karakterene som jeg har tilbrakt så mye tid sammen med de siste månedene, slippe dem fri og håpe noen tar dem imot med åpne armer.

Siden forrige gang jeg skrev et blogginnlegg, har jeg dessuten kjøpt flere bøker, både nytt og brukt, fine romaner og spennende thrillere, leselysten er for tiden like stor som skrivegleden og jeg kan ikke nekte for at jeg skriver bittelitt bedre jo mer jeg leser. Derfor leser jeg så mye som mulig. Om jeg bare hadde bodd i Norge på deltid, eventuelt fått meg en sommerjobb eller vinterjobb eller hvilken som helst sesongjobb, ville jeg skaffet meg lånekort på biblioteket og tilbrakt store deler av fritiden der. Vi har et flott bibliotek i Toulouse også, men å lese på fransk hjelper meg dessverre ikke å komme nærmere mitt mål. Nei, om jeg virkelig vil nå gjennom forlagenes nåløye, må jeg begrave meg i alt jeg finner av gode tekster skrevet på norsk. Jeg vil, det er ingenting jeg vil mer enn dette. Om jeg ikke får det til denne gang, vil jeg prøve igjen helt til jeg klarer det.

Lite, men likevel ganske mye har altså skjedd siden forrige gang. Julien spurte meg om jeg ikke vil ta meg en liten pause mellom manusene. Nei, sa jeg, for ingenting skjer når man har pause. Den eneste pausen som bryr meg akkurat nå, er den fra sosiale medier, TV-titting og andre tidstyver, de som står i veien for min produktivitet. De som står i veien for oss alle, vil jeg tro.

Jeg har mye å dele fra juleferien i Norge og etter hvert vil jeg også rette fokuset mot oppussingsprosjektet, men akkurat her og nå er tankene et helt annet sted. Reisen skal jeg selvfølgelig ta dere med på, jeg lover. Både skriveprosessen (og hvordan jeg mestrer skrivekurset), livet i Toulouse og alt annet som fortjener en skildring i form av tekst og bilder. Vi skrives!

Bilder fra Stavanger – jeg kommer tilbake i mai, med mindre livet fører meg et annet sted eller ingensteds.

Saint Cyprien – Fortellinger fra hverdagen

Røde mursteinbygg, på rekke og rad. Fra gate til gate. En gammeldags sjarm i en bydel full av liv, full av eldre mennesker som lengter tilbake til alt det gamle, alt det nostalgiske. En bydel full av unge mennesker som drømmer om en epoke de aldri fikk tatt del av. Jeg spaserer på søndagstur gjennom Saint Cyprien’s smale gater, og observerer livet rundt meg. Mennesker som drikker espresso på kafé. Syklister med kurv på styret. Kurver fulle av matvarer fra markedet og fra søndagsåpne delikatessebutikker. En familie på fire går tur med hunden sin. En far er på sykkeltur med sin sønn. Et eldre ektepar går hånd i hånd og prater med hverandre. En kompisgjeng sitter på utekafé og røyker. Jeg passerer forbi. Jeg observerer. Og jeg dagdrømmer.

Livet passerer altfor fort og jeg føler enda ikke at jeg har klart å utrette noe som helst. Jeg føler meg svimmel, her jeg står stille og ser livet løpe fra meg i all hast. Kan jeg spole tilbake til der jeg mistet grep, og senke ned farten før tiden renner ut som sand gjennom figrene? Før alt jeg ønsker å virkelig lære meg å forstå flyter lengre og lengre unna meg, til det til slutt anses som uoppnåelig? Kan jeg få lov til å stoppe opp og tenke meg om, før jeg tar endelige beslutninger som vil påvirke livet mitt fremover?

Her går jeg, på et asfaltert fortau i en bydel i en by som jeg aldri hadde hørt om, før jeg flyttet til et land som jeg aldri hadde trodd jeg skulle flyttet til, om jeg ikke først hadde valgt å bosette meg i et annet land som jeg trodde jeg skulle forelske meg i, etter å ha forlatt et sted som jeg var oppgitt og lei av. Pust inn, pust ut. Slitsomt. Jeg har opplevd så mye de siste årene, og samtidig føles det ut som om jeg ikke har utrettet en eneste ting.

Søndag. Jeg gruer meg allerede til morgendagen. Ikke fordi jeg ikke liker rutiner, eller tanken på å stå opp halv seks på morgenkvisten. Dette plager meg ikke. Derimot plager det meg å ha en jobb hvor jeg føler jeg står på og prøver så hardt jeg kan å gjøre en god jobb, men stadig får høre at jobben jeg gjør ikke er bra nok. Tall og akronymer. IT-terminologi på fransk. Jeg vet hva jeg gjør, men samtidig vet jeg ikke hvorfor jeg gjør det. Lidenskapen utelir, og jeg blir mer og mer frustrert for hver gang jeg får bekreftet hvor dårlig jeg forstår det jeg har blitt ansatt for å gjøre. En soleklar oppskrift på hodepine. Jeg lukker øynene og drømmer meg bort til en alternativ virkelighet.

En virkelighet hvor jeg får jobbe med noe jeg er flink til. En virkelighet hvor jeg fortsatt bor i vår fine leilighet i sjarmerende Saint Cyprien i den spennende byen Toulouse. Jeg liker meg her. Ja, jeg elsker å bo her. Jeg skulle bare ønske hverdagen min var fyllt med noe mer stimulerende og givende enn en jobb hvor jeg bare føler at jeg ødelegger for alle andre og senker ned bedriftens tempo. Jeg drømmer om et liv hvor jeg kan leve av å gjøre noe kreativt. Litteratur og fotografi – enten ved å presentere andres verk eller skape mitt eget.

Det er kjølig ute. Himmelen er dekket av store grå skyer, og sola som var ment å titte frem i dag, har meldt sitt fravær. Jeg krysser togskinnene som splitter gaten jeg bor i. Her tørr jeg aldri å gå med musikk på ørene, eller med blikket festet mot telefonen. Neste gate til høyre leder meg til et livlig område hvor både restauranter og butikker har etablert seg. Et par lokaler står tomme. Til leie, står det på et skilt plassert på et av de store vinduene. Tenk om jeg kunne startet min egen kaffebar eller kanskje en liten bruktbokhandel eller noe annet spennende her? Tenk om… Nei, nå må jeg slutte å dagdrømme. Jeg sukker.

Jeg ser på klokka. Den har såvidt bikket to. I kveld skal jeg lage norske kjøttkaker i brun saus, med potetstappe og ertestuing. Et lite nikk til mitt kjære Norge og min avdøde bestefar fra Stavanger. Byen hvor jeg var født og oppvokst føles så utrolig langt unna, og så annerledes fra alt jeg kjenner til her i Toulouse. Her i Saint Cyprien.

Tenk om bestefar kunne vært her og sett meg nå? Eller pappa, som også dessverre har forlatt oss. Jeg beveger meg i retning Pont Neuf, den store kjente broen i Toulouse. Pappa hadde likt denne byen her. Bestefar også. Pappa ville kanskje gått så langt som å skaffe seg en liten leilighet i Saint Cyprien, for å være nærmere meg på sine eldre dager. Men han rakk aldri å komme i pensjonsalder. Jeg titter bort på de fine leilighetene som har beliggenhet like ved broen. Her hadde han trivdes. Med en liten lokalpub på hjørnet og flere restauranter å velge mellom. Fra broen er det jo dessuten kort vei til kjernen av sentrum. Jeg kjenner et stikk i brystet. Et stort savn, en stor smerte.

Til høyre for broen har man Château d’Eau. Et tidligere vanntårn som nå blir brukt som lokale for foto-utstillinger. Tenk om jeg, i en alternativ virkelighet, kunne være så heldig å få utstilt mine egne bilder her? Jeg ville vært stolt. Og det ville pappa også vært.

Til venstre for broen, ligger et rødt mursteinbygg som huser et av byens mange sykehusavdelinger. En eldre mann står foran bygget og taster på mobiltelefonen sin. Kanskje venter han på noen? Kanskje sin kjære? Kanskje et familiemedlem eller en venn? Han er den eneste jeg kan skimte, bortsett fra meg selv, som er alene ute på søndagstur. Min kjære sitter hjemme i leiligheten og venter på meg. Han hadde ikke lyst til å dra ut. Han er ikke som meg. Han er ikke en person som stadig søker inspirasjon fra de trivielle, hverdagslige tingene for å kunne føle seg vel i sitt eget skinn.

Han dagdrømmer ikke om en alternativ virkelighet. Han har ingen behov for det. Han har kapret drømmejobben, og er i tillegg like glad i Saint Cyprien som det jeg er.

Jeg snur, og beveger meg hjemover. Skyene truer, klokka tikker og jeg vet jeg må løsrive meg fra disse dagdrømmene før de begynner å hjemsøke meg og forstyrre nattesøvnen.

Fire uker gjenstår, før arbeidskontrakten er ferdig og jeg står på bar bakke uten noe å gå til. Tanken på å ikke ha noen jobb i det hele tatt skremmer meg enda mer enn tanken på å være låst til et arbeid jeg ikke mestrer godt nok. Ja, tanken på å bare eksistere, uten å bidra med noe, er kanskje den verste tanken av dem alle.

Selv om jeg bor i Saint Cyprien.

fontene

nabolag

vanntårn