Jeg løftet kofferten så høyt jeg kunne, og dyttet den opp på hylla over setet mitt. Kvinnen som fikk vindusplassen ved siden av meg smilte og sa bonjour, jeg sa bonjour tilbake. Jeg tittet ut vinduet og Toulouse var ikke lenger synlig, vi var på vei sørover, toget skulle til Marseille, men jeg skulle forlate toget lenge før den tid. For å slå ihjel den neste timen på best mulig vis, fisket jeg opp ei bok fra totebagen. Skrivehistorier.

Først da jeg satt med boka mellom hendene, gikk det opp for meg at jeg så ut som om jeg hadde gjort et forsøk på å kle meg ut som en stereotype av den forfatteren jeg ønsker å være, en minimalistisk kvinne med burgunderrøde lepper og høyhalset genser. En fargeløs sjel med sorte dressbukser, sort kåpe. I bagasjen har jeg pakket med meg et stort, tynt skjerf og rare t-skjorter. De er der i tilfelle jeg skulle lengte tilbake til mitt alminnelige jeg.

I dag ville jeg altså pynte meg, men ikke overpynte meg, jeg ville være kul, minimalist-kul, selv om jeg vet at jeg aldri vil være kul eller minimalist og jeg skylder på morgentimene og tankene som forstyrret meg lenge før frokosten var fortært. Da jeg stod opp og stilte meg foran baderomsspeilet, ble jeg møtt med mitt eget speilbilde stirrende tilbake på meg. Jeg så usikkerheten stirre meg rett inn i hjerterota, en usikkerhet rundt tanken på å reise bort helt alene, sitte foran dataskjermen, dag etter dag, time etter time. Skulle jeg virkelig reise utenbys og jobbe meg halvt ihjel med ord som kanskje aldri vil se dagens lys?

Tanken fikk meg plutselig til å tvile. Den kjente tvilen er en av de mange stemmene til den dårlige selvtilliten, hun som puster meg i nakken hver gang jeg våger å hoppe høyt og løpe langt. Jeg kjenner henne så altfor godt, og sannelig var hun der i speilet også. Som vanlig spurte hun meg om jeg hadde mistet vettet, om jeg var klar over hvor mye penger jeg kunne ha spart om jeg hadde blitt igjen hjemme.

Kvinnen i speilet var ikke lenger bare meg, men et speilbilde delt med djevelen på skulderen. Der og da bestemte jeg meg for å pakke bare de fineste buksene og de dypeste leppestiftene. Om jeg først skulle kaste meg uti skrivelivets farvann, ville jeg gjøre det med stil. Jeg ville fornye meg selv, se ut som en kvinne som mener alvor, smart og sofistikert. Man trenger strengt tatt ikke å være hverken smart eller sofistikert for å beherske skrivekunsten, men jeg lekte med tanken, med ambisjonene, jeg skulle reise til Pézenas og være mitt eget forbilde.

Jeg gikk av toget i Béziers, klokka var kvart over to og buss nummer 656 skulle kjøre meg derfra til Pézenas på et klokkeslett jeg håpet ikke ville være altfor langt frem i tid. GPSen ledet meg gjennom en nydelig park, et lite lysglimt før jeg nådde frem til bussholdeplassen og innså at lokalbussenes søndagsruter ville gi meg en ventetid på minimum to timer før ombordstigning.

De to timene hørtes forferdelig slitsomme ut, akkurat der og da. Jeg var tørst, armhulene svette, bagasjen tung og tålmodigheten dårlig. Selv ikke en nydelig park kunne få meg til å holde ut to timer i en fremmed by som utenfor parkens grenser sov tungt. Alt var stengt, og alle som spaserte forbi meg så slitne ut. Jeg bestilte en Bolt (en rimeligere konkurrent av Uber) og dro direkte til Pézenas.

Pézenas er byen hvor jeg feiret avslutningen på det forferdelige året tjuetjue, byen som inspirerte Molière, byen hvor kunst og kultur feires året rundt. Med andre ord, et ypperlig tilfluktssted for skrivesultne forfatterspirer som meg selv.

Da jeg ankom leiligheten var eieren overrasket over å se meg alene, selv om jeg på forhånd hadde informert ham om at mannen min ikke kommer før på fredag. Leiligheten var større enn jeg hadde forventet, en duplex med to soverom og to bad. Kjøkkenet var enormt, og kjøkkenskapene tomme. Men vin kunne jeg drikke, både rødvinsflasken som stod på kjøkkenbenken og hvitvinen i kjøleskapet.

Tomme skap og søvnig søndag var som forventet en dårlig kombinasjon. Det eneste supermarkedet som holdt åpent, var ei bitteliten bu med hyller like tomme som kjøkkenskapene i leiligheten. Jeg kjøpte meg melk, matolje og blåmuggost. Hva jeg skulle med solsikkeolje når jeg uansett ikke hadde noe å steke, var et godt spørsmål.

Jeg begynte etter hvert å bli sulten, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Min første tanke var å besøke den eneste pizzeriaen i byen som hadde valgt å holde åpent på søndager. Jeg kunne bestille takeaway derfra og spise middag i fred og ro i leiligheten. Tanken var fin, men en kortvarig glede.

“Beklager, vi har fått så mange bestillinger at pizzaen ikke vil være klar før ni” sa mannen i takeawayluka. Klokka var sju. For andre gang takket jeg nei til to timer med venting, og hastet meg videre til noe annet.

Etter mye leting og mye vandring, endte jeg til slutt opp med middag på en helt tilfeldig restaurant full av utenlandske turister. Jeg spiste pizza og drakk et glass vin, avsluttet kvelden med en kaffe og spaserte rolig tilbake til leiligheten.

En gutt begynte plutselig å løpe etter meg, og jeg ble selvfølgelig livredd. “Kan jeg bomme en sigg av deg” spurte han, og ble skuffet da han innså at han hadde løpt forgjeves. “Beklager” sa jeg, “jeg røyker ikke.”

Hva nå, tenkte jeg da jeg gikk opp trappa og låste meg inn i leiligheten. Er det nå alt egentlig starter?