Kvinnedagen – mine utfordringer i det franske samfunnet

8. Mars, vi feirer den internasjonale kvinnedagen, eller rettere sagt, jeg feirer kvinnedagen mens min samboer ser på det hele som unødvendig og utdatert, jeg hyller deg jo hver eneste dag, sier han. Joda, han gjør det, og det setter jeg selvfølgelig utrolig stor pris på, men kvinnedagen handler ikke om hyllest, vi er ikke guddommelige, vi er vanlige dødelige, akkurat som mannen. Og det er nettopp der poenget ligger, vi ønsker å bli behandlet akkurat som våre brødre.

Selv om jenter i Frankrike i utgangspunktet har de samme rettighetene som guttene, har det franske samfunnet fortsatt en lang vei å gå når det gjelder stigmatisering av kvinner.

I et land hvor hvor mange (både menn og kvinner) verdsetter det konservative og de tradisjonelle kjønnsrollene, blir man umiddelbart sett på som unormal og kritisert fra flere hold om man ønsker å leve annerledes enn hva samfunnet forventer. Det vil si, om en kvinne ønsker å leve annerledes, eksempelvis et liv uten barn, et liv uten partner, et liv med fokus på karriere.

Etter jeg fylte tretti finnes det ikke grenser for hvor mye jeg må finne meg i, hvor store friheter mine mannlige kolleger tar seg, der de stadig blander seg inn i mitt liv, mitt utradisjonelle liv. Når skal du ha barn, maser dem på pauserommet. Minst en gang i uka får jeg dette spørsmålet. Jeg vet ikke om jeg ønsker barn i det hele tatt, sier jeg, uten at jeg ønsker å begrunne hvorfor. Selvsagt vil disse kollegene vite hvorfor, som om jeg skulle hatt informasjonsplikt, som om mitt liv i liten leilighet i sentrum av Toulouse, med mann og uten barn, skulle påvirket deres liv på noen som helst måte.

Jeg fikk derfor hakeslepp den dagen en kollega fikk klapp på skulderen og beundrende blikk da han fortalte samtlige at han aldri skal ha barn, fordi han ønsker å fokusere på karriere og bruke all sine fridager på å reise rundt i Europa og etter hvert dra på backpacking gjennom Asia sammen med samboeren sin. Du er heldig som har muligheten, du er heldig som slipper bleieskift og søvnløse netter, sa de samme mennene som dømmer meg herfra til månen for å ønske noe av det samme som ham.

Den dagen ble jeg så sinna, så frustrert, at jeg knapt klarte å fungere ordentlig på jobb. En liten after-work, en halvliter på en av pubene i nabolaget sammen med samboeren min, klarte heldigvis å roe meg ned et par hakk.

Frustrert blir jeg også over hvordan enkelte samtaleemner ser ut til å være forbeholdt gutteklubben, der de forteller drøye historier og grove vitser og koser seg…helt til stemningen blir brutt av at jeg, med et ønske om å delta i samtalen, slenger ut en kommentar av samme kategori. Kristine, du kan da ikke si sånt, du er ei jente, sier de, tydelig sjokkert over at guttepraten deres ikke får meg til å rødme.

Et annet problem for oss kvinner her i Frankrike, et ganske vanlig problem dessverre, er seksuell trakassering. Jeg har opplevd dette på arbeidsplassen, og jeg opplever det stadig på gata. Det har hendt på morgenkvisten, på vei til bussholdeplassen for å dra på jobb, på vei hjem sent utover ettermiddagen, selv på bussen med fullt av vitner rundt meg. Tragikomisk var det derfor da min samboer innrømmet at han trodde slike menn bare fantes på film, at slike ting ikke hendte i virkeligheten.

Kaffe

Jeg kunne nevnt en rekke flere situasjoner hvor han og jeg har blitt behandlet ulikt, men la meg heller avslutte med å fortelle om hvordan jeg feirer kvinnedagen. Pistasjekake på kafeen Café Papiche, spasertur gjennom nabolaget Carmes med musikk på ørene (feministhymnene “The Man” av Taylor Swift, “Balance ton quoi” av Angèle og “Hard out here” av Lily Allen for anledningen) og tacokveld i sofaen mens jeg forbereder notater til morgendagens møte med arbeidsgiver hvor målet er å diskutere mine fremtidsplaner og ønsker.

Kaffebar

Skjerf

Advertisements

Jeg blir seksuelt trakassert av en kollega

Bildene er fra Hellas, disse har jeg med for å muntre opp meg selv, fordi dette innlegget handler dessverre om noe helt annet enn ferieminner og hygge...

I dag har vært en ekkel dag. Jeg sier ekkel, i mangel på en bedre måte å beskrive hvordan jeg føler meg akkurat nå. Vemmelig, kvalm, uvel. Ikke hadde jeg regnet med at noe så uskyldig som å dra ut for å spise lunsj sammen med en kollega fordi jeg hadde glemt matpakken hjemme, skulle lede til denne ubehagelige opplevelsen som jeg i dag ble utsatt for. Ikke er dette min feil, ikke i det hele tatt, men likevel er det jeg som sitter igjen med en følelse av skam.

Men hvorfor skammer jeg meg slik? Fordi jeg går i kjole? Fordi jeg smiler og er vennlig? Fordi jeg spurte ham om han ville spise lunsj med meg?

Han rørte meg ikke, han respekterte meg til den grad at mitt nei betyr nei. Likevel, mens vi satt der, i full offentlighet på kafé, ble de vemmelige ordene uttalt på repeat ut av munnen hans, om og om igjen, som en bønn, som et desperat forsøk på å få meg til å skifte mening. Jeg følte meg liten. Hans ord går fortsatt igjen og igjen som et ekko i mitt hode, selv flere timer etter denne ekle lunsjpausen. Han finner meg tiltrekkende, sier han, han vil ligge med meg, i det minste kysse meg, det kan være vår lille hemmelighet, hva sier du, hva synes du, er du sikker, hvorfor ikke. Jeg får lyst til å kaste opp pastaretten og panna cottaen jeg nettopp spiste sammen med dette mennesket. Han som er gift, og for tre måneder siden ble pappa for første gang; det er HAN som burde skamme seg.

I går var jeg på julebord med firmaet som min forlovede jobber for. Også her var jeg vitne til en bekjent som ser ut til å ha glemt det faktum at han har samboer. I nesten ti år har dem vært sammen, i går var det derimot hans kvinnelige kollega som klapset ham på rumpa, kysset ham ømt og holdt rundt ham, som om det var denne kvinnen som var hans bedre halvdel. Disse to pleier visstnok støtt og stadig å spise lunsj sammen, alene, hjemme hos ham. Vi har vel kanskje alle nå forstått at lunsj sannsynligvis er kodeord for noe helt annet mellom dem to. Alle bortsett fra hans samboer. Dette er forsåvidt en grusom nok situasjon å havne i, for stakkars samboeren som etter hvert kommer til å finne ut av dette (for dét gjør hun garantert), men i dette tilfellet er det i det minste kun et offer, ikke to. To skyldige, ikke én. Den andre kvinnen, mannens kollega, har selv, av fri vilje, valgt å involvere seg med en mann som allerede er i et forhold.

Min kollega har derimot skapt flere ofre; hans kone, og meg (eventuelt flere kvinner) som har blitt satt i en ubehagelig posisjon hvor han føler det er greit å komme med seksuelle tilnærminger, om og om igjen, i den tro at jo mer han maser, jo større garanti blir det for at kvinnen gir etter og lar ham få gjøre hva han vil. Og denne hemmeligheten må for all del bli mellom oss, sier han. Særlig.

Men hvem kan man egentlig prate med i slike situasjoner, bortsett fra arbeidsplassens HR-ansvarlig?

Da jeg fortalte om hele denne situasjonen til min mor, fikk jeg bare til svar at jeg som bor i Frankrike burde jo skjønne at utroskap og seksuell trakassering er hverdagskost i landet som har selve kjærlighetens by til hovedstad. Gamle stereotypier lever i beste velgående, ser jeg, dessuten har jeg vært utsatt for mye av det samme i gode gamle Norge, også. Forskjellen er vel at norske menn i svært mange tilfeller ikke tørr å være ekle mot sine kvinnelige kolleger før dem har fått litt alkohol innabords. På julebord, for eksempel.

Jeg forstår ikke hva som foregår oppe i hjernebarken til disse menneskene, menn og kvinner, som tror at det er greit å være vemmelig mot andre, så lenge de selv får tilfredsstilt både egoismen og sin egen kropp.

#MeToo-kampanjen har vært, og er fortsatt, så utrolig viktig for oss kvinner og menn som har blitt utsatt for ubehageligheter på arbeidsplassen. Men likevel skjer dette i det skjulte, og jeg undrer, finnes det noe mer vi kan gjøre for å sette en stopper for denne ukulturen?

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe hyggelig; en liten mimrestund tilbake til den aller første kjæresteturen til meg og min forlovede, da vi i 2015 dro til Den Dominikanske Republikk, hvor vi svømte med haier og rokker, kjørte firhjuling, og dro på båttur til en liten øy på utkanten av Punta Cana.

Dette får jeg spare til neste gang, da jeg i dag så på det som viktigere å prate om umoralskhet og seksuell trakassering, akkurat i dag. Som nevnt deler jeg for oppmuntringens skyld noen to år gamle bilder fra koselig kjæresteferie i Athen (som jeg gjerne også kan skrive om i en senere anledning). Voilà.

Gres

IMG_20181214_185239

Hva som skjedde da jeg rømte til England for å finne lykken…

Da jeg først ble myndig, tok det ikke lenger enn et halvt år før jeg bestemte meg for å forlate hjemlandet mitt og bosette meg et helt annet sted for første gang.

Den gang var det et liv i England som var den store drømmen. Var det fordi barndoms-bestevenninnen min hadde flyttet dit noen år tidligere og startet et nytt og langt mer spennende liv i London? Eller var det fordi jeg elsket å gå på konserter, var fascinert av rock, metal og punk-miljøet og lengtet etter å møte flere likesinnede?

Likesinnede, som ikke kritiserte tatoveringene jeg hadde fått meg – og piercingene, som foreldrene mine truet med å dra ut om jeg ikke fjernet dem selv?

Som barn, opplevde jeg Stavanger som stort og spennende. Men som tenåring (med et sterkt behov for å uttrykke meg selv) ble alt plutselig veldig lite – og veldig grått og kjedelig (ja, været også).

Subkulturer fantes knapt. I butikkene gikk alt stort sett i det samme – nyanser av grått, brunt og sort. Alle gikk i like klær, hadde samme interesser og bodde i identiske hjem. Omtrent alle menneskene rundt meg så ut som kloner av hverandre og ingen “forstod meg”.

Slik opplevde jeg altså hjembyen min den gang da.

Jeg overtalte foreldrene mine til å sende meg til Oxford, på språkskole.

Etter planen skulle jeg da hjem etter to måneder på språkskole i England. Hjem til Stavanger.

Men jeg, jeg hadde en helt egen, hemmelig liten plan.Det dem ikke visste var at dette, for meg, var en inngangsbillett til et helt nytt liv i det landet jeg ønsket å bosette meg i.

Livet i England viste seg å være alt annet enn en dans på roser.

Likevel tok det meg 2 år før jeg turte å komme hjem igjen og vise alle at gresset kanskje ikke var grønnere på den andre siden.

Seksuell trakassering på gata, på bussen, ute i det offentlige rom, hadde jeg aldri før opplevd på det nivået som jeg opplevde i England. Ei heller økonomikrise, arbeidsledighet, fattigdom og andre store samfunnsproblemer som jeg hadde blitt godt skjermet fra i Stavanger.

De to månedene på språkskole klarte jeg ikke engang å fullføre uten å skulke en hel del. Hvorfor jeg skulket såpass mye som jeg gjorde, uten å engang tenke over hvor mye foreldrene mine hadde betalt for oppholdet mitt, kan jeg ikke gi noe godt svar på.

Å komme hjem til vertsfamilien skolen hadde plassert meg hos, var uansett et rent mareritt, da familien var ekstremt religiøs og ikke lot meg få lov til å høre på den musikken jeg ønsket (fordi rock, metal og elektronisk musikk var djevelens verk), se annet enn barnefilmer og kristen-TV (fordi action og sex-scener var djevelens verk) og ikke lot meg få spise “voksenmat” foran de yngste barna, men måtte vente til de hadde lagt seg før jeg kunne spise sammen med foreldrene.

Traumatisert av disse to månedene sammen med de fanatisk kristne, flyttet jeg videre på kollektiv og begynte å feste (altfor mye) sammen med andre musikk-interesserte, tattoo-engasjerte mennesker fra samme subkultur som meg selv.

Uten jobb, uten noen mål for fremtiden, sammen med nye venner som forstod meg. Venner som dessverre gravde meg lenger ned, fremfor å bygge meg opp og inspirere meg.

Noen av dem spilte i band og drømte om den dagen de kom til å slå igjennom og få platekontrakt. Andre drømte om å bli “MySpace-kjendis”. Ja, dette var den gang da MySpace var kult (spesielt i enkelte subkulturer). Akkurat som Nettby, i Norge.

Kjekke gutter med mørkt hår og tatoveringer, sjarmerte meg i senk og lovet meg at det skulle bli oss to, mot verden, for evig og alltid. Den ene etter den andre, forsvant ut av mitt liv omtrent så snart jeg var rukket å bli ordentlig kjent med dem.

Takket være ei venninne, oppdaget jeg en nettportal for amatør-modeller og fotografer, og tok diverse “alternativ”-modell oppdrag (alternativ er hva dem kaller de tatoverte og piercede, de rocka) for å tjene litt penger. Mye penger ble det aldri, for det var det kun de andre fotografene som kunne tilby. De som drev med pornografisk innhold.

Og det var jeg ikke interessert i.

Likevel var det flere og flere som prøvde å presse meg til å prøve å gå den veien.

Jeg gikk drastisk ned i vekt, og gråt meg selv i søvn omtrent hver eneste natt, men trodde likevel jeg hadde funnet meningen med livet. Fordi, det som ventet meg der hjemme – A4 tilværelsen – virket så langt mye verre enn fest, fyll, falske venner og en overfladisk livsstil i utlandet.

Jeg så på kusinene mine som skrekk-eksempler. Søte, blonde stereotypiske nordmenn. Gift, med barn, hvitt hus, stakittgjerde, volvo og bikkje.

Samtidig hadde jeg jo ingen alternativ plan heller. Jeg levde i nuet, og fryktet fremtiden.

Til slutt nådde jeg det punktet hvor jeg begynte å vurdere å tjene disse ekstra pengene. Det var da jeg innså at det var på tide å vende nesa hjemover og få en normal jobb og en stabil hverdag.

Nå (flere år senere) bor jeg, igjen, i et annet land – og er fortsatt ugift, barnløs, eier ingen hus, ingen gjerde, ingen bil – og heller ingen bikkje.

Men det finnes en stor forskjell. Jeg har et mål for fremtiden. Kjæresten og jeg har egne mål, felles mål – ja, mange spennende prosjekter på gang.

Ja, en dag kommer vi til og med til å gifte oss og kjøpe bolig.

De to årene i England høres kanskje ut som bortsløst tid og penger, men det var det faktisk ikke. Ikke i det hele tatt.

Kanskje trengte jeg nettopp å utagere litt?

Kanskje behøvde jeg disse erfaringene til å forme meg til det mennesket jeg er i dag?

Og til å lære meg at…lykken ikke er hvor man befinner seg, men hvem man har i livet sitt.

(bildet under: meg, 2007)

emo bilde