Karantenedagbok: Permittering, parforholdet og uforventet gave

En hverdag snudd totalt opp ned, både for min samboer og meg, begge frykter vi å bli permittert fra Airbus som nå har stengt produksjonen de neste femten dagene, begge frykter vi også hvordan denne karantenetilværelsen vil påvirke vårt parforhold. Vi håndterer krisen på totalt ulike måter, jeg ved å gjemme meg bort og grave meg ned i bøker og personlige prosjekter for å få tankene over på noe annet, han ved å søke nærkontakt, tøyse og le av hele karantenelivet. Interessant blir det å se hvordan vi kommer oss gjennom dette sammen, spesielt med tanke på at våre felles interesser er alle basert på livet utenfor disse fire veggene. Reiser, restaurantbesøk, konserter og ølbarer, aktiviteter vi ikke lenger har lov til å ta del i.

Jeg undrer, par som oss, som har for vane å gjøre ting hver for seg, par med totalt ulike interessefelt, hvordan holder dem liv i kjærligheten når livet settes på pause og hverdagen består av absolutt ingenting i det hele tatt?

Vi har ulik filmsmak, han liker ikke å lese bøker, jeg liker ikke å spille kort, han liker ikke Scrabble, og vi vet ikke hvor vi har gjort av Trivial Pursuit. De fleste aktiviteter som kan gjøres hjemme, gjør vi hver for oss. Han spiller dataspill og jeg skriver dikt og noveller. Vi lager i det minste middag i fellesskap, men begge sliter vi med hissig temperament på kjøkkenet, vi drikker heldigvis også vin (mer enn vanlig under slike omstendigheter) og hygger oss med apéro sammen. Hver kveld blar vi gjennom hele utvalget til Netflix og sovner på sofaen foran TV-skjermen med fjernkontrollen i hånda, en tapt kamp hvor vi etter timesvis med leting aldri finner  en eneste film som vi begge ønsker å se.

Jeg elsker samboeren min, min forlovede, men jeg frykter hvordan denne isolasjonen vil påvirke oss i det lengre løp, jeg frykter alle de negative overraskelsene som kan møte oss neste uke, siste nytt, dårlig nytt fra arbeidsgiver og fra myndighetene. Jeg frykter permittering, forlenget portforbud, vi følger nyhetsbildet nøye, jeg gråter fordi jeg savner familien min i Norge og i Polen, jeg gråter fordi min mor bekymrer seg for meg og min psykiske velvære, og fordi vi ikke lenger vet når vi vil møtes igjen. Avisene spår både babyboom og skilsmisseboom etter denne krisen er over, jeg vil ikke være del av denne statistikken.

Coronakarantene, dag 5.

Fredag. Etter en full dag med hjemmekontor til halv fire, printet jeg ut nok en datostemplet Attestation de Déplacement Dérogatoire med ny signatur, jeg bekreftet nødvendigheten for å handle mat og lovet å vende direkte tilbake til karantenetilværelsen etter en rask tur innom fredagsmarkedet i nabolaget.

Ny attestasjon kreves for hver gang vi behøver å forlate hjemmet, utskriftsversjon eller håndskrevet på papir, digital versjon aksepteres ikke.

Frukt og grønt

Jeg så frem til å besøke det ukentlige bondemarkedet, en fredagsrutine som nå ville bli et av ukas store høydepunkter, en utflukt, for første gang i mitt liv fikk jeg nå følelsen av å nesten begå et lovbrudd der jeg steg ut døra og spaserte de femti meterne bort til markedsplassen. Som om jeg var en fange i ferd med å snike meg ut av fengsel, beveget jeg meg med forsiktighet, ansiktet delvis skjult bak et sort skjerf.

Oliven

Markedet var åpent, men svært få besøkende hadde tatt turen dit. Jeg holdt flere meters avstand fra hvert eneste menneske, handlet med meg hvitløksmarinerte oliven og diverse oster, delikate franske smaker som vi utover kvelden skulle nyte over et par glass rødvin.

Franske oster

Fra markedet dro jeg videre til et bakeri i enden av gata, mitt siste ærend for helgen. Et stort nybakt fullkornsbrød, fortsatt varmt, jeg puttet baksten i vesken sammen med mine nyinnkjøpte godsaker fra markedet.

Nybakt brød

Da jeg kom hjem, var det første synet som møtte meg en stor pappeske som stod plassert midt på stuegulvet.

Denne ble levert på døra mens du var ute, bekreftet Julien og spurte deretter hva jeg hadde bestilt. Spesialølen jeg bestilte noen dager tidligere hadde jeg allerede fått beskjed om at ville bli forsinket med planlagt levering på mandag. Hudpleieproduktene skulle jeg også få levert først neste uke. Jeg ante derfor ikke hva denne store esken kunne inneholde, eller hvem som hadde tatt seg bryet med å sende meg en stor pakke helt uten videre.

Gsc

Da jeg åpnet esken smeltet hjertet mitt totalt. Et nydelig rosa kort, en liten bamse, en stor flaske musserende, en liten flaske rosé, sjokoladekuler og kjeks. En gave fra mamma, min snille gode mamma som jeg ikke har sett siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer.

Coronakarantene, dag 6.

Lørdag. Julien og jeg startet dagen med en god frokost og en fransk dokumentar om andre verdenskrig på TV-skjermen. Deretter byttet vi fra pyjamas til treningstøy og tok oss en treningsøkt på stuegulvet, etterfulgt av vindusvask og rengjøring av badekaret. Utover kvelden så vi enda en dokumentar, denne gang om forskning på physarum polycephalum, det vil si mangehodet slim, også kjent som “blob”. Sannsynligvis en konsekvens av brakkesyke, Julien og jeg ble nemlig begge svært fascinerte av dette hjerneløse vesenet som både tenker, spiser og har evnen til å lære.

Vi fikk i det minste noe å prate om.

Oransj øyenskygge

Advertisements

Det er deilig å være norsk i Frankrike: De vanligste spørsmålene jeg får

Nå som jeg har startet i ny jobb hvor jeg er eneste utlending i teamet, så er det kanskje ikke så rart at jeg allerede har måttet vende meg til drøssevis av spørsmål fra nysgjerrige franske kvinner (og noen menn) om forholdet mitt, kulturen min, landet mitt og, tja, hele livshistorien min, sånn egentlig.

Å spise opp lunsjen min på kontorets lille kitchenette, gikk treigere enn forventet, da den ene kvinnen etter den andre flokket seg rundt den “eksotiske” damen fra nord, for å få besvart alle sine spørsmål – og for å prate om SKAM. Ja, SKAM har kommet til Frankrike – og folk er hekta!

Da jeg ventet på bussen fra jobb, sammen med en kollega, kom en mann bort til oss for å slå av en prat – fordi han lurte på hvor jeg kom fra, jeg med min annerledes aksent.

Dette skjer støtt og stadig. Nysgjerrige mennesker som lurer på hvor jeg kommer fra, fordi uttalen røper at jeg ikke kommer herfra når jeg snakker fransk. Som oftest er det bare koselig med mennesker som ønsker å komme i kontakt på bakgrunn av dette.

Jeg er jo stolt av å være født og oppvokst i det lille landet oppe i nord. Da jeg bodde i Norge fikk jeg dessuten også slike spørsmål i ny og ne, da jeg kanskje ser litt annerledes ut enn den “stereotypiske” nordmannen. Med polsk mamma er det kanskje ikke så rart.

rogalending

Så hva er de vanligste spørsmålene jeg får i Frankrike? Og hvordan svarer jeg?

  1. Jeg har så lyst til å se nordlys. Du har sikkert sett det så mange ganger at du kanskje har gått lei? Nei, jeg har faktisk aldri sett nordlys. Dessverre. Jeg kommer fra sørvest-landet, og sjansen for å se nordlys der er omtrent lik null. Det er en like stor drøm for meg å se det, som  det er for deg!
  2. Du er sikkert veldig flink til å stå på ski? Jeg er faktisk helt elendig. Har prøvd totalt tre ganger i hele mitt liv, og aldri egentlig hatt interesse for det. La meg heller bygge snømann, ha snøballkrig og lage snøengler, før jeg setter meg ned og slapper av med kakao og kvikklunsj.
  3. Spiser du mye laks? Nei, jeg liker ikke laks. Jeg er svært kresen på fisk, og spiser bare hvit fisk. Da helst sammen med tapenade, i krydret saus, i taco (med en stor dose krydder, guacamole og salsa) eller som panert fiskefilet.
  4. Kom du hit på grunn av kjæresten din? Ja, i utgangspunktet gjorde jeg det. Men i motsetning til hva mange tror, har jeg fortsatt mine egne drømmer og prosjekter som jeg jobber med å realisere. Disse blir ikke satt til side på grunn av en mann. Tverrt imot. Kjæresten min oppmuntrer meg til å leve mitt liv som jeg selv ønsker. 
  5. Lærte du fransk på skolen som barn, eller lærte du språket etter du kom hit? Én drøy uke etter å ha kommet til Paris, startet jeg på språkkurs for å lære meg det grunnleggende. Tre måneder senere gikk jeg over til å pugge på egenhånd, se franske filmer og tv-serier, høre på fransk musikk, og øve sammen med kjæresten.
  6. Hvilket språk snakker du med kjæresten din? Både fransk og engelsk. Alt etter humøret, egentlig. I starten snakket vi kun engelsk med hverandre. Han snakker flytende engelsk, og det gjør jeg også. Derfor har vi aldri hatt problemer med kommunikasjon, oss i mellom. Kulturelle misforståelser, derimot…
  7. Hva er de største kulturforskjellene mellom Norge og Frankrike? Oh la… her kunne jeg skrevet en hel bok. Eller, romanen jeg skriver handler jo delvis om nettopp dette. La meg ta ett eksempel her, og heller spare resten til et eget innlegg.  Faire la bise. Kysse på kinnene (eller, i luften) hver gang man hilser på noen. Jeg trodde først at dette var forbeholdt nære venner, men neida, slik vil jeg måtte hilse på alle kollegene mine hver eneste dag – for å ikke risikere å gjøre meg selv upopulær. Kolleger, venner, venners venner, familie, familiens venner, familiens venners venner. Dette gjør vi ikke i Norge. Ikke i det hele tatt. Og hvertfall ikke på jobb. 
  8. Det er sikkert ekstremt kaldt og store mengder snø der du kommer fra? I Stavanger blir det aldri ekstremt kaldt. Ekstremt varmt blir det heller ikke. Storm og regnvær omtrent året rundt var vel ikke den Skandinavia-fantasien franskmennene hadde forestilt seg, da det spørsmålet ble stilt.
  9. Har kjæresten din lært seg norsk? Liker han Norge? Ja, han elsker Norge – men han synes det er svært dyrt å feriere der. Spesielt med tanke på at han liker å spise ute, smake lokale spesialiteter, og ikke akkurat får muligheten til å smake så mye tradisjonell norsk mat hos foreldrene mine (polsk mor og britisk stefar). Han har lært seg noen norske gloser. Halvparten av dem er stygge ord som jeg håper han helst holder for seg selv.
  10. Savner du hjemlandet ditt? Det går ikke én dag hvor jeg ikke savner Norge. Jeg savner vennene mine, familien min, maten, kulturen. Hadde jeg hatt friheten og økonomien til det, ville jeg kjøpt en leilighet både her og i Norge, og pendlet frem og tilbake. Kanskje en dag…

Bor du/eller har du bodd i utlandet? Kommer du selv fra et annet land og er bosatt i Norge?

Del gjerne din erfaring i kommentarfeltet!

(alle bildene i dette innlegget er tatt hjemme i mitt kjære Rogaland)

mosterøy