Deilig mat og andre oppmuntringer i en vanskelig periode

Høsten, årstiden hvor naturen farges rød og gul, hvor blomstene visner og dagslyset slukner tidligere og tidligere for hver dag. Oktober, måneden hvor sensommerens tøysko byttes ut med vanntette støvletter. Solbrillene legges bort og paraplyen hentes frem.

I teorien er det i hvert fall slik, om man er bosatt et sted hvor hver årstid skiller seg tydelig ut fra den forrige. Her i Toulouse kan jeg derimot fint hente frem tøysko og la jakken bli liggende igjen hjemme på en sen oktoberdag. Høstværet her i Sør-Frankrike går som en berg-og-dalbane, med pøsregn og tolv grader den ene dagen, stekende sol og sommertemperatur den neste, en årstid som gir oss varme formiddager og kjølige kvelder, forkjølelse og influensa…med mer.

Vi visste det ville komme, men vi klamret oss likevel til et ørlite håp om at det denne gang skulle bli annerledes. Som fryktet, har smittetallene økt i rekordfart utover høsten, og en ny smittebølge skyller over Europa som en enorm tsunami. Utelivsbransjen har igjen stengt dørene, portforbud har blitt innført i store deler av landet, og alle er vi redd for hva vår nære fremtid vil bringe.

Psykisk har jeg aldri vært svakere enn nå, aldri har jeg vært så langt nede, så mørk til sinns som de siste sju månedene, og derfor er det så utrolig viktig for meg å gjøre absolutt alt jeg kan for å distrahere tankene og hjelpe meg selv, mens det fortsatt er mulig, mens vi fortsatt har lov til å forlate våre hjem, dra ut på sykkeltur, spise brunsj med to-tre venner, gå på date med partneren, spasere gjennom byens gater og sitte på en benk i parken.

Jeg har ikke sett familien min på fjorten måneder. De fleste av mine venner har jeg heller ikke sett siden i fjor. Og Norge har jeg ikke vært i siden jula for to år siden. I sommer mistet jeg i tillegg jobben. For en person som allerede har måttet kjempe mot sine indre demoner lenge før coronakrisen gjorde vondt verre, er det vanskelig å tro at en eventuell ny periode med karantene, flere uker innestengt med tankene mine, ikke vil påvirke den allerede skjøre psykiske helsen.

Som alle andre her i Frankrike, bruker jeg munnbind, vasker hendene og holder avstand når jeg beveger meg ute blant mennesker. Smitteverntiltakene tar jeg på høyeste alvor, selv om jeg synes det er leit med portforbud og innstramminger.

Glad og fornøyd smiler jeg likevel, hvert sekund hvor jeg får kommet meg ut i frisk luft, hygget meg med god mat og drikke, tittet i butikkvinduer og spasert langs Garonne-elven. Små gleder betyr absolutt alt i vanskelige tider.

Etter vårt fine opphold i Paris for to helger siden, gikk de neste dagene til en søt blanding av kafébesøk, spontan-shopping, lesing av bøker, spaserturer i nabolaget og utfylling av ulike søknadsskjemaer med skreddersydde motivasjonsbrev til de ulike skolene som tilbyr kursene jeg ønsker å ta.

Da jeg på tirsdagen spiste en quiche-formet scone med fennikel og comté hos Café Cerise, valgte jeg på torsdagen å spise kake til lunsj hos Sweet Home Cafe.

En deilig ostekake med skogsbærsaus, et søtt mellommåltid på en grå dag hvor jeg ble sittende og dagdrømme, tilbake til Montpellier og Burlesque-fotoshooten sammen med min venninne Laurène, tilbake til et øyeblikk hvor jeg følte meg glamorøs og fin. Som en stjerne. Som Dita Von Teese.

Etter å ha spist meg mett på kake, endte jeg derfor opp med å handle nytt, ekstra fint undertøy til meg selv fra en liten sensuell boutique ved navn La clef des charmes.

En dag skulle jeg ta meg tid til å gjenskape en liten brøkdel av den følelsen, sminke meg pent, male neglene røde og ikle meg en fin kjole, med elegante blonder gjemt under kjolen.

Også neste dag nøt jeg et måltid langt unna leilighetens fire vegger, i nabobyen Colomiers, hvor Julien og jeg ønsket helgen velkommen over en liten lunsjdate på den meksikanske restauranten La Sandia De Dia.

En tre-retters lunsj og dagens store måltid, med hjemmelaget tortillachips og guacamole til forrett, og innbakt kylling med salsa verde til hovedrett. Brus drikker jeg så og si aldri, men med dette måltidet valgte jeg likevel å kose meg med ei flaske meksikansk ananasbrus. En liten dessert på deling, søt maiskake med en deilig smak som førte mine sanser direkte tilbake til året da jeg bodde i Florida, da jeg ble kjent med mange fine meksikanere som introduserte meg for autentisk mat fra det meksikanske kjøkken, deriblant maiskake som denne. Seks år siden, en bekymringsfri tid, jeg mimret tilbake med et smil.

Uka før forrige uke stod tydeligvis mat i fokus, for også på søndagen hygget vi oss med god mat. En trivelig brunsj i byens fineste nabolag, Carmes, på den stilige kafeen Moderni’thé sammen med våre venner Cindy og Johan, og deres to år gamle sønn. Amerikanske pannekaker med bacon og halloumi, ferskpresset juice av pære, spinat og lime, og en god kopp cappuccino, hva mer kunne jeg ha ønsket meg på en søndagsformiddag som denne?

Etter brunsjen tok vi oss en spasertur gjennom nabolagets søndagsstengte handlegater for å nyte stillheten, den blå himmelen og den lille guttens uskyldige latter og positive energi. Tenk å ha optimismen til et to år gammelt barn, tenkte jeg for meg selv, der jeg så ham løpe fra sin mor og nysgjerrig plukke opp den ene skatten etter den andre fra fortauskanten.

Julien og jeg avsluttet ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven og videre gjennom parken på Îles du Ramier. Jeg syklet på oransje og brune løv i et landskap fullt av både grønne og rødlige varme toner, i full fart langs de brede grusstiene og over den smale broen, videre tilbake på asfalten og forbi byens fotballstadion. Raskere og raskere syklet jeg, og nøt den friske følelsen av vind i ansiktet, en følelse av frihet.

Er det noe jeg har lært fra vårens 68 dager i karantene, er det viktigheten ved å sette pris på absolutt alt (og alle) man har i livet, for det hele kan bli borte på et blunk. Savnet etter noe så simpelt som et kafébesøk eller en spasertur gjennom sentrum var uutholdelig den gang, og derfor nyter jeg det så godt jeg bare kan, mens jeg fortsatt kan.