Jeg blir seksuelt trakassert av en kollega

Bildene er fra Hellas, disse har jeg med for å muntre opp meg selv, fordi dette innlegget handler dessverre om noe helt annet enn ferieminner og hygge...

I dag har vært en ekkel dag. Jeg sier ekkel, i mangel på en bedre måte å beskrive hvordan jeg føler meg akkurat nå. Vemmelig, kvalm, uvel. Ikke hadde jeg regnet med at noe så uskyldig som å dra ut for å spise lunsj sammen med en kollega fordi jeg hadde glemt matpakken hjemme, skulle lede til denne ubehagelige opplevelsen som jeg i dag ble utsatt for. Ikke er dette min feil, ikke i det hele tatt, men likevel er det jeg som sitter igjen med en følelse av skam.

Men hvorfor skammer jeg meg slik? Fordi jeg går i kjole? Fordi jeg smiler og er vennlig? Fordi jeg spurte ham om han ville spise lunsj med meg?

Han rørte meg ikke, han respekterte meg til den grad at mitt nei betyr nei. Likevel, mens vi satt der, i full offentlighet på kafé, ble de vemmelige ordene uttalt på repeat ut av munnen hans, om og om igjen, som en bønn, som et desperat forsøk på å få meg til å skifte mening. Jeg følte meg liten. Hans ord går fortsatt igjen og igjen som et ekko i mitt hode, selv flere timer etter denne ekle lunsjpausen. Han finner meg tiltrekkende, sier han, han vil ligge med meg, i det minste kysse meg, det kan være vår lille hemmelighet, hva sier du, hva synes du, er du sikker, hvorfor ikke. Jeg får lyst til å kaste opp pastaretten og panna cottaen jeg nettopp spiste sammen med dette mennesket. Han som er gift, og for tre måneder siden ble pappa for første gang; det er HAN som burde skamme seg.

I går var jeg på julebord med firmaet som min forlovede jobber for. Også her var jeg vitne til en bekjent som ser ut til å ha glemt det faktum at han har samboer. I nesten ti år har dem vært sammen, i går var det derimot hans kvinnelige kollega som klapset ham på rumpa, kysset ham ømt og holdt rundt ham, som om det var denne kvinnen som var hans bedre halvdel. Disse to pleier visstnok støtt og stadig å spise lunsj sammen, alene, hjemme hos ham. Vi har vel kanskje alle nå forstått at lunsj sannsynligvis er kodeord for noe helt annet mellom dem to. Alle bortsett fra hans samboer. Dette er forsåvidt en grusom nok situasjon å havne i, for stakkars samboeren som etter hvert kommer til å finne ut av dette (for dét gjør hun garantert), men i dette tilfellet er det i det minste kun et offer, ikke to. To skyldige, ikke én. Den andre kvinnen, mannens kollega, har selv, av fri vilje, valgt å involvere seg med en mann som allerede er i et forhold.

Min kollega har derimot skapt flere ofre; hans kone, og meg (eventuelt flere kvinner) som har blitt satt i en ubehagelig posisjon hvor han føler det er greit å komme med seksuelle tilnærminger, om og om igjen, i den tro at jo mer han maser, jo større garanti blir det for at kvinnen gir etter og lar ham få gjøre hva han vil. Og denne hemmeligheten må for all del bli mellom oss, sier han. Særlig.

Men hvem kan man egentlig prate med i slike situasjoner, bortsett fra arbeidsplassens HR-ansvarlig?

Da jeg fortalte om hele denne situasjonen til min mor, fikk jeg bare til svar at jeg som bor i Frankrike burde jo skjønne at utroskap og seksuell trakassering er hverdagskost i landet som har selve kjærlighetens by til hovedstad. Gamle stereotypier lever i beste velgående, ser jeg, dessuten har jeg vært utsatt for mye av det samme i gode gamle Norge, også. Forskjellen er vel at norske menn i svært mange tilfeller ikke tørr å være ekle mot sine kvinnelige kolleger før dem har fått litt alkohol innabords. På julebord, for eksempel.

Jeg forstår ikke hva som foregår oppe i hjernebarken til disse menneskene, menn og kvinner, som tror at det er greit å være vemmelig mot andre, så lenge de selv får tilfredsstilt både egoismen og sin egen kropp.

#MeToo-kampanjen har vært, og er fortsatt, så utrolig viktig for oss kvinner og menn som har blitt utsatt for ubehageligheter på arbeidsplassen. Men likevel skjer dette i det skjulte, og jeg undrer, finnes det noe mer vi kan gjøre for å sette en stopper for denne ukulturen?

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe hyggelig; en liten mimrestund tilbake til den aller første kjæresteturen til meg og min forlovede, da vi i 2015 dro til Den Dominikanske Republikk, hvor vi svømte med haier og rokker, kjørte firhjuling, og dro på båttur til en liten øy på utkanten av Punta Cana.

Dette får jeg spare til neste gang, da jeg i dag så på det som viktigere å prate om umoralskhet og seksuell trakassering, akkurat i dag. Som nevnt deler jeg for oppmuntringens skyld noen to år gamle bilder fra koselig kjæresteferie i Athen (som jeg gjerne også kan skrive om i en senere anledning). Voilà.

Gres

IMG_20181214_185239

Min digitale barndom: Når man kun ved ren tilfeldighet unngår det verste…

En digital barndom. Foreldre som er på jobb og aner fred og ingen fare. Chatting, sosiale medier og nettsamfunn. Jeg var blant de heldige. Blant dem som aldri ble utsatt for alt det vonde.

Nå, flere år senere, sitter jeg fortsatt med dette store, skumle verktøyet foran meg. Internett. En verden full av mysterier. Et landskap hvor man kan lære mye nytt, men også ta beslutninger som kan snu livet totalt opp ned. På godt og vondt.

Nøyaktig hvor gammel jeg var første gang jeg fikk lov til å bruke internett, husker jeg ikke. Kanskje ni? Kanskje ti?

Jeg var uansett i den alderen hvor det eneste som interesserte meg på det store internett, var morsomme, fargerike spill – og alt som var relatert til Disney.

Noen år senere var det heller andre ting som interesserte meg. Som tolvåring begynte jeg å chatte på internett med jevnaldrende og tenkte absolutt ikke over konsekvensene av å dele personlig informasjon med fremmede mennesker der ute.

Jeg ga bort adressen min til jevnaldrende jenter fordi jeg ønsket meg brevvenner, og jeg ga bort telefonnummer og mailadresse til gutter som jeg og venninnene mine håpet vi kunne møte og kanskje bli kjærester med.

Kjæreste for meg, betydde den gang å ha en jeg kunne gå på kino sammen med, spise is sammen med og holde hender og kanskje, når tiden var inne, kunne vi kysse. Men ikke med tunge, for det var ekkelt.

Med andre ord, svært uskyldig og svært naivt.

Jeg og venninnene mine endte opp med å møte forskjellige gutter, men det ble aldri til noe mer enn fnising og sjenert titting i gulvet mens vi drakk milkshake på kafé, før alle gikk hjem, hvert til sitt.

Heldigvis ble jeg som barn, aldri utsatt for noe forferdelig som en konsekvens av min uforsiktige internett-bruk. Men det har ingenting å gjøre med at jeg var mer fornuftig enn andre barn. For det var jeg definitivt ikke.

Jeg brukte ikke nettvett, og jeg så aldri problemet i å møte fremmede mennesker på denne måten. “Gutt_12” kunne jo umulig være noe annet enn nettopp en tolv år gammel gutt. Venninnene mine var jo dessuten der sammen med meg, og vi møttes jo på et offentlig sted, så da var det jo ikke så farlig?

Ikke visste jeg at voksne menn ga seg ut for å være unge gutter og jenter på nett for å lokke til seg naive barn som meg. Ikke visste jeg at slike menn lett kunne finne på å kidnappe slike som meg, om de hadde nok personlig informasjon til å kunne gjøre nettopp dette.

Ikke visste foreldrene mine at jeg chattet med fremmede på internett, heller. Dette skjedde jo tross alt etter skoletid, mens jeg ventet på at de skulle komme hjem fra jobb. Eller hos venninnene mine som også var hjemme alene på ettermiddagen.

Jeg er så evig takknemlig for at ingenting skjedde meg. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk lov å være barn, og fikk lov til å beholde mine uskyldige tanker og min naivitet.

Ikke alle barn er like heldige.