Lanternefestival og middag på vingård

I utgangspunktet hadde vi ingen planer for lørdagen, ikke før Julien og jeg ble invitert av et vennepar til å bli med til Albi og Gaillac på dagstur, for å se årets flotte lanternekreasjoner utstilt på Festival des Lanternes, og deretter kose oss med god vin og middag på vingården til våre venners venn.

Vi startet ettermiddagen med en liten tur til den vakre byen Albi. Vinter som høst og sommer og vår, morsomt er det hvordan vi stadig vender tilbake for hver sesong, hver gang sammen med nye mennesker som alle forelsker seg i den sørvestfranske perlen, en av UNESCO’s mange verdensarvsteder i Frankrike.

Albi

Håpefull og drømmende som alltid, jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor fint det ville vært om mine foreldre endelig satset alt for å følge sine drømmer, denne store drømmen de har snakket om i flere år, drømmen om å åpne sin egen Bed and Breakfast.

Hvorfor ikke i Albi, har jeg spurt dem tidligere, og samtidig lovet å hjelpe til med både frokost og administrativt arbeid, om denne drømmen skulle lede dem til det solfylte romantiske Sørvest-Frankrike. Sannsynligheten er likevel stor for at de heller ender opp i Danmark, Polen eller England (om den tid kommer), hvor språkbarriere ikke vil bli et problem for min mor.

Bro

En fredelig lørdagsettermiddag ble nå tilbrakt sammen med våre venner Cindy og Johan på trilletur med deres fjorten måneder gamle sønn. Vi spaserte gjennom byens fredelige smågater og videre over den historiske broen, et av byens beste utsiktspunkter. Som tidligere tok vi oss også en liten tur innom den historiske Sainte-Cécile katedralen, før vi til slutt slappet av med hver vår kaffe på en liten kaffebar like ved markedshallen.

Albi katedralen

Fra Albi dro vi videre til Gaillac, byen kjent for sine utsøkte viner, noe vi ville få anledning til å nyte utover kvelden, heldige som vi nå var som hadde fått invitasjon til middag på Domaine St Laurent de Saurs. Invitasjon til et event som arrangeres én til to ganger i måneden med plass til maksimalt tretti gjester per kveld, vinsmaking og fire-retters middag på vingård i Gaillac. Vi gledet oss til en spennende aften!

Tekanne

Men først stod et annet arrangement for tur. Den tredje utgaven av den magiske Festival des Lanternes i sentrum av Gaillac, en hyllest til Occitanie sin kinesiske vennskapsregion Sichuan, og Frankrikes varme forhold til Kina.

Kinesisk festival

I hjertet av den historiske Foucaud-parken arrangeres denne festivalen, den største kinesiske kulturelle begivenheten som eksisterer i Frankrike. Gaillac har skutt gullfuglen med sin fargerike lanternefest, som allerede siden desember har hatt 360 000 besøkende og fortsatt har to uker igjen før lyktene slukkes.

Gaillac festival

Blomster, insekter, dyr, templer, selv en hyllest til Gaillac og byens vinproduksjon, festivalen var i år, som da vi var på besøk i forfjor, en visuell fornøyelse.

Festival hyllest

Fra lanternefestival tok vi kvelden videre til vinsmaking og et hyggelig måltid i landlige omgivelser, et lite lokale blant nakne vinstokker som til sommeren vil bære flotte drueklaser.

Squashkake

Tørr hvitvin servert sammen med en generøs mise en bouche, et lite stykke squashkake, løkterte og cannelé med parmesan.

Gresskar

Kveldens forrett, ovnsbakt gresskar med crumble ble servert sammen med husets rosévin, før vi gikk videre til filet mignon i honning-og appelsinsaus med villris og gulrøtter servert med et glass deilig fruktig rødvin.

Filet mignon appelsinsaus

Til dessert fikk vi tiramisu med salt karamell, den beste desserten jeg har smakt på lenge, servert sammen med et glass musserende. Om jeg kunne fått en ekstra porsjon av denne vidunderlige karamelldrømmen ville jeg takket ja umiddelbart.

Tiramisu

Etter en veldig slitsom og negativt ladet uke på jobb finnes det ingen ord som kan beskrive hvor høyt jeg verdsetter disse lørdagene, menneskene i livet mitt, denne vakre regionen jeg bor i, og all energien dette gir meg.

S

Samboeren

Blomdy

Tempel dekorasjoner

IMG_20200119_163449

IMG_20200119_163232

Neshorn

IMG_20200119_163524

Advertisements

Pardans i de franske gater og smaksrik mat fra Haiti

Stripete kjole, lyseblå og hvit, med rosa blomster og flamingoer på. Kort, hvit cardigan og hvite sandaler. Litt mousse i håret og litt farge på lepper, vipper og bryn. En dæsj med Coco Mademoiselle og tre lag med lyserosa neglelakk på de nyfilte neglene mine.

Jeg føler meg fin, og fin vil jeg være, nå på denne første lørdagen i September, en lørdag sammen med ham.

Forrige helg var han i Paris. Neste helg drar jeg til Kraków.

Før min kjære og jeg forlater leiligheten for å få mest mulig utbytte av denne deilige lørdagen, lar jeg ham få se ferdig et bilprogram på Discovery, mens jeg selv leser ferdig de første førti sidene av boka fakta om Finland av Erlend Loe.

Vi ønsker September velkommen, og det med stor optimisme, da vi vet at høsten fortsatt vil holde seg langt unna solfylte Toulouse i en god måned til. Kanskje to.

Ettermiddagen tilbringer vi på kaffebaren La Fiancée, stedet som etter min mening lager byens beste cookies. Jeg bestiller to. En med biter av hvit sjokolade og peanøtter, og en med biter av melkesjokolade. Hver gang vi har spasert forbi denne kaffebaren sammen, har jeg nevnt hvor deilig de smaker, disse småkake som serveres på La Fiancée. Knasende og harde utenpå, myke og omtrent deigete på innsiden, hans smil bekrefter det jeg alltid har sagt. Disse er byens beste cookies.

Som lørdager flest, drar vi på kino, og videre på restaurant. Denne gang er det spesialiteter fra Haiti som står for tur, på restauranten Casa Natachou i den sjarmerende bydelen Carmes.

På et av de små torgene i Carmes, lyder fin musikk fra et anlegg og en gruppe kvinner og menn danser pardans. I full beundring og en smule misunnelig, blir jeg stående og se på de mange parene som så drømmende fører og blir ført av sin partner på det fineste dansegulvet av dem alle.

Psrdans

“Kan ikke vi lære oss å danse like bra som disse menneskene? Ville ikke det vært fint?”, spør jeg og ser på ham med håpefulle dådyrøyne. Nei, sier han tvert. Han liker ikke å danse. Ikke med mindre han er i store selskap (som bryllup) , beruset av store mengder champagne, på et tidspunkt hvor natten står ved sin ende og snart blir til daggry. Jeg sender et siste blikk mot alle disse danseglade parene, og lar hånden til min kjære føre meg bort fra dansen og inn i de smale gatene i retning god mat og aromatisert rom fra Haiti.

En smilende servitør leder oss til vårt lille bord som er reservert i min kjære sitt etternavn. Plassert foran oss får vi en liten tavle med menyen påskrevet i kritt. Vi bestiller hver vår ti punch cocktail og hver vår Menu Découverte, en meny til 28 euro, hvor alle husets retter blir servert i små porsjoner, noe som gir oss en fin mulighet til å nysgjerrig prøve oss frem, utfordre smaksløkene og lære litt om haitisk matkultur.

Kjapt, rekker jeg å ta et bilde av forrettene vi har fått servert. Fatet består av accra (pikante friterte fiskeboller), friterte kroketter av røkt sild, potetsalat, kyllingvinger, svært pikante kroketter med kjøttfyll, og potetchips. Jeg som ikke engang liker sild, kunne fint spist ti kroketter til. Jeg storkoser meg med denne eksotiske smaksopplevelsen.

Haitisk mat

Videre kommer vi til hovedretten, som består av ris kokt i kokosmelk med grønnsaker, kylling og ingefærmarinerte grønnsaker og en form for coleslaw med biter av fritert svinekjøtt. Jeg forteller min kjære at jeg liker ingefærkyllingen best. Han foretrekker coleslaw og svinekjøtt.

Vi diskuterer de karibiske øyer, palmetrær og hvite strender, og muligheten for å kanskje besøke Haiti i fremtiden, forført av denne deilige maten som vi nå nyter. Vi har jo allerede vært på denne øya sammen, han og jeg, i nabolandet Den Dominikanske Republikk. En romantisk ti-dagers ferie, og vår første utenlandstur sammen, for tre år siden. Jeg tar en liten slurk av ti punchen og smiler. Tenk at et måltid er nok til å få meg til å drømme meg bort fra Europa, over Atlanterhavet og videre til de Karibiske øyer. Jeg kan umulig komme nærmere en reise uten å reise, enn det jeg gjør nå.

Etter å ha drømt om Haiti og gjort oss bedre kjent med landets spesialiteter, går vi fra bordet og sier “på gjensyn” til den hyggelige servitøren som håper vi kommer tilbake ved senere anledning.

Kvelden avsluttes på sofaen, foran en dokumentar om franskmenn som bor i Tokyo. Dit vil jeg også dra, sier jeg til min kjære, som har vært der to ganger og lengter sårt etter å reise tilbake til det mest spennende landet han noen gang har vært i.

Jeg vrenger av meg min stripete kjole med flamingoer på, og slenger på meg en sort pyjamas.

Haiti, Japan, alle verdens land. Vi har så mange gode ti-år igjen foran oss, på å rekke så utrolig mye fint. Men akkurat nå ønsker jeg ikke å være noe annet sted enn nettopp her på sofaen vår, sammen med ham.

Smil