Gift med en Pariser, har bodd i Paris og dette er min mening om “Emily in Paris”

Inneholder en stor mengde spoilere. Alle bilder er mine egne fra Paris.

Dette må være første (og kanskje eneste) gang jeg dediserer et helt innlegg til en TV-serie, men siden jeg har tilbrakt nesten tre år av mitt liv i Paris og er gift med en pariser, er det ingenting jeg klør etter å skrive om mer enn nettopp “Emily in Paris“, den mye omtalte Netflix-serien som har fått parisere, og franskmenn øvrig, til å både himle med øynene, skrive sinte Facebook-kommentarer og latterliggjøre alle klisjeene og stereotypene som fyller skjermen fra seriens start til ende.

Til tross for at serien ikke falt i god jord hos alle, velger likevel flere å ignorere alle faktafeilene, og heller se på serien som det den har som hensikt å være, enkel og visuelt behagelig underholdning. En fantasitolkning av Paris, en amerikaners dagdrøm-versjon av Europa og Frankrike, drømt av noen som (man skulle tro) aldri har satt sine føtter i den franske hovedstaden. Selv må jeg ærlig innrømme at jeg tilbrakte en hel fredagskveld i sofaen med alle ti episoder av “Emily in Paris” foran meg på flatskjermen, og takeaway-sushi på stuebordet, nødvendig research ettersom jeg bare dager senere skulle ende opp med å få en rekke spørsmål om denne serien og hvor mye som stemmer overens med det ekte Paris.

I tillegg til disse spørsmålene fra mennesker som drømmer om å besøke la France, ble mine franske venner nysgjerrige på hva jeg selv har opplevd, hvordan jeg synes parisere egentlig er, og om mitt førsteinntrykk av byen, syntes jeg virkelig den var like glamorøs i virkeligheten som i Darren Star sin glossy utgave?

Ja, for serien er nemlig laget av selveste Darren Star, mannen bak suksessen “Sex og Singelliv” og den nyere hiten “Younger”. Med seg på laget har han igjen kapret Patricia Field, stylisten som ga oss flere av de ikoniske antrekkene til Carrie Bradshaw og hennes like glossy Manhattan, en dagdrøm-versjon av New York, hvor menn faller som fluer for den sjarmerende sexspaltisten med sitt uendelige skobudsjett og fleksible venninner som stadig har tid til å møtes over en brunsj, lunsj eller cosmopolitans på de flotteste it-stedene i byen.

Darren Star har altså byttet ut Manhattan med Paris, og Sarah Jessica Parker med Lily Collins. Protagonisten er ikke lenger en sexspaltist, men markedsføringskonsulent, sendt fra firmaets hovedkontor i Chicago til Paris på ettårig utveksling for å hjelpe de franske kollegene med sine fremtidige reklamekampanjer som, ifølge ledelsen, har behov for et amerikansk perspektiv.

Hun ankommer sentrum (vestkanten) i taxi (steindyrt). Adressen hvor hun skal bo er en nydelig bâtiment haussmannien i et av byens mest sjarmerende arrondissements, nabolaget Saint-Germain-des-Prés. Bygningen er selvsagt uten heis.

Med bagasje på slep og stiletthæler på føttene, sleper hun seg opp trappene til toppetasjen, til leiligheten betalt av hennes firma. Et chambre de bonne, får hun vite. Disse 60 kvadratmeterne er på ingen måte et chambre de bonne, som i realiteten er en 9 kvadratmeters hybel med fellestoalett på gangen.

Og dette var da starten på det første av mange faktafeil som tydeligvis har irritert alle Netflix-tittende franskmenn halvt ihjel.

Videre lærer vi nemlig at protagonisten knapt eier annet skotøy enn sine syltynne stiletthæler som sannsynligvis ikke kommer til å overleve mer enn to døgn i brosteinjungelen Paris (ekte parisiennes går i joggesko, støvletter og fottøy med tykke hæler for ikke å forstue anklene mens de løper rundt i byen).

Vi lærer også at gatene i Paris er rene og totalt fri for søppel og grafitti, og hjemløse mennesker finnes rett og slett ikke. Noe har Darren Star likevel fått med seg, fortauene er fulle av hundebæsj. Et nasjonalt problem.

Darren Star sitt Paris er Rive Gauche (vest for Seine-elven). Et Paris hvor Emily har råd til å spise frokost på Café de Flore (en ekstremt dyr kafé hvor selv et glass cola koster seksti kroner), som jeg tilfeldigvis spaserte forbi da vi var i Paris forrige helg. I hans Paris starter arbeidsdagen så sent som halv elleve og lunsjpausen varer i to timer (i realiteten ville hun ha startet rundt ni, med lunsjpause på en time). Dette er et Paris hvor røykeloven ikke eksisterer og det stadig tennes sigaretter i kontorlokalene. Et Paris hvor alle snakker flytende engelsk og alle menn i byen faller hodestups for vår heltinne, inkludert hennes egen sjef som i tillegg gir henne luksuriøst blondeundertøy i gave, uten å i det hele tatt ha noen seksuell baktanke. Jeg husker ikke nøyaktig hvilket argument han brukte da hun konfronterte ham, men poenget han ville frem til var at dette absolutt ikke var uanstendig, dette var nødvendig. Han kunne like gjerne sagt at en kvinne uten blondetruser er som en fisk uten vann. Voilà.

Apropos truser, har jeg aldri, jeg gjentar, aldri fått undertøy i gave av mine franske kolleger. Men trakassert har jeg blitt (som den gangen da en eldre kollega spurte rett ut om han kunne kysse meg, mens vi var ute for å spise lunsj i arbeidstiden).

Og som Emily, har også jeg erfaring med kolleger som prater høyt om sine sidesprang (både i Norge og i Frankrike), og som vitser om alt som er intimt, vulgært og upassende. Likevel må det sies at denne gamle klisjeen om at alle franskmenn har elskere og elskerinner hører oldtiden til.

De er bare flinkere enn mange andre nasjonaliteter til å prate åpent om det aller mest private, helt uten filter. Helt uten skam.

Om jeg av en eller annen grunn skulle hatt som mål å få parisere til å skamme seg (på mine vegne), ville jeg ha gjort en eller flere av følgende ting som Emily gjør gjennom hele serien: 1. Spradet rundt i Paris iført alpelue og klær med Eiffeltårnet-motiv, 2. Snakket ekstremt høyt og teatralsk i det offentlige rom, 3. Flørtet med kjæresten til venninna mi, 4. Gjort mer enn å bare flørte med både ham og med lillebroren til venninna mi, 5. Forventet at absolutt alle snakker engelsk, og samtidig kritisert det franske språket sønder og sammen.

Ja, “Emily in Paris” maler et urealistisk bilde av Paris, men har vi egentlig lyst til å se Emily spise kebab ved Place de la République, før hun tar en illeluktende metro tilbake til sin knøttlille hybel ensom og alene, med Tinder som et siste håp for kvelden?

Eiffeltårnet, Cabaret på Seine-elven og middag i Paris

Forrige helg, før portforbud i Île de France. Og hos oss i Toulouse.

Paris, jeg skulle i utgangspunktet bare lande her, på Aéroport Orly, for å deretter leie bil og kjøre videre til en liten landsby i Normandie, der hvor våre venner Thomas og Gaëlle skulle gifte seg, etter å ha utsatt bryllupet som i utgangspunktet var planlagt for junimånedens andre lørdag.

Men deres bryllup ble utsatt nok en gang, og vi bestemte oss derfor for å tilbringe helgen hos mine svigerforeldre som bor på utkanten av Paris. Sammen med dem tilbrakte vi fredagskvelden i sofakroken over et par glass cosmopolitan og hvitløksmarinerte oliven, før en lørdag rik på klisjeer ventet oss i hovedstaden. For en gangs skyld hadde jeg lyst til å være turist, og gjøre som turister gjør. Fotografere Eiffeltårnet, spise fransk løksuppe på restaurant i det vakre nabolaget Saint-Germain-des-Prés, og se paljettkledde danserinner på cabaret ved Seine-elven.

Rutete skjørt, høyhalset genser og lys rosa kåpe, et antrekk som etter min mening passet like fint til spaserturer gjennom sentrumsgatene på dagtid, som til fin middag og burlesque-show på kvelden.

La Place du Trocadéro, stedet hvor alle turister samles for å ta selfies foran Eiffeltårnet, stedet hvor man på en lørdag vil observere flere brudepar enn man vil klare å telle på én hånd. Det hele er sjarmerende, og jeg blir glad på vegne av alle de forelskede parene som får oppleve byens magi for aller første gang.

Mitt forhold til Paris er likevel ambivalent. Selv om jeg elsker la Tour Eiffel, Notre-Dame (som jeg gråt for da katedralen stod i flammer), Sacré-Cœur, Opéra Garnier, Pont Alexandre lll og ikke minst Louvre og Musée d’Orsay, kunne jeg aldri i min villeste fantasi takket ja til å flytte tilbake til Paris, ikke med mindre jeg en dag ble styrtrik og fikk råd til å kjøpe en duplex på vestkanten av byen, og aldri noensinne ville behøve å ta metro i rushtiden. Men hva slags liv får man egentlig av å leve i en gullbelagt boble hvor den virkelige verden blir sensurert bort og man selv bare ånder for Veuve Clicquot og haute couture?

Jeg går utifra at en normal og realistisk mellomting finnes, om man ikke har noe imot å bo trangt og dyrt. Selv bodde jeg romslig og rimelig da jeg bodde i Paris-området. Riktig nok i en banlieue, en ikke spesielt koselig forstad sør for sentrum, nærmere sagt endestasjonen til metrolinje sju. Daglig ble jeg plaget av innpåslitne menn både på metrostasjonen og i parken hvor jeg pleide å jogge, og blokka jeg bodde i var så elendig isolert at vi hørte absolutt alt som foregikk hos naboen i overetasjen. En hyggelig mann, for all del, men uheldigvis et nattemenneske som likte å produsere rapmusikk på kveldstid og stadig fikk seg høylydt damebesøk utover nattestid.

Kanskje det likevel ikke er Paris som er problemet, men les banlieues.

Etter å ha passet på å få alle mennesker på god avstand, tillot jeg meg selv å gjemme bort munnbindet for hvert bilde som ble knipset. Mellom hvert bilde, og for hver lille meter vi flyttet oss, var munnbindet trygt plassert over nese og munn, noe som jo dessuten er obligatorisk i alle de franske storbyene.

Fra Trocadéro kjørte vi videre til nabolaget Saint-Germain-des-Prés hvor vi lot bilen stå parkert til etter endt cabaret. Først skulle vi altså spise middag på byens eldste restaurant, La Petite Chaise, et spisested grunnlagt i 1680.

Til forrett bestilte jeg en parisisk klassiker, en av mine favorittsupper, fransk løksuppe, gratinert og rik på smak. For første gang så jeg Julien bestille escargots (snegler), en forrett som opprinnelig kommer fra Bourgogne, men også er å finne på en rekke restauranter i hovedstaden, til glede for nysgjerrige turister.

Da vi bestilte hver vår hovedrett, ble Julien mildt sagt skuffet over mitt valg. Magret de canard, andefilet. Med kastanjesaus og fløtegratinerte poteter. Jeg som bor i en by hvor omtrent nitti prosent av lokal cuisine består av andekjøtt, burde vel kunne bestille noe annet enn nøyaktig det samme som jeg spiser hele tiden på restauranter der hjemme, argumenterte han.

Kanskje neste gang.

Til dessert, panna cotta med salt karamellsaus, en deilig avslutning på måltidet, før vi trasket videre i retning det flytende teateret La Nouvelle Seine, en restaurantbåt og scene med fin beliggenhet like ved Notre-Dame. Vi hadde billetter til et burlesque-show. En helaftens cabaret. Min store dagdrøm, så lykkelig jeg var over å ha billetter til nettopp et show som dette, etter å ha lengtet tilbake til Moulin Rouge og Crazy Horse og alt som er med paljetter, korsetter og fjær.

Alt i alt, en nydelig dag, selv om vi i utgangspunktet hadde helt andre planer for helgen.