Et koselig opphold på Tau

Mye har blitt forandret siden jeg var her sist. For å komme meg hit, behøver jeg ikke lenger å stige om bord, gå opp de smale trappene med en kø av mennesker både foran og bak meg, åpne den tunge døra og kjenne lukten av drivstoff bli byttet ut med den av pølser og sveler, kjenne bølgene bevege gulvet og bli sittende med blikket vendt mot sjøen eller mot ukebladet som ligger foran meg på bordet. Det hele ville vært over nesten før det rakk å starte, for tettstedet på den andre siden lå jo ikke så langt unna byen som jeg trodde da jeg var barn. Den gang var alt så stort, så voldsomt og avstandene var enorme.

Når jeg tenker over det, husker jeg faktisk ikke om de i det hele tatt solgte sveler og pølser i kiosken, eller om det bare er en umiddelbar assosiasjon som dukker opp i mitt hode, hver gang jeg tenker på ferger.

Fergen går ikke lenger, den har blitt erstattet med en tunnel, verdens lengste undersjøiske tunnel, 292 meter under havoverflaten på det dypeste, en fascinerende og til dels skummel kjøretur inn og ut av mørket. På vei til Tau og en ferieleilighet med nydelig sjøutsikt.

Mine foreldre hadde vært der tidligere, i nøyaktig samme leilighet. De har utforsket mange flotte steder innenfor fylkesgrensene det siste året, for heller ikke de har hatt mulighet til å reise hjem til sine hjemland under pandemien. Den norske naturen og idylliske småsteder har derfor vært en fin, kanskje til og med nødvendig, distraksjon for dem, på samme måte som den franske bygdesjarmen har vært terapeutisk for meg med min toårige hjemlengsel.

Jeg vet ikke hvordan været var da de var her sist, men vi ble i hvert fall møtt med solskinn og varme denne gang, og jeg fikk endelig bruk for olashortsen min, en første dag i shorts (og eneste foreløpig) siden min ankomst i slutten av juli. Himmelen var blå og Mølleparken var på sitt vakreste, med sine friske blomster og grønne gress. En park rik på fugleliv, men også sommerfugler og bier. De store epletrærne bar moden frukt, de fikk meg til å tenke på min mors deilige eplekake, den med smak av søte epler og kanel.

Like ved parken ligger Gamle Tou Mølle, et historisk landemerke fra 1800-tallet. Den er som hentet fra et maleri med sin pittoreske sjarm. Mens vi vandret rundt, ble jeg spurt av mine foreldre, som vet godt at jeg liker å skrive både blogg og manus, om det kunne friste å skrive krim eller en kjærlighetshistorie hvor handlingen er satt til nettopp dette stedet. Jeg vet at de mente det mer eller mindre som en spøk, dessuten skriver jeg hverken krim eller kjærlighetshistorier, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke at det kanskje kunne vært en morsom idé.

Vi sjekket inn i den flotte leiligheten og lot fredagskvelden bli en liten vinkveld med spekemat og norske oster. Fra naboterrassene hørte vi mennesker prate tysk og fransk, jeg turte ikke å hilse på noen av dem. I stedet ble jeg sittende ved bordet, jeg tittet ut vinduet på utsikten mot sjøen og båtene som seilte forbi, feriefølelsen var på topp, sommeridyllen kunne ikke blitt bedre.

Allerede på formiddagen måtte vi sjekke ut og reise hjem igjen, for å gi plass til andre besøkende, kanskje nordmenn på innenlandsreise, kanskje rogalendinger på staycation, eller turister fra andre europeiske land. Jeg skulle gjerne ha blitt værende noen dager ekstra, for å kunne besøke steder som Fister og Hjelmeland. Jeg har fine barndomsminner fra sistnevnte, minner fra hytta til hun som gjennom store deler av barndommen var min beste venninne, før vi flyttet til hver vår kant og vokste opp til å bli fremmede for hverandre. Det er egentlig ganske sørgelig å tenke på at jeg før i tiden sa alt til henne, og nå vet jeg ikke lenger hva jeg skulle sagt om våre stier en dag krysset hverandre igjen et eller annet sted på denne kloden, måtte det være på Hjelmeland, i Stavanger eller et helt annet sted i verden.

Livet er vel litt som vårt lille land med sine mange fjorder, fjell og små øyer. Vakkert, men fullt av utfordringer og til tider ensomt. Jeg hadde det uansett helt fantastisk sammen med min mor og stefar på vår lille tur til idylliske Tau.

På søndag reiser vi nok en gang på tur, overraskelsestur, jeg vet ikke hvor.

Tur til Bryne – Feriens første staycation

Jeg vil aldri glemme første gang jeg hørte uttrykket staycation, og hvor merkelig jeg den gang syntes konseptet var. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan noen kunne glede seg over å sjekke inn på hotell i egen hjemby, naboby eller et annet sted som man lett kan besøke som en liten dagstur. Selv da jeg bodde i Florida, midt i Disney-smørøyet, klarte jeg ikke å skjønne hvorfor så mange av mine venner brukte tusenvis av kroner på å overnatte på luksuriøse resorts like i nærheten av egen bostedsadresse og arbeidsplass, jeg så ikke poenget med å sløse bort store summer når vi uansett hadde tilgang til alle Disney-hotellenes fasiliteter på dagtid.

Men så kom pandemien og endret våre reisevaner, på mange måter til det bedre. Vi er nok flere som har lært å bli mer oppmerksomme på våre omgivelser, på de små detaljene, vi har åpnet øynene for flere av severdighetene som ligger i umiddelbar nærhet, både naturen, spisestedene, de lokale turistattraksjonene, de koselige hotellene, alt som tidligere ble skjøvet til side fordi vi heller ville bruke våre penger og vår fritid på å reise til steder hvor gresset så grønnere ut enn hjemme.

Jeg skal ikke nekte for at jeg savner å reise til destinasjoner i det fjerne, men med en klode som, i tillegg til å være virussyk, både brenner og drukner, er det nok best å begrense seg litt. Fjorårets sommer ble derfor sommeren da jeg dro på ulike staycations i Occitanie, den franske regionen som jeg bor i, mens jeg i år reiser rundt i eget fylke hjemme i Norge (sammen med min mor og stefar).

Norgesferiens første overnatting, en utflukt sammen med min mor, gikk til Bryne, en liten by bare tretti kilometer fra Stavanger. Fra tirsdag til onsdag, bodde vi på Bryne Kro & Hotell, et golfhotell som ligger en kilometer fra den lille sentrumskjernen.

Da vi ankom togstasjonen, gikk vi ikke direkte til hotellet med bagasjen, men tok oss heller en tur innom en kaffebar for å drikke latte og spise bolle, solskinnsbolle under solfylt himmel. En uforventet varme, den gjorde det ubehagelig for meg å sitte ved utebordet iført ullgenseren som jeg trodde ville bli nødvendig, som om ullgenser noensinne har vært nødvendig på en augustdag i Rogaland.

Vi spaserte gjennom Fritz Røed skulpturpark, svaner og ender nøt livet ved Mølledammen, vi så fossefallet som min mors venninne med en spøkefull tone omtalte som Jærens Niagara Falls. Så lenge jeg kan huske har dette alltid vært den fineste utsikten i byen.

Etter innsjekk på golfhotellet, handlet jeg med meg to nye bøker fra en bokhandel i sentrum. Målet er å fylle kofferten med minst fem norskspråklige bøker, forhåpentligvis mer, siden det tross alt er så latterlig dyrt å bestille norske bøker til utenlandsk adresse. Vi tittet også på kjoler og bluser, men jeg eier allerede altfor mye klær og har ikke behov for noe nytt. Jeg ville heller prioritere å bruke penger på bøker, mat, drikke og såkalte staycations.

En ordentlig staycation blir ikke komplett uten en god middag, og vi endte for anledningen opp på Il Tempo, en italiensk restaurant som åpnet for drøyt ett år siden. Pizza med strimlet biffkjøtt, sopp, béarnaisesaus og persille, ikke akkurat typisk italiensk, men likevel utrolig godt. Og uteserveringen var dessuten nydelig med sine blomsterdekorasjoner, ja, det var så fint at jeg nesten glemte at vi befant oss like mellom et stort veikryss og en parkeringsplass.

Et par pizzastykker lå igjen på fatet, vi fikk en pizzaeske av servitøren og tok restene med oss tilbake til hotellet. Over hvert vårt glass Chianti, nøt vi dem på rommet, før vi igjen gikk ned til sentrum, denne gang for å treffe min mors venninne som bor midt i hjertet av byen. Hun som snakket om Jærens Niagara Falls.

Surøl på Mellombels Ølstove, en fin avslutning på en hyggelig dag. Jeg elsker ølbarer som denne, hvor alt jeg behøver å si er navnet på en øl eller beskrive stilen jeg liker, og umiddelbart få noe tilsvarende servert foran meg på bordet. Det høres jo ganske logisk ut, det å få hva man har bedt om, men på en helt alminnelig bar som ikke spesialiserer seg på øl, ville det vært lettere sagt enn gjort å bli forstått når man spør etter noe som ligner en Duchesse de Bourgogne. For eksempel.

Etter behagelig nattesøvn, forsynte vi oss med frokost fra hotellets buffet og ble enige om at kaffen ikke var noe særlig. Formiddagen ledet oss derfor tilbake til samme kafé som forrige ettermiddag, Kanelsnurren, hvor vi slukket kaffetørsten med bedre kaffe enn den fra hotellet. Før vi forlot Bryne, spaserte vi gjennom en annen del av sentrum og smilte bredt da vi fikk øye på gatekunstverket som i fjor ble verdenskjent, The Lovers, av kunstneren Pøbel.