Barndomsminnene fra Obrestad

Timer, dager, uker har gått siden jeg først satte mine ben på norsk jord og omfavnet min familie for første gang på to år. Jeg har i løpet av disse ukene sørget for å ta meg god tid til å besøke venner, jeg har fått et gjensyn med steder som betyr mye for meg, og steder jeg ikke hadde sett siden jeg var et lite barn.

Som barn, dro jeg ofte på fisketur sammen med min far, hver eneste gang dro vi ut på Jæren, ut til Obrestad, til hans søskenbarn med båt.

Jeg husker ikke om jeg egentlig hadde noen spesielle meninger for eller mot å dra på båttur med fiskestang og garn som åtte-tiåring, om jeg syntes aktiviteten i seg selv var spennende eller om det bare var det å være sammen med pappa som betydde noe. Alle utflukter sammen med min far ble husket som noe eventyrlig, nesten magisk, sannsynligvis fordi de var så sjeldne. For jeg husker ikke lenger hvordan båten så ut, og i minnet var både den og havna tre ganger større enn i det virkelige liv. Det samme gjelder stranden som ligger bare et lite steinkast unna båthavna, jeg husker den som flere kilometer lang, fin, men stappfull av stinkende alger, en lukt jeg aldri har klart å glemme.

Algene må være grunnen til at vi alltid lot båten føre oss langt, langt ut til det åpne blå. Det vil si, om ikke også dette er en karikert utgave av et minne fra barndommen. Det er godt mulig det ikke var langt unna i det hele tatt, men jeg opplevde det i hvert fall som langt. Fiskene vi fikk på kroken var nok heller ikke så store, eller så mange, som i min fantasi, og fiskegarnet kan umulig ha vært så svært som jeg trodde det var. Jeg har aldri tenkt over disse barndomsminnene som noe overdrevent, noe som beveger seg et eller annet sted mellom fiksjon og virkelighet, en verden sett gjennom et filter hvor alle farger er forsterket, en verden hvor en liten båt blir til et enormt skip og havet er fullt av hai og hval og redningsvesten er så solid at jeg nesten blir udødelig om jeg faller over bord.

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle finne veien tilbake til båthavna på Obrestad, men forrige søndag stod jeg der sammen med min mor og stefar. De hadde leid et feriehus for en natt, en overraskelse som skulle lede meg tilbake til mine barndomsminner, vise meg hvordan alt egentlig ser ut, gjennom en voksens øyne.

Huset var koselig. Moderne og samtidig gammeldags på den sjarmerende måten, med fin beliggenhet ikke langt unna sjøen, men likevel langt nok for å slippe lukten av råtne alger. En lukt som var nøyaktig som jeg hadde husket den.

Vi spiste pizza og drakk rødvin, før vi tok oss en liten spasertur til Obrestad Fyr, selveste turistattraksjonen i området, og derfra fulgte vi en sti som ledet tilbake til stranden, til båthavna, og til huset som stod på toppen av berget og tittet ned på den voksne, alvorlige utgaven av jenta som en gang hadde gledet seg til de søndagene hvor sjølukt og tålmodige timer med fiskestang var det beste som fantes, selve meningen med livet.

Som voksen elsker jeg fortsatt lyden av bølgeskvulp og synet av spente mennesker på fisketur. Jeg liker fortsatt å se på båter, store og små, både de som står stille i havna, og de som er på vei ut eller inn, med eller uten fisk. Mine hender har ikke rørt en fiskestang på flere år, og det bryr meg ikke så mye, for det fineste med dette korte oppholdet på Obrestad, var nemlig det å få være sammen med min mamma og min kjære stefar på et sted hvor vi tre ikke har vært sammen før. Vi drakk italiensk rødvin, spiste pizza, og jeg slo dem begge i Ludo.

Et koselig opphold på Tau

Mye har blitt forandret siden jeg var her sist. For å komme meg hit, behøver jeg ikke lenger å stige om bord, gå opp de smale trappene med en kø av mennesker både foran og bak meg, åpne den tunge døra og kjenne lukten av drivstoff bli byttet ut med den av pølser og sveler, kjenne bølgene bevege gulvet og bli sittende med blikket vendt mot sjøen eller mot ukebladet som ligger foran meg på bordet. Det hele ville vært over nesten før det rakk å starte, for tettstedet på den andre siden lå jo ikke så langt unna byen som jeg trodde da jeg var barn. Den gang var alt så stort, så voldsomt og avstandene var enorme.

Når jeg tenker over det, husker jeg faktisk ikke om de i det hele tatt solgte sveler og pølser i kiosken, eller om det bare er en umiddelbar assosiasjon som dukker opp i mitt hode, hver gang jeg tenker på ferger.

Fergen går ikke lenger, den har blitt erstattet med en tunnel, verdens lengste undersjøiske tunnel, 292 meter under havoverflaten på det dypeste, en fascinerende og til dels skummel kjøretur inn og ut av mørket. På vei til Tau og en ferieleilighet med nydelig sjøutsikt.

Mine foreldre hadde vært der tidligere, i nøyaktig samme leilighet. De har utforsket mange flotte steder innenfor fylkesgrensene det siste året, for heller ikke de har hatt mulighet til å reise hjem til sine hjemland under pandemien. Den norske naturen og idylliske småsteder har derfor vært en fin, kanskje til og med nødvendig, distraksjon for dem, på samme måte som den franske bygdesjarmen har vært terapeutisk for meg med min toårige hjemlengsel.

Jeg vet ikke hvordan været var da de var her sist, men vi ble i hvert fall møtt med solskinn og varme denne gang, og jeg fikk endelig bruk for olashortsen min, en første dag i shorts (og eneste foreløpig) siden min ankomst i slutten av juli. Himmelen var blå og Mølleparken var på sitt vakreste, med sine friske blomster og grønne gress. En park rik på fugleliv, men også sommerfugler og bier. De store epletrærne bar moden frukt, de fikk meg til å tenke på min mors deilige eplekake, den med smak av søte epler og kanel.

Like ved parken ligger Gamle Tou Mølle, et historisk landemerke fra 1800-tallet. Den er som hentet fra et maleri med sin pittoreske sjarm. Mens vi vandret rundt, ble jeg spurt av mine foreldre, som vet godt at jeg liker å skrive både blogg og manus, om det kunne friste å skrive krim eller en kjærlighetshistorie hvor handlingen er satt til nettopp dette stedet. Jeg vet at de mente det mer eller mindre som en spøk, dessuten skriver jeg hverken krim eller kjærlighetshistorier, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke at det kanskje kunne vært en morsom idé.

Vi sjekket inn i den flotte leiligheten og lot fredagskvelden bli en liten vinkveld med spekemat og norske oster. Fra naboterrassene hørte vi mennesker prate tysk og fransk, jeg turte ikke å hilse på noen av dem. I stedet ble jeg sittende ved bordet, jeg tittet ut vinduet på utsikten mot sjøen og båtene som seilte forbi, feriefølelsen var på topp, sommeridyllen kunne ikke blitt bedre.

Allerede på formiddagen måtte vi sjekke ut og reise hjem igjen, for å gi plass til andre besøkende, kanskje nordmenn på innenlandsreise, kanskje rogalendinger på staycation, eller turister fra andre europeiske land. Jeg skulle gjerne ha blitt værende noen dager ekstra, for å kunne besøke steder som Fister og Hjelmeland. Jeg har fine barndomsminner fra sistnevnte, minner fra hytta til hun som gjennom store deler av barndommen var min beste venninne, før vi flyttet til hver vår kant og vokste opp til å bli fremmede for hverandre. Det er egentlig ganske sørgelig å tenke på at jeg før i tiden sa alt til henne, og nå vet jeg ikke lenger hva jeg skulle sagt om våre stier en dag krysset hverandre igjen et eller annet sted på denne kloden, måtte det være på Hjelmeland, i Stavanger eller et helt annet sted i verden.

Livet er vel litt som vårt lille land med sine mange fjorder, fjell og små øyer. Vakkert, men fullt av utfordringer og til tider ensomt. Jeg hadde det uansett helt fantastisk sammen med min mor og stefar på vår lille tur til idylliske Tau.

På søndag reiser vi nok en gang på tur, overraskelsestur, jeg vet ikke hvor.

Tur til Bryne – Feriens første staycation

Jeg vil aldri glemme første gang jeg hørte uttrykket staycation, og hvor merkelig jeg den gang syntes konseptet var. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan noen kunne glede seg over å sjekke inn på hotell i egen hjemby, naboby eller et annet sted som man lett kan besøke som en liten dagstur. Selv da jeg bodde i Florida, midt i Disney-smørøyet, klarte jeg ikke å skjønne hvorfor så mange av mine venner brukte tusenvis av kroner på å overnatte på luksuriøse resorts like i nærheten av egen bostedsadresse og arbeidsplass, jeg så ikke poenget med å sløse bort store summer når vi uansett hadde tilgang til alle Disney-hotellenes fasiliteter på dagtid.

Men så kom pandemien og endret våre reisevaner, på mange måter til det bedre. Vi er nok flere som har lært å bli mer oppmerksomme på våre omgivelser, på de små detaljene, vi har åpnet øynene for flere av severdighetene som ligger i umiddelbar nærhet, både naturen, spisestedene, de lokale turistattraksjonene, de koselige hotellene, alt som tidligere ble skjøvet til side fordi vi heller ville bruke våre penger og vår fritid på å reise til steder hvor gresset så grønnere ut enn hjemme.

Jeg skal ikke nekte for at jeg savner å reise til destinasjoner i det fjerne, men med en klode som, i tillegg til å være virussyk, både brenner og drukner, er det nok best å begrense seg litt. Fjorårets sommer ble derfor sommeren da jeg dro på ulike staycations i Occitanie, den franske regionen som jeg bor i, mens jeg i år reiser rundt i eget fylke hjemme i Norge (sammen med min mor og stefar).

Norgesferiens første overnatting, en utflukt sammen med min mor, gikk til Bryne, en liten by bare tretti kilometer fra Stavanger. Fra tirsdag til onsdag, bodde vi på Bryne Kro & Hotell, et golfhotell som ligger en kilometer fra den lille sentrumskjernen.

Da vi ankom togstasjonen, gikk vi ikke direkte til hotellet med bagasjen, men tok oss heller en tur innom en kaffebar for å drikke latte og spise bolle, solskinnsbolle under solfylt himmel. En uforventet varme, den gjorde det ubehagelig for meg å sitte ved utebordet iført ullgenseren som jeg trodde ville bli nødvendig, som om ullgenser noensinne har vært nødvendig på en augustdag i Rogaland.

Vi spaserte gjennom Fritz Røed skulpturpark, svaner og ender nøt livet ved Mølledammen, vi så fossefallet som min mors venninne med en spøkefull tone omtalte som Jærens Niagara Falls. Så lenge jeg kan huske har dette alltid vært den fineste utsikten i byen.

Etter innsjekk på golfhotellet, handlet jeg med meg to nye bøker fra en bokhandel i sentrum. Målet er å fylle kofferten med minst fem norskspråklige bøker, forhåpentligvis mer, siden det tross alt er så latterlig dyrt å bestille norske bøker til utenlandsk adresse. Vi tittet også på kjoler og bluser, men jeg eier allerede altfor mye klær og har ikke behov for noe nytt. Jeg ville heller prioritere å bruke penger på bøker, mat, drikke og såkalte staycations.

En ordentlig staycation blir ikke komplett uten en god middag, og vi endte for anledningen opp på Il Tempo, en italiensk restaurant som åpnet for drøyt ett år siden. Pizza med strimlet biffkjøtt, sopp, béarnaisesaus og persille, ikke akkurat typisk italiensk, men likevel utrolig godt. Og uteserveringen var dessuten nydelig med sine blomsterdekorasjoner, ja, det var så fint at jeg nesten glemte at vi befant oss like mellom et stort veikryss og en parkeringsplass.

Et par pizzastykker lå igjen på fatet, vi fikk en pizzaeske av servitøren og tok restene med oss tilbake til hotellet. Over hvert vårt glass Chianti, nøt vi dem på rommet, før vi igjen gikk ned til sentrum, denne gang for å treffe min mors venninne som bor midt i hjertet av byen. Hun som snakket om Jærens Niagara Falls.

Surøl på Mellombels Ølstove, en fin avslutning på en hyggelig dag. Jeg elsker ølbarer som denne, hvor alt jeg behøver å si er navnet på en øl eller beskrive stilen jeg liker, og umiddelbart få noe tilsvarende servert foran meg på bordet. Det høres jo ganske logisk ut, det å få hva man har bedt om, men på en helt alminnelig bar som ikke spesialiserer seg på øl, ville det vært lettere sagt enn gjort å bli forstått når man spør etter noe som ligner en Duchesse de Bourgogne. For eksempel.

Etter behagelig nattesøvn, forsynte vi oss med frokost fra hotellets buffet og ble enige om at kaffen ikke var noe særlig. Formiddagen ledet oss derfor tilbake til samme kafé som forrige ettermiddag, Kanelsnurren, hvor vi slukket kaffetørsten med bedre kaffe enn den fra hotellet. Før vi forlot Bryne, spaserte vi gjennom en annen del av sentrum og smilte bredt da vi fikk øye på gatekunstverket som i fjor ble verdenskjent, The Lovers, av kunstneren Pøbel.

Bokbytte på Bersagel og idyllisk natur

Jeg hentet frem sju bøker som jeg ikke lenger hadde lyst til å beholde. Ei av dem har jeg allerede liggende på hylla i Toulouse, jeg må ha glemt at jeg kjøpte den lenge før jeg flyttet fra Norge til USA og fra USA til Frankrike. Resten kommer fra en tid hvor jeg var en annen person med andre interesser, en annen versjon av meg selv. Bøkene fra den tiden har jeg ikke lyst til å ta vare på, jeg vil erstatte dem med noe annet, noe som kler meg bedre. Jeg pakket bøkene ned i en plastpose, mens jeg satt på gulvet i mine foreldres kjellerstue, et rom som ligner mer på et bibliotek enn ei stue, med sine mange bokhyller som alle er stappfulle. En bokorms store drøm, min store drøm.

Med en pose full av bøker, skulle vi kjøre til Bersagel, et bittelite sted på utkanten av Sandnes. Jeg ble fortalt at vi skulle dit for å plassere bøkene på ei hylle, slik at hyttefolk og fastboende ville få muligheten til å ta dem med seg hjem. Vi ville samtidig kunne bytte til oss et par pocketbøker eller en krimroman, hva enn vi ville få glede av å lese fra den åpne hylla der ute i det grønne landskapet.

Men da vi ankom Bersagel og stablet bøkene på hylla i det sjarmerende skuret hvor bokbyttet finner sted, fant jeg absolutt ingenting som så interessant ut. Men kjøreturen var fin, med en nydelig utsikt over vestnorsk sommer, mot båter på fjorden og hytter ved vannkanten, mot skog i det nære og fjellandskap i det fjerne. Jeg så mennesker sitte på sine terrasser eller i hager, jeg undret hvordan det må føles å ha ei egen hytte, et idyllisk tilfluktssted som man kan rømme til når bylivet blir for voldsomt. Ei hytte hvor man kan feire jul og vende tilbake noen måneder senere med påskekrim og sjokoladeegg, før man inviterer gjester på sommerbesøk og grillfest. Hadde ikke utgiftene og forpliktelsene vært så mange, skulle jeg gjerne hatt ei hytte et eller annet sted, men slik livssituasjonen er i dag, er det nok enklest å nøye seg med Airbnb og den slags, inntil videre.

Vi kjørte videre gjennom Ims og havnet til slutt i Hommersåk, hvor vi tok en kaffe på det lille senteret som ligger ved båthavna. Etter å ha hygget oss med kaffe og bolle, spaserte vi bort til den lille fossen ved havna, vi tittet på båter og nøt den friske sjølufta mens sola kysset oss forsiktig i ansiktet. Idyll behøver ikke å koste mye, det trenger ikke å koste noe i det hele tatt, så lenge man er i godt selskap og får gleden av å kose seg ute mens sola skinner, eller inne under et pledd mens man lytter til dråpene som treffer vinduet på en overskyet regnværsdag.

Min første uke med norgesbesøk er allerede over, og tre uker gjenstår før jeg reiser tilbake til Frankrike. Jeg har allerede rukket både vennebesøk og familiebesøk, og ser nå frem til ulike overnattinger i både nærområdet og lenger sør i landet. Jeg kan ikke si så mye om hvor, ikke enda, mye av det som familien min har planlagt er nemlig en overraskelse. De sier jeg kommer til å bli utrolig glad, og jeg velger å la være å gjette meg frem til hva og hvor vi skal. Jeg liker overraskelser, jeg synes det er smigrende at noen tar seg tid til å tenke på meg, tenke på hva jeg liker, hva som vil gjøre meg lykkelig, for å deretter planlegge en aktivitet for å glede nettopp meg.

Jeg vet ikke mye om hva som skjer fremover, men jeg krysser fingrene for at sommertemperaturen stiger et par hakk, slik at jeg i hvert fall kan gå i kjoler og shorts igjen.