Auray og alt som minner om hjemme

Solskinnet som møtte oss da vi sjekket inn på fyrtårnet, hadde allerede neste morgen meldt sitt fravær. En overskyet himmel full av skumle grå skyer blåste sine tunge vindpust. Glem ikke at dere fortsatt er i Bretagne, sa vinden, glem ikke at klimaet her er det samme som i ditt elskede Stavanger, pustet den i mitt øre. Jeg sukket tungt der jeg knyttet skjerfet godt rundt halsen og festet det bustete håret i en strikk.

De hvite buksene hadde fortsatt ikke rukket å tørke ordentlig etter jeg vasket dem i Concarneau og hang dem til tørk, før jeg i all hast måtte pakke alt sammen ned i kofferten og reise videre til fyret i Ploemeur. Ubehagelig, var følelsen av fuktige jeans mot naken hud. Men jeg hadde ikke noe valg, for gårsdagens mørkeblå olabukser hadde jeg nemlig klart å revne etter et dobesøk på kvelden, da jeg med et altfor hardhendt rykk dro buksene oppover hoftene og hørte dem revne over rumpa.

“Du er så stille, går det bra med deg?” spurte en bekymret Julien der han satt bak rattet. Vi hadde forlatt Ploemeur og var nå på vei mot Vannes, byen hvor vi skulle overnatte de neste tre døgnene, frem til fødselsdagen min den tjuetredje mai, en bursdag vi skulle feire med middag og massasje på spahotell i Sables-d’Olonne.

Jeg tittet ut vinduet på de mange skyene som dekket himmelen. De ble etter hvert både tettere og lysere, til de til slutt var hvite som bomullsdotter, en hel himmel full av bomull.

“Om jeg endelig får kommet meg til Stavanger i sommer, håper jeg værgudene vil gi meg noe bedre enn regnvær og grå himmel” mumlet jeg, og ble umiddelbart korrigert. “Du SKAL komme deg hjem til familien din.”

Om jeg så må skyte femti doser Pfizer inn i armen og sitte tjue dager isolert på koronahotell, mener Julien det vil være verdt det. For nå har jeg ikke sett familien på snart to år, og jeg visner stadig mer for hver dag som går. Vi kjørte østover langs kysten, vi skulle ta oss en liten tur innom halvøya Quiberon for å lufte oss, og jeg tittet ut bilruta mens jeg så for meg Stavanger der ute i det grå landskapet. Stavanger hver gang jeg hørte vinden, havet, måkene, byen min lå og kallet på meg som et ekko, selv om jeg befant meg flere tusen kilometer unna, i et land hvor det snakkes et språk som kun har skarringen til felles med dialekten der hjemme.

Vinden blåste kraftig i Quiberon, så voldsomt at selv måkene hadde vanskelig for å fly. Spaserturen vår ble derfor kort, men vi rakk uansett å se det flotte privateide slottet Château Turpault før vi forlot halvøya til fordel for den lille byen Auray, et siste stoppested før tiden var inne for innsjekk i Vannes.

Auray, en liten perle oppkalt etter elva som renner gjennom byen, en by som hverken han eller jeg hadde kjennskap til fra før. Vi visste dermed heller ikke hva vi skulle forvente før vi nå selv ble kjent med det som skulle vise seg å være en svært sjarmerende by med brosteinbelagte gater og halvtømrede hus fra 15. og 1600-tallet.

Hånd i hånd, vandret vi gjennom byens gater og tittet i butikkvinduer, både på klær og lokale suvenirer. Vi passerte flere fine utekaféer hvor lokalbeboere og besøkende satt og spiste lunsj eller drakk kaffe. Regnet hadde så vidt begynt å dryppe da vi først krysset broen som ledet til byens lille sentrum på motsatt side av elva. Bittesmå dråper, en forsiktig advarsel før det blåste opp til storm.

Med paraplyen min over oss, løp vi til bilen for å søke ly. Vi tolket regnværet som et tegn på at det nå var på tide å kjøre de nitten kilometerne videre til Vannes.

Romantisk natt på fyr med nydelig Panoramautsikt

Fra å nyte et lunsjmåltid i Pont-Aven og handle østers fra en oppdretter i Riec-sur-Bélon, dro vi videre til Ploemeur og en Airbnb jeg hadde sett frem til å bli kjent med.

Tårnet hvor vi skulle tilbringe natten heter La Tour du Génie og er hele tjuefem meter høyt. Nettportalen Airbnb er en gullgruve når det gjelder uvanlige, romantiske, kreative og, ja, morsomme overnattingssteder. Jeg må jo selvsagt innrømme at jeg har skrevet en lang, ekstremt lang, ønskeliste bestående av alt mulig rart som å tilbringe en natt i ei grotte, i ei tretopphytte, vindmølle og hobbithule (alle disse eksemplene finnes her i Frankrike). I februar sov og badet vi i en gammel vinkjeller, og nå skulle vi altså overnatte på et fyr.

Vi så frem til å tilbringe kvelden i toppetasjen, han med et fat fullt av flatøsters på bordet, jeg med oliven og marinerte champignoner. Ei flaske hvitvin skulle åpnes for anledningen, og vi skulle spise småkaker til dessert.

Sent på ettermiddagen ankom vi dette fyrtårnet i den lille havnebyen Ploemeur. Julien insisterte på å bære bagasjen opp de mange trappetrinnene på egenhånd, trapper så smale at jeg kunne høre koffertene skrape mot veggen mens han beveget seg oppover i etasjene.

Fra det lille inngangspartiet hvor vi etterlot våre jakker og sko, ledet neste etasje til kjøkkenkrok og et mikroskopisk bad. Et lite spisebord for to og fjernsyn i etasjen over, ei dobbeltseng i neste etasje og til slutt, på toppen av tårnet, rommet som alene var verdt overnattingens pris. En sofa og et tilhørende lite bord stod plassert midt på gulvet, omringet av enorme vinduer og en nydelig panoramautsikt mot Ploemeur og Atlanterhavet. I det fjerne kunne vi også skimte øya Groix, ei øy kjent for sine røde sandstrender.

Før vi dekket på bordet og lente oss tilbake for å nyte utsikten som vi var kommet for å se, tok vi oss en liten tur ned til det lille sentrumsområdet for å kose oss med en liten utepils ved vannkanten og fortsette vår lille feiring av gjenåpningen av uteserveringene, en feiring som uansett ikke kunne vare lenger enn til portforbudets time, klokka ni.

Hvert eneste utested var stappfullt av sultne og tørste mennesker som de siste sju månedene hadde lengtet etter å komme seg ut av sine hjem for å bestille enten et måltid eller et glass sammen med sine nære. Et siste bord var ledig på en utekafé med fin utsikt mot stranden. Vi slang fra oss våre jakker og han spurte meg hva jeg hadde lyst på, hvor jeg da sa at det fristet med en såkalt Monaco.

Vi skålte og pratet, jeg husker ikke om hva, men vi lo og hadde det bedre enn på lenge. Fra en nærbutikk kjøpte vi deretter pålegg til morgendagens frokost, før vi feiret kveldstimene på toppen av tårnet, han med sine østers og jeg med sorte oliven og sopp i tomatmarinade.

Etter å ha kunnet glede oss over en avslappende kveld med utsikt mot det nattebelyste landskapet som lå foran oss, våknet vi til en aktiv start på de sene morgentimene. Både Julien og jeg løp opp og ned trappene for å dekke på til frokost i den ene etasjen og lage kaffe og riste brød i den neste. Vi rakk ikke mer enn en kjapp frokost før utsjekk, vi rakk knapt nok å drikke opp kaffen. Stressnivået var på høygir der vi ryddet og pakket og klatret opp og ned mellom etasjene.

Vi fikk et kort men spennende opphold i Ploemeur, og var etter mye stress og mange trappetrinn, klare for å reise sekstifire kilometer østover til byen Vannes, en nydelig by som jeg gleder meg til å fortelle alt om i neste oppdatering.

Årets første uteservering i nydelige Pont-Aven

Å forlate Concarneau var faktisk helt greit, etter å ha sovet tre netter i en knirkende seng og dusjet i en dusj som ikke fungerte helt som den skulle. Datoen var nittende mai, den store gjenåpningen av byens uteserveringer, og jeg hadde forsøkt både via telefon og epost å reservere bord på en restaurant like utenfor byens sentrum, en fiskerestaurant som mine svigerforeldre mente vi absolutt måtte besøke om muligheten var der. Denne anbefalingen var bygget på ren nostalgi. De hadde nemlig hygget seg med vin og et nydelig måltid på nettopp denne restauranten i år 2002, lenge før jeg i det hele tatt var myndig.

Restauranten lever fortsatt, men etter å ha lagt igjen både beskjed på telefonsvareren og aldri fått svar på mailen jeg sendte, ga jeg til slutt opp på å gå i fotsporene til svigers, og krysset heller fingrene for at vi ville få bord et annet sted.

Med tomme magesekker og håpefulle smaksløker dro vi videre til landsbyen Pont-Aven for å gjøre det turister gjør best, fotografere landskap, arkitektur og til slutt, matrettene vi fikk servert da vi til vår store glede fikk bord på en uteservering.

Spisestedet het Le Café Noir, og vil for evig bli husket som stedet hvor Julien fikk sin første utepils på over et halvt år, og jeg min første cider. Vi bestilte begge gnocchi med ristet bokhvete og bacon i Guinness-saus til forrett, før han deretter fikk servert en deilig porsjon ramen mens jeg nøt en fiskegrateng (brandade de morue) med fennikel til hovedrett.

Ingen av oss hadde plass til dessert, noe som kanskje var like greit ettersom vi senere skulle sjekke inn og overnatte i et fyrtårn hvor vi fra tidlig kveld til de sene morgentimene ville klatre opp og ned de mange trappetrinnene mellom tårnets små rom. Tanken på å være stappmett og i full trappeaktivitet hørtes rett og slett ut som et grusomt luksusproblem akkurat der og da.

Etter vår velsmakende lunsj ute i sola, tok vi oss en spasertur gjennom landsbyen, fra den ene siden av L’Aven-elven til den andre, med en svipptur innom et biscuiterie hvor vi handlet vaniljekjeks og karameller, søte suvenirer som vi senere ville ta med oss hjem til Toulouse for å dele med våre venner.

I løpet av både spaserturen og kjekshandelen, hadde jeg rukket å få fire ubesvarte anrop på mobiltelefonen, alle fra samme nummer. Jeg lyttet til de to nye beskjedene som vedkommende hadde lagt igjen på mobilsvar, og kunne knapt tro det jeg hørte. Et tungt sukk var det første jeg klarte å få frem, før jeg fortalte Julien hvem som desperat hadde forsøkt å få tak i meg.

Restauranten i Concarneau, den jeg i flere dager hadde prøvd å kontakte, de som aldri tok telefonen da jeg ringte dem, de som aldri besvarte mine beskjeder, de hadde nå våknet til live. Og de lurte på hvor i huleste det hadde blitt av meg.

Jeg lot være å ringe dem opp igjen, selv om jeg kanskje burde ha gjort det. Vi dro i stedet videre til Riec-sur-Bélon, et tettsted ved elven Bélon, kjent for oppdrett av flatøsters, en delikatesse som Julien har gått fra å hate til å elske i løpet av ett år. Selv tåler jeg ikke skalldyr, og ble derfor stående på sidelinjen og se på at han handlet, vel vitende at jeg senere ville sitte og glo på både åpning av skjell og slurping av innholdet.

“Er det sant at østers er et afrodisiakum?” spurte jeg dumt, mens vi trasket mot bilen, mitt blikk rettet mot plastposen som han bar i hånda, posen full av sjøluktende østers. En sjølukt som snart skulle fylle bilen. Han flirte, men rister likevel på hodet.

“Jeg merker ingen forskjell, gjør du?”

Etter vårt lille ærend i Bélon, etter å ha studert de ulike båtene i havna og latt nysgjerrigheten føre våre blikk til østersbassengene, satte vi oss i bilen og lot GPSen lede oss videre direkte til tårnet i Ploemeur, til vår romantiske aften i en Airbnb litt utenom det vanlige.

Venninnebesøk og Lokale Tradisjoner

Mandag morgen, vi droppet frokost og nøyet oss med hver vår kopp kaffe og ei flaske vann på deling. Bare to timer senere skulle vi spise lunsj hjemme hos min venninne Laurène, sammen med hennes to søstre og mor. Vi hadde ikke sett hverandre siden rådhusbryllupet i september og de følgende dagene, da jeg i stedet for å dra på bryllupsreise tilbrakte tid sammen med henne, mens Julien dro på ferie til den franske sørlandskysten sammen med sine foreldre. En merkelig tid hvor alt ble snudd på hodet, en tid som fortsatt ikke er over.

Aldri har jeg følt meg så ensom som det siste året, med familie og venner og egen kultur langt, langt på avstand. Det var derfor ikke bare fint, men høyst nødvendig å benytte den ene anledningen til å kunne besøke min nærmeste her i Frankrike, den eneste her i landet som kjente meg lenge før jeg flyttet hit, lenge før jeg lærte meg språket og fikk meg fransk bostedsadresse og lokalt mobilnummer. Den eneste her i landet som kjente meg før jeg ble kjæresten til Julien og alle mine venner plutselig ble våre og venninnekvelder ble erstattet med dobbeldates.

En kjøretur på en time og seksten minutter ledet oss fra Airbnb-leiligheten i Concarneau til hennes barndomshjem i Le Folgoët, et midlertidig hjem frem til landets økonomi tar seg opp og bedrifter begynner å rekruttere igjen etter flere perioder med permitteringer og nedstenginger.

Vi kunne ikke bedt om en bedre kulturopplevelse for besøkende i Bretagne enn den vi fikk da vi satte oss tilbords sammen med moren og søstrene i det store murhuset i den lille landsbyen nord for byen Brest. Lillesøster laget crêpes, mor serverte oss cider i tradisjonelle krus, til dessert fikk vi servert den lokale spesialiteten far breton.

Jeg fikk endelig bli kjent med min venninnes hund, en overraskende rolig chihuahua som heter Thalia. Helt siden jeg var et lite barn har jeg elsket hunder, alle hunderaser, og drømt om den dagen jeg endelig vil kunne adoptere en egen følgesvenn som vil klatre opp i fanget mitt og slikke meg på nesetippen, akkurat som lille Thalia gjorde da vi var på besøk.

Etter et hyggelig måltid og fine diskusjoner, dro Julien og jeg ut på en liten biltur sammen med Laurène, for å få med oss noen av de beste severdighetene i nærområdet. Vårt første stoppested ble et lite sted som heter Lilia, verdt et lite besøk for å se det historiske fyrtårnet på øya
‘île Vierge, verdens høyeste tradisjonelle fyrtårn med sine 82 meter, et tårn bygget i 1845.

I tillegg til landemerket ute på jomfruøya, fikk jeg øye på en uforventet overraskelse i den våte sanden som grunnet den lave vannstanden var synlig. Flere båter stod stødig i sanden, langt unna Atlanterhavsbølgene.

Gratulerer med dagen, 17 mai. Hadde det ikke vært for de mange bildene av bunader og norske flagg på sosiale medier, ville jeg ha glemt at alle der hjemme feiret nasjonaldagen nettopp denne mandagen. Selv har jeg ikke vært i Norge i anledning 17. Mai siden 2013, noe jeg synes er vanvittig trist.

Det var derfor gledelig å se denne lille beskjeden skrevet på norsk i fransk sand. Jeg tok meg like greit tid til å besvare gratulasjonen med et lite “takk, det samme” og “Heia Norge” og ble møtt med et smil av en forbipasserende turgåer.

Vi dro videre til Plage du Vougot, en nydelig sandstrand, kritthvit som på en urørt eksotisk øy, før vi avsluttet bilturen med en tur innom Meneham, en gammel, men nylig restaurert landsby full av sjarmerende små steinhus med tykke stråtak.

Gjerne skulle jeg ha tilbrakt hele resten av kvelden sammen med min venninne, hadde det ikke vært for portforbudet klokka sju og reiseveien på en og en halv time. Jeg takket henne for måltidet og for en trivelig ettermiddag, før vi ga hverandre en god klem og krysset fingrene for at vi vil kunne se hverandre igjen i sommer.

En uke gjenstår av bilferien, og jeg legger som vanlig ut oppdateringer hver eneste dag på Instagram. Følg meg gjerne (@kristine.in.france)

Plage du Vougot
Meneham

Første natt i Concarneau

Midt i hjertet av byens sentrum, i en fredelig sidegate, ligger Airbnb-leiligheten hvor vi de neste dagene vil spise og sove og se på fjernsyn og prate løst og fast over et glass vin eller en kaffe, alt det hverdagslige vi gjør mellom enhver utflukt, oppdagelsesferd, alt som gjør en ferie til en ferie etter min smak.

Å reise innenlands med bil på kryss og tvers av dette hexagonet som jeg bor i, er utvilsomt den beste måten å bli ordentlig kjent med de ulike delene av landet, deres matkultur, deres arkitektur, alt som skiller dem fra resten av Frankrike. Det som er gøy med Bretagne er at de ikke bare har en ganske spennende dessertkultur med mye salt karamell og ulike kakeoppskrifter med store mengder smør, men de har også, som Occitanie hvor jeg bor, sitt eget språk. Alle stedsnavn i regionen står skrevet på både fransk og breton.

Fra et épicerie i leilighetens nabogate handlet vi lokale oster som begge inneholder bokhvete, en ingrediens som brukes flittig i Bretagne, blant annet i de deilige salte pannekakene som regionen er så kjent for. Vi kjøpte også lokalbrygget øl fra samme delikatessebutikk, stout med smak av sjokolade og kirsebær, dessert på ølboks.

Den truende grå himmelen overtalte meg til å løpe tilbake til leiligheten for å skifte jakke og ikle meg regntøy, noe som skulle vise seg å være forgjeves, for de regntunge skyene forsvant etter hvert som ettermiddagen sneglet seg mot kveldstid.

Under solfylt himmel trasket jeg altså rundt i regnjakke, i en by som ligner litt på vår forrige destinasjon. Som Guérande, ligger også sentrum av Concarneau beskyttet på innsiden av høye murvegger fra middelalderen.

Julien og jeg bestilte oss hver vår salte crêpe, eller galette som flere også kaller det, fra en liten kiosk i gamlebyen og satte oss på en benk for å nyte vårt lille mellommåltid. Crêpe med skinke og ost, og store mengder smør, servert etter fransk tradisjon sammen med ei flaske cider.

Smaken av smeltet ost og skinke med oregano er så enkel, men likevel så vanvittig god at jeg lett kunne spist tre eller fire crêpes, for å deretter legge meg på den samme benken og sove meg gjennom fordøyelsen. Sannsynligvis ville jeg ha våknet av regnværet som før eller siden ville dusjet byen.

Etter å ha sittet en stund med hver vår crêpe i hånda, slikket vi fingrene rene for smør (ikke spesielt hygienisk i disse koronatider) og tok beina fatt for å spasere langs bymurene, både på innsiden og utsiden, vi ville se alt sammen, for hva annet hadde vi egentlig å ta oss til når det meste fortsatt holdes stengt?

Vi trasket rundt og tittet på båter og måker og døde alger, vi speidet ut mot uendeligheten i det fjerne og jeg fortalte ham for hundrede gang om hvor mye stanken av døde alger minner meg om de mange fisketurene min far pleide å ta meg med på da jeg var barn. Da jeg påstod at jeg ikke likte å spise fisk, men favorittretten min var det faren min valgte å kalle “havkjøttkaker” (som i realiteten var fiskekaker av sei).

Før vi spaserte tilbake til leiligheten for å koke pasta med pestosaus, tryglet jeg Julien om en selfie av oss to med festningsvollen i bakgrunnen. Han hadde ikke lyst, og klaget over at skjegget ser rart ut, at barten ligner på den til Pringles-logoen, men jeg skulle plent ha selfie likevel.

Og hvor vi dro på dagstur neste dag, det vil si i dag, vil jeg fortelle alt om i neste oppdatering.

Som tidligere, minner jeg om at jeg deler mye hver eneste dag fra bilferien på Instagram. Følg meg gjerne: @kristine.in.france

Reisebrev fra Guérande

Guérande, byen kjent for sitt havsalt som både drysses over lekre matretter og blir brukt i kosmetikk, en av mange populære feriedestinasjoner langs den franske vestlandskysten.

Etter en tre timers kjøretur fra Cognac, og en svipptur innom salinene for å se hvor havsaltet utvinnes, ankom vi hotellet Les Remp’Arts like rundt fire. Vi la umiddelbart fra oss bagasjen på hotellrommet for å frigjøre våre hender og utforske byen på innsiden av den flotte Saint-Michel porten, der hvor den historiske sentrumskjernen ligger skjult, på innsiden av middelalderlandsbyens festningsvoll.

Guérande, en by full av sjarmerende smågater hvor nydelige butikkfasader smykker bybildet, en by perfekt for en liten dagstur, eller som i vårt tilfelle, en av bilturens mange overnattingssteder.

Problemet med slike bilferier er at jeg føler jeg aldri får nok tid til å bli ordentlig kjent med de mange stoppestedene som vi besøker underveis. Jeg ville gjerne sett mer av byen Cognac, det samme gjelder Guérande. Allerede i dag dro vi nemlig videre til vår neste destinasjon, hundre-og-sytti kilometer lenger vest, til kystbyen Concarneau hvor vi vil bli værende de neste fire dagene.

Fra en av de mange saltselgerne i Guérande handlet vi havsalt med tørket hvitløk og persille (som jeg gleder meg til å drysse over tykke tomatskiver på sommertid), før vi deretter kjøpte oss flere søte smakebiter fra Maison Georges Larnicol, fristende konfekt og kaker, ikke hvilke som helst men en populær (og svært, svært usunn) spesialitet fra Bretagne, kaken med navnet som er vanskelig å stave, selveste kouign-amann.

Sittende på en benk under grå himmel, nøt vi smaken av kake med klissete karamell, heldigvis hadde jeg ryggsekken full av servietter, slik at vi fikk tørket bort sukker og smør fra fingertuppene.

Jeg hadde lyst til å kjøpe meg ansiktsskrubb med salt fra Guérande, men ble dessverre gjort oppmerksom på at butikkene ikke får lov av myndighetene til å selge annet enn matvarer frem til nittende mai, med andre ord må jeg klare meg uten salt til ansiktet og nøye meg med salt i maten.

Etter hvert som ettermiddagen ble til kveld, handlet vi med oss baguetter, hvitvin og postei av abbor-og chorizo. Et enkelt måltid, som vi nøt på hotellrommet mens vi pratet om våre planer for de kommende dagene og bekymret oss over det dårlige været som var meldt for de neste to ukene.

Jeg burde ha pakket med meg varmere klær, flere bukser, lange sokker og støvletter i stedet for joggesko og sommersokker, tykke gensere i stedet for tynne bluser, heldigvis har jeg i det minste tatt med meg regnjakke og skjerf, plagg jeg vanligvis pleier å pakke bort i månedsskiftet mars/april.

Hotellnatt nummer to var i motsetning til første natt, både bekymringsfri og avslappende. Jeg sov hele åtte timer, som om jeg skulle vært hjemme i egen seng, og våknet uthvilt etter å ha drømt at jeg dro på ferie til Russland av alle steder, midt på vinteren, med bare sommerklær i bagasjen.

Dagens frokost ble servert i hotellets spisesal, en typisk fransk hotellfrokost bestående av kaffe, appelsinjuice, baguetter, syltetøy, brød, croissanter, yoghurt og oppskåret frukt. Lenge ble vi sittende rundt frokostbordet, vi pratet om de mange filmene som vi ønsker å se så snart kinoene åpner sine dører igjen, vi pratet også om teater, jeg savner sårt den fine følelsen av å se et enten rørende eller morsomt teaterstykke, jeg savner å pynte meg for slike anledninger.

Før vi dro videre til neste destinasjon, tok vi oss en siste spasertur gjennom byens sentrum for å få med oss det ukentlige lørdagsmarkedet i Guérande, et enormt marked som fyller hele sentrumskjernen.

Og nei, vi forlot ikke markedet tomhendt, men handlet med oss spekepølse med sprøløk, spekepølse med ost, kyllingpaté med chorizo og svinepaté med hvitløk. Vi pakket ned varene sammen med resten av bagasjen og dro deretter videre i retning Concarneau og den trivelige Airbnb-leiligheten som ventet oss i byens sentrum, en leilighet som skulle vise seg å være langt større enn hva vi hadde forventet, spesielt kjøkkenet!

Jeg ser frem til å dele mer om Concarneau i neste innlegg. Som nevnt tidligere, deler jeg hver dag små oppdateringer på Instagram og vil fortsette med det helt til ferien kommer til sin ende. Følg meg gjerne: @kristine.in.france

Omvisning på Destilleri og saltbyen Guérande

Feriens første hotellovernatting, en natt i byen Cognac, ble langt ifra så behagelig som jeg hadde trodd den skulle bli da jeg først la hodet på den myke puta og rullet dyna rundt kroppen til jeg ble liggende som en burrito på dobbeltsengens madrass.

Hodet mitt var nemlig stappfullt av tanker og bekymringer, tanker som hindret meg fra å sove. Jeg fryktet innbrudd i bilen, at noen skulle finne på å stjele datamaskinen min og, av alle ting, piknikkurven som lå i baksetet. I tillegg var jeg livredd for at jeg skulle ende opp med å forsove meg til vår neste avtale klokka ti, til omvisningen på konjakkhuset Raison Personnelle.

Men jeg forsov meg ikke. Vi rakk både å dusje, kle oss og hente frokost fra buffeten for å deretter bære den til rommet og spise i et avslappet tempo før vi sjekket ut fra Ibis og satte kursen videre mot destilleriet hvor vi de neste to timene skulle lære hvordan konjakk blir til.

Noe av det jeg verdsetter aller mest ved å besøke nye steder, er den unike muligheten til å bli bedre kjent med lokale tradisjoner og spesialiteter, tilegne meg kunnskap om alt det vi vanligvis tar for gitt, produktene vi kjøper, varene vi smaker, vi klager over alt som er dyrt uten å egentlig tenke over hvor mye arbeid som ligger bak produksjonen av de kostbare varene.

Konjakkprodusenter, som alle andre vinbønder, jobber døgnet rundt hver eneste dag, de er avhengige av at klimaet holder seg stabilt og at deres varer eksporteres til utlandet. Økonomikriser på tvers av landegrensene, nedstenginger og ikke minst global oppvarming gjør denne yrkesgruppen enda mer sårbar nå enn tidligere. Det er derfor viktig å støtte dem, støtte alle bønder, når man har muligheten til å handle lokalt.

Etter omvisningen ledet en tre timers kjøretur oss videre til Guérande, en liten by kjent for sitt havsalt. Vi dro for å se områdets mange store saliner, der hvor salt utvinnes, og var absolutt ikke alene om å dra ut på tur til bassengene denne ettermiddagen. Syklister, turgåere, motorsyklister, bilister, elsyklister, man skulle nesten tro at halve Frankrike var blitt samlet på samme sted til samme tid.

Den andre halvdelen av befolkningen møtte vi rundt en time senere, da vi dro til La Baule-Escoublac for å gå tur langs den nydelige sandstranden. Turen skulle derimot ende opp med å bli en kamp mot kraftige vindkast og kjølig vær, det siste jeg hadde lyst til å få ut av ettermiddagens siste timer. Vi dro derfor tilbake til Guérande for å sjekke inn på hotellet, et originalt hotell ved navn Les Remp’Arts, et hotell hvor vi i morgen vil få lov til å spise frokost i spisesalen i stedet for å sitte innestengt på rommet med brødskivene i fanget.

Guérande, som for øvrig var like fullt av mennesker som La Baule, ble dagens store høydepunkt, et koselig sted å tilbringe de siste timene før kveldens portforbud jaget oss tilbake til hotellet. En sjarmerende middelalderby som historisk sett tilhører Bretagne, noe den lokale kulturen bærer med stolthet (og flagg), selv om byen i dag er del av Loire-regionen.

Musikken, kakene, restaurantene, suvenirene og ikke minst alle de sorte-og hvite flaggene, skrek ut til folkemengden at dette er Bretagne, kom ikke hit om du vil tro noe annet. Jeg er temmelig sikker på at vi som kommer fra Rogaland (og ikke minst Stavanger) også ville nektet å godta at vi er noe annet enn rogalendinger, siddiser, om vi plutselig en dag hadde blitt plassert under en ny paraply. Vi med vår lett gjenkjennelige dialekt og Tore Tang som egen hymne, vi ville nok ha heist flagg med Rogalands fylkesvåpen over hver eneste butikk i oljebyen i protest.

Tilbake til Frankrike og Guérande, i morgen vil jeg fortelle mer om vårt opphold i byen, jeg vil fortelle dere hva jeg handlet og spiste og så (i tillegg til salt) og vil selvsagt dele bilder av byens historiske monumenter og fine butikkfasader. Nå er tiden inne for å krype til køys og lade batteriene før vi omfavner en ny dag, et nytt eventyr.

Ikke minst, en ny destinasjon.

Følg meg gjerne videre på turen gjennom stories på Instagram (@kristine.in.france).