Inspirert av La Rochelle

La Rochelle, vakre La Rochelle, en by jeg allerede savner, en by hvor jeg fint kunne slått meg til ro, om ikke Toulouse allerede hadde stjålet mitt hjerte. Jeg har dessuten bestemt meg for at jeg en dag skal skrive en roman hvor hovedpersonen vil få navnet Rochelle, oppkalt etter denne nydelige havnebyen på den franske vestkysten.

Jeg lar fantasien vandre…

En kvinne født og oppvokst ved kysten. Hennes hår er både formet og farget av sola, vinden og havets salt. Hennes hjerte tilhører havet, huden under føttene er hard, solid, for hun har hele sitt liv latt sine nakne bein få lov til å løpe i sanden. Lyden av måkeskrik og bølgeskvulp gir henne en indre ro, den samme roen som hun føler hver kveld når hun sitter ute på bryggekanten og ser lengselsfullt mot den synkende sola som til slutt forsvinner i det fjerne og etterlater himmelen og havet både rød og rosa. Rochelle dypper tærne forsiktig i det kalde vannet, himmelen blir stadig mørkere. Fra nabohuset hører hun festglade stemmer, hun hører latter og diskusjon, det skåles og serveres grillmat. Hun feller en tåre, men smiler likevel, for hun er glad på deres vegne, glad for at de har hverandre.

Og slik avslutter jeg min lille avsporing, historien om fiktive Rochelle, for nå vil jeg fortelle mer om Julien og meg, om bilferien vår, om byen La Rochelle med sin nydelige arkitektur, sine buede passasjer og et rådhus som ligner et befestet eventyrslott.

Etter en trivelig ettermiddag tilbrakt på båttur hvor målet var å se festningen Fort Boyard, der hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet, benyttet vi resten av dagen til å spasere gjennom byens mange passasjer. Vi hadde ingen planer om å handle, men vi ville likevel titte i butikkvinduer, nysgjerrige som vi jo var på de mange vindusutstillingene som vi passerte på vår vei.

Makroner i alle regnbuens farger, kjolebutikker, vinbarer og iskremselgere, med store øyne vandret vi fra bue til bue og nøt feriefølelsen så godt det lot seg gjøre. Vi avsluttet dagen med et nydelig restaurantmåltid på en fransk-asiatisk fusionrestaurant med chic interiør og en spennende meny.

Restaurantens navn er Iséo. Smaksløkene mine ble først kjent med en ginbasert cocktail, før vi hoppet videre til smaker jeg allerede hadde god kjennskap til fra før, samosa med kylling og karrisaus. Julien sitt valg for kvelden var langt mer originalt enn mitt eget, laksetartar med koriander og peanøtter, noe jeg gjerne ville bestilt om jeg bare hadde likt smaken av laks.

De deilige smakene av rød curry med kokosmelk og saftig marinert biffkjøtt beskriver min hovedrett for kvelden. Julien storkoste seg samtidig med det han kunne beskrive som de beste blåskjellene han noen gang hadde smakt, i thai-inspirert marinade med lime, koriander, ingefær og chili.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg bestilte en Espresso Martini sammen med kveldens dessert, en impulsiv cocktailbestilling, men jeg endte altså opp med å spise brownie og drikke martini. Julien hadde ikke lyst på cocktail, og likte overhodet ikke smaken av min. Han nøyet seg med vann i glasset og en søt vårrull med banan og sjokolade til dessert.

Et siste minne, og en siste smak av La Rochelle før vi forlot uteserveringen og havneområdet. En siste natt før vi igjen skulle reise videre til en ny destinasjon, bilturens nest siste, den idylliske ferieøya île d’Oléron.

Neste morgen, da vi gikk til parkeringsplassen for å hente bilen, fikk vi oss en mindre hyggelig overraskelse. En parkeringsbot på tretti euro lå plassert på bilruta. Julien hadde nemlig glemt å fylle mer penger på parkometeret før portforbudet jaget oss inn dørstokken.

En første parkeringsbot på fem år, den forrige fikk vi da vi dro på bilferie gjennom Luxemburg.

Fravær og en dag i Quimper

Å føre en form for reisedagbok med lange, daglige oppdateringer skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort på innholdsrike dager med aktiviteter og vennebesøk og kjærestetid på agendaen. Hadde jeg reist alene og dermed hatt all tid i verden til å gjemme meg bort med mine tanker og tastatur, ville jeg nok ha prioritert annerledes, som jeg jo gjorde i starten av bilferien vår. I starten, da uteserveringene fortsatt holdt stengt og portforbudet var gjeldende fra klokka sju.

Etter to og en halv uke på biltur er jeg nå hjemme igjen i Toulouse, og fortsettelsen fra forrige oppdatering kommer først nå. Så, hvor var vi ?

Jo, dagen etter det gledelige gjensynet med min venninne Laurène, dro vi til byen Quimper (en halvtimes kjøretur fra vårt overnattingssted i Concarneau) for å treffe et vennepar som tilfeldigvis var på ferie i Bretagne samtidig som oss (noe vi fant ut takket være Facebook). Gaëlle og Thomas heter de, et par som har gått gjennom de samme utfordringene som oss når det gjelder utsettelser av bryllup, et bryllup som skulle bli feiret i juni i fjor, før paret så seg nødt til å utsette til oktober, deretter til april og til slutt til juni igjen, et helt år etter de, som oss, giftet seg i rådhuset for å få det administrative ut av veien.

Vi møtte dem i byen Quimper, over et lite lunsjmåltid under solfylt himmel, feriens første vindstille solskinnsdag. Fra markedshallen kjøpte vi hver vår galette saucisse (pølse i lompe på fransk vis) med karamelisert løk, og satte oss deretter på noen trappetrinn for å spise. Vi kunne ikke bedt om en finere utsikt, der vi med solbriller på nesetippen beundret den gotiske Saint Corentin katedralen mens vi diskuterte bryllup, brudekjoler som henger i skapet og samler støv, vi pratet om utdrikningslag og bryllupsreiser som fortsatt ikke har blitt noe av.

Etter vårt lille pølsemåltid ved trappene, spaserte vi rundt gjennom byens gater før vi lot fristelsene lede oss til Maison Georges Larnicol hvor vi alle endte opp med å kjøpe oss hver vår lille kouign-amann til dessert.

Nytt måltid på nye trappetrinn, nå kunne vi endelig telle ned timene til uteserveringene ville få tillatelse til å åpne igjen, for første gang siden oktober. Om jeg er heldig, vil jeg også kunne telle ned dagene til jeg endelig får se familien min igjen i sommer, for den åttende juni får jeg endelig min første vaksinedose (Pfizer).

Quimper, hva kan jeg så si om Quimper, annet enn at katedralen er vakker og byen er full av fargerike hus med bindingsverk, en by som siden starten av 1700-tallet har vært kjent for sin produksjon av keramikk. Både Julien og jeg hadde (og har fortsatt) lyst til å kjøpe oss hver vår skål til frokostblanding, tradisjonelle Bretagne-skåler med våre fornavn malt inn i designet, men dessverre eksisterer ikke mitt fornavn med bokstaven K i Frankrike. Og jeg har ikke lyst på en skål med feilstavet navn. Mellomnavnet mitt, Irene, fant jeg derimot uten problemer.

Bare mat-og suvenirbutikker fikk holde åpent da vi vandret rundt i byens gater, alt annet skulle først få lov til å åpne sine dører igjen neste dag, sammen med uteserveringene. Stemningen var derfor som på en søndag, heldigvis var vi i godt selskap med disse to menneskene som vi ikke hadde sett på flere år.

Ja, ikke siden vi forlot Paris for tre og et halvt år siden. Og nå møttes vi altså i Quimper, før vi igjen vil se hverandre i deres bryllupsfest i juni.

Før jeg avslutter, og før jeg forteller om vår neste destinasjon, vil jeg dele noen tilfeldige fakta om Quimper. For Quimper er faktisk hovedstaden i det franske departementet Finistère, navnet “Quimper” kommer fra det bretonske ordet “kemper” som betyr sammenløp og viser til de tre elvene Frout, Steir og Odet som flyter sammen.

Utover ettermiddagen sa vi “à bientôt” til våre venner og dro tilbake til Airbnb-leiligheten i Concarneau for å pakke bagasjen. Allerede neste dag skulle vi nemlig reise videre for å oppfylle en av mine drømmer, vi skulle tilbringe en natt i et fyrtårn!

Notater fra bilferiens Første Destinasjon

Torsdag og Kristi Himmelfartsdag, vi har endelig kommet oss ut på vår etterlengtede biltur. Milde måne, så godt det var å sette seg i bilen og vinke på gjensyn til Occitanie. Misforstå meg ei, jeg elsker Toulouse og regionen som jeg kaller mitt hjem. Men, etter ei uke hvor både sykkeldekkene til Julien har punktert, senga vår har kollapset, og vi ikke fikk leiligheten som vi ville gi bud på (luksusproblemer), var det fint å endelig føle denne gleden av å reise bort fra alt sammen, ut på oppdagelsesferd, ut på en to ukers bilferie langs den franske vestlandskysten.

Vårt første stopp er en by som ikke er ved kysten, en by med et navn som folk flest har hørt før, en by med beliggenhet mellom Bordeaux og La Rochelle, kjent for sin produksjon av brennevinet ved samme navn. Sofistikert brennevin, som smaker godt i glasset, servert med en kopp kaffe, men også som ingrediens i saus til viltkjøtt eller en dessert (karamellpudding med saus).

Vil du gjette hvor vi er?

Vi har ankommet byen Cognac!

Heldigvis har vi pakket med oss både regnjakke, poncho og paraply for værgudene hadde tydeligvis bestemt seg for å vanne druerankene akkurat i dag.

Regnværet førte til at vår spasertur gjennom byens sentrum ble en våt affære, absolutt alle bilder avslører den sørgelige grå himmelen, en regnværsdag foreviget i bildegalleriet.

Av en eller annen grunn valgte likevel sola å titte frem og jage bort alle skyer nøyaktig det øyeblikket vi fotograferte et av byens fineste landemerker, Maison de la Lieutenance (løytnantshuset), et hus som i mellomkrigstiden ble brukt som utsalgssted av varene til konjakkprodusenten Prunier, før det deretter ble forvandlet til musikk-og høytalerbutikk og deretter skomaker og nå lever et nytt liv som verksted for bokbinding.

Så snart bildet var knipset, forsvant sola bak regnskyene igjen.

Vi hadde begge lyst til å besøke byens slott (Château de Cognac), men alt man definerer som museum, deriblant landets historiske slott, holder for tiden koronastengt og vil ikke åpne igjen før om en ukes tid, etter å ha holdt stengt i over et halvt år.

Et annet ønske for spaserturen gjennom sentrum av Cognac, et ønske som vi derimot fikk oppfylt (på en helligdag til og med), var å besøke gavebutikken til det verdenskjente destilleriet Hennessy (eid av LVMH, gruppen som også eier Louis Vuitton og Moët).

Butikken skulle vise seg å bli en opplevelse helt utenom det vanlige, med sine flotte utstillinger hvor konjakkflasker står på rekke og rad i flere ulike former og farger, gullbelagte og neonfargede, klassiske og kunstneriske, mange av dem med tilhørende vakre gaveesker.

Jeg kjøpte meg en liten suvenir og en gave til min familie, en gave jeg håper jeg snart vil kunne gi dem, om sommeren til slutt vil by på positive overraskelser og lede meg hjem til Norge.

Før vi dro tilbake til hotellet, til vårt lille Ibis-rom på utkanten av sentrum, tok vi et par bilder foran Saint-Jacques tårnene, et lite stykke historie fra middelalderen. Som om vi skulle vært Askepott, hastet vi oss tilbake til vårt krypinn for ikke å havne i trøbbel etter portforbudets time (klokka sju).

Med portforbud, dårlig vær og stengte restauranter (de åpner igjen den nittende mai), hadde vi ikke noe annet valg enn å feire bilferiens første kveld over hver vår takeawayburger ved sengekanten.

I morgen venter en ny dag med konjakkrelaterte aktiviteter på agendaen. Etter anbefaling fra byens turistkontor, skal vi besøke en av de lokale destilleriene og lære litt om hvordan konjakk blir produsert. Vi reiser deretter videre til vår neste destinasjon, halvøya Guérande, kjent for sin havsalt.

PS. jeg vil daglig gjennom hele bilferien legge ut stories på Instagram (@kristine.in.france). Følg meg gjerne!