Motemuseum og sørvest-fransk arkitektur i Albi

Etter planen, skulle vi bare pakke sakene, rydde opp etter oss selv og levere tilbake nøklene til eierne av det nydelige Airbnb-huset vi har leid for helgen. Men, ting går ikke alltid som planlagt.

Eierne bor vegg i vegg med huset de har valgt å leie ut til turister på besøk i denne spennende regionen. Nøklene, i tillegg til 10 euro i obligatorisk turistskatt, ligger klart på spisebordet. Bilen er i ferd med å bli fullastet med bagasje, og alt som har blitt kjøpt inn av lokal vin, fransk whiskey fra et lite destilleri noen kilometer unna huset, diverse kaker og andre matvarer fra lokale delikatessebutikker.

Plutselig kommer hun løpende mot oss, damen som eier huset sammen med sin kjære. Hjelp, roper hun. Mannen min har fått et illebefinnende!

Min kjære, foreldrene hans og jeg, løper bort til innkjørselen for å hjelpe den stakkars mannen. Han ligger på gresset, med ansiktet vendt mot sola, halvåpne øyne. Han er blek. Min kjære og hans far, hjelper mannen opp og bærer ham inn i huset, hvor den skjøre kroppen legges på sofaen, sidelengs, med puter støttende under hodet. Hans kone ringer etter ambulanse, og vi tilbyr oss å bli værende sammen med dem frem til ambulansen kommer. Hun takker beskjedent nei, ønsker oss en god tur videre, og sier unnskyld for at oppholdet ikke fikk en fredeligere avslutning. Vi ønsker dem begge lykke til, og håper mannen hennes kommer raskt til hektene igjen.

En liten kjøretur langs smale landeveier fører oss til den sjarmerende byen Albi, en by som foreldrene til min kjære falt pladask for, da dem for to år siden dro på besøk til denne byen som del av en større bilferie gjennom sørvest-Frankrike. Byen minner litt om Toulouse, med sin sørvestlige arkitektur, alt fra broer til katedral til byhus og markedshall, alt bygget i rød murstein.

Vi spaserer langs en av byens flere broer, og nyter den billedskjønne utsikten som akkurat nå er på sitt aller vakreste, med klar blå himmel og sol som i vannet danner nydelige refleksjoner av hus, bro og byens katedral. I det klare vannet ser vi også noen enormt store fisker, som vi alle prøver å gjette hvilken art tilhører. Moren til min kjære peker, og sier bestemt at det ikke kan være noe annet enn hai. Vi andre mener det er maller. Hai er det hvertfall ikke.

IMG_20181003_142219_794

Vi forlater broen, utsikten og de enorme fiskene, til fordel for valnøttkakehandel på innendørsmarkedet i sentrum. Etter å ha kjøpt kake, besøker vi den store Sainte-Cécile katedralen, som sies å være verdens største bygning bygget i murstein. Katedralen har dessuten fått plass på UNESCO’s verdensarvliste, og anses som selve hovedattraksjonen i Albi.

Katedral

Videre spaserer vi langs de mange små gatene, tar bilder og nyter stillheten som fyller gatene på en rolig søndag som denne. Nå er det dessuten lunsjtid, så de fleste lokalbeboere sitter nok ved et bord et eller annet sted og skåler med noe godt i glasset. De koser seg med deilig mat på en av byens mange restauranter, og prater sikkert om lørdagens festligheter og mandagens bekymringer. Noen prater sikkert om barna sine og hvordan det nye skoleåret har tatt dem imot, mens andre prater om rapporter man må få unnagjort og kolleger som gjør seg vanskelige. Det finnes sikkert noen som ikke prater i det hele tatt. Ja, man har jo dem som spiser alene, slik som jeg gjør av og til. Men støtt og stadig ser jeg også ektepar eller kjærestepar som spiser sammen, uten å prate med hverandre. Noen taster på mobiltelefonen, andre sitter med hodet bøyd og pirker i tallerkenen sammen med en partner som enten gjør det samme, eller titter rundt i rommet etter noe mer spennende å feste blikket på.

IMG_20181003_143329_155

Lunsj vil også vi ha, og blir henvist til et rundt bord til fire personer, på restauranten Le Papillon, som betyr “sommerfuglen” på fransk. Vi bestiller hvert vårt tre-retters måltid, og en flaske rødvin på deling. Jeg spiser salat med chèvreost til forrett, biffspyd til hovedrett og tiramisu med appelsinkrem til dessert. Salaten er en typisk fransk klassiker og skuffer aldri, mens hovedretten synes jeg er litt for tørr med overstekt kjøtt og ingen saus. Desserten kunne jeg derimot spist flere porsjoner av, så deilig som den smaker.

Tiramk

Mennene plasseres deretter på pub, fordi, som en siste (og beste) aktivitet i Albi, drar jeg og moren til min kjære på Musée de la Mode, et privateid museum dedikert til fransk mote gjennom flere epoker, med utstilte antrekk fra 1700-tallet til i dag. Visitten er guidet av museets eier, en mann lidenskapelig opptatt av motehistorie og vintage-tøy. Vi lærer at kvinner på 1800-tallet brukte korsett, selv mens dem gikk gravide. Og at hestevogner på denne tiden hadde høyt tak nettopp for å få plass til kvinnenes overdrevent høye hårfrisyre. Vi lærer at kvinner måtte ty til kreative løsninger for å få pynte seg på 40-tallet, siden tekstilene, metallene og knappene de vanligvis ville brukt, ble forbeholdt militære uniformer og våpenprodukjon.

Motemi

Vi forlater museet med store øyne og boblende entusiasme. Jeg vil fortelle min kjære absolutt alt hva jeg har lært, sier jeg til hans mor. Hun er like fascinert som meg, og ønsker å besøke museet atter en gang under en senere anledning.

Vi henter mennene våre og spaserer rolig mot bilen. Vi krysser en gate full av rosa paraplyer til ære for rosa sløyfe kampanjen. Jeg stopper opp et lite øyeblikk for å ta bilder av alle paraplyene, nedenfra og opp.

I dét vi ankommer bilen, mottar vi en melding fra Airbnb-vertinnen. Alt står bra til med hennes mann.

Albi iftll

Katedral

Advertisements

Venninnetid og gratis lykke på den Franske Riviera

Jeg er glad. Virkelig glad.

Rød som en kokt hummer, med legger fulle av betente myggstikk som ligner enorme blåmerker, er jeg ikke akkurat et glamorøst eksempel på et heldig kvinnemenneske som nettopp har returnert fra helgetur på den Franske Riviera. Samtidig kunne jeg ikke vært mer fornøyd enn det jeg er nå. Denne helgen har vært helt fantastisk!

Ikke har jeg spradet rundt i designertøy eller i bikini fra store kjente motehus. Ikke har jeg grillet kroppen til et gyllenbrunt nivå ute på dekk på en privat båt eid av noen i vennekretsen til familien min. Ikke har jeg menget meg sammen med glamorøse mennesker som drikker champagne for å slukke tørsten og spiser blini med kaviar når lysten på litt snacks melder seg. Eller, litt champagne ble det, jo. Og trøffel. Focaccia smørbrød med sort trøffel er jo ikke akkurat hverdagskost.

Luksusbåter, luksushotell, kjendiser og dyre merkevarer danner dette svært så stereotypisk bildet av hvordan en helg i Cannes og Saint Tropez ser ut. Men byene har jo så mye mer å tilby, for alle og enhver, og jeg kan helt ærlig si at jeg har blitt glad i Cannes, forelsket i Saint Tropez og lykkelig over å ha fått muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med ei av mine beste venninner.

De myke sandstrendene i Cannes, med behagelig vanntemperatur og små forsiktige bølger som såvidt treffer deg i det du vasser ut i vannet, er nøyaktig hvordan en badestrand skal være. Byens eldste bydel, Le Suquet, er en bortgjemt perle og et fantastisk utsiktspunkt.

Saint Tropez har den gamle sør-franske sjarmen som jeg elsker. Smale gater med blomsterkledde vegger, kunstgallerier – og da vi var der; et stort lørdagsmarked på torget.

Jeg kunne sikkert tatt meg råd til luksuriøse ting om jeg ønsket det. Å spise haute gastronomie er jo absolutt en fryd. Men, selv i byer som Cannes og Saint Tropez er det slettes ikke noe problem å feriere selv uten å ha et høyt budsjett å forholde seg til. Du vil fortsatt kunne kose deg med sol, bading, kulturliv og restaurantbesøk!

Når det er sagt, selv når man faktisk kan, er det ikke alle som ønsker å spise et fem retters måltid på dyr restaurant, overnatte på luksushotell eller dra ut på nattklubber som VIP Room – selve mekkaet for jetsettere og pretensiøse statusjegere.

Med liten håndbagasje og kamera på slep, fløy jeg med lavprisfly fra Toulouse og dro videre med ekspressbuss fra Nice til Cannes. Etter en lang og slitsom arbeidsdag hadde jeg nå hastet meg fra punkt A til B, for å besøke ei av mine nærmeste venninner. Hun som jeg skulle feire bursdagen sin sammen med for noen måneder tilbake, hadde det ikke vært for flystreiken som ødela muligheten vår for en gjenforening.

Ett helt år har gått siden sist vi så hverandre, men fortsatt er vi like nære som før. Forrige gang besøkte jeg henne i London. Nå bor hun i Cannes. Neste år flytter hun til Paris.

I London bodde hun på kollektiv sammen med ni andre mennesker. Nå leier hun en koselig liten leilighet helt for seg selv i Le Cannet, et fredelig sted som ligger tjue minutter med buss fra Cannes.

Stadig beklaget hun seg og sa at det ikke er noe å finne på i nabolaget hennes. Ingen spennende barer, kjedelige butikker, altfor stille og rolig. Altfor mange pensjonister. Cannes var heller ikke noe spesielt spennende, mente hun. Livredd for at jeg skulle finne på å kjede meg denne helgen, kom hun stadig med ideer til utflukter og aktiviteter som vi kunne ta buss eller ferge til.

Jeg er ikke her for å være turist eller for å leke jetsetter, spøkte jeg innledningsvis, før jeg fortsatte; jeg er her for å tilbringe tid sammen med deg. Uansett hva vi ender opp med å finne på, så kommer jeg til å ha det gøy, fordi det er vi som finner på ting sammen.

Et lite øyeblikk så hun noe forvirret ut, men ansiktsuttrykket endret seg raskt til et smil. Et ekte smil.

Hun fortalte meg videre om venninner som hadde kommet på besøk og krevd at hver eneste dag sammen skulle gå til shopping, private strender med dyr inngangpris og soling men ikke bading (på grunn av sminke og løshår). Hver kveld skulle det festes på dyre utesteder. Alt skulle selvsagt dokumenteres på sosiale medier. Selfies og selvskryt hvert eneste ledige øyeblikk.

Venninna mi beskrev hvordan dette fikk henne til å føle seg enda mer ensom og alene enn det hun gjør når hun faktisk er alene. Hun vil jo gjerne at venninnene sine skal få lov til å gjøre det dem ønsker å gjøre når de først er på besøk i ny by, men samtidig har jo også hun egne behov, egne ønsker og et eget budsjett å forholde seg til. Når det gjelder telefonbruk og sosiale medier; er det ikke egentlig ganske frekt å bruke all sin tid på å snappe, instagramme og alt som er, når man først er på besøk hos noen man ikke har sett på lenge?

Vi endte likevel opp med å ta en dagstur til Saint Tropez. Men vi endte også opp med å tilbringe samme kveld på sofaen foran TVen hennes, mens vi så film og pratet om tiden da vi jobbet sammen i USA og hvor mye som har forandret seg siden den gang.

Vi tilbrakte også noen timer på stranda i Cannes. Den offentlige, vel å merke. I over en time svømte vi- og fløt rundt i det deilige vannet og hadde det like gøy som alle småbarna som plasket rundt oss. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvordan håret mitt så ut, akkurat der og da.

Ekte glede er ikke å se bra ut på sosiale medier eller å fronte den perfekte fasade.

Ekte glede er alle de ekte smilene, den genuine latteren, alle de gode samtalene og minnene som skapes sammen med dem man er glad i. Uansett budsjett.

Ekte glede er alt det man gjør som man glemmer å dele på sosiale medier.

Deler noen bilder fra Le Cannet, der hvor min venninne bor. Idyll, sier jeg.

frankrike le cannet

fontene restaurant

le cannet park

blomstervegg

Focaccia smørbrød med ost, skinke og sort trøffel. Deilig!

trøffel smørbrød

 

(Mer om både Cannes og Saint Tropez kommer i senere innlegg).

Derfor bør du også besøke den franske byen Pau

Med splitter ny knallgul kjole og store rare solbriller, vandret jeg langs gatene i Pau med fotoapparat rundt halsen og kjæresten min sin hånd godt flettet inn i min egen.

Sammen med hans foreldre var vi nå på helgetur og oppdagelsesferd, i et område ingen av oss hadde vært i tidligere. Byen Pau (uttales ) ligger sørvest i Frankrike, like ved fjellkjeden Pyreneene og cirka 85 km fra grensen til Spania. Byen er den tredje største i sørvest-Frankrike, etter Bordeaux og Toulouse.

Pau er kanskje mest kjent for sitt historiske slott hvor Kong Henry IV av Frankrike ble født. Slottet ønsket både Julien sin mor og jeg å besøke, men vi endte dessverre opp med å kun beundre dette historiske landemerket fra utsiden grunnet våre sure, tørste menn som heller ville kjøle seg ned med utepils enn å fôre hjernen med historie. Kanskje en annen gang?

Vi spaserte rolig forbi spennende butikker og tradisjonelle franske restauranter med sine sjarmerende fasader. Lyden av gatemusikanter som sang franske chansons og spilte ulike instrumenter passet som hånd i hanske med det visuelle, og skapte en atmosfære som den man kjenner igjen fra gamle franske filmer. Jeg følte meg lykkelig over å kunne få oppleve en slik gammel fransk autensitet. En sjelden vare i disse moderne tider.

Vi handlet diverse godsaker på delikatessebutikk og smakte hver vår lille gratisprøve, deilig sjokolade, fra et lyseblått og rosa chocolaterie. Både moren til Julien og jeg sukket mens vi med store øyne forelsket oss i materielle goder på utstilling i diverse butikkvinduer. Vi pekte på alt det vi ønsket oss av glamorøse smykker, elegante kjoler og lekkert undertøy fra diverse små boutiques og startet et titalls setninger med “hvis bare jeg hadde hatt uendelig med garderobeplass… ”

Foreldrene til Julien var enige om at dette var en by de ønsket å returnere til. Uenig var derimot jeg da de mente dette er en by som passer bedre for den eldre generasjon. Vi unge ville kjede oss her, da Pau er så rolig og fredelig, argumenterte de.

Men byen huser jo faktisk også noen trendy cocktailbarer, tidsriktige kaffebarer, mange spisesteder og ikke minst en mengde fine butikker.

Pau er kanskje ikke like ungt og dynamisk som for eksempel Toulouse eller Montpellier, men til gjengjeld tilbyr byen denne gamle franske sjarmen som man trodde kun eksisterte i le cinéma français.

Glem Amélie og Montmarte (i Paris) , gi Pau en sjanse til å sjarmere deg med en ekte ambiance française.

Visste du at…?

  • En av byens spesialiteter er en type konfekt laget av marsipan og sjokolade, med mandelkjerne. Konfekten kalles cocougnettes som på fransk er det “barnevennlige” ordet for testikler.
  • Fika er en av de mest trendy kaffebarene i byen (som i tillegg har blitt anbefalt av diverse lokale bloggere). Som navnet tilsier, inspirasjonen er hentet fra skandinavisk interiør og kakeoppskrifter. Fika holdt dessverre stengt akkurat den dagen vi var i Pau.
  • Innbyggerne av Pau kalles palois/paloise. Det bor ca 78 000 mennesker i byen. Akkurat passe stort, ikke sant?

Mygg og menn, kompromiss og en tur innom badebyen Canet-en-Roussillon

En fortsettelse på gjenfortellingen av helgen i Perpignan, oppholdet på La Mamounière (chambre d’hôtes) og dagsturen til Collioure.

På omtrent nøyaktig samme tidspunkt som forrige morgenstund, lå jeg atter en gang våken med lukkede øyne og lyttet til fuglesang – denne gang med kun en liten flik av den tynne sommerdyna dekkende over min bare hud. Hadde jeg sovet omtrent blottet for dyne hele natten? Var det kanskje derfor mitt høyre ben nå var blitt offer for en rekke myggstikk som jeg garantert ikke hadde før jeg la meg til å sove? Min kropp blir til en vandrende buffé hver eneste sommer for disse irriterende blodsugerne. Jeg med mitt sukkersøte blod…jeg som dessuten er allergisk mot nettopp myggstikk.

Jeg tittet på de mange opphovnede stikkene, men lot være å røre dem. Om noen få dager ville det lekke væske ut av disse. Om en uke ville de alle bli forvandlet til blåmerker. “Slutt å klø, la dem være i fred “, blir jeg fortalt, støtt og stadig. Jeg rører dem aldri.

Jeg listet meg ut av sengen og inn på badet. Min kjære sov fortsatt. Vi skulle snart spise frokost – en siste frokost på bed and breakfast, før tiden var inne for å pakke sakene og sjekke ut. Jeg ville ikke dra. Ikke enda. Helgen var jo såvidt begynt, og allerede nå var den nesten over igjen?

I tillegg skulle jeg snart tilbringe hele tre timer av denne solfylte søndagen til å se på amerikansk fotball. Ja, av alle ting så skulle jeg nå se på finalekampen mellom to franske lag i andre divisjon i amerikansk fotball. Julien spilte nemlig på laget til Paris i hele fem år, og ble derfor invitert til å se sine tidligere lagkamerater spille kamp på bortebane her i Sør-Frankrike. Jeg skjønner absolutt ingenting av denne sporten og synes det hele er dørgende kjedelig, men hva gjør man vel ikke for en kjæreste som trenger selskap på tribunen?

Som et kompromiss og et lite plaster på såret, tok ham meg med ut på eventyr for å besøke den populære badebyen Canet-en-Roussillon på formiddagen.

Etter å ha spist en stor og god frokost sammen med et eldre ektepar fra Belgia som bodde på samme overnattingssted som oss, var vi klare for å erobre dagen. Etter tre store kopper kaffe var jeg nå også passe opplagt til å holde meg våken gjennom hele kampen.

Canet-en-Roussillon er en by jeg først fikk høre om et par dager før vi tok turen dit. Julien og jeg hadde sett tv-serien  “Cauchemar en cuisine” (den franske versjonen av “Hellstrøm rydder opp”), hvor siste episode omhandlet en restaurant i nettopp denne byen. Restauranten heter Truc Much (tidligere Le Madrid) og ligger like ovenfor den vakre sandstranden i Canet. En restaurant som var i ferd med å gå konkurs, og en restaurant-eier som ofret alt han hadde for å følge drømmen sin, har nå blitt en solskinnshistorie av et tapas-sted.

Byen er for øvrig en populær feriedestinasjon for badeglade franskmenn. Deilige hvite sandstrender, utsikt mot Pyreneene, herlig middelhavsklima. Cocktailbarer, tapas og sjømat. Ferieleiligheter i forskjellige prisklasser, havn full av båter, vannscootere på rekke og rad som venter på å bli leid ut til dem som ønsker litt fart og spenning.

Akkurat som i Collioure, blåste det også ganske heftig i Canet. Kanskje til og med verre. Denne gang slapp jeg heldigvis å risikere å blotte trusa mi for hele omverdenen, da jeg var ikledd jumpsuit og ikke svingskjørt!

Tiden flyr når man har det morro, og snegler seg forbi når man kjeder seg som verst. På tribunen ble jeg sittende uten mitt kjære følge, da han heller var mer opptatt av å løpe rundt og fotografere sine tidligere lagkamerater i full action på fotballbanen. Alene satt jeg. Med en pils i den ene hånda og en pose chips i den andre. Helt til kampen var over. Hvorfor kunne han ikke bare latt meg bli igjen i Canet-en-Roussillon, og heller kommet tilbake for å hente meg?

Mannfolk og mygg, irriterende begge deler.

canet frankrike

sandstrand

forblåst

båthavn

pyreneene utsikt

jumpsuit kort

 

Pittoresk sjarm så langt du ser: dagstur til nydelige Collioure

Klokka var såvidt bikket åtte. Med lukkede øyne lå jeg under dyna og lyttet til lyden av fuglene som kvitret i vakker allsang. En melodi som skaper sommerstemning og gir en riktig god gledesfølelse over å åpne disse trøtte øynene og strekke både armer og bein som et første møte med dagen som står for tur – selv så tidlig som klokka åtte på en lørdag.

Jeg plasserte mine nakne føtter på det kalde gulvet og listet meg inn på badet, for å ikke vekke min kjære som fortsatt sov, stille og fredelig på motsatt siden av sengen. Etter en behagelig nattesøvn på La Mamounière – bed&breakfast, eller chambre d’hôtes som det jo heter på fransk, var jeg opplagt og klar til å dra på dagstur til den sjarmerende byen Collioure.

En tjue minutters kjøretur, og vips så var vi på plass.

båter collioure

Den gamle, historiske fiskerbyen Collioure ligger ved Middelhavets kyst, like ved grensen til Spania, og er en del av franske Katalonia. Byen har lang historie med erobring og gjenerobring mellom Spania og Frankrike,  og det er vel kanskje ikke så rart at begge land ønsket å føle eierskap til byen – så vakkert som Collioure tross alt er. Byen har kun tre tusen innbyggere men tiltrekker seg hundrevis av besøkende hver eneste dag, spesielt nå på sommeren, hvor været er ypperlig for soling og bading på stranda.

strand collioure

Selv nøyet vi oss med utepils i skyggen av en parasol, mens vi tittet på mennesker og livet rundt oss, og lyttet til lyden av gatemusikanter, måkeskrik og bølgeskvulp.

“Ta bilder av meg”, ba jeg Julien, og la speilrefleksen i hendene hans. Han hadde ikke noe valg nå.

Kledd i havblått skjørt, matchet jeg omgivelsene og ville ikke la muligheten gå fra meg. Moder jord forsøkte derimot så hardt hun bare kunne å spolere denne lille fotoseansen vår. Med sine sterke vindkast, forsøkte hun å løfte skjørtet mitt så langt det lot seg gjøre, og bustet like greit til håret mitt såpass mye at jeg nå minnet om et fargeløst lykketroll. Både skjørt og hår flagret til alle kanter, og jeg ble stående på stedet hvil, med en hånd foran og en hånd bak – akkurat som Marilyn Monroe, men i en tragikomisk utgave.

vindkast

Vi vandret videre langs strandpromenaden og nøt finværet, til tross for sterk vind og skjørt som ikke ville slutte å danse vertikalt. Julien fikk øye på noen toppløse damer på stranden, og stirret. Da jeg tok ham i å stirre, ble han flau og unnskyldte seg umiddelbart. Han ville uansett innom en bar for å se fotballkamp på TV, så da ble vi like greit sittende der i et par timers tid. Jeg med en brus, han med en øl, langt unna avkledde kvinner på stranden.

utekafé

Etter oppholdet i sportsbaren, spaserte vi videre til fyrtårnet og nøt den nydelige utsikten over byen som en grande finale før vi endelig måtte tilbake til bilen og forlate fiskerby-idyll og middelhavssjarm.

fyr

forblåst

slott

landskap

båt

klart vann og kråkeboller

kråkeboller

sommerferie

collioure view

blått

frankrike

fargerikt

blomstervegg

idyll

sjarme

sommerskjørt

Sommeridyll på bed&breakfast i Sør-Frankrike

“Kan vi ikke bare bli værende her…for alltid?”, bønnfalt jeg Julien, selv om jeg dessverre var fullt klar over at dette ikke lot seg gjøre. En herlig drøm, men en svært så urealistisk  en. Vi har jo begge arbeid å vende tilbake til, og absolutt ikke nok penger på konto til å si opp jobb og tilbringe resten av livet som gjester på chambre d’hôtes (bed&breakfast) ute på landet, to timer sør for byen vi bor og jobber i. Penger vokser ikke på trær, selv ikke her i Frankrike, her hvor klimaet er godt nok til at det meste kan vokse på både busker og trær.

Selv om realiteten sier “nei”, tar jeg likevel meg selv i å dagdrømme med et lite “tenk hvis…” i bakhodet. Tenk hvis en av oss hadde vunnet i lotto og plutselig fikk råd til å investere i en stor, fin bolig med svømmebasseng, ping pong-bord, petanque-bane, utekjøkken, stor hage – og et anneks, en gjesteleilighet til venner og famile.

basseng

Tenk hvis foreldrene hans eller foreldrene mine plutselig bestemte seg for å kjøpe eiendom i Sør-Frankrike, for å starte sin egen bed&breakfast, noe à la den som nå hadde klart å sjarmere oss totalt i senk? Da hadde vi kommet på besøk titt og ofte. Kanskje litt for ofte, til og med. Hmm… Bare det løftet i seg selv er faktisk nok til å få både mamma og “svigermor” til å få lyst til å løpe raskere enn Usain Bolt, i retning banken for å ta opp huslån.

Tenk hvis…tenk hvis Julien eller jeg hadde fått en ekstrajobb som bed&breakfast-anmelder? Tenk så fint å kunne få i oppdrag å reise rundt i Frankrike til sjarmerende overnattingssteder ute på landet, for å teste ut diverse fasiliteter, spise deilig frokost, bade i basseng og sove i komfortable dobbeltsenger…og samtidig bli kjent med mange hyggelige bed&breakfast-eiere rundt omkring i landet!

Jeg har møtt utallig mange hyggelige (og svært pratsomme) bed&breakfast-eiere opp gjennom tidene, og den eldre damen som driver La Mamounière er intet unntak. Hun tipset oss om lokale restauranter, idylliske småbyer som er verdt et besøk, de beste strendene i nærområdet, og nevnte i tillegg det lokale markedet som finner sted hver morgen – sånn i tilfelle vi skulle ønske å stelle i stand en liten piknik i hagen.

Piknik får vi heller ta en annen gang, da vi i denne omgang heller prioriterte å tilbringe lørdagen i en liten katalansk perle; den nydelige byen Collioure (mer om det i neste innlegg).

Før vi dro til Collioure, sørget vi for å spise rikelig med frokost. Bed&Breakfast-vertinnen disket opp med croissainter, arme riddere, hjemmelaget syltetøy, ferske baguetter, ost og skinke, fruktsalat og yoghurt. Hun var til stede gjennom hele måltidet og passet på at vi hadde alt vi trengte – og litt til. En slik opplevelse, den følelsen av å virkelig bli ivaretatt, den får man ikke (i en like stor grad) av å bo på hotell. Det er noe virkelig varmt og kjært ved det å bo på bed&breakfast.

frokost frankrike

Glade og fornøyde forlot vi frokostbordet for å dra på dagstur. Da vi omsider vendte våre solbrente neser tilbake til vår bed&breakfast og landsbyen med det tungvinte stedsnavnet Saint-Laurent-de-la-Salanque, ble resten av ettermiddagen brukt til å spille petanque (kulespill som visstnok kalles “grisen” på norsk) før vi til slutt hoppet uti bassenget og badet helt til klokka var blitt nok til å gjøre seg klar til å dra ut for å spise middag på restaurant.

Jeg pakket meg inn i dyna og lukket øynene med god samvittighet, etter å ha storkoset meg gjennom en så godt som perfekt lørdag – fra start til ende – sammen med min kjære. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn hvordan jeg hadde det nå. Eller jo, alle disse myggstikkene på høyre legg kunne jeg vært foruten.

Takk, min kjære Julien. Takk for at du spanderte et slikt nydelig opphold på meg oss. Takk for at du gidder å tilbringe flere timer med scrolling på nett for å finne slike skjulte skatter. Takk for at du sørger for at romantikk, harmoni og fransk idyll i landlige omgivelser blir sentrale nøkkelord når vi drar på helgetur sammen.

Men, sånn helt ærlig…. Kan vi ikke bare prøve å vinne i lotto nå?

bed and breakfast sør-frankrike

rommet vårt (utenfra)

anneks

rommet vårt (døra til høyre leder til et ekstra rom med køyesenger)

soverom

ved bassengkanten….

bade

…og i bassenget.

blomstrete badedrakt

 

Djevelbrua, vingårder og magiske grotter – en helt vanlig søndag i Lot-distriktet

Etter en helt fantastisk lørdag (med mye regn) i den idylliske byen Sarlat, stod en like fin søndag for tur. En søndag bestående av et spontant grottebesøk og en sviptur innom den sjarmerende lille byen Cahors for å spise lunsj og fotografere den vakre Djevelbrua. Og sist men ikke minst, tok vi oss en mer eller mindre obligatorisk tur innom en av de mange vingårdene i Cahors, for å smake både rødt, hvitt og rosé og handle med oss et par kartonger – direkte fra vinprodusenten.

Vi foretrekker å handle vin på denne måten, min kjære og jeg. Flere ganger i året reiser vi rundt i nærområdet, slår av en prat med de (som oftest) svært hyggelige familiene som driver de forskjellige vingårdene, smaker produktene, kjøper med oss de utvalgte favorittene – og vender tilbake igjen i en senere anledning for å kjøpe mer av det som faller aller best i smak.

Denne gang endte vi opp med en hel kartong med fantastisk rosévin og en kartong med rødvin av forskjellig årgang. Den lille vingården (Château Vincens) driftes av et søskenpar, som i tillegg til å ta seg av landbruk, vinsmaking og utsalg, reiser rundt fra by til by på diverse vinmesser for å markedsføre produktene sine. Markedsføring har de definitivt under kontroll, da de allerede eksporterer vin til land som Korea, Japan og USA, i tillegg til diverse land i Europa.

Før vi dro på besøk til denne vingården, som en fin avslutning på en herlig helg og gøyal biltur, gjorde vi noe helt annet. Noe svært så annerledes;

Vi besøkte en av Lot-distriktets mange magiske grotter. Ja, for det er en slags overnaturlig magi over det å vandre dypere og dypere under bakken, mens tusenvis av stalaktitter og stalagmitter titter frem fra alle mulige kanter. Les Grottes de Cougnac regnes dessuten som et historisk monument, takket være den ene grottens mange førhistoriske helleristninger. Jeg hadde så vanvittig lyst til å ta bilder av dem, men måtte selvsagt respektere foto-forbudet som gjaldt for denne delen av visitten. Fotobonanza ble det derimot i den andre grotten!

Mellom grottebesøk og vingård, klemte vi inn en og en halv time til å spise lunsj på en koselig liten kafé i sentrum av Cahors, med utsikt over den gotiske Saint-Étienne katedralen. Så snart lunsjen var spist og regningen betalt, kjørte vi bort til Le pont Valentré, også kjent som Pont du Diable (“Djevelbrua”) for å fotografere det jeg synes er den fineste severdigheten i hele Cahors.

Det er rart å tenke på hvor lite jeg vanligvis føler jeg får tid til i løpet av en dag. Og likevel rakk vi å gjøre så utrolig mye spennende nå på søndag – og det bare en 1-2 timers kjøretur fra vårt eget hjem. Ja, jeg sier det om og om igjen; jeg føler meg heldig som bor her i store, spennende Frankrike!

utsikt frankrike

Saint-Étienne katedralen i Cahors

saint-etienne katedralen

“Djevelbrua” 

djevelbrua

cahors

sørfransk

Utsikten fra innkjørselen til Cougnac-grottenes område

utsikt cougnac

Grottebesøk

cougnac grott

Snodig, små-skummelt og vakkert på samme tid

stalagmitter

stalaktitter

Vingården

château vincens

vingård cahors

Flere eventyr i det spennende Lot-distriktet og Dordogne-området blir det definitivt, både i sommer og i høst!

Lot distriktet

Led meg og valkene mine inn i fransk fristelse: Dagstur til Montauban

Montauban, ja. Der hvor jeg med et uhell gikk av toget, da jeg var på vei til Toulouse for aller første gang. Samme dag som jeg hadde blitt frastjålet lommeboka mi i Paris, da jeg tok lokaltoget for å bytte til det toget som skulle frakte meg fra hovedstaden til det store, spennende sørvestlandet i Mai i fjor.

Dagen da det regnet så hardt at man omtrent skulle trodd at det satt en liten luring oppe i skyene, som holdt seg opptatt fra morgen til kveld med å helle bøttevis med vann ned på den franske befolkningen og alle de uheldige turistene som var på besøk.

En rimelig kjip dag. Med god grunn. Kjipere ble det da jeg, som nevnt, sinnsforvirret etter lommetyveriet, gikk av på feil stasjon.

Få sekunder etter å ha innsett at jeg faktisk ikke var ankommet Toulouse, hoppet jeg tilbake ombord på toget igjen. Jeg hadde ikke tid eller lyst til å utforske Montauban, der og da.

Jeg var jo tross alt på vei til Toulouse, en by som omtrent ser helt lik ut som Montauban. Men større, og kanskje hakket mer spennende for rastløse sjeler som meg, som stadig søker nye impulser.

Det betyr derimot ikke at Montauban ikke er en spennende by. Tvert i mot!

frankrike

Lørdag kveld, etter å ha vandret rundt og handlet litt i Agen (og sølt kaffe på hvit t-skjorte), kjørte vi i motsatt retning fra slottet vi bodde på for å ta en drink og to, traske rundt i handlegater og ende kvelden med et restaurantbesøk – i Montauban.

Julien hadde lyst på pils, så da var det pils som stod på agendaen. Mer konkret, på den belgiske puben Café le Flamand. Men før vi i det hele tatt rakk å komme oss frem til utestedet, lot vi oss forføre av vindusutstillingen til en chocolatier (Yves Thuriès) som lå i samme gate som vår utvalgte tappestasjon. Planen var egentlig å bare se, men ikke røre, men hvor ofte funker det når man først har satt sin fot i sjokoladebutikken og kjenner de deilige duftene av håndlaget melkesjokolade og mørk kakao som bare ligger å venter på å bli med deg hjem?

Unnskyldningen min var at det tross alt snart var påske, og vi derfor kunne unne oss litt sjokolade. Litt. Min definisjon av “litt” endte opp med å bli nærmere ett kilo.

Uten å bli distrahert av flere fristelser på veien, plantet vi rumpeballene våre på hver vår barkrakk og ble sittende der i en times tid, før vi dro videre til en annen ølbar (som jeg ikke husker navnet på) for å drikke enda en pils, før restaurantbesøket (på Au Fil de l’Eau stod for tur.

Ved å bestille foie gras til forrett, etterfulgt av cassoulet (rett bestående av bønner, andeconfit og pølser) til hovedrett, holdt jeg meg til de kjente, lokale spesialitetene fra sørvest-Frankrike. Servert i enorme porsjoner. Jeg spiste kanskje halvparten av maten min, før min kjære Julien måtte komme til unnsetning og spise opp resten. Om du tror at franskmenn kun spiste lett matt i små porsjoner, så har du tydeligvis ikke vært i sørvest!

Etter en hyggelig kveld og et svært mektig måltid, la vi oss ned på valkene og rullet ut av restauranten. Vel, nesten. Takk for denne gang, Montauban!

montauban reise

montauban kunst

 

 

 

 

 

 

Hvorfor jeg elsker Narbonne i Sør-Frankrike

“Seriøst? Skal du til Narbonne…uten meg?”

Disse var ordene kjæresten min klarte å lire av seg, da jeg fortalte ham om mine planer om å være ute på reise i en ukes tid for å oppleve mest mulig den siste uken min som “kvinne i tjue-årene”, før det var tid for meg å tre på meg voksen-buksa og være tretti. Man kan vel kanskje kalle det en svært tidlig midtlivskrise. Dette var i fjor, i mai måned.

Lite visste jeg at han egentlig pønsket på å ta meg med til Narbonne en eller annen gang, langt frem i tid. Lite visste jeg at han visste spesielt mye om Narbonne i det hele tatt. Eneste grunn til at Narbonne i det hele tatt havnet på agendaen, var fordi jeg skulle videre til Spania og ønsket et sted å overnatte mellom Toulouse og Girona, for å slippe å løpe fra buss til tog, og videre til tog nummer to.

Praktisk beliggenhet førte meg altså dit. Og praktisk ble det. Kun to timer med buss fra Toulouse (som jo nå er byen jeg bor i), og vips, så befant jeg meg midt i sentrum av en ny og spennende by som jeg gledet meg til å utforske.

frankrike reise

I dét jeg ankom Gare Routière (busstasjonen), ble jeg møtt med solskinn og varme. Antrukket i sort prikkete bomullskjole, nylonstrømpebukse og olajakke, var jeg glovarm som aldri før. Kontrasten var stor, mellom sterk vind og høljeregn i Paris og sommertemperatur i Narbonne – og jeg klaget ikke. Blå himmel og herlige varmegrader var nå et hyggelig gjensyn!

benk

Jeg overnattet på en sjarmerende Bed&Breakfast som het La Maison Gustave. Ei smilende jente i tidlig tjue-årene ønsket meg velkommen og hjalp meg å bære den lille trillekofferten min opp alle trappetrinnene som ledet oss til det som skulle være rommet mitt. Et koselig rom, pent dekorert i lyse farger og skandinavisk interiør. Fra vinduet hadde jeg en fantastisk flott utsikt mot Palais des Archevêques – et historisk palass som nå huser diverse museer.

bed and breakfast

Jeg tok av meg min altfor varme strømpebukse og lot jakken ligge igjen på rommet, før jeg dro ut for å besøke alt som Narbonne hadde å by på. Etter å ha beundret palasset (Palais des Archevêques) på avstand fra vinduet mitt, var jeg klar for å se det – og fotografere det – på nært hold. Jeg gledet meg også til å besøke Narbonne Katedralen som ligger vegg i vegg med palasset, og til å sette meg på en benk ved kanalen (Canal de la Robine) som renner gjennom byen, og kanskje spise noen godsaker fra et av byens bakerier, og samtidig la beina få slappe av og få solt seg litt.

vindu

Selv om jeg egentlig liker å late som jeg ikke er det, så kommer jeg nok (dessverre) alltid til å være den stereotypiske kvinnen som elsker å dra på shopping. Fingrene mine klødde etter å bruke penger på noe nytt – måtte det være småkaker, nye bøker, sandaler, hårprodukter, uansett hva. Men, siden jeg måtte forholde meg til et budsjett på overførte penger fra mamma (etter å ha blitt ranet i Paris samme dag som jeg reiste), bestemte jeg meg for å ikke kjøpe noe som helst, men heller bruke litt ekstra på et fint måltid senere på kvelden. Dermed kjøpte jeg kun et bakverk fra et bakeri, og holdt meg like greit unna butikkene.

religieuse

Og det bakverket ble det mye søl av. Kaken, en religieuse (oversatt: religiøs), var god, men ikke gudommelig god – og i tillegg var det litt av et frustrasjonsmoment å få bort all den klissete sjokoladekremen fra fingrene mine. Hver gang jeg satte tennene i kaken, begynte sjokoladekrem å tyte ut fra alle kanter. Hvordan det er mulig å i det hele tatt stappe så mye sjokolade inn i en så liten kake, er et under for meg. Hvorfor har ingen fortalt meg at man egentlig burde spise disse med skje, og aldri med hendene?

Ansiktet mitt så til slutt ut som en to-årings fjes, etter å ha spist sjokoladekake for første gang i sitt liv. Det var da enda godt jeg ikke var ute etter å imponere eller se fin ut for noen!

Jeg vandret rundt i et par timer, til føttene mine var begynt å verke, takket være kombinasjonen av dårlige sko og svette føtter som ikke helt hadde tilpasset seg til varmen enda. Jeg burde da vite at ballerinasko ikke egner seg til lange utflukter.

sentrum

Nysgjerrig på hva annet Narbonne hadde å by på, stakk jeg innom turistkontoret for å få mer informasjon. Til glede for kjæresten min, er det mer enn nok av ting å gjøre i nærheten av Narbonne. Ting som jeg ikke fikk gjort…fordi man behøver bil for å komme seg frem. Smålig skuffet, tok jeg beina fatt og trasket fra gate til gate på jakt etter skjulte skatter. Jeg endte opp med å forville meg inn i gater hvor det ikke fantes annet enn hus og små blokker. Og en pub. En gammel mann som satt på puben og drakk øl, lo av meg og ropte på fransk, “det er tydelig at du har gått deg vill, lille jente”. Lille jente. Jeg lot de ordene synke inn, mens jeg funderte over midtlivskrisen min.

pub

Jeg avsluttet kvelden med et litt dyrt, men fantastisk måltid hos Restaurant Gaia. Et spisested anbefalt av den smilende resepsjonisten.

Servitørene virket overrasket, forvirret og til dels ukomfortable, over å se noen be om et bord…for én person. Ei ensom dame, uten følge. Så utrolig sørgelig, tenkte dem vel. Men vi som reiser alene, vi må da vel også få lov til å spise fin mat vi også, får vi ikke?

suppe

Etter å ha fått en litt merkelig velkomst, angret jeg ummidelbart på å ha dratt til en slik restaurant på egenhånd. Jeg burde ha bestilt takeaway mat fra en eller annen fastfood-kjede i stedet. Da ville jeg i det minste følt meg mindre utilpass. Men å reise seg opp fra bordet og stikke, rett etter å ha satt seg ned og fått tildelt en meny, ville bare sett enda mer latterlig ut, så jeg bestemte meg like greit for å bli.

middag

Jeg bestilte en tre-retters middag, og glemte samtidig at jeg jo tross alt var den rare dama som satt helt alene, og jo burde gått for en hovedrett, spist den lynkjapt og forlatt lokalet så kjapt som mulig. I tillegg bestilte jeg en halv flaske vin, da restauranten ikke kunne tilby kun ett glass til maten. Javel. En halv flaske vin skulle jeg drikke helt alene. Nå var jeg ikke bare den tragiske dama som satt helt alene på fin restaurant. Nå var jeg den tragiske dama som drikker alene, i tillegg. Akk og ve!

Til orientering; jeg ble meget godt brisen, og kjæresten min ble bombardert med “du skulle vært her” meldinger, samt bilder av matrettene mine fra alle mulige vinkler. Mellom forrett og middag kom en av servitørene innom for å spørre om jeg hadde det bra. Før jeg i det hele tatt rakk å svare at joda, det gikk fint med meg, la hun en bunke med kokkeblader og matmagasiner på bordet. Fortsatt bekymret for den enslige kvinnen, og sikkert redd for at jeg skulle finne på å kjede meg i mitt eget selskap, dette var de ansattes måte å si “vi bryr oss”.

Selv om dette restaurant-besøket var noe merkeligere enn det jeg er vandt til, når jeg først er ute og spiser alene, så var maten totalt verdt det. Desserten glemte jeg å ta bilde av, men den kan jeg informere om at smakte helt nydelig.

Jeg krøp til køys, mett, fornøyd og glad for å ha besøkt Narbonne. Og dit skal jeg tilbake – men da skal opplevelsen deles!

arkitektur

palasset

selfie

kanal

palmer

fransk

 

Guide til Strasbourg: La Petite France – og mer!

Du har helt sikkert allerede sett hundrevis av bilder i både bøker og på Instagram, av fargerike hus med bindingsverk, slike som minner om hus fra eventyr og tegnefilmer. Slike finner man på rekke og rad i diverse sjarmerende Europeiske småbyer. Alsace regionen i nordøst-Frankrike er kjent for nettopp denne pittoreske stilen.

Colmar og Eguisheim er eksempler på små sjarmerende “eventyrbyer” i Alsace – og sistnevnte har til og med blitt kåret til Frankrike’s vakreste småby!

Ønsker du derimot å besøke en større by i samme stil, anbefaler jeg å ta turen til byen som huser det Europeiske Parlament;

Velkommen til Strasbourg.

la petite france

I fjor sommer, besøkte jeg Strasbourg sammen med moren min og hennes venninne. Å reise sammen med mamma kan være litt av en utfordring, da hun er en person som lett kan bruke en komplett dag på å løpe fra kjøpesenter til kjøpesenter, butikk til butikk, for å kjøpe enda flere ting hun ikke trenger.

Jeg, på en annen side, foretrekker å besøke historiske landemerker og fotografere steder, monumenter, mat og natur. I løpet av oppholdet i Strasbourg, måtte vi derfor begge inngå kompromisser, og ting gikk ikke alltid på skinner (som ofte hender når man reiser sammen med andre). Alt endte greit til slutt, på tverrs av våre ulikheter.

Jeg reiste til Strasbourg (fra Paris) med tog, og overnattet på det moderne hotellet Apart’hotel Strasbourg Wilson som med praktisk beliggenhet, ligger kun fem minutters gåavstand fra togstasjonen. Hotellet har også et innendørs svømmebasseng (som var stappfullt av småbarn, da jeg ønsket å benytte meg av det). Frokost var ikke inkludert i prisen, men jeg hadde ingenting i mot å betale den lille ekstrakostnaden for å kunne kose meg med et hav av muligheter i hotellets frokostbuffet. Ønsker du å spare penger og heller spise frokost på rommet? Fortvil ikke. Rommene kommer med fullt utstyrt kjøkken, og gir deg derfor friheten til å lage din egen frokost (og eventuelt spise frokost på senga om du ønsker det).

flammkuche

Vi spiste oss mette og fornøyde på lokale spesialiteter, slik som den knasende gode retten flammkuchen/tarte flambée (bildet ovenfor) på Le Kuhn, en vegetar-variant av den ellers ganske kjøttrike retten Baeckeoffe på Le Baeckeoffe , vi stakk innom et bakeri for å smake kugelhopf og tok oss en lang og god pause for å kose oss med et glass forfriskende Pinot Gris hvitvin, og en liten lunsjpause for å spise smørbrød med en fransk touch hos L’Épicerie. Skulle Pinot Gris være for søtt for deg, vil kanskje heller et glass tørr Riesling falle bedre i smak?

hvitvin

Jeg hadde ikke nok tid (eller plass i magesekken) til å smake på Alsace-spesialiteten choucroute, så dette får jeg heller smake neste gang jeg er i området. Pølser, salt kjøtt og surkål er ikke akkurat noe man assosierer med sommer-mat heller, er det vel?

Mens moren min og hennes venninne var opptatte med å handle postkort, kjøleskapsmagneter og andre duppeditter fra suvenirbutikken, tok jeg kameraet fatt og knipset bilder av den nydelige katedralen, fra alle mulige vinkler. Strasbourg katedralen er den 6. høyeste kirken i verden, og regnes for å være blant de beste eksemplene på sen gotisk arkitektur. Katedralen huser dessuten et av de mest populære turistattraksjonene i Strasbourg; en 18-meters Astronomisk Klokke!

katedralen

Vi trasket forbi gatemusikanter og malere. Suvenirbutikker og gullsmeder. Små boutiques og store kjente kjeder. Restauranter og bakerier.

gatemusikant

Med en papirpose full av godsaker fra bakeriet, vandret vi fra gate til gate og nøt solskinn og blå himmel, på vei mot byens fineste nabolag;

Hallo, La Petite France!

la petite france

 

Nysgjerrigheten førte oss til et lite marked hvor lokale kunstnere og håndverkere solgte sine verk. Vi tittet på alt det fine som var til salgs, men forlot likevel markedet uten å kjøpe noe.

marked

I bydelen La Petite France finner man byens historiske sentrum, omringet av vann, med diverse kanaler og elva Ill som passerer gjennom kanalene. I gamle dager var det fiskere, møllere og håndverkere som bodde i bydelen. Vil man derimot kjøpe leilighet i dette nabolaget i dag, må man ut med en ganske høy sum. Bydelen er jo tross alt et av de største turistattraksjonene i Strasbourg!

Besøk La Petite France til fots – eller ta deg en koselig liten båttur og la føttene dine få slappe av mens du nyter den flotte utsikten.

strasbourg

Min tur til Strasbourg, og mitt første møte med Alsace (siden har jeg også besøkt Colmar) etterlot meg med et ønske om å se mer. Så mye mer. Jeg vil returnere til Strasbourg for å se alt som jeg tidligere har gått glipp av – kanskje blir det en tur til byens historiske julemarked som står på agendaen neste gang?

uterestauranter

strasbourg arkitektur

strasbourg katedralen

kugelhopf

(bilde over: Kugelhopf)

b

restaurant frankrike

vegetar-baeckeoffe

(bilde over: vegetar-Baeckeoffe)

brunt

(Jeg matcher interiøret til L’Épicerie)