Deilig tapas, vintermarked og surrealismens spor i Figueres (Spania)

Fredag, vi reiser på helgetur til Spania, årets første eventyr, dette er julegaven fra meg til min kjære. Første stopp; fortryllende Figueres.

Raske veier fører oss bort fra rutinepreget stress på jobb, videre bort fra stedet som vi kaller vårt hjem, fra den rosa byen Toulouse, videre forbi sjarmerende Carcassonne og byens historiske landemerke, den kjente festningen, selv fra motorveien ser vi den tydelig. Vi skimter de majestetiske Pyrénéenne i det fjerne, den store fjellkjeden, der hvor vi feiret jul forrige gang vi feiret jul i Frankrike, der hvor den selvstendige staten Andorra ligger gjemt. Vi kjører forbi landets sydligste by, Perpignan, vi drakk så deilig vin da vi var der, en nydelig helg i juni måned. Dette var helgen da vi bodde på et koselig Bed&Breakfast med stort basseng og deilig frokost, samme helg som da vi besøkte Collioure, et av de vakreste stedene i landet, etter min mening.

Inn i solnedgangen kjører vi, bak fjellene forsvinner sola, den etterlater himmelen i rødrosa nyanser. Vi er over grensen nå, vi er i Spania, to timer tok det oss å komme frem til grensen, nå trenger uret bare å tikke seg en liten halvtime lenger frem i tid før vi endelig ankommer Figueres, hjembyen til Salvador Dalí, den bisarre kunstneren med snurrebart, kjent for sine surrealistiske malerier, en fortryllende bevegelse som lever i beste velgående i Figueres. Hotellet hvor vi skal overnatte, Duran heter det, huser restauranten hvor denne kunstneren var stamgjest i sin tid. Selv skal vi ikke spise der, prisene er for stive og vi har lyst på tapas, men gøy er det uansett å vite at en av kunsthistoriens spennende mennesker pleide å vanke nettopp der hvor vi skal bo.

Hotellrommet vårt er overraskende stort, med king-size seng og store skap. Min kjære er strålende fornøyd, akkurat passe myk er sengen også, han får lyst til å ta seg en liten hvil, allerede nå. Selv vil jeg ut og rusle, jeg vil titte i butikker, jeg vil ta et glass vin på et trivelig lite utested, jeg vil spise masse deilig tapas på et utvalgt spisested like rundt hjørnet, et sted jeg har hørt mye bra om.

Julemarked

I sentrum yrer det av liv og god stemning. Byens julemarked er fremdeles oppe, jula varer jo frem til 6. januar her i Spania, fargerik julepynt og dekorerte juletrær lyser opp gågatene, atmosfæren er magisk. Endelig får vi dra på julemarked, jubler jeg, bedre sent enn aldri. Vi smaker deilig turrón, eller turró som det heter her i Catalonia, spansk godteri laget av honning, sukker, egg og sjokolade. Vi kjøper fire forskjellige varianter, deriblant min utvalgte favoritt, som inneholder bringebær og kandiserte roseblader.

Torró

Vi spaserer videre, langs de mange spennende handlegatene, fulle av butikker vi aldri har sett før, butikker som kun finnes nettopp her, samt noen butikker som finnes også i resten av landet, men ikke utenfor de spanske landegrenser. Vi kjøper oss en liten pengetaske med verdenskart på, den skal vi bruke til utenlandske mynter, praktisk for ferieturer satt til land som bruker annen valuta enn euro. Fristelsen til å handle nytt tøy, klarer jeg å motstå, nå vil jeg kun ha tapas, min kjære vil ha øl.

Tapas

Siste utgave av Lonely Planet anbefaler spisestedet Sidreria Txot’s, et ciderhus som også serverer diverse tapasretter, deriblant store smakfulle kroketter. Kvelden er ung og lokalet er halvfullt, vi velger oss et bord og bestiller husets cider til meg og øl til ham. Kroketter med kylling, kroketter med spinat, med ost, med sopp, med eple, valnøtt og spansk ost, vi vil smake dem, alle sammen. Til vår store glede serveres dem på en seng av knasende gode poteter.

Kro

Vi bestiller klassikeren Patatas Bravas med pikant saus (poteter får jeg aldri nok av) , cidermarinert chorizo servert med ristet brød, havsaltet grillet chilli, panert kylling servert med aïoli, jeg drikker opp det lille glasset med cider og bestiller et glass vin. Etter hvert som timene går, blir folkemengden i lokalet større og større. Kjærestepar og vennegrupper setter seg ved baren og venter på ledig bord, de speider utover lokalet, de ser på oss og lurer sikkert på om vi snart er klare til å forlate bordet, vi og alle andre som har sittet der en stund.

Kylling aïoli

Min kjære spør meg om jeg er lykkelig, et retorisk spørsmål, lykken lyser over hele meg, det er helg, vi er i Spania, vi spiser tapas, temperaturen er mild og fin her i Figueres, og vi, vi har vært på julemarked. Javisst er jeg lykkelig, jeg er i ekstase.

Kulinarisk lykke oppleves på nytt dagen etter, så tidlig som på morgenkvisten, da vi i frokostbuffeten oppdager både spansk tortilla (retten basert på egg og potet), grillet chilli, og diverse spekepølser. Jeg smiler og tenker for meg selv, hvor herlig har vel ikke starten på dette året vært!

Metthetsfølelsen gir seg ikke med det første, vi trenger å gå den av oss, derfor spaserer vi opp til byens store hovedattraksjon; det surrealistiske bygget som huser Dalí Teatermuseet. I samme gate som dette ganske så spesielle bygget, med sine rosa vegger og dekorative egg, observerer jeg et morsomt hotell med fargerike skulpturer av hester og kuer som dekorerer hotellets balkonger.

Surrealisme

Figueres skulle ikke være noe mer enn et stoppested for å bryte opp reisen til det luksuriøse spahotellet lenger sør i Catalonia, byen skulle ikke være mer enn bare et første ledd av denne julegaven, natten før romantisk overnatting med massasje, spa, middag og cava ved kysten.

Men, Figueres overrasket oss begge. Maten, butikkene, dynamikken, fargene, kunsten, hit vil vi tilbake!

IMG_20190106_201827

IMG_20190106_201658

ptr

cof

Advertisements

Sommeridyll på bed&breakfast i Sør-Frankrike

“Kan vi ikke bare bli værende her…for alltid?”, bønnfalt jeg Julien, selv om jeg dessverre var fullt klar over at dette ikke lot seg gjøre. En herlig drøm, men en svært så urealistisk  en. Vi har jo begge arbeid å vende tilbake til, og absolutt ikke nok penger på konto til å si opp jobb og tilbringe resten av livet som gjester på chambre d’hôtes (bed&breakfast) ute på landet, to timer sør for byen vi bor og jobber i. Penger vokser ikke på trær, selv ikke her i Frankrike, her hvor klimaet er godt nok til at det meste kan vokse på både busker og trær.

Selv om realiteten sier “nei”, tar jeg likevel meg selv i å dagdrømme med et lite “tenk hvis…” i bakhodet. Tenk hvis en av oss hadde vunnet i lotto og plutselig fikk råd til å investere i en stor, fin bolig med svømmebasseng, ping pong-bord, petanque-bane, utekjøkken, stor hage – og et anneks, en gjesteleilighet til venner og famile.

basseng

Tenk hvis foreldrene hans eller foreldrene mine plutselig bestemte seg for å kjøpe eiendom i Sør-Frankrike, for å starte sin egen bed&breakfast, noe à la den som nå hadde klart å sjarmere oss totalt i senk? Da hadde vi kommet på besøk titt og ofte. Kanskje litt for ofte, til og med. Hmm… Bare det løftet i seg selv er faktisk nok til å få både mamma og “svigermor” til å få lyst til å løpe raskere enn Usain Bolt, i retning banken for å ta opp huslån.

Tenk hvis…tenk hvis Julien eller jeg hadde fått en ekstrajobb som bed&breakfast-anmelder? Tenk så fint å kunne få i oppdrag å reise rundt i Frankrike til sjarmerende overnattingssteder ute på landet, for å teste ut diverse fasiliteter, spise deilig frokost, bade i basseng og sove i komfortable dobbeltsenger…og samtidig bli kjent med mange hyggelige bed&breakfast-eiere rundt omkring i landet!

Jeg har møtt utallig mange hyggelige (og svært pratsomme) bed&breakfast-eiere opp gjennom tidene, og den eldre damen som driver La Mamounière er intet unntak. Hun tipset oss om lokale restauranter, idylliske småbyer som er verdt et besøk, de beste strendene i nærområdet, og nevnte i tillegg det lokale markedet som finner sted hver morgen – sånn i tilfelle vi skulle ønske å stelle i stand en liten piknik i hagen.

Piknik får vi heller ta en annen gang, da vi i denne omgang heller prioriterte å tilbringe lørdagen i en liten katalansk perle; den nydelige byen Collioure (mer om det i neste innlegg).

Før vi dro til Collioure, sørget vi for å spise rikelig med frokost. Bed&Breakfast-vertinnen disket opp med croissainter, arme riddere, hjemmelaget syltetøy, ferske baguetter, ost og skinke, fruktsalat og yoghurt. Hun var til stede gjennom hele måltidet og passet på at vi hadde alt vi trengte – og litt til. En slik opplevelse, den følelsen av å virkelig bli ivaretatt, den får man ikke (i en like stor grad) av å bo på hotell. Det er noe virkelig varmt og kjært ved det å bo på bed&breakfast.

frokost frankrike

Glade og fornøyde forlot vi frokostbordet for å dra på dagstur. Da vi omsider vendte våre solbrente neser tilbake til vår bed&breakfast og landsbyen med det tungvinte stedsnavnet Saint-Laurent-de-la-Salanque, ble resten av ettermiddagen brukt til å spille petanque (kulespill som visstnok kalles “grisen” på norsk) før vi til slutt hoppet uti bassenget og badet helt til klokka var blitt nok til å gjøre seg klar til å dra ut for å spise middag på restaurant.

Jeg pakket meg inn i dyna og lukket øynene med god samvittighet, etter å ha storkoset meg gjennom en så godt som perfekt lørdag – fra start til ende – sammen med min kjære. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn hvordan jeg hadde det nå. Eller jo, alle disse myggstikkene på høyre legg kunne jeg vært foruten.

Takk, min kjære Julien. Takk for at du spanderte et slikt nydelig opphold på meg oss. Takk for at du gidder å tilbringe flere timer med scrolling på nett for å finne slike skjulte skatter. Takk for at du sørger for at romantikk, harmoni og fransk idyll i landlige omgivelser blir sentrale nøkkelord når vi drar på helgetur sammen.

Men, sånn helt ærlig…. Kan vi ikke bare prøve å vinne i lotto nå?

bed and breakfast sør-frankrike

rommet vårt (utenfra)

anneks

rommet vårt (døra til høyre leder til et ekstra rom med køyesenger)

soverom

ved bassengkanten….

bade

…og i bassenget.

blomstrete badedrakt