Vingårder, rehabiliteringssenter for ville fugler – og tidenes frieri!

Fredag, vi besøker vingårder nær Franschhoek og Stellenbosch.

Ren idyll, denne vinruten, kjøreturen gjennom Franschhoek-dalen, videre mot byen Stellenbosch, vi skal på vinsmaking, vi skal besøke forskjellige vingårder og forhåpentligvis kjøpe med oss et par flasker i gave til våre kjære venner som vi skal overnatte hos i Cape Town.

Hsge

Resepsjonisten på hotellet vårt i Franschhoek har tipset oss om en vinprodusent ved navn Boschendal, deres vin er av ypperste kvalitet, sier hun, og vingården deres er aldeles nydelig. Notert på en lapp, og videre på GPS, neste stopp Boschendal.

Vel fremme ved riktig adresse, som viser seg å være et ganske så glamorøst vinhus, får vi beskjed om at det i dag ikke lenger er mulighet for en liten vinsmaking, da alle bord har blitt reservert til et privat arrangement. Vi får likevel lov til å besøke denne svært så luksuriøse vingården, ta så mange bilder vi bare ønsker, og spasere rundt på den store tomten.

Boschendal

Videre kjører vi til en annen vinprodusent og deres noe mindre, men like så vakre tomt, innvendig er dette vinhuset av det mer beskjedne slaget enn det forrige, mindre ekstravagant, og dette er nøyaktig hva vi ser etter, noe folkelig og hyggelig. Her, hos Zorgvliet, blir vi ønsket velkommen til en liten vinsmaking, vi får tildelt en vinliste og får blant disse velge oss tre forskjellige viner som vi ønsker å smake.

Vinsmaking

Vi velger å gå for tre røde; en merlot, en petit verdot og en pinotage, hvorav nummer to og tre er druearter som vi ikke kjenner til fra før, da dem ikke eksisterer i Frankrike. Merlot, derimot, er en klassiker som man finner spesielt mye av i Bordeaux. Absolutt ikke en personlig favoritt, men det er jo uansett fint å kunne smake en lokal merlot, en sørafrikansk variant.

Videre fortsetter vi den lille kjøreturen mot byen Stellenbosch, en siste vingård står for tur, Spier heter vinhuset, her skal vi smake på både rød- og hvitvin, sammen med diverse lokale oster, deretter skal vi besøke rehabiliteringssenteret for hovedsakelig ugler og ørner, men også andre ville fugler.

Tenk at en vingård kan tilby alt dette på ett og samme sted, jeg som elsker ugler mer enn alle dyr på jord, vel, delt førsteplass med haier og rokker, jeg som elsker ost like høyt som jeg elsker sjokolade, mine to store svakheter her i livet, jeg som elsker slike sjarmerende vindistrikt, synet av alle disse druerankene som står på rekke og rad, drueklaser som henger fra det grønne, som dekorasjon smykker de sine grønne planter, jeg elsker å besøke vingårder, den dagen jeg gifter meg vil jeg leie et slikt lokale, en sjarmerende liten vingård, jeg vil ha utsikt over drueranker og vakker natur, den dagen jeg gir mitt “ja” til mannen jeg elsker.

Ost

Vi smaker på to forskjellige typer hvitvin, den ene tørr med ettersmak av mineraler, den andre frisk og fruktig, vi går videre til rødvin, to faller i smak, fruktige og runde i smaken, de to andre er fortsatt litt for unge, for umodne, sammen med vinen smaker vi tre forskjellige typer ost, helt middelmådige sådan, samtlige svært milde i smaken i forhold til hva vi er vandt til der hjemme i Frankrike.

Vintønnee

En liten sti leder oss fra vinsmakingsrommet til rehabiliteringssenteret, vi betaler en liten inngangspris, pengene vil gå til driften av senteret, til å hjelpe de som hjelper fuglene, en god sak verdt å støtte.

Vi får lov til å hilse på de forskjellige ugleartene, aldri ville jeg trodd at jeg noensinne skulle få klappe ei ugle, aldri ville jeg trodd at jeg noensinne skulle få oppleve å være så nær dem som det jeg er nå. Jeg smiler fra øre til øre, vi er i Sør-Afrika, sola skinner og vi befinner oss i nydelig landskap, grønn natur og vindruer, jeg har i løpet av uken fått oppleve både hvalsafari og dykking med haier, i dag har jeg fått kose meg med vin og ost, og nå er jeg her, jeg får oppleve så mye som tidligere kun har eksistert på min uskrevne ønskeliste.

Ugle

I følge kalenderen er dagen i dag den tjuetredje november, ikke tjuetredje mai, jeg har ikke bursdag før om et halvt år, men denne fantastiske dagen overgår hver eneste bursdagsfeiring jeg noen gang har hatt.

Hånd i hånd, spaserer vi, min kjære og jeg, forbi ugler, falker, videre forbi et par gribber, forbi noen ørner og tilbake til uglene igjen.

Ugle

Min kjære spør meg hvordan jeg har det, om jeg føler meg lykkelig, selfølgelig gjør jeg det, jubler jeg. Og med dét gir han meg de ordene jeg så lenge har drømt om å få høre;

“Vil du gifte deg med meg?”

Han tar opp en sort liten eske fra lomma si, en eske han visstnok har gått og bært på i to og en halv måned, han har ventet på det perfekte øyeblikk, han har ventet på et øyeblikk hvor vi er helt alene, bare ham og jeg, ute i naturen i vakre omgivelser. Her er vi ikke helt alene, men dager som denne, dager hvor absolutt alt er som en eneste stor drøm, det er dette som er det perfekte øyeblikk.

Pulsen øker, adrenalinet går i hundre, jeg blir så glad at jeg ikke engang registrerer hvordan ringen ser ut, før fingeren på min venstre hånd plutselig bærer den, denne originale asymmetriske diamantringen. I Frankrike er det venstre hånd som blir smykket med forlovelsesring, hånda som er nærmest hjertet.

Dette er nå den fineste dagen i hele mitt liv, Sør-Afrika vil fra den dag i dag ha en stor plass dypt i mitt hjerte.

Landet hvor mannen jeg elsker, fridde til meg.

Drueranker

Advertisements

På spennende hvalsafari i Gansbaai

Torsdag, hvalsafari i Gansbaai.

En aktivitet som i utgangspunktet var satt på agendaen for tirsdag, en opplevelse vi ikke kunne forlate Sør-Afrika uten å ha fått være med på, den planlagte hvalsafarien ble avlyst grunnet dårlige værforhold, vi klarte likevel å få plass på ny safari, flette den inn i torsdagens reiserute, en liten omvei før kjøreturen gjennom Sør-Afrikas nydelige vingårder og grønne landskap.

Klokka er sju. Vi spiser frokost på det koselige gjestehuset i Kapp Agulhas, der hvor vi i natt har sovet godt, sovnet til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, til den nydelige utsikten mot havet. Frokosten er en av de foreløpig beste jeg har hatt her i Sør-Afrika, den eldre damen som driver stedet serverer oss hjemmebakt brød, nystekte boller med kanel, rosiner og eplekompott, og den friske fruktsalaten får vi servert i en konkylie.

Før vi forlater frokostsalen for å sjekke ut, skriver vi en liten hilsen i hennes gjestebok. Vi takker for god service, deilig frokost og nydelig utsikt, vi kunne ikke bedt om en bedre start på denne spennende dagen som nå venter oss.

En time tar det oss å komme tilbake til Gansbaai, vi var jo her i går også, da vi dykket i bur med haier, min kjære og jeg. Fingrene krysses for at han ikke blir sjøsyk igjen, to dager på rad, to utflukter, hvilken uflaks ville da dette vært!

Denne gang er det byrået Ivanhoe Sea Safaris som skal ta oss med ut på tur, ut på havet for å speide etter hval, noe vi omtrent er hundre prosent garantert til å få se, lover guiden. Fra hvilken avstand, hvor mange og hvilken art,  gjenstår å se, vi gleder oss, vi stiger ombord den lille båten som skal frakte oss dit hvor hvalene holder til.

Det har vært en skikkelig babyboom blant hvaler i år, forteller guiden. Flere sørkapere har blitt observert i området sammen med sine små, forhåpentligvis vil også vi få muligheten til å se dem, i det minste et lite glimt av dem, i løpet av denne to timer lange båtturen.

På båten er vi en liten gruppe mennesker, ikke mer enn ti personer, hvorav tre er mine egne reisefølger, alle sitter klare med fotoapparat, noen har til og med tatt med seg enorme videokameraer, selv nøyer vi oss med speilreflekskameraet og vår lille GoPro.

Bølgene er langt mindre hissige i dag enn i går, til tider dukker det opp noen enorme bølgekast som vugger båten kraftig frem og tilbake, men disse er bare barnemat i forhold til gårsdagens opplevelse, dette kan min kjære skrive under på.

Som guiden hadde lovet oss, får vi se hval, ikke bare én, ikke bare to, men flere. Mor og barn, får vi også se. De er alle av arten sørkaper, også kalt sørlig retthval, og kan bli mellom 14-18 meter lange, med en vekt mellom 36 og 73 tonn, derfor er det viktig for vår egen sikkerhet at båten holder en viss avstand fra disse enorme skapningene, et byks, et hopp, holder vi oss for nært vil vi risikere å sette oss selv i fare, kantre båten og falle uti.

Hvalsafari

Min kjære står klar med fotoapparat og stor objektiv, han knipser i vei, samtidig filmer jeg så godt jeg kan med vår lille GoPro. Hvalene danser for oss, vifter med sine enorme haler, hopper opp av vannet med all sin kraft, med et digert plask forsvinner de igjen ned i vannet.

Med våkent blikk, følger vi med på hvalene og deres bevegelser, fra side til side, flytter vi oss for å få flest mulig bilder fra best mulig vinkel, det er vanskelig, så utrolig vanskelig å få klare tydelige bilder av disse vakre mystiske vesenene, men fantastisk gøy er det likevel, denne jakten på det perfekte foto, dette ønsket om å se dem på nært hold.

Hval

Disse to timene suser forbi, vi må returnere til Gansbaai. En siste overraskelse møter oss på vei dit, en månefisk svømmer mot oss. Den er fascinerende, ikke visste jeg at disse kunne bli såpass store, en del av havets store mystikk er dem, en verden vi vet så lite om, en verden jeg håper på jeg vil få anledning til å lære enda mer om, på personlig hold, som den spennende dykkingen i bur med haier, som denne fantastiske hvalsafarien.

Månegi

Hval

Vi dykker i bur med haier!

Onsdag, Gansbaai, dykking i bur med haier.

Jeg våkner opp før klokka seks, alarmen er satt til sju. Adrenalinet pumper for fullt, jeg er høyt og lavt innvendig, i dag skal vi gjøre noe jeg har drømt om i årevis men aldri hatt anledning til, vi skal dykke med haier, i bur, vel å merke, men likevel, vi skal besøke haiene på deres territorium, hvor spennende er vel ikke det!

Min kjære var i utgangspunktet svært negativ til denne idéen, da jeg først nevnte det for ham. Fortsatt er han en smule negativ, blandede følelser har han, skrekkblandet fryd, det kribler i magen, vil vi møte på en diger hvithai der ute?

Vi trer på oss badetøy, shorts, t-skjorte og joggesko. Oppmøte klokka tolv, står det i eposten jeg mottok i går, der hvor det også står skrevet at det anbefales å ta sjøsyketabletter før ombordstigning. Jeg pleier ikke å bli sjøsyk, men jeg tar meg likevel en tablett, for å være på den sikre siden.

White Shark Projects, organisasjonen som arrangerer disse utfluktene, har stelt i stand åpen buffet for alle som trenger å få i seg mat og drikke før turen. Vi har akkurat spist en stor og deilig frokost i Hermanus, og setter oss derfor ved et bord mens vi venter på en liten briefing og viktig sikkerhetsinformasjon fra marinebiologen som skal være med på utflukten. Hun forteller at organisasjonen jobber med rehabilitering og marineforskning, i tillegg til å gjøre sitt ypperste på å endre menneskers syn på hvithai, forholdsvis fredelige skapninger som Hollywood har svartmalt, år etter år.

Hai

Båtturen får en heftig start, med full fart og høye bølger som pisker mot oss, der vi humper av sted i den lille fiskebåten som skal ta oss med ut til området hvor vi har størst sjanse for å møte på hvithai og kobberhai, en art vi med stor sannsynlighet vil kunne få besøk av, og da i flertall, da disse lever i flokk, i motsetning til hvithai som lever alene.

Femten minutter tar det oss å komme frem til stedet hvor det skal senkes, dette buret som rommer plass til seks personer. Crewet senker det smale metalburet, binder det godt fast slik at ingen uhell kan skje, de forbereder denne blandingen av fiskeinnvoller, fiskehoder og blod som skal kastes ut i havet for å lokke til oss så mye hai som bare mulig.

Min kjære skal bli med første gruppe ut, seks personer om gangen, til sammen er vi fjorten her på båten, mens han filmer haier med GoPro under vann, skal jeg sitte på toppdekk og fotografere ovenfra og ned.

Våtdrakter blir delt ut til alle som skal ut først, min kjære sliter med å åle seg inn i sin, jeg smågruer meg til det blir min tur, hjertet banker og blodet pumper i dobbel hastighet, jeg klatrer opp stigen og setter meg på dekk, klar med speilreflekskamera og dens store tunge objektiv.

De fem andre har nå klatret ned, min kjære hopper nå også nedi buret, jeg kjenner ham knapt igjen, de ser alle prikk like ut, der de står side om side iført trange sorte våtdrakter, alle med hver sin GoPro, klar til å fange dette øyeblikket på film.

Himmelen er full av skrikende måker som kjemper om kapp for å stjele hva enn de kan få tak i, av disse fiskeinnvollene som nå ligger spredt rundt og flyter på vannets overflate, haienes lokkemat.

To kobberhaier nærmer seg, de jafser i seg lokkemat, et laksehode har blitt festet på en krok for å friste dem, for å få dem til å følge etter, få dem til å ville ha mer, gape på fullt, lage show og glede publikum. Som en gal paparazzi, knipser jeg bilde etter bilde uten stans, uten en gang å sjekke om kvaliteten er bra. Flere kobberhaier strømmer til, i full fart og full begeistring fotograferer jeg hver eneste bevegelse, hvert eneste øyeblikk.

Haier

Snart er det min tur til å hoppe uti. Etter en halvtimes tid klatrer min kjære opp av buret, likblek er han, kombinasjonen av disse kraftige bølgene, de høylytte måkeskrikene og lukten av fiskeinnmat har gjort ham sjøsyk.

Han drar av seg våtdrakten og slenger et håndkle rundt skuldrene, kameraet pakkes bort, og nå er det min tur til å åle meg inn i dette sorte trange pølseskinnet av en drakt.

Med våtdrakten på, drar jeg hetten over hodet, trer på meg støvlene som hører til drakten, dekker øyne og nese med dykkermaske som festes stramt. Nå er også jeg klar til å møte dem, denne flokken med kobberhaier som sirkulerer rundt oss.

Dy

Nå er det min tid til å besøke haiene der de selv hører hjemme, en opplevelse som ikke kan sammenlignes med noe annet. Fortsatt føler jeg på en skrekkblandet fryd, fortsatt er adrenalinnivået helt i hundre, nå er jeg her, hos dem, kun et gitter skiller oss.

Hso

I over en halvtime blir jeg værende i buret, nærmere førti minutter står jeg og stirrer i ren fascinasjon på de mange kobberhaiene som svømmer frem og tilbake foran meg. De virker ikke spesielt interessert i oss mennesker, alt de ønsker er å få tak i fiskerestene som flyter rundt. Hvor mye disse tre meter lange haiene veier, det aner jeg ikke, men kraftige er dem. Hver gang en hai gjør et lite byks, og halen tilfeldigvis treffer gitteret, rister hele buret. Om jeg skulle være redd for hai, vil jeg si at frykten for å med et uhell bli pisket over ende, er større enn frykten for å bli bitt.

Et stort stykke laks flyter forbi meg, like foran ansiktet mitt, videre gjennom gitteret, i ett jafs blir det borte, haien er fornøyd og svømmer bort. Mine nesten førti minutter kommer til en ende, jeg klatrer opp av buret, glad og fornøyd.

Min kjære spyr opp hele frokosten, og er fortsatt kledd i intet mer enn bare badebukse og håndkle, den trange våtdrakten har han kastet fra seg, og klærne har han ikke orket å hente frem, ikke enda.

Jeg får dårlig samvittighet og spør om han i det hele tatt har fått noe positivt ut av denne opplevelsen. Ja, sier han, og, til min store forbauselse får jeg høre at han fint kunne gjort det hele om igjen én gang til.

Kobber

På besøk hos pingvinene i Betty’s Bay

Tirsdag, en natt reservert i Hermanus, opprinnelig med hvalsafari på agendaen.

Med rom reservert på Mbalentle Guest House ved flyplassen i Cape Town, var vår opprinnelige plan å finne et trivelig spisested i nærområdet, spise middag sammen alle fire, og deretter hoppe til køys og lade opp energien til den to-tre timer lange kjøreturen til Hermanus og spennende hvalsafari. Dessverre kom vi ikke frem til hotellet før klokka ett på natten, grunnet en to og en halv time forsinkelse fra Johannesburg, forårsaket av kraftig lyn og tordenvær. Som om ikke forsinkelsen var kjip nok, mottok vi også samme kveld en epost fra firmaet som arrangerer denne hvalsafarien vi skulle på, annullert stod det, grunnet dårlig vær. I Hermanus har vi reservert natt på hotell nettopp for å dra på hvalsafari, stort annet er det da ikke å gjøre i den byen? Vi skulle bare se hvaler, vi, og deretter bare slappe av på det nydelige hotellet, Pelagus House and Nautilus Cottage, før vi reiser videre til Kapp Agulhas, Sør-Afrikas sydligste punkt. Alt var nøye gjennomtenkt, alt unntatt det uforutsigbare, naturens gang.

Som vi alle vet, man kan planlegge en ferie fra start til ende, men når alt kommer til alt, gjør moder jord akkurat som hun selv vil. Naturen kan ikke styres, og nettopp derfor er det så utrolig viktig å ha en plan B å forholde seg til. Vi hadde ingen reserveplan selv, men klarte likevel å flette ny hvalsafari inn i planene for torsdag, en stor omvei i forhold til hvor vi skal tilbringe natt til fredag, i tillegg må torsdagens planer stokkes litt om, men denne kabalen skal vi klare å få til å gå opp.

Vi pakker bilen og forlater Cape Town, en by vi uansett vil komme tilbake til om ikke så lenge, allerede på fredag skal vi dit for å bli kjent med byen, for å overnatte hos noen venner av foreldrene til min kjære, et sørafrikansk ektepar og deres to hunder.

Starten på kjøreturen kan jeg ikke beskrive med andre ord enn trist, virkelig trist, der vi kjører forbi flere townships, steder hvor de fattigste av de fattige bor, hvor man kun ser skur etter skur, boliger konstruert av hva enn man kan finne på en skraphaug, ingen strøm, ingen vann, ingen trygghet. Vi kjører videre, langs kystlinjen og de nydelige strendene, der hvor vi møter den strake motsetningen fra townships. Svigermor elsker disse nydelige villaene som vi nå kjører forbi, de flotte moderne arkitekthusene beskyttet bak murer og elektrisk gjerde, jeg klarer ikke å se på dem med annet enn en kvalm bismak i munnen. Slummen og villastrøk, to ekstremer side om side, dette beskriver halvparten av kjøreturen fra Cape Town til Hermanus.

Vi følger den pittoreske sjøveien R44, langs denne strekningen ser vi mer natur enn beboelse, til høyre ser vi havet, til venstre fjellhauger, vi kjører forbi små landsbyer og vakre nasjonalparker.

Hvalsafari må vi dessverre vente med til en annen dag, men dagen er så definitivt ikke bortkastet av den grunn. Vi stopper ved Betty’s Bay, en liten ferielandsby hvor en koloni av afrikanske pingviner holder til.

Pingviner

Det lukter rart her i Betty’s Bay, en stram odør av fuglebæsj, vi er i pingvinenes territorium, dette er det ingen tvil om. Himmelen er i ferd med å åpne seg, endelig kan sola titte frem, de lette regnværsskyene ser ut til å ha tatt seg en liten pause, på bakken er det fortsatt vått. Vi hilser på pingvinene, vi fotograferer dem på nært hold, de ser ikke ut til å føle seg ukomfortable rundt oss mennesker, de ser ikke ut til å bry seg i det hele tatt. Et lite gjerde holder oss likevel litt på avstand, lengre inn på pingvinenes territorium er også en liten gangbro bygget, cirka tjue centimeter over bakken, dette for å passe på at ingen tråkker i pingvinenes rede, eller går til skade for å stresse pingvinmammaer og deres barn.

Andre dyr holder også til her i Betty’s Bay, gnagere som minner om murmeldyr, disse ser vi mange av, det kan da ikke være murmeldyr, de finnes da vel ikke til i Afrika, undrer jeg. Vi møter også på et par øgler i ulike størrelser, selv disse ser ikke ut til å bli skremt når vi sakte kommer nærmere for å titte på dem.

IMG_20181122_094109

Den åpne himmelen begynner etter hvert å lukke seg igjen, truende grå skyer omfavner hverandre og stenger sola ute, nå kommer regnet, vi løper tilbake til bilen, takk for denne spontane og trivelige lille visitten i Betty’s Bay, nå er det tid for å reise videre til Hermanus!

Pingvin3r

Øgler Afrika

IMG_20181122_093957

Pingvin

IMG_20181122_094038