Vi dykker i bur med haier!

Onsdag, Gansbaai, dykking i bur med haier.

Jeg våkner opp før klokka seks, alarmen er satt til sju. Adrenalinet pumper for fullt, jeg er høyt og lavt innvendig, i dag skal vi gjøre noe jeg har drømt om i årevis men aldri hatt anledning til, vi skal dykke med haier, i bur, vel å merke, men likevel, vi skal besøke haiene på deres territorium, hvor spennende er vel ikke det!

Min kjære var i utgangspunktet svært negativ til denne idéen, da jeg først nevnte det for ham. Fortsatt er han en smule negativ, blandede følelser har han, skrekkblandet fryd, det kribler i magen, vil vi møte på en diger hvithai der ute?

Vi trer på oss badetøy, shorts, t-skjorte og joggesko. Oppmøte klokka tolv, står det i eposten jeg mottok i går, der hvor det også står skrevet at det anbefales å ta sjøsyketabletter før ombordstigning. Jeg pleier ikke å bli sjøsyk, men jeg tar meg likevel en tablett, for å være på den sikre siden.

White Shark Projects, organisasjonen som arrangerer disse utfluktene, har stelt i stand åpen buffet for alle som trenger å få i seg mat og drikke før turen. Vi har akkurat spist en stor og deilig frokost i Hermanus, og setter oss derfor ved et bord mens vi venter på en liten briefing og viktig sikkerhetsinformasjon fra marinebiologen som skal være med på utflukten. Hun forteller at organisasjonen jobber med rehabilitering og marineforskning, i tillegg til å gjøre sitt ypperste på å endre menneskers syn på hvithai, forholdsvis fredelige skapninger som Hollywood har svartmalt, år etter år.

Hai

Båtturen får en heftig start, med full fart og høye bølger som pisker mot oss, der vi humper av sted i den lille fiskebåten som skal ta oss med ut til området hvor vi har størst sjanse for å møte på hvithai og kobberhai, en art vi med stor sannsynlighet vil kunne få besøk av, og da i flertall, da disse lever i flokk, i motsetning til hvithai som lever alene.

Femten minutter tar det oss å komme frem til stedet hvor det skal senkes, dette buret som rommer plass til seks personer. Crewet senker det smale metalburet, binder det godt fast slik at ingen uhell kan skje, de forbereder denne blandingen av fiskeinnvoller, fiskehoder og blod som skal kastes ut i havet for å lokke til oss så mye hai som bare mulig.

Min kjære skal bli med første gruppe ut, seks personer om gangen, til sammen er vi fjorten her på båten, mens han filmer haier med GoPro under vann, skal jeg sitte på toppdekk og fotografere ovenfra og ned.

Våtdrakter blir delt ut til alle som skal ut først, min kjære sliter med å åle seg inn i sin, jeg smågruer meg til det blir min tur, hjertet banker og blodet pumper i dobbel hastighet, jeg klatrer opp stigen og setter meg på dekk, klar med speilreflekskamera og dens store tunge objektiv.

De fem andre har nå klatret ned, min kjære hopper nå også nedi buret, jeg kjenner ham knapt igjen, de ser alle prikk like ut, der de står side om side iført trange sorte våtdrakter, alle med hver sin GoPro, klar til å fange dette øyeblikket på film.

Himmelen er full av skrikende måker som kjemper om kapp for å stjele hva enn de kan få tak i, av disse fiskeinnvollene som nå ligger spredt rundt og flyter på vannets overflate, haienes lokkemat.

To kobberhaier nærmer seg, de jafser i seg lokkemat, et laksehode har blitt festet på en krok for å friste dem, for å få dem til å følge etter, få dem til å ville ha mer, gape på fullt, lage show og glede publikum. Som en gal paparazzi, knipser jeg bilde etter bilde uten stans, uten en gang å sjekke om kvaliteten er bra. Flere kobberhaier strømmer til, i full fart og full begeistring fotograferer jeg hver eneste bevegelse, hvert eneste øyeblikk.

Haier

Snart er det min tur til å hoppe uti. Etter en halvtimes tid klatrer min kjære opp av buret, likblek er han, kombinasjonen av disse kraftige bølgene, de høylytte måkeskrikene og lukten av fiskeinnmat har gjort ham sjøsyk.

Han drar av seg våtdrakten og slenger et håndkle rundt skuldrene, kameraet pakkes bort, og nå er det min tur til å åle meg inn i dette sorte trange pølseskinnet av en drakt.

Med våtdrakten på, drar jeg hetten over hodet, trer på meg støvlene som hører til drakten, dekker øyne og nese med dykkermaske som festes stramt. Nå er også jeg klar til å møte dem, denne flokken med kobberhaier som sirkulerer rundt oss.

Dy

Nå er det min tid til å besøke haiene der de selv hører hjemme, en opplevelse som ikke kan sammenlignes med noe annet. Fortsatt føler jeg på en skrekkblandet fryd, fortsatt er adrenalinnivået helt i hundre, nå er jeg her, hos dem, kun et gitter skiller oss.

Hso

I over en halvtime blir jeg værende i buret, nærmere førti minutter står jeg og stirrer i ren fascinasjon på de mange kobberhaiene som svømmer frem og tilbake foran meg. De virker ikke spesielt interessert i oss mennesker, alt de ønsker er å få tak i fiskerestene som flyter rundt. Hvor mye disse tre meter lange haiene veier, det aner jeg ikke, men kraftige er dem. Hver gang en hai gjør et lite byks, og halen tilfeldigvis treffer gitteret, rister hele buret. Om jeg skulle være redd for hai, vil jeg si at frykten for å med et uhell bli pisket over ende, er større enn frykten for å bli bitt.

Et stort stykke laks flyter forbi meg, like foran ansiktet mitt, videre gjennom gitteret, i ett jafs blir det borte, haien er fornøyd og svømmer bort. Mine nesten førti minutter kommer til en ende, jeg klatrer opp av buret, glad og fornøyd.

Min kjære spyr opp hele frokosten, og er fortsatt kledd i intet mer enn bare badebukse og håndkle, den trange våtdrakten har han kastet fra seg, og klærne har han ikke orket å hente frem, ikke enda.

Jeg får dårlig samvittighet og spør om han i det hele tatt har fått noe positivt ut av denne opplevelsen. Ja, sier han, og, til min store forbauselse får jeg høre at han fint kunne gjort det hele om igjen én gang til.

Kobber

Advertisements