Montpellier, endelig er vi her igjen!

En route, på vei til Montpellier, jeg smiler for meg selv der jeg sitter i baksetet og titter ut bilruta, en av de roligere låtene til bandet Muse spilles på radioen, vi kjører forbi grønne enger og gyllenbrune kornåkre, endelig er den etterlengtede sensommerferien i gang.

Sliten, etter en lang arbeidsdag som startet klokka sju, men ikke for sliten til å kunne glede meg til å ta en spasertur gjennom de sjarmerende små gatene i nydelige Montpellier, ei heller for sliten for en aften på et av våre favoritt-tapassteder i byen hvor trendy tapasrestauranter spretter opp som kantareller i en frodig skog på en lun sensommerdag. Vi har reservert bord på La Casita del Barrio, deilig vil det bli å fylle min rumlende mage med patatas bravas, kroketter og diverse andre godsaker, en iskald cocktail eller et glass rødvin i hånda, fint skal det bli å omfavne fredagskvelden i byen jeg elsker nest mest av alle steder som står mitt hjerte nært her i nydelige Frankrike.

Smale gater

Kvelden er ung og sola skinner fortsatt. Montpellier er livlig som alltid, vi ankommer Place de la Comédie hvor lyden av gatemusikanter som synger og spiller akustisk gitar skaper stemning for de mange sommerkledde menneskene som sitter på utekafé og skravler, en solfylt fredagskveld som feires over småretter og god vin i godt selskap sammen med sine nære og kjære.

Herregård

I et gammel historisk bygg i hjertet av sentrum ligger leiligheten hvor vi vil bo de neste to nettene, en flott trappeoppgang i en gammelt herregård som i dag fungerer som leilighetskompleks, rikt på vakre detaljer, opp hundre-og-åtte trappetrinn, frem til vår lille to-roms og all sin rustikke sjarm, grovt bindingsverk og antikke kommoder og skap i fin harmoni med moderne interiør og kunst på veggene.

Leilighet

Bagasje legger vi fra oss på soverommene våre, jeg pudrer mitt trøtte fjes og farger leppene røde, med speilreflekskamera hengende rundt halsen er jeg klar for å beundre Montpellier nok en gang, gjennom egne øyne, gjennom kameralensen og ikke minst gjennom magen.

Montpellier gate

Jeg elsker byens historiske sentrum, en bydel som har eksistert siden middelalderen, gammel sjarmerende bebyggelse med smale gågater hvor koselige små spisesteder og spennende butikker fyller hvert eneste lokale, lyse bygninger tett i tett. Da han og jeg besøkte Montpellier for første gang i 2015, spiste vi både lunsj og middag på forskjellige restauranter hver eneste dag i en uke, noe som igjen resulterte i at vi begge gikk opp rundt fem kilo hver. I en by hvor et uendelig antall fristende spisesteder forsøker å lokke deg inn med sine fristende menyer og chic dekor, middelhavsmat og tapas til en rimelig pris, i en by som dette er det vanskelig å kontrollere sine lyster, i hvert fall for to matmumser som oss.

Flagg

Vår første aften i Montpellier tilbringer vi på tapasrestauranten som vi oppdaget under vårt forrige besøk i byen, en nydelig junihelg i fjor, da han og jeg tok oss en liten kjærestetur til denne sjarmerende byen som vi begge har forelsket oss i. La Casita del Barrio er så populært at selv før kjøkkenet åpner er de fleste bord opptatt, å reservere på forhånd er derfor et must. Stedet endrer dessuten menyen hver eneste dag, og dagens tapasutvalg inneholder blant annet innbakt chorizopølse servert med fikenchutney, laksekroketter og pata negra (spansk spekeskinke) i aspargessaus.

Tapas

Patatas Bravas, panert kylling med honningsaus, gaspacho av squash og curry, vi koser oss til sola går ned og mørket faller på, som vanlig flyter samtalen og vi diskuterer morgendagens planer. Alle har vi et ønske om å besøke vingårdene ved Pic Saint-Loup fjellet, en førti minutters kjøretur unna Montpellier, vi ser frem til morgendagen, til å drømme oss bort i de vakre omgivelsene, drueranker ved foten av fjellet, vi skal smake nydelig rødvin, deilig syrah fra det franske sørland.

Reise

Gater

Betatt av alt det vakre som finnes i Albi

Tirsdag, en ny dag på påskeferie med familien. En ny dag i Albi.

Det er fint å våkne opp til denne deilige feriefølelsen, i denne koselige ferieleiligheten, det er fint å feriere her, i en by bare en times kjøretur fra byen jeg bor i.

Med høyre kinn godt plantet i en tjukk pute, jeg våkner, i en dobbeltseng hvor jeg kan strekke på armer og bein og pakke kroppen godt inn i den store dobbeltdyna, i en seng som bare er min, mine foreldre sover i annen seng på samme rom som meg. Utsikten fra vinduet er like vakker som i går, kanskje til og med enda vakrere, nå som himmelen er farget blå og sola skinner.

Ved kjøkkenbordet sitter min mor, min stefar og jeg i hver vår pyjamas, min er grå og morgenkåpen rosa. Vi spiser ferskt brød fra bakeriet på hjørnet, franske oster og skinke fra nærbutikkens ferskvaredisk. Appelsinjuice og kaffe, jeg sender en tekstmelding til min kjære og ønsker ham en fin dag på jobb.

IMG_20190501_121607_224

Sort skjørt i semsket skinn og en t-skjorte med fargerike fjes på, med håret i hestehale og joggesko på beina, straks er jeg klar. Våren er i lufta, fuglesang og elven full av fisk, min mor og jeg er på vei til hjertet av sentrum, vi skal titte i butikker, sannsynligvis handle littegrann, vi skal besøke Sainte-Cécile katedralen, forhåpentligvis også kunstmuseet Toulouse-Lautrec, dedikert til den kjente lokalfødte kunstneren med samme navn.

Albi bro

Over Pont Vieux, nok en gang studerer vi den flotte utsikten fra begge sider av den historiske broen før vi trasker videre mot sentrumskjernen. På vei mot katedralen, jeg beundrer de mange bygningene som er smykket med lilla blomster, de vakre Wisteria-plantene som henger over rød murstein, over lyseblå skodder, de skaper denne maleriske sjarmen som man ofte forbinder med franske småbyer.

Wisteria-planter

Til min store skuffelse holder kunstmuseet stengt for øyeblikket. Heldigvis kan vi likevel besøke den flotte hagen som tilhører museet og Berbie-palasset, et imponerende palass som huser kunsten til Henri de Toulouse-Lautrec, og har fungert som museum siden starten på 1900-tallet, da stat og kirke ble skilt i Frankrike.

Berbie pala

Hagen minner om de kongelige slottsparkene i Frankrike, hagen i vidunderlige Versailles eller i Chantilly eller de mange flotte parkene i Loire-dalen. Her kan dere arrangere bryllupet deres, tøyser moren min. Om jeg bare hadde vært så heldig, fniser jeg.

Mor og datter

Ettermiddagen tilbringes i butikker, min mor ønsker seg nye sandaler, hun kjøper ny t-skjorte og genser i stedet. Jeg kjøper et maleri fra et lokalt galleri, et vakkert bilde av min kjære by, Toulouse, dette skal jeg henge opp på veggen hjemme.

Vi møter min stefar foran pizzeriaen hvor vi spiste i går. Sammen besøker vi alle katedralen, vi tenner et lys og donerer noen mynter til kirken.

Katedral

Før vi vender tilbake til leiligheten, setter vi oss ved en bitteliten uteservering hos byens eneste kaffebar, cappuccino til min mor og meg, americano til ham. Jeg spiser blåbærkake og angrer umiddelbart på å ikke ha valgt noe mindre søtt. Vi prater om morgendagen, om reisen videre, om de neste fire nettene som vi skal tilbringe i det sjarmerende lille huset som ligger godt gjemt i grønne omgivelser langt ute på landet.

Mine foreldre spør meg hva jeg gjorde sist jeg var i Albi, om jeg har besøkt andre idylliske småbyer i nærområdet. Jeg forteller dem om motemuseet her i byen, og om den nydelige middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, om det bonderomantiske huset hvor vi tilbrakte helgen, huset med innendørs svømmebasseng.

Videre forteller jeg om Carcassonne og Limouxom alle de flotte stedene videre sør i regionen, om den lille havnebyen som har stjålet mitt hjerte, Collioure, jeg elsker Collioure.

Ja, vi har skjønt det, du trives her i Frankrike, sier min mor, noe skuffet over det faktum at jeg ikke kommer til å flytte tilbake til Stavanger.

Palasset Albi

Albi hage