Solbrent på sykkeltur i fransk idyll

Vi våknet til den beste overraskelsen vi kunne ønsket oss på en dag hvor planen var å være utendørs fra tidlig formiddag og helt frem til portforbudets time. Nydelig vær, klar blå himmel og tjuefem grader, perfekt for en sykkeltur til strendene på motsatt side av øya.

Med sekk på ryggen og vannflaske i sekken, hentet vi hver vår mørkeblå sykkel fra den lokale utleieren Helobike. Vi hadde ingen konkret plan annet enn å se strendene, kanskje få et glimt av Fort Boyard i det fjerne, festningen som vi bare noen dager tidligere hadde dratt på båttur for å se.

Synet av friske, grønne drueranker på hver side av veien og lyden av fuglesang fra trærne, inspirerte meg til å dikte opp en liten trall og bryte ut i sang, noe jeg gjerne gjør når jeg er, eller i hvert fall tror jeg er, alene på tur i naturen.

“Avec toi et ma bicyclette, tu me regardes avec tes lunettes. La vie est belle, presque parfaite, en amoureux, balade à bicyclette”

Julien syklet stadig raskere, sannsynligvis for å slippe å måtte høre meg synge det samme verset om og om igjen, verset på ei låt som ikke engang eksisterer. Til slutt så jeg ham ikke lenger, og ble dermed nødt til å få opp tempoet for ikke å miste ham totalt av syne.

Etter å ha svettet ut hele frokosten mens vi kjempet oss opp bratte bakker for å deretter rulle i høy hastighet ned de like bratte nedoverbakkene, nådde vi frem til Plage de la Gautrelle, ei nydelig sandstrand på motsatt side av øya.

Derfra syklet vi videre til Plage Boiler for å få en bedre utsikt mot Fort Boyard, og videre derfra til Boyardville for å kjøpe is fra en iskiosk i et område fullt av palmer, churros-selgere, og butikker som solgte badedyr og fargerike strandhåndklær.

To kuler i beger, en med fiol og en med amarena-kirsebær. Kalde, klissete dråper rant fra begeret og ned mellom fingrene mine. Temperaturen ble stadig varmere og jeg innså først da jeg satte meg ned ved bordet under parasollen, da jeg fikk tid til å studere mine hender, hans hender, våre nakne armer, at både han og jeg hadde blitt solbrent i løpet av sykkelturen.

Vi hadde hverken husket å ta med solkrem eller aftersun da vi først pakket til bilferien, nok en blemme i etterkant av hodepinen i La Rochelle, da vi innså at vi ikke hadde pakket med oss paracet. Og nå var vi altså røde som to hummere, begge to. På grunn av en sykkeltur under solfylt himmel.

Solbrent, syklet vi likevel videre, langs smale landeveier, en liten omvei før vi omsider nådde frem til startpunktet, tilbake til La Cotinière hvor vi leverte fra oss syklene og dro tilbake til hytta for å ta en iskald dusj før kveldens restaurantmåltid.

En restaurant jeg ikke vil si stort mer om enn at maten var god, men at det likevel var flaut for meg å være der, jeg som ikke tåler skalldyr og som er noenlunde kresen når det gjelder fisk. Jeg prøver så godt jeg kan å unngå fiskerestauranter nettopp av den grunn, fordi jeg skammer meg over at jeg ikke liker annen fisk enn hvit fisk, fisk med mildest mulig smak. Før jeg flyttet sammen med Julien, så jeg aldri på meg selv som spesielt vanskelig i matveien, for jeg spiser jo det meste av kjøtt og absolutt alt av frukt og grønt, men så kom jeg hit og begynte å feriere med en familie som elsker mye som jeg ikke elsker når det gjelder mat, deriblant absolutt alt som lever i det store hav.

Mens Julien kunne velge og vrake blant alle husets retter, fantes det ingen forrett, og kun en eneste hovedrett på hele den store menyen som passet for meg.

Jeg ble dermed sittende og se på at Julien spiste laks til forrett, mens jeg selv ikke spiste noe som helst før hovedretten ble servert, tagine med lysing (som for øvrig smakte utmerket).

“Gjett hvor mange kilometer vi syklet i dag”, mumlet Julien med munnen full av mat. Jeg trakk på skuldrene. På mobilskjermen hans stod svaret skrevet, våre bevegelser sporet via en mobilapplikasjon, vi hadde syklet hele 32 kilometer!

De som venter (fortsatt på île d’Oléron)

Fra den fargerike kunstnerlandsbyen i Château-d’Oléron, kjørte vi videre helt til øyas nordligste punkt, til fyret i Chassiron, for å ha noe å se, noe å gjøre, for å slå ihjel litt tid før vi endelig ville få lov til å sjekke inn på hytta i fiskerlandsbyen La Cotinière.

Området var fullt av mennesker, for det meste pensjonister. Vi spaserte gjennom den lille hagen som omkranset fyret, en hage full av roser og drueranker, før vi beveget oss videre til utsikten mot bølgene.

Han spurte meg om jeg tenker på hjembyen når jeg ser ut mot havet, om lyden av bølger som slår mot land gir meg en følelse av hjemlengsel. Jeg holdt mine armer ekstra godt rundt ham, mitt høyre kinn hvilende på hans bryst.

“I sommer skal jeg komme meg hjem om det så er det siste jeg gjør” sa jeg med en bestemt tone, vel vitende at jeg sa nøyaktig det samme både i fjor sommer, høst, vinter og tidligere i vår. Denne bilferien langs den franske vestkysten var på mange måter en virkelighetsflukt, men den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, en tid hvor hele livet står på pause, hvor jeg venter på å få reise til hjemlandet, jeg venter på å flytte inn i ny leilighet, jeg venter på å bli fullvaksinert. En tid hvor jeg aktivt søker jobber, mens jeg egentlig drømmer om å leve av å skrive. Parallelt har jeg derfor sendt mitt manus til de som vil avgjøre om jeg har det som skal til for å få forfatterdrømmen oppfylt. De som enten vil løfte meg eller knuse meg, før jeg igjen vil reise meg og skrive nytt manus, igjen og igjen til jeg får det til.

Mitt blikk fulgte bølgenes bevegelse, det store blå Atlanterhavet, så stort og så voldsomt, nesten skremmende, men likevel så vakkert. Julien avbrøt mine tanker, “snu deg” befalte han. Uten å skjønne hvorfor, gjorde jeg som han sa. Fra bukselomma dro han frem mobiltelefonen sin, “cheeeeese” sa vi i kor, før vi begge brøt ut i latter da vi på skjermen så at fyret i bakgrunnen stakk opp fra hodet mitt som om jeg skulle vært en enhjørning.

Klokka fire var det endelig tid for innsjekk, tid for å kjøre de atten kilometerne sørover til La Cotinière, til den lille hytta hvor vi skulle sove de neste to nettene, hvor Julien skulle kose seg med østers ute på terrassen, mens jeg selv skulle spise spekemat. Vi skulle drikke hvitvin og slappe av, han og jeg og de tre kaktusene som hadde fulgt med på reisen helt siden jeg fikk dem i bursdagspresang fra gamingvennen til Julien.

Vel fremme i La Cotinière, parkerte vi bilen under et stort tre og bar med oss kun det aller mest nødvendige inn på den bittelille hytta med trang stue og kjøkkenkrok og en hems over stua. Til vår store fornøyelse hadde temperaturen steget betraktelig utover ettermiddagen. Været var blitt så varmt og fint at vi kunne skifte til kortbukser før vi dro ut for å handle matvarer og se på båtene i havna.

Vi besøkte et fisketorg hvor Julien handlet østers, før jeg selv kjøpte spekeskinke fra en delikatessebutikk og vin fra et lite supermarked, en typisk badeby-kolonial hvor man både får kjøpt stygge suvenirsmykker, badering, bikini og alt som står på handlelista til kveldens enkle kokkelering.

Før vi dro tilbake til hytta, gikk vi et siste ærend innom et stort bakeri med et likevel svært begrenset utvalg. Baguettene var tynne og rare, ikke store og fyldige som hos vårt faste bakeri i nabolaget hjemme. Andre brødsorter var enten utsolgt eller aldri blitt laget i det hele tatt.

Med rare baguetter, østers, vin og spekemat på terrassebordet, feiret vi vår første kveld på den trivelige ferieøya som heter Île d’Oléron. Vi så frem til å tilbringe neste dag, hele dagen, på sykkeltur.

Hvordan det gikk, vil jeg fortelle alt om i neste innlegg.

Inspirert av La Rochelle

La Rochelle, vakre La Rochelle, en by jeg allerede savner, en by hvor jeg fint kunne slått meg til ro, om ikke Toulouse allerede hadde stjålet mitt hjerte. Jeg har dessuten bestemt meg for at jeg en dag skal skrive en roman hvor hovedpersonen vil få navnet Rochelle, oppkalt etter denne nydelige havnebyen på den franske vestkysten.

Jeg lar fantasien vandre…

En kvinne født og oppvokst ved kysten. Hennes hår er både formet og farget av sola, vinden og havets salt. Hennes hjerte tilhører havet, huden under føttene er hard, solid, for hun har hele sitt liv latt sine nakne bein få lov til å løpe i sanden. Lyden av måkeskrik og bølgeskvulp gir henne en indre ro, den samme roen som hun føler hver kveld når hun sitter ute på bryggekanten og ser lengselsfullt mot den synkende sola som til slutt forsvinner i det fjerne og etterlater himmelen og havet både rød og rosa. Rochelle dypper tærne forsiktig i det kalde vannet, himmelen blir stadig mørkere. Fra nabohuset hører hun festglade stemmer, hun hører latter og diskusjon, det skåles og serveres grillmat. Hun feller en tåre, men smiler likevel, for hun er glad på deres vegne, glad for at de har hverandre.

Og slik avslutter jeg min lille avsporing, historien om fiktive Rochelle, for nå vil jeg fortelle mer om Julien og meg, om bilferien vår, om byen La Rochelle med sin nydelige arkitektur, sine buede passasjer og et rådhus som ligner et befestet eventyrslott.

Etter en trivelig ettermiddag tilbrakt på båttur hvor målet var å se festningen Fort Boyard, der hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet, benyttet vi resten av dagen til å spasere gjennom byens mange passasjer. Vi hadde ingen planer om å handle, men vi ville likevel titte i butikkvinduer, nysgjerrige som vi jo var på de mange vindusutstillingene som vi passerte på vår vei.

Makroner i alle regnbuens farger, kjolebutikker, vinbarer og iskremselgere, med store øyne vandret vi fra bue til bue og nøt feriefølelsen så godt det lot seg gjøre. Vi avsluttet dagen med et nydelig restaurantmåltid på en fransk-asiatisk fusionrestaurant med chic interiør og en spennende meny.

Restaurantens navn er Iséo. Smaksløkene mine ble først kjent med en ginbasert cocktail, før vi hoppet videre til smaker jeg allerede hadde god kjennskap til fra før, samosa med kylling og karrisaus. Julien sitt valg for kvelden var langt mer originalt enn mitt eget, laksetartar med koriander og peanøtter, noe jeg gjerne ville bestilt om jeg bare hadde likt smaken av laks.

De deilige smakene av rød curry med kokosmelk og saftig marinert biffkjøtt beskriver min hovedrett for kvelden. Julien storkoste seg samtidig med det han kunne beskrive som de beste blåskjellene han noen gang hadde smakt, i thai-inspirert marinade med lime, koriander, ingefær og chili.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg bestilte en Espresso Martini sammen med kveldens dessert, en impulsiv cocktailbestilling, men jeg endte altså opp med å spise brownie og drikke martini. Julien hadde ikke lyst på cocktail, og likte overhodet ikke smaken av min. Han nøyet seg med vann i glasset og en søt vårrull med banan og sjokolade til dessert.

Et siste minne, og en siste smak av La Rochelle før vi forlot uteserveringen og havneområdet. En siste natt før vi igjen skulle reise videre til en ny destinasjon, bilturens nest siste, den idylliske ferieøya île d’Oléron.

Neste morgen, da vi gikk til parkeringsplassen for å hente bilen, fikk vi oss en mindre hyggelig overraskelse. En parkeringsbot på tretti euro lå plassert på bilruta. Julien hadde nemlig glemt å fylle mer penger på parkometeret før portforbudet jaget oss inn dørstokken.

En første parkeringsbot på fem år, den forrige fikk vi da vi dro på bilferie gjennom Luxemburg.

Nostalgi og båttur til Fangene på Fortet

Etter å ha sovet bort hodepinen fra vår første dag i La Rochelle, våknet jeg tidlig neste morgen for å lage frokost og koke kaffe, fylle kroppen med energi før vi dro ut på båttur for å se festningen Fort Boyard, kjent fra TV-programmet som på fransk har samme navn, og som på norsk i sin tid het “Fangene på Fortet”.

Fra sekundet vi bestilte båtbillettene festet kjenningsmelodien seg på hjernen. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da TV3 først bestemte seg for å ta programmet av luften, men jeg husker godt hvordan jeg satt klistret foran TV-skjermen da “Fangene på Fortet” hadde sin storhetstid i Norge. At jeg gikk i barnehage på det tidspunktet husker jeg også, ettersom jeg med mine venner fra avdelingen (som forresten het revehiet) lot oss inspirere av programmet i vår daglige lek. Vi gjemte plastleker i både klatrestativ, husker og sklier, og sendte hverandre ut på oppdrag for å lete etter lekene som skulle samles inn og gi oss poeng. Vi måtte unngå å falle uti vannet (sandkassen) eller ned i tigerens hule (ved klatrestativet) og vi hadde alle kun et lite minutt på oss til å fullføre oppgaven, sa vi, selv om ingen av oss hadde klokke og ingen kunne telle til seksti.

Jeg husker også et fiktivt bryllup hvor jeg lekte at jeg giftet meg med min bestevenn i barnehagen, fordi vi begge elsket både “Fangene på Fortet” og dinosaurer og Donald Duck. Han hadde fridd med en løvetann og jeg sa ja. Min uskyldige første kjærlighet, Stian, jeg har aldri sett ham siden.

Å drømme meg tilbake til 90-tallet og barndomsminnene er så komfortabelt at jeg nesten ikke har lyst til å våkne når jeg først befinner meg i nostalgiens boble. Men å være våken er ikke så verst når man uansett er på ferie.

Å være våken i nydelige La Rochelle var dessuten en drøm i seg selv.

Ikledd våre regnjakker og behagelig tøy, spaserte Julien og jeg ned til båthavna, klare for å dra på båttur til den ikoniske festningen som har stått stødig i sundet Pertuis d’Antioche, mellom øyene Île d’Oléron og Île d’Aix siden 1857.

Vi hadde billetter til en to timers tur med selskapet inter-îles, en tur som allerede ved starten gjorde oss stumme av beundring. Fra båten fikk vi en fantastisk utsikt mot den gamle båthavna i La Rochelle som ligger beskyttet bak byens festningsmur, og de to tårnene Saint-Nicolas og Tour de la Chaîne, byens mest kjente landemerker.

Store deler av båtturen var stille, fredelig, åpent vann, ingen øyer, bare bølger så langt øyet kunne se. I det fjerne kunne vi senere skimte flere lastebåter, og etter en stund passerte vi et fyr med kallenavnet “le phare du bout du monde” (fyret ved verdens ende), en kopi av et fyr ved samme navn i Patagonia, konstruert i 1884 på Estadosøya.

Lenger unna så vi de to hvite og røde fyrtårnene som står side om side på øya Île d’Aix, to tårn som i 2011 ble klassifisert som et historisk monument.

Det skulle ta førtifem minutter før vi endelig nådde frem til Fort Boyard. Kjenningsmelodien ble umiddelbart spilt over høyttalerne, til glede for både store og små som jublet fornøyd over å få se noe som for de voksne er et symbol på nostalgi, et barndomsminne. De franske barna gliste bredt, de også, for i Frankrike lever TV-programmet fortsatt i beste velgående.

Jeg håper disse barna gjør det samme som jeg gjorde da jeg var liten, jeg håper de forvandler lekeplassen i eget nabolag til Fort Boyard.

Vi fikk sett festningen fra alle mulige vinkler mens melodien fortsatte å spille. Speilreflekskameraer og mobilkameraer knipset bilder i full fart, vi ble fortalt av kapteinen at innspillingen av en ny sesong var i gang, og vi undret alle hvilke kjendiser som nå befant seg på innsiden av festningen.

Fra Fort Boyard gikk ferden direkte tilbake til båthavna i vakre La Rochelle, en by jeg helt ærlig kan si jeg har forelsket meg i, selv om vårt første møte for evig vil bli husket som en uheldig hodepine.

Årets første uteservering i nydelige Pont-Aven

Å forlate Concarneau var faktisk helt greit, etter å ha sovet tre netter i en knirkende seng og dusjet i en dusj som ikke fungerte helt som den skulle. Datoen var nittende mai, den store gjenåpningen av byens uteserveringer, og jeg hadde forsøkt både via telefon og epost å reservere bord på en restaurant like utenfor byens sentrum, en fiskerestaurant som mine svigerforeldre mente vi absolutt måtte besøke om muligheten var der. Denne anbefalingen var bygget på ren nostalgi. De hadde nemlig hygget seg med vin og et nydelig måltid på nettopp denne restauranten i år 2002, lenge før jeg i det hele tatt var myndig.

Restauranten lever fortsatt, men etter å ha lagt igjen både beskjed på telefonsvareren og aldri fått svar på mailen jeg sendte, ga jeg til slutt opp på å gå i fotsporene til svigers, og krysset heller fingrene for at vi ville få bord et annet sted.

Med tomme magesekker og håpefulle smaksløker dro vi videre til landsbyen Pont-Aven for å gjøre det turister gjør best, fotografere landskap, arkitektur og til slutt, matrettene vi fikk servert da vi til vår store glede fikk bord på en uteservering.

Spisestedet het Le Café Noir, og vil for evig bli husket som stedet hvor Julien fikk sin første utepils på over et halvt år, og jeg min første cider. Vi bestilte begge gnocchi med ristet bokhvete og bacon i Guinness-saus til forrett, før han deretter fikk servert en deilig porsjon ramen mens jeg nøt en fiskegrateng (brandade de morue) med fennikel til hovedrett.

Ingen av oss hadde plass til dessert, noe som kanskje var like greit ettersom vi senere skulle sjekke inn og overnatte i et fyrtårn hvor vi fra tidlig kveld til de sene morgentimene ville klatre opp og ned de mange trappetrinnene mellom tårnets små rom. Tanken på å være stappmett og i full trappeaktivitet hørtes rett og slett ut som et grusomt luksusproblem akkurat der og da.

Etter vår velsmakende lunsj ute i sola, tok vi oss en spasertur gjennom landsbyen, fra den ene siden av L’Aven-elven til den andre, med en svipptur innom et biscuiterie hvor vi handlet vaniljekjeks og karameller, søte suvenirer som vi senere ville ta med oss hjem til Toulouse for å dele med våre venner.

I løpet av både spaserturen og kjekshandelen, hadde jeg rukket å få fire ubesvarte anrop på mobiltelefonen, alle fra samme nummer. Jeg lyttet til de to nye beskjedene som vedkommende hadde lagt igjen på mobilsvar, og kunne knapt tro det jeg hørte. Et tungt sukk var det første jeg klarte å få frem, før jeg fortalte Julien hvem som desperat hadde forsøkt å få tak i meg.

Restauranten i Concarneau, den jeg i flere dager hadde prøvd å kontakte, de som aldri tok telefonen da jeg ringte dem, de som aldri besvarte mine beskjeder, de hadde nå våknet til live. Og de lurte på hvor i huleste det hadde blitt av meg.

Jeg lot være å ringe dem opp igjen, selv om jeg kanskje burde ha gjort det. Vi dro i stedet videre til Riec-sur-Bélon, et tettsted ved elven Bélon, kjent for oppdrett av flatøsters, en delikatesse som Julien har gått fra å hate til å elske i løpet av ett år. Selv tåler jeg ikke skalldyr, og ble derfor stående på sidelinjen og se på at han handlet, vel vitende at jeg senere ville sitte og glo på både åpning av skjell og slurping av innholdet.

“Er det sant at østers er et afrodisiakum?” spurte jeg dumt, mens vi trasket mot bilen, mitt blikk rettet mot plastposen som han bar i hånda, posen full av sjøluktende østers. En sjølukt som snart skulle fylle bilen. Han flirte, men rister likevel på hodet.

“Jeg merker ingen forskjell, gjør du?”

Etter vårt lille ærend i Bélon, etter å ha studert de ulike båtene i havna og latt nysgjerrigheten føre våre blikk til østersbassengene, satte vi oss i bilen og lot GPSen lede oss videre direkte til tårnet i Ploemeur, til vår romantiske aften i en Airbnb litt utenom det vanlige.

Fravær og en dag i Quimper

Å føre en form for reisedagbok med lange, daglige oppdateringer skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort på innholdsrike dager med aktiviteter og vennebesøk og kjærestetid på agendaen. Hadde jeg reist alene og dermed hatt all tid i verden til å gjemme meg bort med mine tanker og tastatur, ville jeg nok ha prioritert annerledes, som jeg jo gjorde i starten av bilferien vår. I starten, da uteserveringene fortsatt holdt stengt og portforbudet var gjeldende fra klokka sju.

Etter to og en halv uke på biltur er jeg nå hjemme igjen i Toulouse, og fortsettelsen fra forrige oppdatering kommer først nå. Så, hvor var vi ?

Jo, dagen etter det gledelige gjensynet med min venninne Laurène, dro vi til byen Quimper (en halvtimes kjøretur fra vårt overnattingssted i Concarneau) for å treffe et vennepar som tilfeldigvis var på ferie i Bretagne samtidig som oss (noe vi fant ut takket være Facebook). Gaëlle og Thomas heter de, et par som har gått gjennom de samme utfordringene som oss når det gjelder utsettelser av bryllup, et bryllup som skulle bli feiret i juni i fjor, før paret så seg nødt til å utsette til oktober, deretter til april og til slutt til juni igjen, et helt år etter de, som oss, giftet seg i rådhuset for å få det administrative ut av veien.

Vi møtte dem i byen Quimper, over et lite lunsjmåltid under solfylt himmel, feriens første vindstille solskinnsdag. Fra markedshallen kjøpte vi hver vår galette saucisse (pølse i lompe på fransk vis) med karamelisert løk, og satte oss deretter på noen trappetrinn for å spise. Vi kunne ikke bedt om en finere utsikt, der vi med solbriller på nesetippen beundret den gotiske Saint Corentin katedralen mens vi diskuterte bryllup, brudekjoler som henger i skapet og samler støv, vi pratet om utdrikningslag og bryllupsreiser som fortsatt ikke har blitt noe av.

Etter vårt lille pølsemåltid ved trappene, spaserte vi rundt gjennom byens gater før vi lot fristelsene lede oss til Maison Georges Larnicol hvor vi alle endte opp med å kjøpe oss hver vår lille kouign-amann til dessert.

Nytt måltid på nye trappetrinn, nå kunne vi endelig telle ned timene til uteserveringene ville få tillatelse til å åpne igjen, for første gang siden oktober. Om jeg er heldig, vil jeg også kunne telle ned dagene til jeg endelig får se familien min igjen i sommer, for den åttende juni får jeg endelig min første vaksinedose (Pfizer).

Quimper, hva kan jeg så si om Quimper, annet enn at katedralen er vakker og byen er full av fargerike hus med bindingsverk, en by som siden starten av 1700-tallet har vært kjent for sin produksjon av keramikk. Både Julien og jeg hadde (og har fortsatt) lyst til å kjøpe oss hver vår skål til frokostblanding, tradisjonelle Bretagne-skåler med våre fornavn malt inn i designet, men dessverre eksisterer ikke mitt fornavn med bokstaven K i Frankrike. Og jeg har ikke lyst på en skål med feilstavet navn. Mellomnavnet mitt, Irene, fant jeg derimot uten problemer.

Bare mat-og suvenirbutikker fikk holde åpent da vi vandret rundt i byens gater, alt annet skulle først få lov til å åpne sine dører igjen neste dag, sammen med uteserveringene. Stemningen var derfor som på en søndag, heldigvis var vi i godt selskap med disse to menneskene som vi ikke hadde sett på flere år.

Ja, ikke siden vi forlot Paris for tre og et halvt år siden. Og nå møttes vi altså i Quimper, før vi igjen vil se hverandre i deres bryllupsfest i juni.

Før jeg avslutter, og før jeg forteller om vår neste destinasjon, vil jeg dele noen tilfeldige fakta om Quimper. For Quimper er faktisk hovedstaden i det franske departementet Finistère, navnet “Quimper” kommer fra det bretonske ordet “kemper” som betyr sammenløp og viser til de tre elvene Frout, Steir og Odet som flyter sammen.

Utover ettermiddagen sa vi “à bientôt” til våre venner og dro tilbake til Airbnb-leiligheten i Concarneau for å pakke bagasjen. Allerede neste dag skulle vi nemlig reise videre for å oppfylle en av mine drømmer, vi skulle tilbringe en natt i et fyrtårn!

Notater fra bilferiens Første Destinasjon

Torsdag og Kristi Himmelfartsdag, vi har endelig kommet oss ut på vår etterlengtede biltur. Milde måne, så godt det var å sette seg i bilen og vinke på gjensyn til Occitanie. Misforstå meg ei, jeg elsker Toulouse og regionen som jeg kaller mitt hjem. Men, etter ei uke hvor både sykkeldekkene til Julien har punktert, senga vår har kollapset, og vi ikke fikk leiligheten som vi ville gi bud på (luksusproblemer), var det fint å endelig føle denne gleden av å reise bort fra alt sammen, ut på oppdagelsesferd, ut på en to ukers bilferie langs den franske vestlandskysten.

Vårt første stopp er en by som ikke er ved kysten, en by med et navn som folk flest har hørt før, en by med beliggenhet mellom Bordeaux og La Rochelle, kjent for sin produksjon av brennevinet ved samme navn. Sofistikert brennevin, som smaker godt i glasset, servert med en kopp kaffe, men også som ingrediens i saus til viltkjøtt eller en dessert (karamellpudding med saus).

Vil du gjette hvor vi er?

Vi har ankommet byen Cognac!

Heldigvis har vi pakket med oss både regnjakke, poncho og paraply for værgudene hadde tydeligvis bestemt seg for å vanne druerankene akkurat i dag.

Regnværet førte til at vår spasertur gjennom byens sentrum ble en våt affære, absolutt alle bilder avslører den sørgelige grå himmelen, en regnværsdag foreviget i bildegalleriet.

Av en eller annen grunn valgte likevel sola å titte frem og jage bort alle skyer nøyaktig det øyeblikket vi fotograferte et av byens fineste landemerker, Maison de la Lieutenance (løytnantshuset), et hus som i mellomkrigstiden ble brukt som utsalgssted av varene til konjakkprodusenten Prunier, før det deretter ble forvandlet til musikk-og høytalerbutikk og deretter skomaker og nå lever et nytt liv som verksted for bokbinding.

Så snart bildet var knipset, forsvant sola bak regnskyene igjen.

Vi hadde begge lyst til å besøke byens slott (Château de Cognac), men alt man definerer som museum, deriblant landets historiske slott, holder for tiden koronastengt og vil ikke åpne igjen før om en ukes tid, etter å ha holdt stengt i over et halvt år.

Et annet ønske for spaserturen gjennom sentrum av Cognac, et ønske som vi derimot fikk oppfylt (på en helligdag til og med), var å besøke gavebutikken til det verdenskjente destilleriet Hennessy (eid av LVMH, gruppen som også eier Louis Vuitton og Moët).

Butikken skulle vise seg å bli en opplevelse helt utenom det vanlige, med sine flotte utstillinger hvor konjakkflasker står på rekke og rad i flere ulike former og farger, gullbelagte og neonfargede, klassiske og kunstneriske, mange av dem med tilhørende vakre gaveesker.

Jeg kjøpte meg en liten suvenir og en gave til min familie, en gave jeg håper jeg snart vil kunne gi dem, om sommeren til slutt vil by på positive overraskelser og lede meg hjem til Norge.

Før vi dro tilbake til hotellet, til vårt lille Ibis-rom på utkanten av sentrum, tok vi et par bilder foran Saint-Jacques tårnene, et lite stykke historie fra middelalderen. Som om vi skulle vært Askepott, hastet vi oss tilbake til vårt krypinn for ikke å havne i trøbbel etter portforbudets time (klokka sju).

Med portforbud, dårlig vær og stengte restauranter (de åpner igjen den nittende mai), hadde vi ikke noe annet valg enn å feire bilferiens første kveld over hver vår takeawayburger ved sengekanten.

I morgen venter en ny dag med konjakkrelaterte aktiviteter på agendaen. Etter anbefaling fra byens turistkontor, skal vi besøke en av de lokale destilleriene og lære litt om hvordan konjakk blir produsert. Vi reiser deretter videre til vår neste destinasjon, halvøya Guérande, kjent for sin havsalt.

PS. jeg vil daglig gjennom hele bilferien legge ut stories på Instagram (@kristine.in.france). Følg meg gjerne!

Jakten på lokale spesialiteter + bilder fra Pézenas

I det vakre Sør-Frankrike, nordøst for landets eldste by Béziers, ligger Pézenas, en turistperle kjent som byen hvor artisten Molière ble skapt. Jean-Baptiste Poquelin, som han egentlig het, ble riktig nok født i Paris, men ikke før han lot seg trollbinde av sjarmen til den vakre byen Pézenas, blomstret forfatteren, skuespilleren, figuren Molière, navnet som står bak flere av teaterstykkene som fortsatt den dag i dag blir fremført verden over.

Det gjør nesten vondt å tenke på hvor mye jeg savner å gå på teater, konserter, kino og show, alt det kulturelle som vi fikk gleden av å oppleve før pandemien tok alt sammen ifra oss.

Som et plaster på såret, har vi i det minste muligheten til å dra på biltur til ulike deler av regionen, bli kjent med nye steder og deres historie, ta oss tid til å vandre gjennom bygatene og handle fra lokale butikker. Mat og drikke har vi ikke kunnet nyte på restaurant, bar eller kafé siden oktober, men vi fikk i hvert fall hygget oss med takeaway fra en traiteur (delikatessebutikk) og hjemmelaget mat da vi feiret de siste dagene før årsskiftet, og overnattet i den historiske bygningen Hôtel D’Alfonce.

I løpet av oppholdet tok vi oss god tid til å besøke sentrumsgatene i Pézenas, bli kjent med byens kultur, stedets lokale spesialiteter og fine tradisjoner.

Fra alle bakerier i Pézenas vil man kunne smake den lokale spesialiteten, Petits pâtés de Pézenas, minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en oppskrift som har forblitt uendret siden 1770.

Etter anbefalinger fra både utleieren av leiligheten i Hôtel D’Alfonce og ulike butikkeiere som vi kom i snakk med, står bakeriet Aux Petits Pâtés for byens beste av sitt slag.

Fra både delikatessebutikker, poissonneries og egne boder i sentrum, selges ferske østers, fisk og ulike sorter skalldyr, hentet direkte fra innsjøen Bassin de Thau som ligger bare et lite steinkast unna Pézenas.

Om man er på utkikk etter å kjøpe med seg spiselige sukkersøte suvenirer, godteri til venner og familie, vil man i Pézenas kunne smake byens egne tradisjonelle drops, søte og stripete, ved navn Berlingots de Pézenas.

Berlingots de Pézenas har gjennom tre generasjoner, i over femti år, blitt produsert etter oppskriften til familien Boudet og selges hos familiens confiserie i hjertet av den sjarmerende gamlebyen.

Jeg har et generelt tips til dere som ønsker å reise rundt i Frankrike, på jakt etter lokale søtsaker. For å smake håndlaget godteri av høy kvalitet, let etter godtebutikker hvor ordene Confiserie Artisanale eller Artisan Fabricant pryder butikkens fasade. For å få lov til å reklamere for seg selv med ordet “artisanale”, kreves det at varene er håndlagde på tradisjonelt vis. Dette gjelder både confiseries, boulangeries (bakerier) og chocolatiers (sjokoladebutikker).

Etter en fin spasertur gjennom bygatene, tok vi oss en liten kjøretur til innsjøen Bassin de Thau, som i tillegg til fiskeri og skalldyrindustri, ligger i et område fullt av små vingårder som vi la merke til da vi kjørte langs de små veiene som ledet oss fra innsjøen og fiskernes salgsboder ved vannkanten, tilbake til byen. Vin ved navn Côtes-de-Thau.

Da vi omsider parkerte bilen for å vandre gjennom bygatene nok en gang, tok vi oss en liten tur innom byens cave à vins for å høre om vi kunne kjøpe oss ei flaske lokal vin, nysgjerrige som vi alle var etter å smake noe nytt og kanskje også spennende. Om man skulle dømme ut ifra reaksjonen som fulgte da vi stilte spørsmålet, en sur tone og et fornærmet fjes, ville man tenkt at vi hadde sagt noe frekt. Noe à la “hvor mye sukker og hvor mange isbiter kan jeg helle i et pappkrus fylt med Châteauneuf du pape?”

Vinselgeren informerte oss om at vi absolutt var kommet til feil butikk. Han hadde ikke noe sånt hos seg, han kunne heller ikke si noe om hvor det var mulig å få kjøpt Côtes-de-Thau, bortsett fra direkte hos vinbøndene. På hans egne hyller stod gamle årganger fra Bordeaux og Bourgogne på rekke og rad.

Jeg undret, anses Côtes-de-Thau som billig vin av lav kvalitet, bas de gamme, som de sier på fransk?

Lokal vin ble det altså ikke noe av, men vi nøt jo uansett medbrakt rødvin fra 80 kilometer unna, Corbières, sammen med god mat på kjøkkenet i leiligheten i Pézenas. Vi hadde nok alle foretrukket et restaurantbesøk eller to, noe vi heller får spare til en neste tur til Pézenas, en eller annen gang i fremtiden når spisestedene endelig vil få lov til å åpne sine dører igjen.

Forrige helg i Béziers – og ny nedstenging av landet

I kjølvannet av onsdagens nyheter om en umiddelbar ny nedstenging av landet, sitter jeg igjen med en overveldende følelse av takknemlighet for alle de fine opplevelsene fra forrige helg, fra vår spontantur til Béziers og Middelhavskysten. Lite visste jeg da, at jeg under ei uke senere skulle miste denne friheten på nytt, friheten til å spasere langs fredelige bygater, friheten til å studere bølgene der de kaster seg mot strandkanten og trekker seg sakte tilbake igjen, lytte til lyden av måkeskrik og sjøvannets sang. Jeg sier “på gjensyn” nok en gang til friheten til å lese bok på kafé, og til å sitte på en benk i en hvilken som helst park.

Under forrige nedstenging, førte jeg en såkalt karantenedagbok, noe jeg har bestemt meg for å ikke gjøre denne gang.

I stedet vil jeg daglig oppdatere Instagram med stories i bilde-og tekstformat fra karantenetilværelsen (under brukernavnet @kristine.in.france) og heller distansere bloggen fra for mye coronaprat.

Her vil jeg heller fokusere på å dele så mye som mulig fra helgen i Béziers, skrive flere historier fra steder jeg har besøkt tidligere og fra byen jeg bor i, og ikke minst, publisere bildene fra fotoshooten i Montpellier. Med det sagt, starter jeg hvor jeg avsluttet forrige gang, ved å skildre en solfylt lørdagsformiddag i Frankrikes eldste by, en spasertur gjennom det historiske Béziers.

Dagen startet med en helt grei frokostbuffet, med stort utvalg av franske bakverk, frokostblandinger, to ulike sorter brød og et lite sortiment av oster og spekeskinke. Fruktsalat og yoghurt, ferskpresset appelsinjuice og café au lait. Sammen med kaffen nøt jeg en klissete og deilig pain aux raisins, min store favoritt-viennoiserie.

Vi lot våre jakker bli hengende igjen i garderobeskapet på hotellrommet, og beveget oss nysgjerrig ut på oppdagelsesferd i den sørfranske byen vi var kommet for å besøke.

Et av byens mest kjente landemerker, den gotiske katedralen Saint-Nazaire, troner over en bakketopp hvor mange kommer for å beundre den nydelige panoramautsikten mot sjarmerende fransk bygdelandskap, med Montagne Noire-fjellene i det fjerne.

Da vi nådde frem til katedralen, var den til vår store skuffelse stengt for besøkende. Vi fikk i det minste studert den vakre arkitekturen fra utsiden, før vi trasket videre for å se den romansk-gotiske Madeleine-kirken. I sentrum av Béziers, i et par av byens smale handlegater, skjules byens vakreste kunst, såkalte “trompe l’œil”-veggmalerier, hvor illusjonen av vinduer og balkonger dekorerer de ellers så nakne og triste betongveggene.

Etter hvert som klokka nærmet seg halv to, var omtrent alle byens uteserveringer fulle. Lite visste noen av oss at dette ville bli vår siste helg før nedstenging, en siste mulighet til å nyte en lørdagslunsj på kafé sammen med familien, partneren eller i gode venners lag. Selv droppet vi å spise lunsj i sentrum, for å heller kjøre de sytten kilometerne ned til stranda, til Valras-Plage, for å benytte oss av muligheten til å spise is under solfylt himmel til lyden av bølgeskvulp, med den fineste utsikten jeg vet, den som alle som er født og oppvokst ved kysten verdsetter mest av alt.

Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg, før jeg deretter tar dere med til byens største severdighet, de ni slusene i Fonseranes, slusene i Canal du Midi, den sørfranske kanalen som er del av UNESCOs verdensarv. Jeg vil selvsagt også dedisere et lite innlegg til fransk gastronomi, og det spennende restaurantmåltidet som vi hygget oss med på lørdagskvelden i Béziers, en nydelig middag hos en av de tidligere vinnerne av franske Top Chef.

Jeg har med andre ord mye jeg ønsker å dele fremover, forhåpentligvis nok til å holde meg selv distrahert og underholdt de neste fire ukene.

Og til deg som følger meg på reisen ønsker jeg bare å si tusen takk, merci beaucoup!

Kanalbroen i Moissac og tankene rundt alt som skjer akkurat nå

Søndag, den tjuende september. Vi pakket ned badetøy og klær, stablet koffertene i bilen og vinket farvel til eierne av gjestehuset i Arcachon. Tiden var inne for å dra hjem igjen, selv om jeg absolutt ikke følte meg klar for å møte hverdagen helt enda. Klar er jeg vel egentlig aldri når det kommer til hjemreise, ikke med mindre jeg befinner meg i en situasjon hvor alt jeg ønsker er å komme meg vekk , måtte det være på grunn av menneskene rundt meg eller aktiviteter som gjør meg ukomfortabel (fjellturen i Pyreneene er et godt eksempel). Eller på grunn av sykdom, slik som da jeg fikk omgangssyke og magesår i Moldova.

Men å reise hjem fra kystlivet i Arcachon, fra svømmebassenget, fra de fine sandstrendene, fra den gode feriefølelsen, nei, det hadde jeg ikke lyst til.

Etter å ha kjørt i en times tid, halvveis fremme i Toulouse, tok vi oss like greit en liten tur innom byen Moissac for å forlenge feriefølelsen bittelitt til. Vi kjøpte lunsj fra et bakeri (baguetter med skinke og sylteagurk) og besøkte byens viktigste landemerke, middelalderklosteret Saint-Pierre.

Under vår forrige lille dagstur til Moissac for tre år siden, fikk vi fri tilgang til klosterhagen, og skuffelsen var derfor stor da jeg så at det ikke lenger var fritt frem for å besøke hagen. Billetter må nå kjøpes på forhånd.

Samtidig har jeg stor forståelse for at vedlikehold koster penger, og at kommunen må prioritere andre formål enn oppussing og hagearbeid, spesielt under disse vanskelige tidene med permitteringer og konkurser i omtrent hver eneste sektor. Jeg donerte et par euro til klosteret, men kunne dessverre ikke ta meg råd til å besøke hagen i denne omgang.

Fra Moissac sentrum dro vi tre kilometer videre for å få en titt på byens andre store landemerke, Pont-Canal du Cacor, en kanalbro konstruert på 1800-tallet, en av de tre lengste i Frankrike. I typisk sørvestfransk arkitekturstil, er kanalbroen bygget i rød murstein.

Den krysser Tarn-elven og er en av Garonne-elvens sidekanaler. Sistnevnte er elven som renner gjennom mitt kjære Toulouse.

Fredelig spaserte vi langs kanalen og nøt sensommerens siste solskinnsdag før høstværet ifølge værmeldingen skulle møte oss allerede neste dag. En siste dag i sommerkjole, en siste dag med sandaler på føttene og solbriller på nesetippen. Høst i Toulouse betyr nemlig kalde morgentimer, milde ettermiddager og store mengder regn.

“Smil til kameraet”, sa Julien, der vi sammen tok turens siste selfie, med kanalen i bakgrunnen.

“Jeg håper…”, sa jeg innledningsvis før jeg pustet tungt, sukket for meg selv, “at vi snart får tatt oss en romantisk helgetur alene, bare du og jeg, for å feire at vi er nygift, feire på tomannshånd, en helg med parmassasje, champagne, boblebad og sånne ting…”

“…Ikke vondt ment mot dine foreldre”, skjøt jeg inn, “mine svigerforeldre, jeg er glad i dem, for all del, men…”, ordene druknet i de mange pessimistiske tankene mine, der jeg bekymret meg for de stadig økende smittetallene og for månedene fremover, Halloween-tradisjonen vår, julefeiring med familien i Norge, de små og de store gledene, og ikke minst, fremtiden min.

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss hjem fra Arcachon før jeg begynte å lete etter en ny mulighet til å flykte fra virkeligheten, fra alle tanker rundt coronakrisen, savn og lengsel etter alt og alle.

Noen romantisk helg en amoureux blir det nok dessverre ikke med det første, men vi fikk i det minste tatt oss en liten tur til mine svigerforeldre i Paris bare tre uker senere, det vil si, forrige helg, hvor burlesque-show, middag på den eldste restauranten i Paris, og lunsj med venner stod på agendaen.

Mer om dette i neste oppdatering fra meg og mitt i la France.