Jakten på lokale spesialiteter + bilder fra Pézenas

I det vakre Sør-Frankrike, nordøst for landets eldste by Béziers, ligger Pézenas, en turistperle kjent som byen hvor artisten Molière ble skapt. Jean-Baptiste Poquelin, som han egentlig het, ble riktig nok født i Paris, men ikke før han lot seg trollbinde av sjarmen til den vakre byen Pézenas, blomstret forfatteren, skuespilleren, figuren Molière, navnet som står bak flere av teaterstykkene som fortsatt den dag i dag blir fremført verden over.

Det gjør nesten vondt å tenke på hvor mye jeg savner å gå på teater, konserter, kino og show, alt det kulturelle som vi fikk gleden av å oppleve før pandemien tok alt sammen ifra oss.

Som et plaster på såret, har vi i det minste muligheten til å dra på biltur til ulike deler av regionen, bli kjent med nye steder og deres historie, ta oss tid til å vandre gjennom bygatene og handle fra lokale butikker. Mat og drikke har vi ikke kunnet nyte på restaurant, bar eller kafé siden oktober, men vi fikk i hvert fall hygget oss med takeaway fra en traiteur (delikatessebutikk) og hjemmelaget mat da vi feiret de siste dagene før årsskiftet, og overnattet i den historiske bygningen Hôtel D’Alfonce.

I løpet av oppholdet tok vi oss god tid til å besøke sentrumsgatene i Pézenas, bli kjent med byens kultur, stedets lokale spesialiteter og fine tradisjoner.

Fra alle bakerier i Pézenas vil man kunne smake den lokale spesialiteten, Petits pâtés de Pézenas, minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en oppskrift som har forblitt uendret siden 1770.

Etter anbefalinger fra både utleieren av leiligheten i Hôtel D’Alfonce og ulike butikkeiere som vi kom i snakk med, står bakeriet Aux Petits Pâtés for byens beste av sitt slag.

Fra både delikatessebutikker, poissonneries og egne boder i sentrum, selges ferske østers, fisk og ulike sorter skalldyr, hentet direkte fra innsjøen Bassin de Thau som ligger bare et lite steinkast unna Pézenas.

Om man er på utkikk etter å kjøpe med seg spiselige sukkersøte suvenirer, godteri til venner og familie, vil man i Pézenas kunne smake byens egne tradisjonelle drops, søte og stripete, ved navn Berlingots de Pézenas.

Berlingots de Pézenas har gjennom tre generasjoner, i over femti år, blitt produsert etter oppskriften til familien Boudet og selges hos familiens confiserie i hjertet av den sjarmerende gamlebyen.

Jeg har et generelt tips til dere som ønsker å reise rundt i Frankrike, på jakt etter lokale søtsaker. For å smake håndlaget godteri av høy kvalitet, let etter godtebutikker hvor ordene Confiserie Artisanale eller Artisan Fabricant pryder butikkens fasade. For å få lov til å reklamere for seg selv med ordet “artisanale”, kreves det at varene er håndlagde på tradisjonelt vis. Dette gjelder både confiseries, boulangeries (bakerier) og chocolatiers (sjokoladebutikker).

Etter en fin spasertur gjennom bygatene, tok vi oss en liten kjøretur til innsjøen Bassin de Thau, som i tillegg til fiskeri og skalldyrindustri, ligger i et område fullt av små vingårder som vi la merke til da vi kjørte langs de små veiene som ledet oss fra innsjøen og fiskernes salgsboder ved vannkanten, tilbake til byen. Vin ved navn Côtes-de-Thau.

Da vi omsider parkerte bilen for å vandre gjennom bygatene nok en gang, tok vi oss en liten tur innom byens cave à vins for å høre om vi kunne kjøpe oss ei flaske lokal vin, nysgjerrige som vi alle var etter å smake noe nytt og kanskje også spennende. Om man skulle dømme ut ifra reaksjonen som fulgte da vi stilte spørsmålet, en sur tone og et fornærmet fjes, ville man tenkt at vi hadde sagt noe frekt. Noe à la “hvor mye sukker og hvor mange isbiter kan jeg helle i et pappkrus fylt med Châteauneuf du pape?”

Vinselgeren informerte oss om at vi absolutt var kommet til feil butikk. Han hadde ikke noe sånt hos seg, han kunne heller ikke si noe om hvor det var mulig å få kjøpt Côtes-de-Thau, bortsett fra direkte hos vinbøndene. På hans egne hyller stod gamle årganger fra Bordeaux og Bourgogne på rekke og rad.

Jeg undret, anses Côtes-de-Thau som billig vin av lav kvalitet, bas de gamme, som de sier på fransk?

Lokal vin ble det altså ikke noe av, men vi nøt jo uansett medbrakt rødvin fra 80 kilometer unna, Corbières, sammen med god mat på kjøkkenet i leiligheten i Pézenas. Vi hadde nok alle foretrukket et restaurantbesøk eller to, noe vi heller får spare til en neste tur til Pézenas, en eller annen gang i fremtiden når spisestedene endelig vil få lov til å åpne sine dører igjen.

Forrige helg i Béziers – og ny nedstenging av landet

I kjølvannet av onsdagens nyheter om en umiddelbar ny nedstenging av landet, sitter jeg igjen med en overveldende følelse av takknemlighet for alle de fine opplevelsene fra forrige helg, fra vår spontantur til Béziers og Middelhavskysten. Lite visste jeg da, at jeg under ei uke senere skulle miste denne friheten på nytt, friheten til å spasere langs fredelige bygater, friheten til å studere bølgene der de kaster seg mot strandkanten og trekker seg sakte tilbake igjen, lytte til lyden av måkeskrik og sjøvannets sang. Jeg sier “på gjensyn” nok en gang til friheten til å lese bok på kafé, og til å sitte på en benk i en hvilken som helst park.

Under forrige nedstenging, førte jeg en såkalt karantenedagbok, noe jeg har bestemt meg for å ikke gjøre denne gang.

I stedet vil jeg daglig oppdatere Instagram med stories i bilde-og tekstformat fra karantenetilværelsen (under brukernavnet @kristine.in.france) og heller distansere bloggen fra for mye coronaprat.

Her vil jeg heller fokusere på å dele så mye som mulig fra helgen i Béziers, skrive flere historier fra steder jeg har besøkt tidligere og fra byen jeg bor i, og ikke minst, publisere bildene fra fotoshooten i Montpellier. Med det sagt, starter jeg hvor jeg avsluttet forrige gang, ved å skildre en solfylt lørdagsformiddag i Frankrikes eldste by, en spasertur gjennom det historiske Béziers.

Dagen startet med en helt grei frokostbuffet, med stort utvalg av franske bakverk, frokostblandinger, to ulike sorter brød og et lite sortiment av oster og spekeskinke. Fruktsalat og yoghurt, ferskpresset appelsinjuice og café au lait. Sammen med kaffen nøt jeg en klissete og deilig pain aux raisins, min store favoritt-viennoiserie.

Vi lot våre jakker bli hengende igjen i garderobeskapet på hotellrommet, og beveget oss nysgjerrig ut på oppdagelsesferd i den sørfranske byen vi var kommet for å besøke.

Et av byens mest kjente landemerker, den gotiske katedralen Saint-Nazaire, troner over en bakketopp hvor mange kommer for å beundre den nydelige panoramautsikten mot sjarmerende fransk bygdelandskap, med Montagne Noire-fjellene i det fjerne.

Da vi nådde frem til katedralen, var den til vår store skuffelse stengt for besøkende. Vi fikk i det minste studert den vakre arkitekturen fra utsiden, før vi trasket videre for å se den romansk-gotiske Madeleine-kirken. I sentrum av Béziers, i et par av byens smale handlegater, skjules byens vakreste kunst, såkalte “trompe l’œil”-veggmalerier, hvor illusjonen av vinduer og balkonger dekorerer de ellers så nakne og triste betongveggene.

Etter hvert som klokka nærmet seg halv to, var omtrent alle byens uteserveringer fulle. Lite visste noen av oss at dette ville bli vår siste helg før nedstenging, en siste mulighet til å nyte en lørdagslunsj på kafé sammen med familien, partneren eller i gode venners lag. Selv droppet vi å spise lunsj i sentrum, for å heller kjøre de sytten kilometerne ned til stranda, til Valras-Plage, for å benytte oss av muligheten til å spise is under solfylt himmel til lyden av bølgeskvulp, med den fineste utsikten jeg vet, den som alle som er født og oppvokst ved kysten verdsetter mest av alt.

Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg, før jeg deretter tar dere med til byens største severdighet, de ni slusene i Fonseranes, slusene i Canal du Midi, den sørfranske kanalen som er del av UNESCOs verdensarv. Jeg vil selvsagt også dedisere et lite innlegg til fransk gastronomi, og det spennende restaurantmåltidet som vi hygget oss med på lørdagskvelden i Béziers, en nydelig middag hos en av de tidligere vinnerne av franske Top Chef.

Jeg har med andre ord mye jeg ønsker å dele fremover, forhåpentligvis nok til å holde meg selv distrahert og underholdt de neste fire ukene.

Og til deg som følger meg på reisen ønsker jeg bare å si tusen takk, merci beaucoup!

Kanalbroen i Moissac og tankene rundt alt som skjer akkurat nå

Søndag, den tjuende september. Vi pakket ned badetøy og klær, stablet koffertene i bilen og vinket farvel til eierne av gjestehuset i Arcachon. Tiden var inne for å dra hjem igjen, selv om jeg absolutt ikke følte meg klar for å møte hverdagen helt enda. Klar er jeg vel egentlig aldri når det kommer til hjemreise, ikke med mindre jeg befinner meg i en situasjon hvor alt jeg ønsker er å komme meg vekk , måtte det være på grunn av menneskene rundt meg eller aktiviteter som gjør meg ukomfortabel (fjellturen i Pyreneene er et godt eksempel). Eller på grunn av sykdom, slik som da jeg fikk omgangssyke og magesår i Moldova.

Men å reise hjem fra kystlivet i Arcachon, fra svømmebassenget, fra de fine sandstrendene, fra den gode feriefølelsen, nei, det hadde jeg ikke lyst til.

Etter å ha kjørt i en times tid, halvveis fremme i Toulouse, tok vi oss like greit en liten tur innom byen Moissac for å forlenge feriefølelsen bittelitt til. Vi kjøpte lunsj fra et bakeri (baguetter med skinke og sylteagurk) og besøkte byens viktigste landemerke, middelalderklosteret Saint-Pierre.

Under vår forrige lille dagstur til Moissac for tre år siden, fikk vi fri tilgang til klosterhagen, og skuffelsen var derfor stor da jeg så at det ikke lenger var fritt frem for å besøke hagen. Billetter må nå kjøpes på forhånd.

Samtidig har jeg stor forståelse for at vedlikehold koster penger, og at kommunen må prioritere andre formål enn oppussing og hagearbeid, spesielt under disse vanskelige tidene med permitteringer og konkurser i omtrent hver eneste sektor. Jeg donerte et par euro til klosteret, men kunne dessverre ikke ta meg råd til å besøke hagen i denne omgang.

Fra Moissac sentrum dro vi tre kilometer videre for å få en titt på byens andre store landemerke, Pont-Canal du Cacor, en kanalbro konstruert på 1800-tallet, en av de tre lengste i Frankrike. I typisk sørvestfransk arkitekturstil, er kanalbroen bygget i rød murstein.

Den krysser Tarn-elven og er en av Garonne-elvens sidekanaler. Sistnevnte er elven som renner gjennom mitt kjære Toulouse.

Fredelig spaserte vi langs kanalen og nøt sensommerens siste solskinnsdag før høstværet ifølge værmeldingen skulle møte oss allerede neste dag. En siste dag i sommerkjole, en siste dag med sandaler på føttene og solbriller på nesetippen. Høst i Toulouse betyr nemlig kalde morgentimer, milde ettermiddager og store mengder regn.

“Smil til kameraet”, sa Julien, der vi sammen tok turens siste selfie, med kanalen i bakgrunnen.

“Jeg håper…”, sa jeg innledningsvis før jeg pustet tungt, sukket for meg selv, “at vi snart får tatt oss en romantisk helgetur alene, bare du og jeg, for å feire at vi er nygift, feire på tomannshånd, en helg med parmassasje, champagne, boblebad og sånne ting…”

“…Ikke vondt ment mot dine foreldre”, skjøt jeg inn, “mine svigerforeldre, jeg er glad i dem, for all del, men…”, ordene druknet i de mange pessimistiske tankene mine, der jeg bekymret meg for de stadig økende smittetallene og for månedene fremover, Halloween-tradisjonen vår, julefeiring med familien i Norge, de små og de store gledene, og ikke minst, fremtiden min.

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss hjem fra Arcachon før jeg begynte å lete etter en ny mulighet til å flykte fra virkeligheten, fra alle tanker rundt coronakrisen, savn og lengsel etter alt og alle.

Noen romantisk helg en amoureux blir det nok dessverre ikke med det første, men vi fikk i det minste tatt oss en liten tur til mine svigerforeldre i Paris bare tre uker senere, det vil si, forrige helg, hvor burlesque-show, middag på den eldste restauranten i Paris, og lunsj med venner stod på agendaen.

Mer om dette i neste oppdatering fra meg og mitt i la France.

Deilig mat og kjærestekveld i byen Mirande

Jeg lever for disse øyeblikkene, disse koselige stundene, de fine minnene vi skaper sammen, han og jeg, der vi reiser ut på små og store eventyr i nærområdet. I sommer ferierer vi ikke bare innenlands, men vi holder oss også innenfor grensene til regionen vi bor i, vårt store spennende Occitanie.

Som nevnt, elsker vi det vakre departementet Gers, et sørvestfransk område fullt av nydelige landsbyer, enorme solsikkeenger så langt øyet kan se, og som alle andre steder i Frankrike, et område fullt av sjarmerende overnattingssteder i alle prisklasser.

Som jeg skrev i gårsdagens innlegg, reserverte vi forrige helg en natt på Bed & Breakfast, en idyllisk perle ved navn La Seigneurie de Tillac, i harmoniske omgivelser med fin beliggenhet i en bitteliten eventyrlandsby, 114 kilometer vest for Toulouse.

Goût'R'mets

Vi gledet oss til å tilbringe ettermiddagen ved svømmebassenget og deretter feire lørdagskvelden i den lille byen Mirande som ligger femten kilometer unna Tillac, med fin middag og hvert vårt glass vin på uteserveringen til den fransk-spanske restauranten Gout’R’mets.

Middag restaurant

I hjertet av Mirande ligger et rektangulært torg innrammet av hus bygget over byens arkader, en arkitekturstil typisk for mange av de gamle småbyene i Sørvest-Frankrike. Her finnes en rekke ulike spisesteder, en pizzeria, en iskrem-kafé, en bar, et par franske restauranter og to bakerier.

For kvelden hadde jeg valgt å ikle meg behagelige Birkenstocks og en lang blomsterkjole med høy splitt, en kjole som jeg kjøpte da jeg for et par år siden besøkte ei av mine beste venninner som den gang bodde i Cannes, byen kjent for sin store filmfestival, sin høye jetset faktor og sine vakre strender.

Julien var som vanlig stilig i poloskjorte og klassisk mørkeblå shorts. Han endte dessverre opp med å søle tomatsaus på den hvite skjorta, da han til hovedrett fikk servert en gryterett med fisk og skalldyr, deriblant blåskjell og kreps, en rett som skulle vise seg å være en utfordring å spise uten å lage et stort tomatsøl.

Rundstykker

Før hovedretten ble servert og poloskjorta full av flekker, drakk vi hver vår lille apéritif, en halvliter til ham og en cocktail, en syrlig spritz, til meg selv. Vi fikk servert en pikant gaspacho og hjemmelaget accra (fritert kreolsk torskebolle), en mise en bouche for å vekke appetitten, sammen med ulike små rundstykker, lekre og nybakte.

Burrata

Til forrett nøt jeg en sommerlig salat med ferske tomater, myk og god burrata-ost, friske salatblader, moden parmesan, pesto og balsamico, en sydlig forrett som passet meg perfekt på en varm og fin sommerdag som denne.

Langkokt lammekjøtt

Min hovedrett bestod av langkokt lammekjøtt, mørt og saftig, med en deilig potetstappe og en provençal tapenade-lignende olivensaus. Deilige smaker i fin harmoni, en smak av Sør-Frankrike på sitt beste.

Crème brûlée

Selv om magesekken egentlig ikke hadde plass til mer mat, endte jeg likevel opp med å bestille en fransk klassiker som aldri skuffer, den kremete vaniljedrømmen med sitt knasende lokk av smeltet sukker, desserten crème brûlée.

Etter kveldens hyggelige måltid, tok vi oss en liten spasertur under nattehimmelen som nå hadde lagt seg over Mirande, delvis for å fordøye middagen, men også fordi vi var nysgjerrige på denne lille byen.

Rolig trasket vi forbi de andre restaurantene på torget og videre gjennom en liten gate som ledet oss til den vakre Sainte-Marie kirken. Det nydelige kirkebygget så nesten en smule dystert ut der vi betraktet det i mørket.

Sainte Marie kirken

Vi avsluttet kvelden relativt tidlig til en lørdag å være, for å få en god natts søvn før en deilig frokost på La Seigneurie de Tillac. En viktig start på en spennende søndag hvor planen var å besøke to nye landsbyer før hjemreise, Lavardens og Sarrant, i tillegg til å ta en nærmere titt på områdets mange flotte solsikkeenger.

Lang kjole

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse

Valmuer og skjønn idyll i Bruniquel

Pinsehelgen fikk en perfekt avslutning. En nydelig overraskelse ventet oss nemlig, selve “kirsebæret på kaka” som de sier her i Frankrike, la cerise sur le gâteau. 

Vi avsluttet vårt ett døgn lange bilferie i distriktet Tarn med en tur innom landsbyen Bruniquel, og alt jeg kan si er…quelle merveille! 

Ja, vi visste vi skulle besøke nok en sjarmerende liten middelalderlandsby, vår fjerde på et døgn, vi hadde på forhånd sett mange flotte bilder derfra, vi visste vi ville elske Bruniquel.

Men det pittoreske, maleriske synet som møtte oss da vi først kjørte innover mot landsbyens grenser, var vi likevel ikke forberedt på.

Rød blomstereng

Som om vi hadde tatt steget ut fra vår virkelige verden og vandret inn i et vakkert maleri, ble vi stående og måpe, forelsket i omgivelsene, forelsket i det store røde blomsterhavet, en eng full av vakre valmuer, selveste nasjonalblomsten til min mors hjemland, mitt tredje hjem, Polen.

Valmuer

Vi parkerte bilen like i nærheten av de flotte valmuene og tok fotoapparatet fatt. En naken sti førte oss dypere og dypere inn i blomsterengen uten å skade en eneste valmue på vår vei. Min lange kjole med blomstermotiv var like rød som de vakre omgivelsene, en morsom tilfeldighet, om tilfeldigheter i det hele tatt finnes.

Blomstereng

Vi beveget oss videre fra valmueengen til landsbyens gater, en landsby full av steinhus og hus i bindingsverk, gammel bebyggelse med utkragede buer og flotte tårn. Grønne busker og friske blomster dekorerte de mange grå steinfasadene i fin kontrast.

Steinhus

Som så mange andre av disse sjarmerende middelalderlandsbyene i Sørvest-Frankrike, som smykkes med blomster og bærer et historisk slott eller kirke på toppen av bebyggelsen, står også Bruniquel oppført på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Bruniquel slott

På toppen av landsbyen hviler det eventyrlige middelalderslottet Château de Bruniquel. Som Château de Penne, holdt også dette slottet stengt på denne helligdagen, pinsemandag, men vi fikk i det minste tatt et par fine bilder av fasaden. Vi tok oss dessuten tid til å nyte den grønne utsikten fra slottsplassen, mot frodige daler og  tykk vegetasjon. Vakkert, naturen er virkelig vakker.

Utsikt Bruniquel

Rolig spaserte vi rundt fra gate til gate, vi pratet om våre foreldre, hvordan både hans foreldre og mine ville ha elsket disse idylliske landsbyene, hvordan min mor som kommer fra valmuenes land ville ha elsket synet av den røde blomsterengen.

Vi sendte dem bilder, mange bilder, med korte beskrivelser og hjertesymbol, er det ikke vidunderlig hvor lett man kan dele slike øyeblikk med dagens teknologi?

Bruniquel middelalderlandsby

Fra en utekafé i hjertet av Bruniquel kjøpte vi hver vår leskedrikk for å slukke tørsten og for å nyte det å bare være til stede i dette fine øyeblikket, i dette lille paradiset som jeg absolutt ikke hadde lyst til å forlate riktig enda.

Utekafé landsby

Vi endte likevel opp med å pakke sakene og løpe til bilen etter hvert som regndråpene begynte å falle. Jeg løp med speilreflekskameraet rundt halsen og venstrehånda støttende mot bakhodet for ikke å miste stråhatten. Nedover bakken fra landsbyens kjerne, ned til bilen som stod parkert ved de vakre røde valmuene.

I bagasjerommet lå vår lille trillekoffert full av klistremerker kjøpt i ulike land, ferieminner fra det store utland, og en kartong med tre flasker rosévin kjøpt hos Château Adélaïde.

Nedoverbakke

Nok en gang takket jeg Julien for en fin liten virkelighetsflukt, med overnatting på vingård og flotte landsbybesøk, en fin liten pause fra vår hverdag i Toulouse, en hverdag som den siste tiden har vært preget av mye stress og usikkerhet på arbeidsfronten grunnet de økonomiske konsekvensene av viruspandemien (mer om det senere).

Fransk landsby

En fin liten pause i et sørvestfransk paradis bare åtti kilometer unna vårt hjem. Jeg lever for disse øyeblikkene, for disse minnene skapt sammen med min kjære, disse fine stundene som får meg til å stråle som ei sol gjennom de mest stormfulle regnværsdager.

Rød blomsterkjole

Blomstervegg

Frodig natur landsby

Bindingsverk hus

 

En vinentusiast i den nydelige landsbyen Puycelsi

Pinsesøndag.

En biltur på litt over en time fra vårt hjem, i retning hytta hvor vi skulle tilbringe en natt, hytta som tilhører den sjarmerende vingården Château Adélaïde.

En vingård med beliggenhet mellom vinbyen Gaillac og middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, et område fullt av historiske landsbyer og flotte severdigheter.

Før vi dro til Château Adélaïde, tok vi oss en liten tur innom Puycelsi, en av Frankrikes mange vakre landsbyer, rik på historie og full av sørfranske steinhus og hus i bindingsverk, bygget side om side, dekorert med fargerike blomster og friske grønne planter. Som å beundre et maleri fra en annen tid, lot vi oss bli inspirert der vi vandret gatelangs og observerte, studerte og fotograferte gammel bebyggelse og vakre farger. Fra hver eneste blomsterbusk kunne vi høre lyden av arbeidende bier på jakt etter pollen.

Puycelsi bærer kallenavnet skogens festning, ettersom landsbyen ligger plassert midt i hjertet av naturen, omkranset av skog og bygget oppover en steinete bakketopp. Med velfortjent plass på kåringen Les plus beaux villages de France, tar Puycelsi sine besøkende med på en reise tilbake i tid, tilbake til 900-tallet da landsbyen først ble grunnlagt av benediktinermunkene fra Aurillac-klosteret.

En ettertraktet landsby som gjennom historien har blitt kapret flere ganger, deriblant av korsfarerne under Albigenserkorstoget, og av engelskmennene under hundreårskrigen.

Puycelsi er en landsby med et svært beskjedent innbyggertall (452 innbyggere), men blir flittig besøkt av både franske og utenlandske vinturister og turglade vandrere på gjennomreise. Julien og jeg tilhører førstnevnte kategori, mat-og vinelskere som liker å besøke små idylliske landsbyer hver gang vi drar på biltur gjennom regionen eller til andre deler av landet. Fra vingård til vingård, fra landsby til landsby.

Min interesse for vin og fransk vinkultur blomstrer seg større og større jo mer jeg lærer, jo flere vingårder jeg besøker, jo flere vinbønder jeg møter. Sammen med Julien har jeg de siste årene vært på omvisning hos ulike vinprodusenter, både i Champagne, Pic Saint-Loup og Gaillac, vi har vitnet prosessen fra høsting til emballasje og lagring, rød, hvit, rosé og musserende, jeg har lært mye om de ulike druesortene og hvordan klima og terreng påvirker produktets smak. Og ikke minst, hvordan dårlig klima kan risikere å ødelegge et helt års arbeid for bøndene.

Min interesse for vin strekker seg lenger enn til smaksløkene og tungespissen, vin skal respekteres, hver slurk er for meg en hyllest til naturen og til familiebedriftene som jobber lange dager året rundt for å produsere sine kvalitetsprodukter til glede for vinentusiaster som meg selv.

Jeg har derfor lite til overs for mennesker som bevisst spruter champagne og sløser bort kvalitet.

Landsby

Apropos vin, de siste månedene har jeg lekt med tanken på å etter hvert, kanskje om et par år, starte en egen vinblogg. Enten det eller skrive en rekke noveller med handlinger satt til ulike vindistrikter, Gaillac, Languedoc, Provence. Fortellinger om kjærestepar eller venninner på vinferie, en fortelling om en vinkelner som forelsker seg i en kvinne som stadig vender tilbake til samme vinbar, samme bord, kveld etter kveld, for å ta seg et eneste glass rødvin og likevel bli sittende i timesvis alene. Vinkelneren er nysgjerrig, hvem er hun, denne mystiske kvinnen.

Ja, der ser man, hodet mitt er fullt av ideer. Stappfullt. Men så var det dette med å få tid til alt sammen.

Kors utsikt

Fra bymurene i Puycelsi speidet vi utover det grønne bygdelandskapet, tett med skog og mark så langt vi kunne se, det var derfor rart å tenke på at en like vakker landsby som denne,Castelnau-de-Montmiral, kunne ligge gjemt like i nærområdet, bare tolv kilometer unna.

Jeg spurte Julien hva han syntes om denne vinblogg-ideen min, jeg ville også vite om han hadde tro på en novellesamling med vintema. Har du ikke allerede tusenvis av uferdige prosjekter å fullføre først, minnet han oppgitt. Vi spaserte ned til bilen og kjørte de tolv kilometerne østover til Castelnau-de-Montmiral, før vi avsluttet ettermiddagen med hyttekos og rosévin på vingården Château Adélaïde.

Sjarmerende Frankrike

Olashorts

Kirke

Utsikt

 

En dag i Mirepoix og tips til fremtidig reiserute

Etter å ha overnattet i jurt i den skjønne sørvestfranske naturen, tok vi oss en tretti minutters kjøretur videre sørover, over grensen fra vårt departement Haute-Garonne til Ariège og foten av fjellkjeden Pyreneene, en route til den nydelige lille byen Mirepoix.

Relativt ukjent for de fleste nordmenn, Mirepoix er en sørfransk perle som årlig tiltrekker seg både franske og internasjonale turister, flere av dem fra Storbritannia. Byen besøkes av mange som del av en lengre bilferie gjennom sørvestlandet, til verdensarvstedet Carcassonne (47 km sørvest for Mirepoix) og andre historiske småbyer.

Mirepoix bilder

Den lille middelalderbyen Mirepoix ble gjenoppbygd på 1200-tallet etter å ha blitt rasert av en flom, og er i dag en nasjonal kulturskatt med sitt flotte torg omkranset av sjarmerende små hus i bindingsverk og sin bevarte middelalderport.

Middelalderport

Med landegrensene fortsatt stengt, og restriksjoner som kun tillater oss som bor i Frankrike å reise innenfor 100 kilometers radius fra våre hjem, var både torget og alle de små sentrumsgatene omtrent folketomme da vi ankom Mirepoix. Med speilreflekskameraet i hendene, så jeg på dette som en gyllen mulighet til å fotografere de sjarmerende bygatene uten å være til bry for forbipasserende.

Fransk landsby

Vi parkerte like foran den gotiske Saint-Maurice katedralen, og spaserte videre til det historiske torget hvor flere av byens butikker og restauranter holder til. Overrasket ble vi begge, da vi så flere mennesker bestille hvert sitt glass vin fra en vinbar på torget. Flere bord stod plassert ute på torgplassen med flere meters avstand fra hverandre, alle stoler var fjernet for å respektere myndighetenes restriksjoner. Aldri vil man kunne nekte franskmenn å nyte et glass hvitvin eller rosé under solfylt himmel, det vil alltid finnes et smutthull.

Vinbar

Også vi ble forført av tanken på et første besøk på vinbar siden mars måned. Med solbriller og hatt, med nydelig vær og vakre omgivelser, begge var vi lykkeligere nå enn vi hadde vært på lenge. Jeg bestilte et glass fruktig hvitvin til ham og rosévin til meg, vi skålte for denne umiddelbare feriefølelsen, vi skålte for dette normale og bekymringsfrie øyeblikket, vi skålte for fremtiden, hva nå enn den ville bringe, livet begynner endelig å se lysere ut igjen.

IMG_20200526_150138_977

Torg

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mitt personlige forslag til en fin reiserute med Carcassonne og Mirepoix på agendaen, en idé til neste år for dere som bor i Norge? 

Om du reiser fra Norge og ønsker å leie bil i Frankrike, fly til Toulouse og start turen herfra.

Ta gjerne en spasertur langs Canal du Midi og en tur til den nydelige parken Jardin Japonais, en tur innom Capitole er et must, basilikaen Saint-Sernin og Jakobs Kirke er også verdt et besøk, avslutt gjerne kvelden ved Quai de la Daurade for å få et glimt av den flotte utsikten mot Pont Neuf og kapellet som tilhører det gamle La Grave-sykehuset.

Fra Toulouse, kjør videre nordøstover til Gaillac for å besøke Saint Michel-klosteret som også huser byens turistkontor (Office du Tourisme – Accueil de Gaillac Abbaye) hvor man helt kostnadsfritt inviteres til en liten vinsmaking. Selv elsker jeg både rødvin og musserende fra Gaillac, rimelig er det også!

Fra Gaillac, kjør videre til middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, en nydelig liten landsby bygget i høyden over Cerou-dalen, kjent for sin gamle historie og sine mange festivaler og arrangementer på sommertid.

Videre anbefales verdensarvstedet Albi, byen kjent for den vakre Saint-Cécile katedralen. Besøk hagen til Berbie-palasset og museet Toulouse-Lautrec, gjerne også Le Jardin du Cloître Saint Salvi (klosterhagen i sentrum).

Fra Albi, kjør sørover til enda et av Frankrikes mange verdensarvsteder, til den historiske festningsbyen Carcassonne.

Og til slutt, fra Carcassonne til nydelige lille Mirepoix, og videre vest-eller sørover til Pyreneene om du ønsker deg lange fotturer og overnatting på fjellet, eller østover til strendene på utkanten av Narbonne og Perpignan om du foretrekker badestrender, havnekafeer og late dager i sola.

Gul topp

Tønne

Handlegate

 

 

Fra vår dagstur til Bandol, Sanary-sur-Mer og Le Castellet (Provence)

Tirsdag. Nok en tidlig morgen, igjen ble jeg vekket av hanen som bor på tomten, sammen med rundt tretti kaklende høner bor den i hønseburet i hagen til Airbnb’en vi bor på. Hanen, symbolet på Frankrike og det franske folk, en levende alarmklokke som nekter meg å sove til lengre enn seks. Kanskje halv sju.

Lavenderfarget skjørt og turkise aksessoirer, både øredobber og smykke, jeg har pyntet meg litt ekstra for dagens spennende planer, jeg gleder meg til å besøke middelalderlandsbyen Le Castellet og havnebyene Bandol og Sanary-sur-Mer.

Utsikt

Vi kjører først til Bandol, en koselig liten by ved kysten, populær blant turister og vinelskere, kjent for sin vinproduksjon og sin fine båthavn, en typisk sørfransk by full av utekaféer og fiskerestauranter og båter malt i ulike farger, båter med navn som Stephanie og Emmanuelle og andre pene jentenavn.

I dét vi kommer frem, ser vi en rekke boder som dekker hele båthavna, et marked som snart vil pakke sammen sakene og forlate området, ettersom klokka allerede nærmer seg halv ett. I motsetning til gårsdagens bondemarked i La Valette-du-Var hvor hovedfokus lå på lokalproduserte matvarer, fokuseres det mer på klær, vesker, badetøy og aksessoirer på markedet i Bandol. Min kommende svigermor og jeg kjøper oss hver vår bikini, disse vil vi få bruk for allerede i morgen, når vi skal på dagstur til Porquerolles og Port-Cros nasjonalparken.

Marked Provence

Vi vandrer gjennom byens bittelitte sentrum før vi returnerer til havneområdet for å spise lunsj på fiskerestauranten La Marine, med fin utsikt over havna og blåskjell i hvitvinssaus til Julien og hans far, flyndre i marinade av sitron og persille til hans mor…og grønn curry med nudler og kylling til meg som er allergisk mot skalldyr og kresen på fisk.

Jeg smaker på flyndrefileten, forsyner meg av risottoen som serveres sammen med fisken, og stjeler et par pommes frites med aïoli fra min kjære. Som jeg altfor ofte har erfart, er kvaliteten på sjømaten på slike restauranter helt topp, mens kjøtt-og vegetarrettene er en helt annen historie. Nudlene og grønnsakene mine er ihjelkokt, kyllingen tørr og sausen ikke-eksisterende, nok en gang tar jeg meg selv i å undre hvorfor jeg ikke heller bestiller en fiskerett på slike restauranter, noe fisk liker jeg jo.

Hatt

Etter endt lunsjmåltid i Bandol, reiser vi videre til middelalderlandsbyen Le Castellet, hvor vi tar oss en god spasertur gjennom de smale gågatene, jeg titter i små boutiques, på turkise smykker, på hvite bluser i lin, jeg kjøper to postkort som jeg ønsker å sende hjem til Norge, ett til mine foreldre, ett til min reserve-bestemor som jeg knapt har hatt kontakt med de siste månedene.

Butikker landsby

Min kommende svigerfar spanderer iskrem på oss alle, to kuler i beger til hver, jeg går for to typisk sørfranske smaker, lavendel fra Provence og fiol fra byen jeg kaller mitt hjem, mitt elskede Toulouse. Som vanlig trenger jeg hjelp til å spise opp isen, min kjære melder seg frivillig.

Lavendelis

I landsbyen er stemningen munter. I den lokale kirken arrangeres bryllup, vi observerer brudeparet som blir fotografert utenfor inngangspartiet, bruden er vakker med sine blonde krøller og knelange brudekjole i luftig chiffon, brudgommen er stilig i sin marineblå dress.

Le Castellet blomster

Vi besøker til slutt en siste by, Sanary-sur-Mer, en sjarmerende liten havneby og et populært reisemål for franske turister. Båthavnen er full av typisk franske trebåter, malt i ulike farger, noen nøytrale i hvitt og blått, andre i sprekere farger som gult og grønt, enkelte med mønster og motiver.

Sanary-sur-Mer

Nysgjerrig på hva som skjuler seg i gatene bak båthavna, tar vi oss en liten tur bort fra folkemengden, bort fra de mange fiskerestaurantene og utekaféene for å kikke i butikkvinduer, for å titte på boligannonser hos eiendomsmeglere bare for morro skyld, selv om vi aldri noensinne vil få råd til noen av disse flotte villaene som er ute for salg ved Middelhavskysten.

Butikkfasade

Fornøyd med å ha besøkt tre nydelige steder, sitter vi igjen med en rekke positive inntrykk. Vi setter oss ved et bord på en uteservering for å skåle over hvert vårt glass med pastis, typisk sørfransk anisbasert alkohol, blandet med vann for en mildere smak. Vi diskuterer markedet og restaurantmåltidet i Bandol, lavendelis og middelaldersjarmen i Le Castellet, og de mange flotte trebåtene som smykker den lille båthavna i Sanary-sur-Mer.

Fargerike båter

Flere bilder fra Bandol…

Bandol sentrum

Fontene

…og Le Castellet

Drømmefanger

Landsby Provence

Landsby

…pluss noen flere fra Sanary-sur-Mer

Båthavn

Kirke Sanary

Trebåter

Portrett båter

Vingårder, Pic Saint-Loup og middag i Montpellier

Rundt frokostbordet sitter vi med hver vår kopp kaffe, dårlig filterkaffe funnet i kjøkkenskapet, vi spiser brødskiver med paté og planlegger dagens lille utflukt til en av vingårdene ved foten av fjellet Pic Saint-Loup.

En førti minutters kjøretur fra Montpellier, et område fullt av vingårder med drueranker så langt øyet kan se, målrettet er vi på vei til Domaine de Mortiès, en økologisk vingård syd for Pic Saint-Loup, anbefalt av flere titalls anmeldere på diverse nettsteder. Vi kjører gjennom Saint-Jean-de-Cuculles, en idyllisk liten landsby full av typisk sørfranske steinhus, videre føres vi et lite stykke opp i høyden, en høyde som gir oss en vakker utsikt over denne landsbyen vi nettopp har passert, og all den flotte grønne naturen som omkranser den lille bebyggelsen.

Landsby Sør-Frankrike

Fremme ved vingårdens inngangsparti blir vi møtt av to store hunder, de logrer med halen og bjeffer høylytt, en hane og tre høner titter også frem, alle dører er åpne på vidt gap, men menneskene er ingen sted å se. Hvor har det blitt av vinbøndene som holder til her? Har vi kommet til feil sted, eller på et veldig dårlig tidspunkt?

Vingård

Vi forlater området og kjører tilbake til den lille landsbyen for å spørre de som jobber på den lokale bistroen om de kanskje vet hvilke vingårder i nærområdet som holder åpent for besøkende på en lørdagsettermiddag som denne. Den minst sjenerte av oss fire, min kommende svigermor, tar på seg oppdraget og marsjerer målrettet mot restauranten.

Ti minutter senere vender hun tilbake med gode nyheter, så snart hun hadde fortalt servitøren hvor vi hadde vært og hva vi ønsket å gjøre, fikk hun vite nettopp hvorfor vinbøndene fra Domaine de Mortiès ikke var til stede på tomten sin. Begge satt de nemlig ved et bord på denne lille bistroen, i gang med å spise dessert og drikke kaffe.

Drueranker

Vi kjører tur-retur til vingården, etter å likevel ha fått avtalt en liten vinsmaking etter endt lunsjpause. Bilen parkeres på gårdsplassen, vi hilser på vinbøndene, et ektepar i førtiårene, som leder oss til deres caveau, deres koselige vinkjeller, hvor vi får muligheten til å smake seks ulike typer vin av forskjellige årganger, alle med syrah som hovedsort, de fleste med grenache som sekundær. Da store deler av vingården ligger i grenseland til Pic Saint-Loup fjellet, kan kun én av vinene hos Domaine de Mortiès få lov til å bli markedsført som en AOC (kontrollert opprinnelsesbetegnelse) Pic Saint-Loup. Vi kjøper med oss et par flasker som vi etter planen vil holde oppbevart i vinskapet vårt i to-tre år.

Vinsmaking

Vi vender tilbake til Montpellier, hvor en ettermiddag totalt fri for planer står på agendaen. Fri for planer, fri for gjøremål, vi ender like greit opp med å vandre rundt fra butikk til butikk, gjennom byens mange bortgjemte smågater og større handlegater, vi titter på klær og smykker og vesker, jeg har lyst til å kjøpe alt, men kjøper ingenting.

Handletur

Kveldens måltid blir som gårsdagen, en reise tilbake i tid, denne gang til 2015 og et av våre første restaurantbesøk i Montpellier. La Cocotte er en restaurant jeg fikk anbefalt av læreren min på språkskolen jeg gikk på i byen, et trivelig lite spisested som serverer fantastisk hjemmelaget mat sans chichi (enkelt og uten noe dilldall).

Ravioli

Til forrett spiser jeg ravioles du Dauphiné (bittesmå ravioli) med spinat, parmesan, chèvre og ruccola, etterfulgt av en duo andefilet og røkt spekeskinke av and, med skiver av chèvre og stekte poteter.

Andefilet

Måltidet avsluttes over en deilig dessert med salt karamell og knasende kjeksbunn, morsomt er det å tenke på at jeg natten før drømte at jeg spiste karamellkake, og nå sitter jeg her, med nydelig smak av karamell i munnen. En siste aften i Montpellier, i morgen reiser vi videre sørøstover.

Karamelldessert

Kjole splitt

Domaine de Morties

Montpellier