Kjærligheten i Bordeaux

Han smilte slik han smiler når han virkelig mener det, og jeg smilte tilbake til det lille speilbildet mitt, synlig i de sorte solbrillene hans. Juliens høyre hånd hvilte på det nakne låret mitt. Den varmet det lille området som nå var skjermet fra klimaanleggets kjølige kyss. Jeg strøk fingrene mine forsiktig langs underarmen hans, og dekket den med gåsehud.

Venstrehånden holdt et løst grep over rattet. Radioen spilte rock og GPSen ledet oss fra Toulouse til Bordeaux, til vår første kjærestetur siden bryllupsreisen i oktober.

Vi hadde gledet oss til denne turen, gledet oss uten å våge å være altfor optimistiske i altfor lang tid. Men nå går det endelig mot lysere tider. De blir lysere og lysere for hver dag, og gir oss endelig muligheten til å tenke fremover. Glede oss over de to billettene som hadde ligget i en skuff og samlet støv. Ligget urørt i usikkerhet siden pandemiens start.

Endelig skulle vi få oss en stor dose burlesque med stjernepinup Dita Von Teese. Burlesque på en sørfransk tordagskveld. Vi ville deretter ta et par drinker sammen med ei venninne av Julien på fredagskvelden, og avslutte helgen med en natt på Bed & Breakfast i nærheten av Saint-Émilion fra lørdag til søndag. Endelig kunne vi smile sammen, smile på ordentlig og nyte vår etterlengtede helgetur.

Langhelgens festligheter startet med et nydelig måltid på restauranten Le Quatrième Mur, eid av en av Frankrikes mest kjente TV-kokker, Philippe Etchebest. Han er både jury i Top Chef og programleder for den franske versjonen av Hells Kitchen (cauchemar en cuisine).

Vi startet måltidet med en smakfull raviolo med kremet saus og rikelig med soppfyll. En skive pannestekt foie gras hvilte på toppen og ga forretten det lille ekstra som skulle til for å ta ravioli-gamet til et nytt, spektakulært nivå. Vi fikk deretter servert kalvefilet med asparges til hovedrett. Et nydelig måltid, for all del, men smaksløkene hadde ikke lyst til å gi slipp på den deilige ravioloen. Jeg ville ha mer. Men etter hovedretten kom desserten, som var minst like god som ravioloen. Jeg nøt en nydelig religieuse med nugatkrem, mangosaus og sjokolade. En verdig avslutning på vårt første måltid i Bordeaux.

Kvelden kom, det samme gjorde regnet. Ballerinaskoene hadde gitt meg blødende gnagsår og ventetiden utenfor dørene til Théâtre Femina krevde både tålmodighet og genser. I mitt tilfelle kunne også et plaster ha vært fint, men det nærmeste jeg hadde liggende i veskelomma var et menstruasjonsbind med vinger.

Jeg fikk heldigvis tak i tørkepapir og vann, og vasket foten ren for blod før showets start. Dita Von Teese var som alltid sensuell og glamorøs, en fryd for øyne som elsker dans, akrobatikk, glitrende korsetter, enorme fjær og flotte rekvisitter.

Vi våknet til en varmere solskinnsdag neste morgen, med et løfte om hele tjueni grader utover ettermiddagen. Julien var fortsatt i det muntre humøret som jeg hadde sett så lite til de siste månedene, og så mye av det siste døgnet. Vi gikk hånd i hånd gjennom byens gater, videre langs Garonne-elven og gjennom den store byparken med sin botaniske hage.

For første gang på flere måneder kunne jeg føle at livet var på vei til å ligne noe normalt og fint igjen. Et liv hvor kjærligheten skulle få rom til å blomstre, men også gi oss begge rom til å puste. Vi skulle få lov til å være sammen, men også få lov til å være fra hverandre.

Vi satte oss på en parkbenk og tittet på menneskene som spaserte forbi. Han la armen rundt meg og kysset meg på kinnet. Mine lepper formet et lettet smil idet jeg løftet blikket og la merke til hvordan han så på meg. De brune øynene bar en brennende varme som de siste månedene hadde vært fraværende. Et blikk jeg ikke kunne huske å ha sett siden forelskelsen var i startfasen og vi begge var nysgjerrige på hverandre. Det gledet meg å se ham slik. Lykkelig, stolt og full av kjærlighet.

Jeg kan vel takke Bordeaux for at Julien og jeg er i ferd med å finne veien tilbake til hverandre etter flere måneder med frustrasjon og usikkerhet. Flere måneder uten lidenskap og romantikk. Vår kommunikasjon pepret med misforståelser og irritasjon.

Han forstod det ikke engang selv, ikke før vi befant oss i Bordeaux, hvor høyt jeg hadde savnet å føle hans hånd på låret. Hans kyss på kinnet. Høre ham si at han elsker meg.

På tur med katamaran

Klokka tikket og vi stresset som om livet stod på spill. “Få opp farta” ropte Julien, vi hadde akkurat fullført dagens frokost og brukt altfor lang tid på å spise opp den tykke greske yoghurten som vi begge var lei av å få servert hver eneste morgen.

“Husk vann, husk solbriller, husk kamera” ropte jeg tilbake, før jeg forsvant inn på badet og lot ham ta seg av pakkingen av den gamle, slitte ryggsekken som jeg hadde håpet han ville erstatte med en ny i løpet av ferien. Den flasset, var klissete og full av hull. Nær døden, rett og slett. Han pakket ned håndklær, jakker og badetøy i en bærepose som fungerte som en beskyttelse i den grusomme sekken.

Jeg dusjet i rekordfart og sminket meg minimalt, før vi sammen løp ut døra og opp til møtepunktet hvor vi skulle bli hentet av en sjåfør som het Angelis eller Angelo og hans minibuss. Vi var på vei til ei båthavn for å dra på tur med katamaran, en opplevelse vi fikk anbefalt fra alle hold da vi begynte å planlegge oppholdets aktiviteter. Valget stod mellom lunsjcruise og kveldscruise, sistnevnte markedsført som solnedgangscruise, og vi valgte altså heller å stå opp tidlig. Grillmat og hvitvin var inkludert i prisen, og vin kunne man allerede drikke fra klokka ti om ønskelig (altfor tidlig for min del).

Jeg gledet meg til å tilbringe den nydelige solskinnsdagen på båttur, og til å se mer av Santorini, en siste anledning før vi neste dag skulle hoppe videre til Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon.

Vi steg om bord på katamaranen og la fra oss den slitte sekken og yttertøyet i salongen. Med speilreflekskameraet i hendene, satte vi oss ute på dekk, klare for å fotografere den lille vulkanske øya Nea Kameni (halvmånens nærmeste øy), og de tre pittoreske strendene som alle er oppkalt etter sandens farger, Red Beach, White Beach og Black Beach. Sistnevnte hadde vi allerede sett på nært hold, da vi kjørte Santorini rundt på ATV og nøt en nydelig solnedgang like i nærheten av den sorte stranda med sine lysebrune parasoller.

Flere katamaraner krysset vår vei, det gjorde også andre, enda flottere båter. Turister, for det meste forelskede par, vinket til oss og vi vinket tilbake. De av oss som ønsket, fikk muligheten til å bade før lunsjtid, hoppe uti vannet og svømme et par runder før salongbordet ble dekket med fylte vinblader, souvlaki og andre greske spesialiteter.

Hvitvinen var ikke stort å skryte av, men måltidet var overraskende godt, kjøttet var mørt og marinaden smakfull. Vi vendte tilbake til dekk for å slappe av etter lunsjen, nyte den siste timen ute på havet.

Vi nøt den så godt vi kunne, helt til vi nærmet oss land og plutselig fikk oss en uheldig overraskelse. Båten havnet under en mørk og tung regnsky, den dukket opp fra ingensteds og forsvant omtrent like kjapt som den kom. Den dusjet oss alle som én, og ble hengende over oss da vi gikk i land. Minutter senere var den borte, erstattet med solskinn, som om ingenting var hendt.

Solskinnet tok vi med oss tilbake til balkongen på Aperanto Suites. Vi nøt en siste ettermiddagstime i boblebadet før vi kledde oss opp i pent tøy og dro ut for å spise vår siste middag på Santorini.

Vi drakk vin og koste oss med deilige småretter, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt) og tirokafteri (pikant feta dipp)
på restauranten Anemoloos, en skjult perle på toppen av en ekstremt bratt bakke. Til maten fikk vi servert det som må være det beste brødet jeg har smakt på Santorini. Varmt, mykt og rikt på smak.

Himmelen var full av stjerner, vi studerte dem fra vinduet. De blinket kraftig, mye kraftigere enn hva jeg kunne huske å ha sett på kontinentet. Jeg vendte blikket mot månen, den er alltid like fascinerende uansett hvor jeg befinner meg i verden, men stjernene, de er som solnedgangen, vakrest på Santorini.

Neste morgen stod et nytt eventyr for tur. Vi gledet oss til fire dager på nytt hotell, fire dager på ei øy kjent for sine vakre strender, sjarmerende små landsbyer, mytologi og gammel historie.

Inspirert av La Rochelle

La Rochelle, vakre La Rochelle, en by jeg allerede savner, en by hvor jeg fint kunne slått meg til ro, om ikke Toulouse allerede hadde stjålet mitt hjerte. Jeg har dessuten bestemt meg for at jeg en dag skal skrive en roman hvor hovedpersonen vil få navnet Rochelle, oppkalt etter denne nydelige havnebyen på den franske vestkysten.

Jeg lar fantasien vandre…

En kvinne født og oppvokst ved kysten. Hennes hår er både formet og farget av sola, vinden og havets salt. Hennes hjerte tilhører havet, huden under føttene er hard, solid, for hun har hele sitt liv latt sine nakne bein få lov til å løpe i sanden. Lyden av måkeskrik og bølgeskvulp gir henne en indre ro, den samme roen som hun føler hver kveld når hun sitter ute på bryggekanten og ser lengselsfullt mot den synkende sola som til slutt forsvinner i det fjerne og etterlater himmelen og havet både rød og rosa. Rochelle dypper tærne forsiktig i det kalde vannet, himmelen blir stadig mørkere. Fra nabohuset hører hun festglade stemmer, hun hører latter og diskusjon, det skåles og serveres grillmat. Hun feller en tåre, men smiler likevel, for hun er glad på deres vegne, glad for at de har hverandre.

Og slik avslutter jeg min lille avsporing, historien om fiktive Rochelle, for nå vil jeg fortelle mer om Julien og meg, om bilferien vår, om byen La Rochelle med sin nydelige arkitektur, sine buede passasjer og et rådhus som ligner et befestet eventyrslott.

Etter en trivelig ettermiddag tilbrakt på båttur hvor målet var å se festningen Fort Boyard, der hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet, benyttet vi resten av dagen til å spasere gjennom byens mange passasjer. Vi hadde ingen planer om å handle, men vi ville likevel titte i butikkvinduer, nysgjerrige som vi jo var på de mange vindusutstillingene som vi passerte på vår vei.

Makroner i alle regnbuens farger, kjolebutikker, vinbarer og iskremselgere, med store øyne vandret vi fra bue til bue og nøt feriefølelsen så godt det lot seg gjøre. Vi avsluttet dagen med et nydelig restaurantmåltid på en fransk-asiatisk fusionrestaurant med chic interiør og en spennende meny.

Restaurantens navn er Iséo. Smaksløkene mine ble først kjent med en ginbasert cocktail, før vi hoppet videre til smaker jeg allerede hadde god kjennskap til fra før, samosa med kylling og karrisaus. Julien sitt valg for kvelden var langt mer originalt enn mitt eget, laksetartar med koriander og peanøtter, noe jeg gjerne ville bestilt om jeg bare hadde likt smaken av laks.

De deilige smakene av rød curry med kokosmelk og saftig marinert biffkjøtt beskriver min hovedrett for kvelden. Julien storkoste seg samtidig med det han kunne beskrive som de beste blåskjellene han noen gang hadde smakt, i thai-inspirert marinade med lime, koriander, ingefær og chili.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg bestilte en Espresso Martini sammen med kveldens dessert, en impulsiv cocktailbestilling, men jeg endte altså opp med å spise brownie og drikke martini. Julien hadde ikke lyst på cocktail, og likte overhodet ikke smaken av min. Han nøyet seg med vann i glasset og en søt vårrull med banan og sjokolade til dessert.

Et siste minne, og en siste smak av La Rochelle før vi forlot uteserveringen og havneområdet. En siste natt før vi igjen skulle reise videre til en ny destinasjon, bilturens nest siste, den idylliske ferieøya île d’Oléron.

Neste morgen, da vi gikk til parkeringsplassen for å hente bilen, fikk vi oss en mindre hyggelig overraskelse. En parkeringsbot på tretti euro lå plassert på bilruta. Julien hadde nemlig glemt å fylle mer penger på parkometeret før portforbudet jaget oss inn dørstokken.

En første parkeringsbot på fem år, den forrige fikk vi da vi dro på bilferie gjennom Luxemburg.

En litt uheldig start på oppholdet i vakre La Rochelle

Vi våknet til en helligdag, som jo også var dagen etter min fødselsdag, dagen da jeg trodde jeg skulle bli levende begravd i en hage full av kaktuser, men kaktuser fikk jeg i stedet i bursdagspresang, sammen med en natt på hotell med massasje og middag.

Bilferien vår var fortsatt fem netter unna sin ende, og bagasjen ble nok en gang pakket. Vi tok heisen ned til restauranten for å spise frokost ved et dukkledd bord med utsikt mot havet. Appelsinjuice og cappuccino, brioche og croissanter og pain aux raisins, baguetter og yoghurt og fruktsalat, jeg spiste mye, altfor mye, noe som resulterte i at jeg ble kvalm like etter frokost.

Klokka må ha vært rundt to da vi ankom La Rochelle og fikk nøklene til vår nye airbnb i hjertet av byens sentrum. Huseieren overrasket oss med brioche på kjøkkenbenken og håndklekunst på sengekanten, og vi fikk samtidig nøkler til syklene hennes, i tilfelle vi skulle få tid til å dra på sykkeltur i løpet av det korte oppholdet i byen.

Etter å ha pakket ut matvarer fra kjølebagen, trasket vi nedover bygatene, ned til den historiske havna med sine to middelaldertårn, Tour de la Chaîne og Tour Saint-Nicolas, som vokter inngangen til havna.

En ekstrem hodepine ødela motivasjonen min til å ville gjøre noe som helst annet enn å sette meg på en benk og titte på båter og bølger, jeg ville drikke store mengder iskaldt vann og synes synd på meg selv og min egen smerte. I årevis har jeg sagt at jeg må huske å pakke med meg paracet i kofferten, men gang på gang glemmer jeg både smertestillende, imodium og plaster, alt det man ikke innser at man vil få bruk for før nøden melder seg. Slik som på denne helligdagen hvor alle byens apoteker holdt stengt.

Julien hadde lyst til å ta seg en pils på uteserveringen til en rockebar, og jeg gikk noe motvillig med på å holde ham med selskap. Lyden av metallmusikk var det siste hodet mitt ønsket seg akkurat der og da, men det varmet å se hvor glad det gjorde ham å sitte der med en halvliter i den ene hånda og motsatt hånd trommende i takt med musikken. Selv drakk jeg både brus og vann, og så frem til å krype tidlig til køys med et håp om å våkne uthvilt neste morgen, klar for å dra på båttur for å se Fort Boyard, den ikoniske festningen hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet i sin tid. Den franske versjonen, originalversjonen, er fortsatt like populær i dag som for tjue år siden, selv om konseptet har fått en liten oppgradering det siste tiåret.

Fra havna, til rockebaren og videre til handlegatene, nysgjerrig lot vi våre blikk vandre mens vi smilte begeistret. En by full av vakre buer er hvordan jeg best kan beskrive sentrumskjernen i La Rochelle, det vil si, den delen av sentrum som ikke ligger som et smykke rundt båthavna, slik som mange av byens restauranter og barer gjør. Hus bygget over buede passasjer, passasjer fulle av butikker og kafeer. Fra gate til gate, kvartal til kvartal, slike flotte passasjer prydet store deler av byens sentrum.

Det tok ikke lang tid fra vi entret leiligheten til jeg gikk og la meg. Som om jeg hadde ligget for døden, kom Julien inn på soverommet med en iskald våt vaskeklut som han trykket mot pannen min. Han plasserte ei flaske vann på gulvet ved siden av senga og holdt meg i hånda.

Da jeg våknet neste morgen, var hodepinen heldigvis borte. Både han og jeg var dermed klare for båttur og “Fangene på Fortet”. Og et nydelig måltid på restaurant.

Tanker og planer

“Lov meg at du holder femte juni fri for planer” sier han helt ut av det blå, fredagskvelden er ung og vi sitter i sofakroken med et enormt fat nachos foran oss på bordet, med hjemmelaget ostesaus og godt krydret kjøtt. “Jeg har planlagt en liten overraskelse til deg.”

“En overraskelse” jubler jeg, og smiler drømmende der jeg forsøker å gjette meg frem til hva han kan ha planlagt. Det eneste jeg klarer å se for meg er et restaurantbesøk, eventuelt en rendez-vous på vaksinesenteret i bydelen. Eller begge deler, om jeg skulle være så heldig.

Før vi i det hele tatt vil rekke å få våre doser fra Pfizer eller Moderna sprøytet inn i kroppen, vil vi førstkommende torsdag begi oss ut på vår etterlengtede bilferie langs vestkysten. Jeg teller ned dagene og gleder meg til å ta i bruk min nye piknikkurv og blårutete teppe, med bestikk og glass og vinåpner, ypperlig for en romantisk lunsj ute i frisk luft. En kurv han garantert kommer til å klage over så snart vi pakker bilen, han kommer til å si at den tar unødvendig mye plass, men selv mener jeg den er høyst nødvendig for kosens skyld, mens vi venter på gjenåpningen av landets spisesteder.

Jeg har kjøpt meg nye bukser, et par hvite jeans og et par lyserosa, begge skal de pakkes ned og bli med ut på tur. Å pakke kofferten full av lyse klær betyr at jeg også må huske på å pakke med meg vaskepulver. Jeg tar i tillegg med meg mørkeblå olabukser og shorts, det har jeg bestemt meg for allerede nå. Shorts og kjoler for optimismens skyld, i tilfelle værgudene bestemmer seg for å skjemme oss bort med solskinn og deilig temperatur.

To uker med bilferie betyr for øvrig to uker uten visninger. Men drømmeleiligheten har vi allerede funnet, tror vi, en leilighet vi besøkte så sent som i går. Planen er å gi bud på mandag og krysse fingrene for at boligen blir vår, en vakker leilighet på hundre kvadratmeter med to balkonger, med bakeri og ostebutikk som nærmeste nabo.

Beliggenheten er helt fantastisk, med Garonne-elven bare et lite steinkast unna, man kan jo faktisk se den fra balkongen. I samme gate ligger også det flotte brunsjstedet Le Troquet Garonne og en tesalong jeg lenge har hatt ønske om å besøke. Vis-à-vis blokka ligger dessuten et lite teater som jeg har hørt mye positivt om, gjett om jeg gleder meg til å endelig kunne se teaterforestillinger igjen.

Jeg smiler og drømmer meg bort til en sommer i nytt hjem, jeg gleder meg til å male vegger og handle møbler og dekorere noe som er mitt, vårt, stedet hvor han og jeg vil bo de neste ti årene før vi flytter videre til noe nytt, kanskje et lite byhus med hage. Fortsatt med samme postnummer, fortsatt bare vi to, men en hage kunne kanskje vært fint å ha i fremtiden, slik at jeg kan plante et sitrontre og fylle gårdsplassen med lavendel.

Nattemørket senker seg omsider over mitt kjære Toulouse. Vi legger oss like rundt to, like etter å ha sett en ti år gammel film om en nyskilt kvinnelig forfatter som forlater storbyen for å reise tilbake til sitt rurale hjemsted for å prøve å vinne tilbake sin store ungdomskjærlighet. Problemet er at hennes første kjærlighet både har giftet seg og blitt pappa, noe denne kvinnen ser på med skrekk og gru, hun vil redde ham fra livet hun mener er en gisselsituasjon på bygda, et liv hun selv aldri kunne tenke seg.

Vi varmer oss under dyna og han spør meg hva jeg tenker på, “ingenting” svarer jeg, men lar mine mange tusen tanker vandre, til filmen vi har sett og videre til eget liv.

Jeg tenker på leiligheten og den fine beliggenheten, jeg tenker på bilferien og piknik og undrer hva som venter meg den femte juni, denne overraskelsen han har liggende på lur.

Krysser Fingrene

Vi går stadig mot lysere tider, samtidig står vi likevel fast i mørket mens vi venter, mens vi spør oss selv hvor lenge vi har igjen å vente for vi har jo allerede mistet over ett år av våre liv. Vi har låst oss inne og sett kalenderen fortelle oss at vi nå skulle ha feiret bursdager, vi skulle ha vært på ferie, vi skulle ha vært sammen med våre kjære i påsken og i jula, ungdommer skulle vært ungdommer og barn skulle vært barn, likevel sitter vi alle alene der vi titter ut vinduet iført pyjamas eller joggedress. Vi drømmer oss tilbake til det som var, før vi legger oss under dyna med et sukk, for vi vet jo at vi neste morgen vil våkne til en ny dag lik den forrige.

For mange er det vanskelig å føle noen livsglede, når det knapt nok er mulig å se fremover, når fremtiden er så usikker som den er i dag. Selv har jeg igjen begynt å kjenne litt på denne brakkesyken, siden de eneste vennene jeg tilbringer tid sammen med er mine to planter som står ute på balkongen.

Heldigvis har jeg jo fortsatt Julien ved min side, det eneste mennesket jeg kan gi en klem, sitte sammen med på sofaen, den eneste jeg kan spise middag sammen med. Men heller ikke med ham flyter samtalene i disse dager.

For hva har vi egentlig å prate om i en tid hvor ingenting hender, hvor alt er som gårsdagen?

Smittetall, restriksjoner, forbud, påbud, vaksiner, avbestillinger, savn og bekymringer, det samme om og om igjen, hver eneste dag. Han er lei, jeg er lei, hele verden er lei.

Jeg hadde egentlig lyst til å skrive noe fint, noe hyggelig, men jeg bor i et nedstengt land (som med sakte steg åpner opp igjen fra neste uke) og gjør fortsatt absolutt ingenting annet enn å lese, skrive, gå på visninger og sykle gjennom Toulouse. Som oftest sykler vi også til og fra visningene, vi har allerede sett femten leiligheter på én måned.

Den siste tiden har jeg rett og slett vært så besatt av både manusskrivingen (som jeg endelig ble ferdig med i går), boligjakten, tanker rundt det utsatte bryllupet, iveren etter å reise og ønsket om å se familien igjen, at alt sammen har begynt å følge meg videre inn i mine drømmer når jeg sover.

Jeg drømmer om en trivelig leilighet med stor terrasse, om en etterlengtet bryllupsfeiring med alle mine nærmeste til stede, jeg drømmer om bokutgivelse (om jeg noensinne skulle være så heldig), og mest av alt drømmer jeg om å lande på en flyplass på norsk jord og omfavne familien for første gang på hvem vet hvor lenge.

I mellomtiden, mens jeg venter, noterer jeg meg et høydepunkt fra hver eneste dag, for å gjøre hverdagen en smule lettere å komme seg gjennom. I går handlet jeg store, flotte jordbær fra bondemarkedet ved nabolagets kirke, i dag kjøpte jeg kaffebønner fra en ny butikk i nærområdet, kaffe fra Kenya og Colombia, og i morgen skal vi se flere leiligheter med megleren vår.

Om alt går som ønsket, reiser vi jo dessuten på ferie om to uker, bare Julien og jeg, på biltur til byen Cognac, deretter til Vannes og Concarneau og Quimper, før vi snur for å besøke La Rochelle og Saint-Émilion. Dette gleder jeg meg til å skrive om i form av daglige reiseskildringer underveis på turen. Jeg har for anledningen kjøpt meg nye bukser og en liten ryggsekk i kunstig skinn.

Vi venter spent og krysser fingrene for at alt går bra, for at ikke smittetallene øker og situasjonen tvinger oss til å avlyse alt sammen.

Å skrive ned sine ønsker for tiden etter

Mitt hode er fullt av tanker, vonde og fine, de fleste av dem drømmende, lengtende, etter tiden etter og tiden før. En mental forsvarsmekanisme, et forsøk på å flykte fra nåtiden, den vanskelige tiden, en tid som for det meste blir brukt til å skrive egne tekster og lese bøker for å distrahere meg selv. Fra bokhylla hentet jeg forrige uke frem den vonde men viktige “Min mørke Vanessa”, den feministiske “Et eget rom” denne uka. Neste uke vil jeg sannsynligvis hente frem noe lettlest og morsomt, noe av Erlend Loe eller Nina Lykke.

Jeg har kjøpt meg en dagbok i lær, med ordene My Bucket List og mine initialer inngravert, en dagbok hvor jeg vil skrive ned absolutt alt som jeg ønsker å oppleve når vi endelig vil kunne leve igjen, når jeg endelig vil kunne reise til utlandet, reise til hjemlandet, klemme mine nærmeste, dra på hyttetur ved sørlandskysten, dra på båttur langs Lysefjorden og togtur fra Bergen til Oslo, jeg vil bruke altfor mye penger på bøker i norske bokhandelforretninger og fylle kofferten med mine favorittsøtsaker, godteri og sjokolade som bare finnes innenfor Skandinavias grenser.

Utålmodig venter jeg, som alle andre, på en fremtid hvor det vil bli mulig å gjøre alt som i dag er umulig. Romantiske kvelder på fin restaurant, kinobesøk og teater, musikkfestivaler og piknik med venner, overnatting på hotell med frokostbuffet inkludert. Ingenting av dette vil bli skrevet ned i dagboka mi, selv om det er fint å gjenta for meg selv hvor mye jeg ser frem til å gjenoppleve alt sammen, når livet endelig vil bli litt lettere og verden blir tryggere å ferdes rundt i.

Jeg må forresten beklage, for gjentakelser har det blitt mange av det siste året, både i mine tekster og i mine samtaler med min kjære, med min familie, mine venner og med psykologen min. Hjemlengselen er uutholdelig, den gir meg en stadig lengre liste over ting jeg ønsker å gjøre når det først vil bli mulig for meg å sette mine føtter i hjemlandet igjen.

“Bucket list”-dagboka er for meg et terapeutisk prosjekt, forhåpentligvis vil den i fremtiden fungere som en drivkraft, det lille dyttet jeg trenger for å virkelig våge å kaste meg selv uti ukjent farvann.

Først og fremst har jeg et ønske om å forbedre polskkunnskapene mine, lære språket ordentlig og tilbringe mer tid i landet hvor min mor er født og oppvokst, landet hvor hele hennes familie fortsatt er bosatt, landet som jeg har feriert i omtrent hvert eneste år siden jeg var et lite barn. Jeg kunne fint ha tenkt meg tre måneder i Kraków, språkkurs på dagtid og skriving på kveldstid. Om min økonomiske situasjon skulle tillate det.

Angående det med skriving på kveldstid, har jeg bestemt meg for at dette er året hvor jeg virkelig må ta meg sammen og endelig fullføre noen av de mange skriveprosjektene mine, sende dem til forlag og se om forfatterdrømmen kan bli til noe mer enn bare en drøm. Jeg har tross alt tre (!) uferdige manus og en rekke noveller liggende på datamaskinen.

I tillegg til et lengre opphold i Kraków, en by jeg allerede kjenner veldig godt fra før, vil jeg fylle dagboka med en rekke fine europeiske destinasjoner som jeg i fremtiden ønsker å besøke, steder hvor jeg aldri tidligere har vært. Jeg har for eksempel alltid drømt om å reise på interrail, med sekk på ryggen og laptop under armen. Jeg vil starte eventyret her i Frankrike og reise videre med tog gjennom Tyskland, Sveits, Italia, Slovenia og Kroatia. Eller til Slovakia, Ungarn og videre til Serbia.

Jeg drømmer om en sommer på sykkeltur fra vingård til vingård, landsby til landsby og når jeg dagdrømmer om noe annet enn en ferie på hjul eller en ferie på togtur, er det verden under vann som frister. Lenge har jeg hatt lyst til å ta dykkersertifikat og bli kjent med Middelhavskysten fra et nytt perspektiv.

Heldig er jeg, om jeg en dag får oppleve en romantisk utendørs frokost med vakker utsikt, tidlig nok til å få nyte soloppgangen fra start til slutt. En båttur i solnedgangen ville også vært fint, en privatisert båttur med middag og vin for to.

Fra sommer til vinter, jeg drømmer om å se isbreer og nordlys for første gang, jeg har lyst til å prøve meg på isfiske og bo på ishotell. Som nevnt i tidligere innlegg, drømmer jeg om norsk hyttejul, ikke ulik min forrige julefeiring her i Frankrike.

Dagboka vil etter hvert som tiden går, fylles med tanker, idéer og drømmer. Om skjebnen deretter vil tillate meg å få oppfylt noen av disse, gjenstår å se.

En dag i Mirepoix og tips til fremtidig reiserute

Etter å ha overnattet i jurt i den skjønne sørvestfranske naturen, tok vi oss en tretti minutters kjøretur videre sørover, over grensen fra vårt departement Haute-Garonne til Ariège og foten av fjellkjeden Pyreneene, en route til den nydelige lille byen Mirepoix.

Relativt ukjent for de fleste nordmenn, Mirepoix er en sørfransk perle som årlig tiltrekker seg både franske og internasjonale turister, flere av dem fra Storbritannia. Byen besøkes av mange som del av en lengre bilferie gjennom sørvestlandet, til verdensarvstedet Carcassonne (47 km sørvest for Mirepoix) og andre historiske småbyer.

Mirepoix bilder

Den lille middelalderbyen Mirepoix ble gjenoppbygd på 1200-tallet etter å ha blitt rasert av en flom, og er i dag en nasjonal kulturskatt med sitt flotte torg omkranset av sjarmerende små hus i bindingsverk og sin bevarte middelalderport.

Middelalderport

Med landegrensene fortsatt stengt, og restriksjoner som kun tillater oss som bor i Frankrike å reise innenfor 100 kilometers radius fra våre hjem, var både torget og alle de små sentrumsgatene omtrent folketomme da vi ankom Mirepoix. Med speilreflekskameraet i hendene, så jeg på dette som en gyllen mulighet til å fotografere de sjarmerende bygatene uten å være til bry for forbipasserende.

Fransk landsby

Vi parkerte like foran den gotiske Saint-Maurice katedralen, og spaserte videre til det historiske torget hvor flere av byens butikker og restauranter holder til. Overrasket ble vi begge, da vi så flere mennesker bestille hvert sitt glass vin fra en vinbar på torget. Flere bord stod plassert ute på torgplassen med flere meters avstand fra hverandre, alle stoler var fjernet for å respektere myndighetenes restriksjoner. Aldri vil man kunne nekte franskmenn å nyte et glass hvitvin eller rosé under solfylt himmel, det vil alltid finnes et smutthull.

Vinbar

Også vi ble forført av tanken på et første besøk på vinbar siden mars måned. Med solbriller og hatt, med nydelig vær og vakre omgivelser, begge var vi lykkeligere nå enn vi hadde vært på lenge. Jeg bestilte et glass fruktig hvitvin til ham og rosévin til meg, vi skålte for denne umiddelbare feriefølelsen, vi skålte for dette normale og bekymringsfrie øyeblikket, vi skålte for fremtiden, hva nå enn den ville bringe, livet begynner endelig å se lysere ut igjen.

IMG_20200526_150138_977

Torg

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mitt personlige forslag til en fin reiserute med Carcassonne og Mirepoix på agendaen, en idé til neste år for dere som bor i Norge? 

Om du reiser fra Norge og ønsker å leie bil i Frankrike, fly til Toulouse og start turen herfra.

Ta gjerne en spasertur langs Canal du Midi og en tur til den nydelige parken Jardin Japonais, en tur innom Capitole er et must, basilikaen Saint-Sernin og Jakobs Kirke er også verdt et besøk, avslutt gjerne kvelden ved Quai de la Daurade for å få et glimt av den flotte utsikten mot Pont Neuf og kapellet som tilhører det gamle La Grave-sykehuset.

Fra Toulouse, kjør videre nordøstover til Gaillac for å besøke Saint Michel-klosteret som også huser byens turistkontor (Office du Tourisme – Accueil de Gaillac Abbaye) hvor man helt kostnadsfritt inviteres til en liten vinsmaking. Selv elsker jeg både rødvin og musserende fra Gaillac, rimelig er det også!

Fra Gaillac, kjør videre til middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, en nydelig liten landsby bygget i høyden over Cerou-dalen, kjent for sin gamle historie og sine mange festivaler og arrangementer på sommertid.

Videre anbefales verdensarvstedet Albi, byen kjent for den vakre Saint-Cécile katedralen. Besøk hagen til Berbie-palasset og museet Toulouse-Lautrec, gjerne også Le Jardin du Cloître Saint Salvi (klosterhagen i sentrum).

Fra Albi, kjør sørover til enda et av Frankrikes mange verdensarvsteder, til den historiske festningsbyen Carcassonne.

Og til slutt, fra Carcassonne til nydelige lille Mirepoix, og videre vest-eller sørover til Pyreneene om du ønsker deg lange fotturer og overnatting på fjellet, eller østover til strendene på utkanten av Narbonne og Perpignan om du foretrekker badestrender, havnekafeer og late dager i sola.

Gul topp

Tønne

Handlegate

 

 

1. Juledag og dagstur til Andorra

Da vi uansett var nødt til å forlate hytta tidlig på morgenkvisten, da den skulle vaskes og overtas av nye gjester, benyttet vi like greit anledningen til å krysse grensen og besøke Andorra. En mikrostat som ingen av oss hadde vært i tidligere, og heller ikke visste spesielt mye om fra før. Bare det i seg selv, gjør det jo til en destinasjon vi alle var svært nysgjerrige på, og gledet oss til å utforske!

Andorra er visstnok fransk – hvor erkebiskopen og den franske presidenten er begge kronet til prins av Andorra. Hver gang Frankrike endrer president, følger prinsetittelen med den nyvalgte presidenten. Hovedspråket som snakkes i landet, er derimot ikke fransk, men katalansk – etterfulgt av spansk.

Landet er kjent som en destinasjon for alle som ønsker å handle billig og skattefritt, og man finner derfor kjøpesentre (og bensinstasjoner for billig bensin) på rekke og rad i området rundt hovedstaten. Andorra huser dessuten Europas største spa-kompleks, og er  dessuten et populært reisemål for slalom-entusiaster, med sine høye fjell og mange skianlegg!

Vi fikk ikke benyttet oss av hverken spa (vi hadde ikke med oss badetøy), shopping (helligdag og stengt) eller skianlegg (har ikke ski), og det var vi jo også klare over på forhånd. Det eneste vi hadde som ønske og mål å gjøre var å vandre rundt i sentrum av hovedstaten for å se hvordan det så ut, og deretter kjøre litt lenger opp i høyden for å få gleden av å se snødekkede fjell og vakkert vinterlandskap.

Dette er kanskje første gang i hele mitt liv hvor jeg har brukt første juledag til å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og glane på TV-skjermen hele formiddagen, for å deretter spise julerester med familien på kvelden.

Vi spiste riktig nok også julerester på kvelden, (sviger)familien og jeg….først etter å ha kommet hjem fra en spennende utflukt!

(bildene under: snø og høye fjell, nær franskegrensa)

vinterland

snø

kjæresten

snø veier

(bildene under: Andorra La Vella, hovedstaten)

utsikt

andorra reise

andorra la vella

andorra la vella

øl

biler andorra

andorra fjell

andorra bilder

jul andorra

andorra hovedstat

andorra urkirke