De flotte fargene på Île d’Oléron

Le village de créateurs, kunstnernes landsby, er et område fullt av fargerike hytter på den sørøstlige kanten av øya Île d’Oléron, med beliggenhet bare en kilometer unna festningen Citadelle du Château d’Oléron.

Som å forsyne seg fra en skål full av Skittles som oppfordrer de søtsugne til noe så fint som å smake regnbuen, ble jeg umiddelbart i strålende humør av å se de mange fargene som ønsket oss velkommen til øya.

Skulpturer laget av resirkulert søppel, østers hengende fra ulike rekkverk, hytter malt i rosa, blått, grønt og gult, noe minnet meg om Fargegata i Stavanger, annet minnet om østerslandsbyene i Arcachon, kunsten minnet om lignende prosjekter som vi så mye av da vi for fem år siden ferierte i hippieparadiset Bocas del Toro i Panama.

Jeg bestilte lunsj til oss begge, fish & chips fra ei mørkerosa hytte, servert med husets hjemmelagde tartarsaus. For å slukke tørsten ba vi om hver vår øl, vi fikk vite at den kom fra et lokalt bryggeri, en bière blonde til ham og en syrlig sak med subtil smak av skogsbær til meg. Temperaturen var mild nok til å kunne henge jakken over stolen og nyte lunsjmåltidet ute i vårsola, en siste dag før genser og bukser endelig kunne bli byttet ut med sommertøyet som hadde ligget urørt i kofferten i en og en halv uke.

Aldri hadde jeg trodd at jeg en dag ville si at en porsjon fish & chips fra Frankrike skulle slå de mange som jeg rakk å smake i løpet av mine to år i England. Les frits de mer er navnet på spisestedet som serverer den møreste panerte fisken jeg noen gang har smakt, en adresse notert til det jeg håper vil bli et fremtidig gjensyn med den fargerike landsbyen og den mørkerosa hytta.

Under normale omstendigheter ville det ikke falt meg inn å slå av en prat med dem som serverer meg mat, ikke med mindre de selv tar initiativ først. For å være ærlig, er jeg rett og slett altfor sjenert og usikker på meg selv til å våge å snakke mer enn nødvendig med mennesker jeg ikke kjenner. Men det var noe med den fisken, noe så overraskende godt at jeg ikke kunne la være å dele min begeistring, fortelle de ansatte hvor glad jeg var for å ha smakt det jeg mente var verdens beste fish & chips.

Glad ble jeg jo også av å se på de mange fargene i den lille regnbuelandsbyen, en nesten barnslig glede. Jeg hadde lyst til å bli værende, overnatte i ei rosa, gul eller blå hytte, en hvilken som helst farge, jeg ville bli igjen.

Etter hvert måtte vi likevel kjøre videre, for vi hadde allerede reservert hytte i en liten fiskerlandsby som heter La Cotinière, et lite stykke nordvestover, en langt mindre fargerik del av øya. Planen var å leie sykler neste dag, sykle fra vest til øst, jeg hadde også reservert bord på en fiskerestaurant.

Spontaniteten har dessverre sine grenser når man har reservasjoner å forholde seg til, og jeg tror uansett jeg liker fantasien bedre enn realiteten når det gjelder tanken på å være den som reiser på ferie uten en eneste plan, uten et eneste overnattingssted bestilt på forhånd. Hun som sier “jeg tar det som det kommer, og i verste fall sover jeg under stjernehimmelen.”

Jeg er ikke, og kommer nok heller aldri til å være den kvinnen. Derimot er jeg gjerne hennes venninne, for jeg beundrer hennes mot, hennes holdning, hun er spennende, og hva er jeg?

Jo, jeg er kvinnen som fyller kalenderen med notater, avtaler, reservasjoner, både mine egne og Julien sine, jeg er hun som aldri kommer til å glemme den panerte fisken fra det mørkerosa huset, hun som ser fargerike hytter og umiddelbart lengter tilbake til Fargegata i hjembyen sin.

Det fredelige og de små gledene i Heiligenhafen

Formiddagen i Tyskland fikk uten tvil en positiv start, med det spennende middelaldermarkedet i Burg auf Fehmarn og den gylne muligheten til å ta fargerike bilder av nydelige sommerfugler i Schmetterlingspark.

Videre kjører vi 21 kilometer lenger sør, til Heiligenhafen, en liten havneby ved Østersjøen, 55 kilometer øst for Kiel, de fleste nordmenn kjenner til Kiel, stedet hvor svært mange begir seg ut på store handleturer takket være fergen som går fra Oslo.

Selv har jeg vært litt over alt i Nord-Tyskland opp gjennom årene, selv om minnene er vage. Fra jeg var bitteliten til jeg var cirka tolv år gammel, dro mine foreldrene meg med på biltur gjennom Danmark, Tyskland og Polen hver eneste sommer, helt til de skilte lag, like før jeg nådde tenårene.

Den gang så jeg dessverre ikke på disse feriene som annet enn slit, med mil etter mil på Autobahn, bilsyk og vond i leddene, en far som ble sur fordi mor ikke kunne lese kart uten å føre oss på feil spor, rasteplasser med dårlig mat og lugubre hoteller ved motorveien. Den gang var jeg misunnelig på alle mine venninner som dro til London sammen med mødrene sine for å besøke Madame Tussauds og se musikaler som Cats og Starlight Express (jeg har fortsatt til gode å se begge), eller på chartertur til Kanariøyene og Hellas for å bade i basseng og leke på stranda dagen lang, hver eneste dag i to uker.

Nå, som voksen, elsker jeg slike bilturer, riktig nok med mobil-GPS og en grundig runde med research før bestilling av hotell og bord på restaurant blir gjennomført, en luksus mine foreldre og jeg ikke hadde på 90-tallet. Tyskland har jeg også fått et nytt syn på, en naturlig del av det å vokse opp, man når vel alle en alder hvor man ikke lenger bryr seg om hvem som skal på bassengferie og hvorfor man selv ikke er en av dem.

Det eneste som betyr (eller burde bety) noe, er jo hvem man ferierer sammen med. Samholdet.

Nå, som voksen, føler jeg ofte at slike rolige dagsturer til tyske småsteder langt unna Berlin og alt som er kult og trendy, er nøyaktig den virkelighetsflukten jeg trenger. Akkurat nå, er denne turen alt mitt slitne hode kunne ønsket seg, en fem dagers sommerferie med rolige aktiviteter, fine øyeblikk som skal deles med min familie i fred og ro.

Himmelen er overskyet. Heiligenhafen må uten tvil være et fantastisk feriested når sommertemperaturen er på topp og hver centimeter av badestranda fylles med fargerike servietter og parasoller. En typisk havneby full av båter, butikker som selger maritime artikler, suvenirsjapper og spisesteder som tilbyr sjømat. Min mor liker ikke fisk og jeg tåler ikke å spise skalldyr, så vi finner oss et bord på et annet spisested, et biff-og pannekakehus, av alle kombinasjoner.

IMG_20190813_170613_609

Stedet heter Zum Alten Salzspeicher, som betyr Det Gamle Saltmagasinet, og er et historisk monument i Heiligenhafen, et saltlager bygget i 1587, i dag et populært spisested for både lokalbeboere og turister. Min mor og jeg drikker forfriskende riesling, min stefar tar seg en pils. Jeg bestiller vegetarisk pannekake, med ost og grillede grønnsaker, selv om jeg egentlig ikke er spesielt sulten etter å ha spist store mengder surdeigsbrød med smeltet ost og skinke på middelaldermarkedet hvor formiddagen ble tilbrakt.

Pannekake

Litt småyr i lufta er nok til å få flere av de andre restaurantgjestene til å trekke inn i lokalet, men vi blir sittende ute, regnet vil snart gi seg, om man i det hele tatt kan kalle dette regn. Pannekaker og riesling, båthavn og små gågater fulle av gøyale suvenirer, vi fullfører dagsturen med en handletur på et av de mange supermarkedene som tjener godt på oss turister, pålegg og godteri, om jeg bare hadde hatt mer bagasjeplass.

Jeg takker mine foreldre for denne hyggelige dagen, jeg takker for godt selskap og fine små øyeblikk. En smule forbauset, min mor smiler, “det skulle da bare mangle”.

Båthavn