En natt i den franske byen Franschhoek i Sør-Afrika

Torsdag, en natt på hypermoderne hotell i vindistriktet Franschhoek…og frustrasjon med Alexa.

Pittoreske små landeveier fører oss til Sør-Afrikas fineste vindistrikt, vi kjører gjennom myke grønne fjellhauger, vi beundrer den vakre utsikten over kilometer på kilometer med drueranker, dette landskapet er så annerledes fra alt annet vi har sett her i landet, naturen minner om den sør-europeiske bygdeidyllen med sine små fjelltopper, klare blå innsjøer, flere ti-talls ulike vingårder, utsikten over den dype dalen som ligger under oss er vakker, vi kan skimte Franschhoek herfra, snart er vi fremme!

Vi kjører forbi ulike vinprodusenter, luksuriøse vinhus, store vingårder, andre noe mer beskjedne, noen driver også hotell, vinturisme er i vinden også her i Sør-Afrika, jeg føler meg nesten som om jeg skulle vært hjemme i Frankrike, kanskje ikke så rart, Franschhoek, som for øvrig betyr “det franske hjørnet”, ble på 1600-tallet kolonisert av franske immigranter, noe som har hatt og fortsatt har innflytelse på byen og nærområdets kultur og arkitektur.

Svømmebasseng h

Vi sjekker inn på et hotell som heter theLAB, et hypermoderne hotell med digitalt vinregister i baren, et hotell hvor alt fra lys og persienner til musikk og kaffemaskin aktiveres og endres ved hjelp av Alexa stemmekommando. Jeg har lenge ønsket å gå til innkjøp av enten Google Home eller Amazon Alexa, men etter et døgn med dette som eneste verktøy, har jeg totalt mistet lysten.

Etter å ha sjekket inn på familiesuiten, blir vi enige om å skifte tøy fra varmt og praktisk hvalsafari-antrekk til noe litt mer sofistikert, et eller annet som vil passe inn i den lille “franske” byen Franschhoek. Før jeg drar av meg klærne, må jeg snakke til Alexa, for å få hjelp til å trekke ned persiennene, et must om jeg ikke ønsker å blotte meg foran forbipasserende utenfor vinduet. “Alexa, blinds down”, sier jeg høyt og tydelig. Alexa skjønner ikke hva jeg mener. Jeg gjentar, “blinds DOWN”, hun skjønner fortsatt ingenting. Jeg prøver igjen, denne gang ved å si ordene med en så sørafrikansk engelsk som mulig, deretter prøver jeg å imitere britisk, til slutt amerikansk. Ingen reaksjon. Vi henter resepsjonisten, hun prøver også to-tre ganger, før hun til slutt gir opp, henter en fjernkontroll og trekker ned persiennene manuelt.

Så snart vi alle er oppstaset i finere tøy, kjører vi den lille strekningen inn til sentrumskjernen av Franschhoek, hvor vi vil tilbringe resten av ettermiddagen.

Det tar ikke lang tid før vi har besøkt hele sentrum, liten som byen viser seg å være, liten og ment for å tiltrekke et spesielt klientell; mennesker med mye penger, de som er opptatt av status og merkevarer og ikke liker å snakke med hverandre på restaurant. Vi finner oss et bord på et av de få spisestedene som ser ut til å ha en mer avslappende atmosfære, hvor man kan prate høyt om man vil, og ikke behøver å være så altfor nøye på formell bord etikette. Stedet heter Black Elephant, et sted som tilbyr vinsmaking, her tilbys også happy hour-cocktails og fatøl, og typisk pubmat som nachos og burgere, fritert fingermat og marinert grillkjøtt. Selv bestiller jeg strutseburger og pommes-frites av søtpotet, chillimajones serveres ved siden.

Strutse

Etter å ha spist oss mett på pubmat, tar jeg meg en tur innom en liten boutique hvor jeg kjøper meg et fint sjal, lysegult og brune nyanser, med afrikansk dyremotiv, løver og elefanter, som en elegant liten suvenir fra Sør-Afrika, landet som ga meg min første safari.

Vi returnerer til theLAB, kvelden er fortsatt ung, men himmelen er allerede sort og stjernene blinker klart. Hvilken bedre måte å avslutte kvelden på, enn å ta et lite kveldsbad i hotellets store boblebad?

Av med kjolen, på med badedrakt og hotellets badekåpe, de nakne føttene skyves inn i tøflene som hører sammen med badekåpen. Jeg venter på min kjære, et romantisk kveldsbad under stjernehimmelen venter oss nå.

Boblebadet er stort nok for tjue personer, og her sitter vi, helt alene, kun oss to. Følelsen av bobler som masserer ryggen lett, behagelig kiler dem mine tær, jeg kysser min kjære, vi har det fint her, helt for oss selv. Et musikkanlegg spiller musikk i bakgrunnen, også her er Alexa aktivert, jeg ber henne spille et ønsket låtvalg, for en gangs skyld blir min kommando hørt.

Hun foretrekker vel musikk over å trekke ned persienner.

Franske

IMG_20181126_222431

Advertisements

Vi dykker i bur med haier!

Onsdag, Gansbaai, dykking i bur med haier.

Jeg våkner opp før klokka seks, alarmen er satt til sju. Adrenalinet pumper for fullt, jeg er høyt og lavt innvendig, i dag skal vi gjøre noe jeg har drømt om i årevis men aldri hatt anledning til, vi skal dykke med haier, i bur, vel å merke, men likevel, vi skal besøke haiene på deres territorium, hvor spennende er vel ikke det!

Min kjære var i utgangspunktet svært negativ til denne idéen, da jeg først nevnte det for ham. Fortsatt er han en smule negativ, blandede følelser har han, skrekkblandet fryd, det kribler i magen, vil vi møte på en diger hvithai der ute?

Vi trer på oss badetøy, shorts, t-skjorte og joggesko. Oppmøte klokka tolv, står det i eposten jeg mottok i går, der hvor det også står skrevet at det anbefales å ta sjøsyketabletter før ombordstigning. Jeg pleier ikke å bli sjøsyk, men jeg tar meg likevel en tablett, for å være på den sikre siden.

White Shark Projects, organisasjonen som arrangerer disse utfluktene, har stelt i stand åpen buffet for alle som trenger å få i seg mat og drikke før turen. Vi har akkurat spist en stor og deilig frokost i Hermanus, og setter oss derfor ved et bord mens vi venter på en liten briefing og viktig sikkerhetsinformasjon fra marinebiologen som skal være med på utflukten. Hun forteller at organisasjonen jobber med rehabilitering og marineforskning, i tillegg til å gjøre sitt ypperste på å endre menneskers syn på hvithai, forholdsvis fredelige skapninger som Hollywood har svartmalt, år etter år.

Hai

Båtturen får en heftig start, med full fart og høye bølger som pisker mot oss, der vi humper av sted i den lille fiskebåten som skal ta oss med ut til området hvor vi har størst sjanse for å møte på hvithai og kobberhai, en art vi med stor sannsynlighet vil kunne få besøk av, og da i flertall, da disse lever i flokk, i motsetning til hvithai som lever alene.

Femten minutter tar det oss å komme frem til stedet hvor det skal senkes, dette buret som rommer plass til seks personer. Crewet senker det smale metalburet, binder det godt fast slik at ingen uhell kan skje, de forbereder denne blandingen av fiskeinnvoller, fiskehoder og blod som skal kastes ut i havet for å lokke til oss så mye hai som bare mulig.

Min kjære skal bli med første gruppe ut, seks personer om gangen, til sammen er vi fjorten her på båten, mens han filmer haier med GoPro under vann, skal jeg sitte på toppdekk og fotografere ovenfra og ned.

Våtdrakter blir delt ut til alle som skal ut først, min kjære sliter med å åle seg inn i sin, jeg smågruer meg til det blir min tur, hjertet banker og blodet pumper i dobbel hastighet, jeg klatrer opp stigen og setter meg på dekk, klar med speilreflekskamera og dens store tunge objektiv.

De fem andre har nå klatret ned, min kjære hopper nå også nedi buret, jeg kjenner ham knapt igjen, de ser alle prikk like ut, der de står side om side iført trange sorte våtdrakter, alle med hver sin GoPro, klar til å fange dette øyeblikket på film.

Himmelen er full av skrikende måker som kjemper om kapp for å stjele hva enn de kan få tak i, av disse fiskeinnvollene som nå ligger spredt rundt og flyter på vannets overflate, haienes lokkemat.

To kobberhaier nærmer seg, de jafser i seg lokkemat, et laksehode har blitt festet på en krok for å friste dem, for å få dem til å følge etter, få dem til å ville ha mer, gape på fullt, lage show og glede publikum. Som en gal paparazzi, knipser jeg bilde etter bilde uten stans, uten en gang å sjekke om kvaliteten er bra. Flere kobberhaier strømmer til, i full fart og full begeistring fotograferer jeg hver eneste bevegelse, hvert eneste øyeblikk.

Haier

Snart er det min tur til å hoppe uti. Etter en halvtimes tid klatrer min kjære opp av buret, likblek er han, kombinasjonen av disse kraftige bølgene, de høylytte måkeskrikene og lukten av fiskeinnmat har gjort ham sjøsyk.

Han drar av seg våtdrakten og slenger et håndkle rundt skuldrene, kameraet pakkes bort, og nå er det min tur til å åle meg inn i dette sorte trange pølseskinnet av en drakt.

Med våtdrakten på, drar jeg hetten over hodet, trer på meg støvlene som hører til drakten, dekker øyne og nese med dykkermaske som festes stramt. Nå er også jeg klar til å møte dem, denne flokken med kobberhaier som sirkulerer rundt oss.

Dy

Nå er det min tid til å besøke haiene der de selv hører hjemme, en opplevelse som ikke kan sammenlignes med noe annet. Fortsatt føler jeg på en skrekkblandet fryd, fortsatt er adrenalinnivået helt i hundre, nå er jeg her, hos dem, kun et gitter skiller oss.

Hso

I over en halvtime blir jeg værende i buret, nærmere førti minutter står jeg og stirrer i ren fascinasjon på de mange kobberhaiene som svømmer frem og tilbake foran meg. De virker ikke spesielt interessert i oss mennesker, alt de ønsker er å få tak i fiskerestene som flyter rundt. Hvor mye disse tre meter lange haiene veier, det aner jeg ikke, men kraftige er dem. Hver gang en hai gjør et lite byks, og halen tilfeldigvis treffer gitteret, rister hele buret. Om jeg skulle være redd for hai, vil jeg si at frykten for å med et uhell bli pisket over ende, er større enn frykten for å bli bitt.

Et stort stykke laks flyter forbi meg, like foran ansiktet mitt, videre gjennom gitteret, i ett jafs blir det borte, haien er fornøyd og svømmer bort. Mine nesten førti minutter kommer til en ende, jeg klatrer opp av buret, glad og fornøyd.

Min kjære spyr opp hele frokosten, og er fortsatt kledd i intet mer enn bare badebukse og håndkle, den trange våtdrakten har han kastet fra seg, og klærne har han ikke orket å hente frem, ikke enda.

Jeg får dårlig samvittighet og spør om han i det hele tatt har fått noe positivt ut av denne opplevelsen. Ja, sier han, og, til min store forbauselse får jeg høre at han fint kunne gjort det hele om igjen én gang til.

Kobber