Vakre Strender, naken mann og grafittikunst

Det er ingen tvil om hvor vi fikk servert bryllupsreisens beste frokost. Vårt overnattingssted på Naxos, Argo Boutique Hotel, slo femstjerners hotellene på Kreta og Santorini med god margin. Vi forsynte oss fra en spennende buffet med et stort utvalg av greske spesialiteter. Fylte vinblader, greske oster, grønnsakspai, kjøttpai, ostepai, salater og grillede grønnsaker, pølser og pålegg, kaker og desserter, variasjonen var enorm. Begge spiste vi altfor mye.

Planen var å leie bil for de neste tre dagene, tilbringe første dag på biltur langs øyas sørlige kyst, se de flotte strendene som vi hadde lest så mye om i “Lonely Planet”-guiden vår. Været var ikke så varmt som vi hadde ønsket, og vinden kunne vi fint klart oss uten, men vi pakket likevel med oss badetøy, for å være på den optimistiske siden.

Den første stranda vi besøkte, Agios Prokopios, skulle vise seg å være den vakreste. Det hjalp selvfølgelig at vinden fortsatt var fraværende, at det turkise vannet var fritt for bølger og den hvite sanden var varm under de bare føttene, men stillhet og varme er ikke mer enn en liten detalj. Landskapet var som hentet fra et postkort, den perfekte drømmen om en ferietur til paradis.

Vi kjørte videre til flere strender og ble denne gang tatt av vinden. Agia Anna skulle dessuten vise seg å være en nudiststrand, noe vi først ble gjort oppmerksom på da vi så en naken mann løpe inn i bølgene. Julien var heldig som ikke så mer enn to rumpeballer i det fjerne. Jeg, med min store kameralinse, så alt sammen idet jeg skulle fotografere et landskap jeg trodde var tomt for mennesker. Jeg så ham løpe, og jeg så mye jeg ikke burde ha sett.

Da det endelig ble tid for lunsj, dro vi til Paradiso Taverna, en restaurant med uteservering på stranda, under et stort, gammelt tre. De samme bordene og det samme treet var avbildet i vår Lonely Planet, men navnet på restauranten ble ikke nevnt noe sted. Vi var derfor overlykkelige da vi ved en tilfeldighet fant det fotograferte spisestedet.

Begge tok vi av oss skoene og plantet føttene i sanden, den var ikke lenger varm som på den postkort-perfekte stranda. Vinden blåste fortsatt, men det brydde oss ikke. Omgivelsene var verdt alle vindkast.

Spennende omgivelser fikk vi også etter lunsj, da vi kjørte i retning Alyko for å se grafittikunsten som pryder ruinene som står stødig på sin store tomt. På mange måter symboliserer stedet falne drømmer og det å lage limonade når man får sitroner slengt etter seg. På syttitallet var nemlig planen å bygge et luksushotell nettopp på denne tomten, men det påbegynte prosjektet ble etter hvert skrinlagt grunnet økonomiske problemer. Ruinene har derimot blitt en serverdighet i seg selv, for i dag er grafittikunsten en av de mest populære turistattraksjonene på øya.

Nysgjerrigheten ledet oss inn i mørket, innenfor ruinenes vegger, på jakt etter skjulte skatter. Jeg som er mørkredd, syntes det var skummelt å traske rundt der inne med mobilens lommelykt som eneste belysning. Fantasien forsøkte å lure meg til å tro at vi ville bli angrepet av monstre, eller falle gjennom gulvet.

Alt gikk heldigvis fint. Det samme kunne vi ikke si etter kveldens restaurantbesøk. Aldri før har jeg latt over halvparten av en middag bli liggende igjen på tallerkenen, og aldri før har jeg glemt å gjøre mine hjemmelekser før jeg velger restaurant. For ifølge både Lonely Planet og anmeldelsene på TripAdvisor er Maro’s Taverna kjent for nettopp sine gigantiske porsjoner.

Forrettene var på størrelse med en hovedrett, og hovedrettene var på størrelse med et serveringsfat for en familie på fire. Vi trillet ut av restauranten, ramlet inn døra til suiten og ble liggende på senga med armene ut til siden. Ingen av oss sa et ord, vi var begge i matkoma.

Neste morgen var formen heldigvis bedre, og motivasjonen var på topp. Vi gledet oss til å besøke de små fjellandsbyene som vi hadde lest så mye om, og vi gledet oss til en romantisk aften på spa (spoiler, spakvelden fikk en svært dramatisk slutt).

På tur med katamaran

Klokka tikket og vi stresset som om livet stod på spill. “Få opp farta” ropte Julien, vi hadde akkurat fullført dagens frokost og brukt altfor lang tid på å spise opp den tykke greske yoghurten som vi begge var lei av å få servert hver eneste morgen.

“Husk vann, husk solbriller, husk kamera” ropte jeg tilbake, før jeg forsvant inn på badet og lot ham ta seg av pakkingen av den gamle, slitte ryggsekken som jeg hadde håpet han ville erstatte med en ny i løpet av ferien. Den flasset, var klissete og full av hull. Nær døden, rett og slett. Han pakket ned håndklær, jakker og badetøy i en bærepose som fungerte som en beskyttelse i den grusomme sekken.

Jeg dusjet i rekordfart og sminket meg minimalt, før vi sammen løp ut døra og opp til møtepunktet hvor vi skulle bli hentet av en sjåfør som het Angelis eller Angelo og hans minibuss. Vi var på vei til ei båthavn for å dra på tur med katamaran, en opplevelse vi fikk anbefalt fra alle hold da vi begynte å planlegge oppholdets aktiviteter. Valget stod mellom lunsjcruise og kveldscruise, sistnevnte markedsført som solnedgangscruise, og vi valgte altså heller å stå opp tidlig. Grillmat og hvitvin var inkludert i prisen, og vin kunne man allerede drikke fra klokka ti om ønskelig (altfor tidlig for min del).

Jeg gledet meg til å tilbringe den nydelige solskinnsdagen på båttur, og til å se mer av Santorini, en siste anledning før vi neste dag skulle hoppe videre til Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon.

Vi steg om bord på katamaranen og la fra oss den slitte sekken og yttertøyet i salongen. Med speilreflekskameraet i hendene, satte vi oss ute på dekk, klare for å fotografere den lille vulkanske øya Nea Kameni (halvmånens nærmeste øy), og de tre pittoreske strendene som alle er oppkalt etter sandens farger, Red Beach, White Beach og Black Beach. Sistnevnte hadde vi allerede sett på nært hold, da vi kjørte Santorini rundt på ATV og nøt en nydelig solnedgang like i nærheten av den sorte stranda med sine lysebrune parasoller.

Flere katamaraner krysset vår vei, det gjorde også andre, enda flottere båter. Turister, for det meste forelskede par, vinket til oss og vi vinket tilbake. De av oss som ønsket, fikk muligheten til å bade før lunsjtid, hoppe uti vannet og svømme et par runder før salongbordet ble dekket med fylte vinblader, souvlaki og andre greske spesialiteter.

Hvitvinen var ikke stort å skryte av, men måltidet var overraskende godt, kjøttet var mørt og marinaden smakfull. Vi vendte tilbake til dekk for å slappe av etter lunsjen, nyte den siste timen ute på havet.

Vi nøt den så godt vi kunne, helt til vi nærmet oss land og plutselig fikk oss en uheldig overraskelse. Båten havnet under en mørk og tung regnsky, den dukket opp fra ingensteds og forsvant omtrent like kjapt som den kom. Den dusjet oss alle som én, og ble hengende over oss da vi gikk i land. Minutter senere var den borte, erstattet med solskinn, som om ingenting var hendt.

Solskinnet tok vi med oss tilbake til balkongen på Aperanto Suites. Vi nøt en siste ettermiddagstime i boblebadet før vi kledde oss opp i pent tøy og dro ut for å spise vår siste middag på Santorini.

Vi drakk vin og koste oss med deilige småretter, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt) og tirokafteri (pikant feta dipp)
på restauranten Anemoloos, en skjult perle på toppen av en ekstremt bratt bakke. Til maten fikk vi servert det som må være det beste brødet jeg har smakt på Santorini. Varmt, mykt og rikt på smak.

Himmelen var full av stjerner, vi studerte dem fra vinduet. De blinket kraftig, mye kraftigere enn hva jeg kunne huske å ha sett på kontinentet. Jeg vendte blikket mot månen, den er alltid like fascinerende uansett hvor jeg befinner meg i verden, men stjernene, de er som solnedgangen, vakrest på Santorini.

Neste morgen stod et nytt eventyr for tur. Vi gledet oss til fire dager på nytt hotell, fire dager på ei øy kjent for sine vakre strender, sjarmerende små landsbyer, mytologi og gammel historie.

Solnedgangen i Oía

Etter en spennende vinsmaking og en liten kjøretur sammen med vår gode samaritan, fikk vi gleden av å oppleve et av øyas største høydepunkter.

Bak Oía stod himmelen i flammer. Røde, rosa og oransje nyanser, de svevet over det vulkanske landskapet og den snøhvite kykladiske arkitekturen. Jeg har sett mange solnedganger i mitt liv, men denne var utvilsomt en av de vakreste. Servert allerede første kveld i Santorini, jeg kunne ikke bedt om en bedre velkomst.

Julien la sine armer rundt meg og kysset meg slik en mann på bryllupsreise kysser sin kone. Det føltes nesten uvirkelig å stå ved dette utsiktspunktet, beundre et landskap som folk flest kjenner igjen fra de mange omtrent identiske bildene av kvinner som poserer i flagrende kjoler med den hvite bebyggelsen og de blå kirkekuplene i bakgrunnen.

Vi spaserte gjennom byens gater, en by full av dyre merkevarer og suvenirbutikker, overprisede restauranter, turistfeller, barer, bakerier og et par gyroskiosker. Mest av alt var gatene stappfulle av mennesker, turister som oss, kjærestepar og ektepar, et stort flertall fra England, USA og Tyskland.

Byens gatekatter mjauet etter mat og nøt turistenes nærvær. Julien kunne ikke motstå fristelsen til å klappe flere av dem, selv holdt jeg meg litt på avstand, skeptisk som jeg er til det meste i livet.

Skeptisk var jeg derimot ikke da min kjære spurte om jeg var interessert i å ta en drink, og om vi kunne sette oss ned et sted for å planlegge resten av oppholdet på Santorini, og reservere bord på kveldens utvalgte restaurant.

Vi fant oss et ledig bord på en liten cocktailbar i sentrum og dro frem hver vår mobil for å studere mulighetene for å leie bil eller terrengmotorsykkel de neste dagene.

Valget for neste dag falt på ATV, terrengmotorsykkel. Mens vi spaserte fra Oía til kveldens utvalgte restaurant (som lå bare et lite steinkast unna hotellet vårt), så vi flere tilsvarende kjøretøy passere langs veien. Vi så på dem med misunnelse i blikket, selv om vi tidligere på dagen aldri hadde tenkt at fart og spenning ville bli et mål for oppholdet. Santorini skulle jo ikke være annet enn fire late dager med boblebad, basseng og soling.

Men så kom rastløsheten og endret alt, som den jo alltid gjør.

Himmelen var ikke lenger rød, men sort og glitrende, full av stjerner. De minnet meg om sommerferien hos familien i Norge, om natten da jeg så stjerneskudd for første gang i mitt liv. Jeg husker at jeg ønsket meg noe fint, noe viktig, og jeg venter fortsatt på svar fra universet.

Da vi trasket langs den nattemørke veien i retning kveldens restaurant (Santorini Mou), hadde jeg ingen andre ønsker enn å spise meg mett på gresk mat, jeg drømte om småretter og en stor porsjon Moussaka, et ønske som heldigvis var enkelt å oppfylle.

Uteservering, stearinlys og livemusikk, en romantisk kombinasjon og en restaurant hvor porsjonene var generøse. Våre nakne legger ble stukket av mygg, og nattehimmelen hadde rukket å bli enda mørkere da vi gikk den lille strekningen fra restauranten tilbake til hotellet hvor boblebadet ventet oss.

Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og avsluttet kvelden i det enorme boblebadet hvor vi lett kunne fått plass til seks, sju personer. Begge drømte vi oss bort til et annet liv hvor vi eier et stort hus med et lignende boblebad, gjerne også et svømmebasseng, før vi våknet til virkeligheten som også var fin, en uvirkelig virkelighet med bryllupsreise og solnedgang på ei øy kjent som et ferieparadis for forelskede par.

Før jeg fortsetter mine skildringer fra reisen vår, har jeg veldig lyst til å høre fra dere som leser. Om du er eller har vært gift, hvor dro du på bryllupsreise?
Og du som drømmer om en fremtidig bryllupsreise, hvor ønsker du å dra?

En nydelig start på oppholdet på Santorini

Med våre to trillekofferter på slep, sprintet vi nedover gatene med blikket rettet mot fergen som vi kunne skimte i det fjerne. Sola sov fortsatt, men gatelysene hjalp oss i riktig retning, tiden var inne for å reise videre fra Kreta til Santorini, reise til en destinasjon som lenge hadde stått høyt på ønskelista. Et ypperlig reisemål for to turtelduer på bryllupsreise.

Fergeturen tok to timer, to timer med Lonely Planet i hendene, en reiseguide til Kykladene som vi hadde pakket med oss før avreise. Guiden fortalte om de hvite byene Oía og Fira, om røde solnedganger og øyas beste utsiktspunkter, om vinsmaking og båtturer og vulkanske sandstrender.

Idet vi gikk av fergen og fikk plass på shuttlebuss til prutet pris, tjue euro i stedet for førti, kunne jeg føle sommerfuglene i magen flakse enda raskere enn før. Jeg gledet meg til å overnatte på Aperanto Suites, et relativt nytt hotell på nordsiden av øya, bygget i typisk hvit kykladisk arkitekturstil, med vakker utsikt mot havet.

Rommets balkong var utstyrt med et boblebad på størrelse med et lite svømmebasseng, et boblebad hvor vi ville nyte hvert vårt glass vin til synet av solnedgangens flotte nyanser, men aller først en frappé under solfylt ettermiddagshimmel.

Akkurat som på Kreta, fikk vi også denne gang en hyggelig liten overraskelse fra hotellet. De gratulerte med overstått bryllup og ga oss ei flaske lokalprodusert hvitvin i gave, ypperlig for en romantisk aften på balkongen.

Før vi byttet ut klærne med badetøy, ba vi resepsjonisten om hjelp til å reservere både vinsmaking og dagstur med katamaran, førstnevnte skulle vi rekke å få tid til allerede samme kveld. Men aller først ville vi stenge resten av verden ute fra vår romantiske boble, konsentrere oss om utsikten, om hverandre, om våre tanker rundt tiden som har gått og tiden vi har i vente.

Tiden førte oss etter hvert til vingården Sigalas hvor vi fikk smake et utvalg av rødt og hvitt fra den vulkanske øya med sitt ørkenlignende klima, forhold som utrolig nok er egnet for vinproduksjon så lenge druearten er robust nok. Assyrtiko er navnet på øyas dominerende art, deretter kommer Aidani, en beskyttet drueart fra Santorini.

Øya har en lang tradisjon med vinproduksjon, noen av verdens eldste vinmarker befinner seg på nettopp Santorini. Den eldgamle oppbindingsmetoden, sirkelformet som en blomsterkrans, kan fortsatt den dag i dag ha opp mot 500 år gamle vinstokker.

Vi forlot vingården med ny kunnskap og ingen nye vinflasker, våre favoritter var for kostbare. Værgudene hadde på dette tidspunktet bestemt seg for å vanne øyas druer, og samtidig vanne Julien og meg, der vi gikk med våre raskeste steg, opp bakken som skulle lede oss til hotellet. Eller til sentrum av Oía.

Håret og klærne ble stadig våtere, oppoverbakken vokste seg høyere og lengre, både Julien og jeg angret på å ikke ha leid bil eller ringt etter taxi, vi angret på at vi trodde Santorini var en øy for fotgjengere. Vår desperasjon glødet tydeligvis, som om et neonskilt hang over oss i lufta, et skilt som røpet vårt ubehag og beordret lokalbefolkningen til å hjelpe, redde oss fra å vår våte, kalde og slitne tilværelse.

Vår redningsmann var en ung bilist i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiårene. Velkledd, modellpen og helt alene i bilen. Han spurte om vi trengte skyss, og Julien svarte umiddelbart ja, uten å tenke seg om to ganger. Selv noterte jeg hans bilnummer i mitt sinn, i tilfelle han skulle vise seg å være en seriemorder eller en seksualforbryter, eventuelt begge deler, og forberedte meg mentalt på det verste, på å bli offer for en gresk Ted Bundy.

Hvordan det gikk er vel ganske åpenbart. Jeg er fortsatt like hel, det er vi begge, og bilisten var ingen Bundy, men en god samaritan som kjørte oss til vakre Oía, tidsnok til å få med oss solnedgangen.

En hilsen fra en av Tysklands mest romantiske byer

Forrige tirsdag våknet jeg såpass tidlig at jeg fikk sett et glimt av soloppgang der jeg våknet til vår første morgen i den vakre byen Dresden. På kalde tær trasket jeg forsiktig over parketten, med nakne lår og overkroppen pakket inn i den store grå System of a Down band-t-skjorta som jeg kjøpte til min kjære på Download-festivalen i Paris for et par år siden. Med trøtte øyne tittet jeg ut vinduet på menneskene som passerte forbi langs Görlitzer Strasse, de aller fleste ikledd boblejakker og luer i ulike farger og fasonger.

Julien og jeg dekket på frokostbordet samtidig som hans foreldre dro ut for å handle ferske rundstykker fra bakeren på hjørnet. Skogsbærjuice, eplejuice, nykvernet kaffe, servelat med pikant paprika, skinke med biter av champignon, salami med parmesanskorpe, kremost med pesto, gulost med ramsløk, leverpostei med gressløk. Mine kommende svigerforeldre dukket etter kort tid opp med rundstykker med solsikkefrø og fletteloff med valmuefrø, en perfekt start på vår første morgenstund i Dresden.

G

Noe vi aldri ville ha visst om, hadde det ikke vært for Le Routard-guideboka vår, en fargerik liten skatt som lå skjult i vår gate, en passasje ved navn Kunsthof, blått og gult og mønster og design, et møtested for kunstnere, et sted som på slutten av 90-tallet ble løftet opp og frem, gjenoppstått fra de døde, et prosjekt som siden den gang har blomstret for fullt med sine spreke farger og kunstneriske arkitektur, et kunstsenter, butikker, gallerier og kafeer, alle fasader malt i friske flotte nyanser.

Gult bygg

Fra nymoderne arkitektur til byens historiske monumenter, mitt hjerte banket raskere og raskere for hvert eneste fotografi jeg knipset, en by jeg var i ferd med å falle hodestups for, en undervurdert romantisk perle som overgikk alle forventninger.

Arkitektur Dresden

Hånd i hånd utforsket jeg gamlebyen sammen med min kjære, blant vakre bygninger som den flotte kirken Frauenkirche og Kunstakademiet, Zwinger, Theaterplatz og Slottskirken, store imponerende landemerker hvorav flere opprinnelig ble bygget på 1800-tallet.

Monum

Trist ble jeg av å tenke på hvor mye tid og krefter det har kostet folket å bygge alle disse arkitekturskattene opp igjen, hvor grusomt det må ha vært å se byen bli jevnet med jorden, en høyt elsket by, nordens Firenze.

Dresden utsikt

Tiden leger heldigvis alle sår. Dresden har, som resten av Europa, reist seg og blitt bygget opp igjen, til den grad at man i dag aldri kunne forestilt seg den katastrofale natten da alle disse landemerkene som jeg nå beveget meg blant, ble visket bort. Alt vi så nå, var kjærlighet.

Kjærlighet

Fra Zwinger, palasset og katedralen filmet jeg videosnutter som jeg deretter sendte til min mor. Du skulle vært her, skrev jeg, forelsket som jeg nå var blitt i vakre Dresden, en by full av flotte bygninger i barokkstil med vakre små gulldetaljer, en by som på mange måter minnet meg om den Tsjekkiske hovedstaden Praha, byen som har fått en stor plass i mitt hjerte, byen hvor kjærlighetshistorien til Julien og meg først startet for snart fem år siden.

Julien

Sammen med Julien sine foreldre tok vi oss en liten tur opp til toppen av Frauenkirche for å få et komplett bilde av byen. En nydelig utsikt fra en like nydelig kirke, innvendig som utvendig, med sitt flotte glamorøse interiør. Forrige uke var vi på konsert her, fortalte moren til min kjære, der vi sammen trasket nedover fra utsiktspunktet, forbi en glassvegg som ga oss muligheten til å beundre kirkens flotte sal på avstand. Mozart, spesifiserte hun.

Frauenkirche interiør

Jeg har også lyst til å lytte til Mozart sine mesterverk i omgivelser som disse, lot jeg henne vite. Mange vil nok tenke at det er underlig at en person som meg, som er så glad i rock-og metall også elsker klassisk musikk. Det finnes en tid og et sted for alt, Rammstein og industriell arkitektur i Berlin, Mozart og barokkstil i Dresden.

S

Arkitekturperle

Statue

IMG_20191212_203037

Zwinger

IMG_20191212_203341

Statue zwinger

IMG_20191212_201904

Blå vegg

Spennende matkultur og akvariumsbesøk i San Sebastian

Uheldige er vi, som våkner til slik en regnfull kjølig lørdag, vi som skal på dagstur til den populære feriedestinasjonen San Sebastian, byen kjent for sin kilometerlange nydelige sandstrand. Disse regntunge skyene og den kraftige vinden skaper ikke akkurat en atmosfære som inviterer til soling og bading. Men dagstur blir det likevel.

Trettifem minutter tar det oss å komme frem til San Sebastian fra Hondarribia, den idylliske lille byen som jeg er så heldig å få overnatte i, sammen med min kjære som, i all hemmelighet, planla denne fine overraskelsesturen fra punkt til prikke, den fineste bursdagspresangen jeg kunne bedt om. Han planla alt så godt han kunne, alt bortsett fra det uforutsigbare, det ukontrollerbare, været.

San Sebastian

I San Sebastian har det heldigvis sluttet å regne, midlertidig i det minste. Vi spaserer langs strandpromenaden og ser på de omtrent folketomme sanddynene. Fra et spa-anlegg ved strandkanten, ser vi badetøykledde spagjester løpe ned til bølgene for å ta seg en kjapp dukkert før de like raskt løper tilbake igjen for å varme seg.

En gruppe kostymekledde kvinner på utdrikningslag står utenfor spa-anlegget og diskuterer, en smule misunnelig håper også jeg at mine venninner vil ta meg med på et spa som dette til neste år, når mitt eget utdrikningslag står for tur.

San Sebastian

Vi tar bilder sammen, min kjære og jeg, selv om han egentlig ikke har så lyst på en evig påminnelse om dette kjipe været som bremser badeferie-stemningen som han hadde håpet på. Midt under fotoseansen begynner dessuten regnet å hølje ned. Fra vesken leter jeg frem min lille sorte paraply, som ikke tåler selv det minste vindkast. Paraplyen blir bøyd i alle retninger og ødelegges totalt, der vi kjemper mot vind og kraftig regn og samtidig leter febrilsk etter et sted hvor vi kan gå i dekning.

Strandselfie

Til slutt ender vi opp på den åpne plassen Constitución Plaza, på en uteservering med enorme parasoller og varmelamper. Han bestiller en pils, jeg bestiller et glass rødvin, her blir vi sittende i over en time, mens regnværet herjer på sitt verste til det endelig tar slutt.

San Sebastian plass

Himmelen har såvidt klarnet opp, noen truende grå skyer gjør meg likevel skeptisk. Vi tar oss en liten spasertur gjennom byens gater før vi vandrer tilbake i retning strandkanten, denne gang for å besøke byens akvarium, innendørsaktiviteter er det eneste som frister på en kald og våt ettermiddag som denne.

IMG_20190531_225758_376

Flere andre kjærestepar og vennegjenger ser ut til å ha hatt nøyaktig samme idé som oss, da akvariet er stappfullt av mennesker, langt flere voksne enn barn. Vi besøker museumsdelen av akvariet, dedikert til byens marinehistorie, en fortid med fiskeri- og hvalfangst. Vi vandrer gjennom haitunellen, titter på små og store fisk, haier og rokker, vi ser på sjøhester, sjøstjerner, ål, vi lar oss fascinere av de mange flotte skapningene, disse fargerike vesenene som kommer fra havet.

Sjøhest

Etter akvariumsbesøket er det endelig tid for å sjekke ut de mange forskjellige pintxos-barene som finnes i San Sebastian. Byen er kjent som en av landets viktigste byer når det gjelder matkultur, med sine mange Michelinstjerne-restauranter og sine mange baskiske matbarer hvor man kan smake mengder med ulike kreative pintxos til en rimelig pris.

Pintxos

Huseieren i Hondarribia har gitt oss en liste over personlige anbefalinger, en liste vi følger slavisk i vår jakt etter deilig mat og cider.

I den baskiske delen av Spania serveres ofte cider sammen pintxos-smørbrødene, en cider som er svært syrlig, tørr og inneholder minimalt med kullsyre. Drikke og spise gjør man gjerne stående, da mange pintxos-barer ikke har plass til bord og stoler i lokalene. Pintxos på rekke og rad står servert på bardisken, hele disken dekkes gjerne med fat på fat fulle av spennende smakebiter som man kan velge mellom.

Vi starter pintxos-barhoppingen med patatas bravas på et sted som er kjent for å servere byens beste; La Mejillonera. Videre fortsetter skattejakten på Paco Bueno, hvor vi spiser hver vår pintxo, i denne omgang tar jeg meg et glass rødvin sammen med min deilige smakebit, pintxo med chorizo-omelett.

Pintxo San Sebastian

Neste stopp på listen er Juantxo Taberna, vi slukker tørsten med syrlig cider og spiser kjøttboller i mild tomatsaus, krokett med champignon, og deler to forskjellige pintxos; en med panert svinekjøtt, karamelisert løk og grillet paprika, den andre med panert kylling, grillet chilipaprika og ost.

Pintxos Baskerland

Til slutt er det Goiz-Argi som står for tur. Her spiser jeg pannestekt champignon og pintxo med skinkekrokett, før vi avslutter festen med en fritert ostekule og to siste pintxos på deling, en med chorizo og en med egg, sopp, grillet chilipaprika og spekeskinke.

Pinchos

Vi forlater San Sebastian med fettflekker på klærne og altfor mye mat i magen. En fin avslutning på en regnfull dag i en av Spanias mest spennende matbyer.

San Sebastian spisesteder

Kystvind

Arkitektur

Biblo

Bibliotek San Se

Landsbyen Conques: Pilegrimsferd og vakre omgivelser

Flere notater fra denne påskeferien på tur sammen med familien. Kameraet mitt knipser i full fart, foto etter foto, jeg sitter igjen med så mange spennende bilder med flotte farger, de fineste suvenirene jeg kunne ønsket meg.

Flere notater og flere oppdateringer, nest siste feriedag er nok en regnfull dag i det vakre grønne Aveyron.

IMG_20190507_184949_642

Ute på eventyr mellom daler og fjell, vi følger smale veier langs fjellveggen, landskapet minner meg om Norge, om den fine sørvestlandsnaturen som jeg har vokst opp med.

Landskapet ligner det norske sørvestland, med sine nakne fjellvegger, de smale veiene og den urørte naturen, det gjør det så absolutt, men dette er det franske sørvest.

De idylliske små landsbyene, steinhusene og de mange blomsterdekorerte veggene avslører at dette er Frankrike, dette er fransk bygderomantikk, som tatt ut fra gamle malerier og romaner. Like vakkert som norsk trehusbebyggelse, men totalt annerledes.

Lørdag, en ny dag i det sjarmerende eventyrhuset i landsbyen Coubisou. Jeg våkner tidlig på morgenkvisten, noe jeg har gjort hver eneste dag i løpet av denne ferien. I dag våkner jeg med et smil om munnen, lykkelig over å se min kjære her ved min side. Han og jeg skal utforske en ny landsby, i dag blir det bare oss to på tur, i dag er det den kanskje mest populære landsbyen i hele Aveyron distriktet som skal besøkes; den nydelige middelalderlandsbyen Conques.

IMG_20190507_183228_864

Conques, og klosterkirken Sainte-Foy, er historisk kjent som et populært stoppested for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela i Spania. Den romanske klosterkirken er på UNESCO’s liste over verdens kultur-og naturarvsteder, hvor man også finner flere av de historiske monumentene som besøkes langs denne berømte pilegrimsruten.

Klosterkirken Sainte-Foy

Vi spiser frokost sammen med mine foreldre før vi knytter skolissene og slenger på oss yttertøy, fotoapparatet pakker vi med oss, og paraply, ja, paraply må vi huske å ta med, været vil nok ikke klarne opp med det aller første.

Rundt en time tar det oss å komme frem til dagens utvalgte destinasjon. En idyllisk landsby i grønne omgivelser, Dourdou-elven renner gjennom Conques, gjeiter som beiter ved fjellveggen lydes i bakgrunnen. Den historiske klosterkirken ligger i hjertet av bebyggelsen, et majestetisk monument som er selve kronen på kunstverket. Er det noe mange av disse franske småstedene er, så er det jo nettopp kunstverk.

Conques Frankrike

Vi tar en selfie sammen foran klosterkirken, han bøyer seg ned og jeg står på tærne, smiiiil. Vi gliser til kameraet, sender bilder til mine foreldre og deretter til hans foreldre, alle skal få se hvor fint det er her, hvor heldige vi er som har fått muligheten til å komme hit på dagstur. Dere skulle ha blitt med oss hit, skriver jeg til min mor, før vi vandrer videre fra gate til gate for å passe på å ha sett absolutt alt som finnes her på dette vakre lille stedet.

Kjæreste selfie

Wisteria-planter har dessverre svært kort levetid men flotte er de, disse lilla blomstene som henger grasiøst over husvegger og murer rundt omkring i landsbyen, og overalt ellers i landet. Mange av husene i Conques pyntes med friske grønne busker, enkelte også med flagg som vaier i vinden. Jeg elsker disse husene, sjarmerende murhus med bindingsverk i tre, så koselige, så eventyrlige de er.

IMG_20190507_185051_617

De smale brosteinbelagte gatene leder oss til butikkvinduer, og til bakerier som lokker folket til seg med den forførende lukten av deilige kaker. Vi ledes forbi små pubber og spisesteder, og forbi suvenirbutikker som selger religiøse artikler og lokale spesialiteter.

Vi besøker en av de lokale pubene, han bestiller to øl, en til meg og en til seg selv. Det eneste vi mangler nå, det eneste som kunne gjort denne ettermiddagen enda bedre, er om regnet forsvant, om sola tittet frem, om vi kunne sittet på uteserveringen med solbriller på.

IMG_20190507_185316_860

Klosterkirke

Kirke innvendig

IMG_20190507_185428_414

Fransk

Desigu

Katedralen i Rodez og vårt lille eventyrhus på landet

Onsdag morgen, vi våkner tidlig.

Kofferter pakkes og kjøkkenet ryddes. Jeg drar hårbørsten gjennom de lange lokkene, hårlokker som forhåpentligvis vil vokse og gro til å bli enda lengre, så langt som bare mulig, lange bølger i september neste år, den store dagen når brudekjolen skal på, og håret skal flettes i en lang sideflette full av hvite blomster. Gjett om jeg gleder meg, mine foreldre gleder seg også.

Jeg gir hårbørsten tilbake til min mor, hun pakker den ned i den store toalettvesken sin, sammen med tannbørste, tannkrem, en hudkrem som dufter av roseblader, og den søte parfymen som lukter søtt, en duft av fioler. Vi spiser frokost og pakker ned matrestene i plastbokser og videre i en bærepose, alt bæres ned til bilen. Det fine maleriet som jeg kjøpte i går, den lille sorte kofferten min, de store koffertene til mine foreldre, bæreposen hvor vi har pakket ned fruktjuice, brød og pålegg. Nøkkelen til ferieleiligheten legger vi i utleieren sin postkasse, vi vinker til byen Albi og setter kursen mot det store grønne departementet Aveyron.

Lilla blomster

Mine foreldre har leid et hus hvor vi skal overnatte de neste fire nettene, et lite eventyrhus i landlige omgivelser, innendørs boblebad som jeg ser frem til å bruke, og et utendørs svømmebasseng som dessverre ikke er tilgjengelig før om en måneds tid.

Fra Albi vil det ta oss rundt en og en halv time å komme frem til lille Coubisou, stedet hvor huset ligger gjemt. Halvveis til vår endelige destinasjon, en liten kaffepause er et must, vi tar oss derfor en tur innom byen Rodez for å besøke byens flotte katedral i tillegg til å gå på kafé.

Rodez katedralen

Kaffe latte på den bittelille kaffebaren Le Barista, min stefar er sulten, men her tilbys ikke mat. Vi drikker opp kaffen, spaserer mot katedralen og kjøper quiche med purreløk fra et bakeri før vi tilbringer det siste kvarteret i byens Notre-Dame.

Katedral

Videre går ferden fra motorvei til smale landeveier, landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere vi kommer vårt lille eventyrhus. Vi passerer en liten landsby full av sjarmerende steinhus, siste strekning fører oss oppover, opp i høyden hvor vi får utsikt over daler og enger, i det fjerne skimter vi såvidt den lille landsbyens fine små steinhus.

For meg er det dette som er Frankrike, sier min stefar, umiddelbart forelsket i det franske bygdelandskap. Min mor nikker, også hun er sjarmert.

IMG_20190502_184915_917

Selv kunne jeg fint blitt værende helt alene på et sted som dette over en lengre periode, benyttet muligheten til å senke skuldrene, klarne hodet og bruke omgivelsene for alt det er verdt, la meg inspirere av den eventyrlige sjarmen som finnes her ute på bygda, her hvor det er så rolig, så fredelig, kun fuglesang og oss.

Jeg ser det for meg, hvor fint det ville vært å sykle eller spasere nedover de smale grusveiene, handle frokost på det lokale bakeriet, sitte ved kjøkkenbordet med fingrene dansende over tastaturet. Jeg kunne jo ha skrevet en koselig roman, en kjærlighetshistorie med en kjærlighetserklæring til de franske landsbyer, til naturen, til vingårdene og kulturen, en hyllest til alle de varme menneskene som bor på steder som dette, det fine samholdet og respekten for hverandre og for miljøet.

Grønn natur

I fremtiden vil kanskje en slik mulighet dukke opp, om jeg en gang vil få kjenne på den luksusen å kunne styre min egen hverdag som jeg selv ønsker, oppholde meg hvor jeg vil, når jeg vil, på ubestemt tid. Men nå, i denne omgang, har jeg kun fire dager på meg.

Fire dager som jeg skal tilbringe sammen med min kjære familie, her i dette lille eventyrhuset mellom daler og fjell, omringet av skjønn natur.

Dongeribukse

Vingård

Foreldre

Mor og voksen datter

Orgel

Olaj

Mine 6 kjipeste ferieblemmer: Matforgiftning, tyveri og ikke-eksisterende visum

Nå som sommeren nærmer seg med stormskritt og finværet allerede er på topp (i hvertfall her i Frankrike), regner jeg med at de aller fleste – akkurat som meg selv – er godt i gang med planlegging av sommerferie og alt som følger med.

Selv skal jeg reise på biltur rundt i Frankrike i September, en to-ukers ferie til Sør-Afrika i November (hvis jeg får innvilget fri fra jobb), men aller først skal jeg på en fem dagers ferie til en ukjent destinasjon allerede nå på onsdag for å feire bursdagen min sammen med min kjære. Ukjent fordi, han i kjent stil har planlagt å overraske meg på selve dagen – og ønsker ikke å si et pip om hvor vi skal reise eller hva vi skal gjøre. Dette skal jeg få vite først når vi står på flyplassen med bagasjen i hånda. Og ja, jeg gleder meg som et lite barn, og elsker at det hele holdes hemmelig frem til avreisedato. Med en så forutsigbar hverdag som det jeg har, og med en uvane for å planlegge hver eneste ferie til hver minste detalj, føles det faktisk helt fantastisk å ikke vite hva som venter meg. Hurra for trommevirvel, spenningsmomenter og overraskelser!

Å ha ferien planlagt fra punkt til prikke kan ofte føles litt som å sykle med støttehjul og hjelm og tenke at absolutt ingenting kan gå galt, så forberedt som man er. Likevel dukker de opp, støtt og stadig, disse situasjonene som får selv den mest avslappa i familien eller vennegjengen til å rive seg i håret og brøle ut de styggeste gloser, eller hylgrine i ren frustrasjon.

Det som er positivt med kjipe ferieblemmer er at de som oftest ender opp med å bli til svært interessante historier (på godt og vondt) som man grugleder seg til å fortelle til alle der hjemme, når man endelig kommer seg hjem. Hvem vet, én dag kan du kanskje kunne le av disse blemmene. Kanskje.

Her er en håndfull av egne anekdoter;

Gode anmeldelser på TripAdvisor gjenspeiler ikke alltid virkeligheten (Santa Catalina, Panama).

 Jeg var på ferie sammen med samboeren min og foreldrene hans på en to ukers roadtrip gjennom Panama. Flere måneder i forveien hadde “svigermor” og jeg sittet klistret foran hver vår laptop og letet side opp og side ned på både booking.com og TripAdvisor for å lete etter juveler i et hav fullt av gråsteiner. Ja, for slik føles det ofte når man leter etter et bra hotell i fin beliggenhet til billig pris. En av de mange stedene vi skulle besøke i Panama, var surferparadiset Santa Catalina. Vi trodde ikke være egne øyne da vi så bilder og leste anmeldelser av den bohemske drømmen av et hotell – som i tillegg hadde utsikt over den vakre stranda som Santa Catalina er kjent for…. Den drømmen brast i dét vi fikk nøkler til rommene våre. Skitne toaletter, skitten vask, skitne speil, gardiner fulle av tyggis og flekker som kunne minne om sperm, og flere hårstrå i ulike farger i sengen. I tillegg til enda flere flekker på både sengetøy og putetrekk. Ikke hadde vi toalettpapir, håndklærne var like møkkete som alt annet, og sluken i dusjen var full av hår. Vi klaget, men til ingen nytte. Stuepikene hadde nemlig gått hjem for dagen og hotellet var fullbooket. Julien brydde seg ikke, da han fortsatt var totalt målbundet av hvor vakker stranden var og hvor deilige drinker de serverte i den sjarmerende baren med nydelig sjøutsikt. Hvorvidt disse drinkene var smakfulle eller ei, kunne ikke brydd meg mindre. Der og da ønsket jeg bare noe sterkt i glasset, for å få hjelp til å sove der på det vemmelige sengetøyet sammen med DNA’et til alle de tidligere gjestene.

Visumkrav og mellomlanding? (Panama – New York – Paris).

Da vi skulle forlate Panama og reise tilbake til Frankrike, møtte vi også på en ganske kjip situasjon som kjapt kunne endt svært dårlig – hadde det ikke vært for at vi møtte på en helt fantastisk kar i innsjekk.  Lite visste vi at man behøver amerikansk visum selv kun ved en liten mellomlanding i USA. Derfor hadde vi heller ikke søkt om nettopp dét, og fikk streng beskjed om å logge oss på nett og søke om ESTA-visum så fort som bare juling. Klokka tikket og stressnivået økte. Med svette, skjelvende hender fylte jeg ut det lange skjemaet, dro frem bankkort fra vesken og gjorde alt som måtte gjøres for å få meg og Julien inn på det United-flyet fra Panama. Viljen min sa ja, Wifi-signalene sa nei. Page loading, page still loading, betalingen ble ikke gjennomført – og vi kom oss ingen vei. Mannen i innsjekk kom til unnsetning og lot en kollega ta over plassen hans, mens han ledet oss inn på et kontor og lot oss få bruke hans egen PC til å fylle ut skjemaet på nytt. Som i en actionfilm, følte jeg lyden av ei klokke med nedtelling tikke på høyt volum, mens vi jobbet på spreng for å fylle ut skjema, betale og løpe som savannens sprekeste gaseller, i full fart fra bagasje-levering til sikkerhetskontrollen og videre til riktig gate. Som i en film med lykkelig slutt, rakk vi flyet. På aller siste minutt.

Matforgiftning i Moldova.

For to år siden reiste jeg til Moldova på egenhånd for å jobbe som frivillig på en skole. Jeg bodde hos en vertsfamilie som ikke snakket annet enn rumensk og russisk, hvor kommunikasjon oss i mellom hovedsakelig gikk via Google Translate. På skolen assisterte jeg som engelsklærer og hjalp til når læreren behøvde en ekstra hånd under gruppearbeid, og når elevene trengte hjelp til å løse oppgaver og pugge gloser. Å bidra med en hjelpende hånd, mestret jeg greit. Å spise lunsj uten å få en hjelpende hånd tilbake, mestret jeg tydeligvis ikke i det hele tatt. En papirpose stappfull med fersken lå på bordet inne på pauserommet, og vi fikk alle beskjed om å forsyne oss om ønskelig. Enhver idiot kunne se at frukten var full av møkk og behøvde å bli vasket før man kunne bite tennene i den. Dette enset ikke jeg, og spiste en hel (skitten) fersken og ante fred og ingen fare, frem til en av de andre frivillige spurte meg om jeg ikke hadde vasket frukten før jeg spiste den. Samme kveld ble det fossefall både forfra og bak, i flere omganger, flere timer, flere dager. Lenge leve allmenn kunnskap som selv barnehagebarn forstår seg på.

Høye hæler i Auschwitz.

Jeg dro på studietur sammen med en liten gruppe til Krakow, og trodde jeg hadde pakket absolutt alt som var nødvendig å ha med seg på en langhelg til en av de vakreste byene i hjemlandet til min mor. Det at vi skulle besøke konsentrasjonsleirer hadde jeg helt glemt – og dermed også glemt å pakke noe av det aller viktigste å huske på, når man først drar på tur: fornuftige sko. Lang historie kort, i mangel på noe annet, endte jeg opp med å trippe rundt på høye hæler i Auschwitz – og har aldri følt meg flauere og mer ukfomfortabel noen gang.

Ugyldig bussbillett i San Diego, California.

Etter å ha tilbrakt tre avslappende dager i herlige San Diego, skulle jeg etter planen reise til Las Vegas for å møte to venninner og feire 21-årsdagen til en av dem. I e-posten fra Greyhound-busselskapet var det sendt et vedlegg som jeg lastet ned på mobilen. Bussbilletten. Blid og fornøyd over å ha funnet frem til busstasjonen uten å rote meg bort, viste jeg billetten til damen i luken og ventet på grønt lys til å la meg gå ombord på bussen. Dette grønne lyset kom aldri. Jeg hadde lastet ned feil dokument og ville ikke få stige ombord på bussen før jeg stod klar med billetten skrevet ut på papir. Desperat spurte jeg om jeg kunne videresende e-posten til henne, slik at hun selv kunne skrive ut dokumentet for meg. Dette nektet hun, og henviste meg til biblioteket lenger opp i gata. Rettere sagt, en fem minutters gåtur fra stasjonen. Som Murphy’s lov skal ha det til, så kan man ikke ha uflaks uten at det får en eneste stor domino-effekt. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at da jeg kom frem til dette biblioteket, var det stengt og all håp var dermed ute. Jeg brast ut i gråt og ulte høylytt. En skjeggete mann som luktet sterk alkohol og ei eldre dame med sørstatsdialekt dukket opp fra hver sin kant for å trøste denne tragiske kvinnen i nød, som jeg nå var blitt. Damen med sørstatsdialekt lovet meg at Gud passer på, og alt vil ordne seg. Mannen nikket. Hvis disse to fremmede menneskene hadde troen på meg, så burd jeg også kunne ha tro på meg selv, tenkte jeg. Og det var da jeg kom til å huske på at en av mine kolleger i Florida hadde ei datter som fortsatt holdt til i San Diego. Denne datteren endte opp med å bli min reddende engel. Hun kjørte meg til flyplassen, og mamma (engel nummer to) ordnet flybillett fra San Diego til Las Vegas (etter å ha hørt meg grine på telefonen i tjue minutter). Gullhår i rumpa, det har tydeligvis jeg.

Tyveri i Paris.

Jeg klarte å bo hele to år i Paris uten å bli frastjålet noe som helst. Det vil si, frem til den dagen jeg skulle reise på ferie og ble offer for tyveri på lokaltoget mitt. En høy, brautende mann plasserte seg ovenfor meg, blokkerte utgangen og stilte drøssevis med spørsmål som ikke ga noen mening. De skulle gå av toget på Châtelet og lurte på om dette var riktig tog, fikk jeg i det minste med meg. En tjukk og lav fyr, stilte seg bak meg og dunket borti meg hver gang toget bevegde seg. En tredje mann flyttet på seg såpass mye at jeg aldri rakk å se ansiktet hans. Toget ble brått fylt opp med mennesker som presset på, og der stod vi, inneklemte som sardiner på boks. Mennene som skulle gå av på Châtelet, gikk ikke av på Châtelet, men heller fire stopp tidligere. Og lommeboka mi, den var borte. I stedet for å reise på ferie ble jeg nødt til å dra på politistasjonen, ringe banken og sperre kort, ringe min kjære, ringe mamma, ringe alle sammen. Jeg kom meg frem til reisemålet til slutt, men milde himmel så sint, så trist, så frustrert, så oppgitt, så sjokkert, så hevngjerrig…så…så…ja, hva slags negative følelser er det man ikke sitter igjen med, når slike ting hender?

For anledningen, siden reisemålet ble nevnt hele to ganger, deler jeg noen av feriebildene våre fra turen til Panama (Januar, i fjor).

palmetrær

panama tur

strand panama

panama kanalen

kolibri bilder

båttur

ananas

 

 

Mer fra Lisboa: dagstur til Belém

Ah, jeg savner Lisboa allerede.

Deilig mat (spesielt for oss som er glad i torsk, chorizo og ris-baserte retter) og fantastisk vin, friske farger på malte husvegger og fliser i ulike mønstre (sjekk ut bilder og les mer om dag én og to av turen vår her).

Og så Belém, da… Jeg kunne jo ikke unngå å forelske meg i Belém!

Vest for sentrum, ligger bydelen som huser det som jeg ser på som et av de vakreste monumentene i Lisboa; historiske Hieronymittklostret, som selvsagt også har en velfortjent plass på UNESCO’s verdensarvliste.

På lista finner man også det manuelinsk-gotiske festningstårnet Torre de Belém (Belémtårnet) et vakkert monument som også har spilt en viktig rolle i Lisboas historie.

Visste du at…? Navnet Belém stammer faktisk fra det portugisiske ordet for Betlehem!

Etter en sen og smakfull hotellfrokost, trasket Julien og jeg ned til togstasjonen Cais do Sodré som ligger i havneområdet sør for Baixa-Chiado, for å ta lokaltoget til Belém.

Rimelig, kjapt og effektivt kom vi frem til bydelen og fulgte Google Maps-GPS’en mens vi spaserte rolig mot klosteret som jeg hadde gledet meg til å endelig få se med egne øyne. Det som gledet meg langt mindre, var den enorme mange-meter lange køen full av nysgjerrige turister fra alle verdens kanter. Flere ti-talls turbusser stod dessuten parkert i nærheten av monumentet, klar for å laste av enda flere turister som var kommet for å besøke Hieronymittklostret. Sånn går det når man bestemmer seg for å besøke turistattraksjoner samtidig som alle andre også er på ferie.

jeronimos kloster

Vi ga opp, og tok heller massevis av bilder fra utsiden før vi lot fristelsene ta over og lede oss inn i det gamle berømte konditoriet Antiga Confeitaria de Belém som har laget tradisjonelle pastéis de Belém siden 1837!

kloster belém

Forskjellen på den originale tradisjonsrike pastel de Belém og pastel de nata, er at førstnevnte er fylt med eggekrem og ikke fløtevaniljekrem. Og ja, det er førstnevnte som er den originale, autentiske versjonen av dette deilige bakverket.

pasteis de belém

Etter å ha spist oss mett på kaker, var det greit å få røre litt på seg og kanskje forbrenne noen kalorier. Vi bevegde oss i retning Belémtårnet og vandret langs havnepromenaden under blå himmel og stekende sol. Min sorte skinnjakke lå ikke lenge over skuldrene før den ble brettet sammen og pakket ned i vesken. Av med jakke, på med solbriller!

Vi stanset for å ta bilder av monumentet Padrão dos Descobrimentos – formet som et skip fylt med mennesker. Ikke hvilke som helst mennesker, men noen av de mest betydningsfylle oppdagelsesreisende i historien.

monument skip mennesker belém

Vi vandret videre langs havna og fulgte etter en liten folkemengde som også var på vei i retning Belémtårnet. Der ble vi værende en stund. For å ta fine bilder av tårnet og av hverandre, slappe av og bare nyte det å være i Lisboa sammen på kjærestetur.

belemtårnet

Videre vandret vi, hånd i hånd sammen, fremover og bortover, i retning nærmeste togstasjon for å komme oss tilbake til sentrum for å slukke tørsten og fylle magesekken med noe smakfullt og spennende.

Litt på avstand fra de største mengdene med påsketurister.

flere bilder fra Belém, under:

svaler mønster topp

belem bydel

belem tårn

en liten paviljong i parken like over gaten for Hieronymittklostret

belem paviljong

et minnemonument til ære for falne soldater

belem minnemonument

skinnjakke og bluse