Spennende matkultur og akvariumsbesøk i San Sebastian

Uheldige er vi, som våkner til slik en regnfull kjølig lørdag, vi som skal på dagstur til den populære feriedestinasjonen San Sebastian, byen kjent for sin kilometerlange nydelige sandstrand. Disse regntunge skyene og den kraftige vinden skaper ikke akkurat en atmosfære som inviterer til soling og bading. Men dagstur blir det likevel.

Trettifem minutter tar det oss å komme frem til San Sebastian fra Hondarribia, den idylliske lille byen som jeg er så heldig å få overnatte i, sammen med min kjære som, i all hemmelighet, planla denne fine overraskelsesturen fra punkt til prikke, den fineste bursdagspresangen jeg kunne bedt om. Han planla alt så godt han kunne, alt bortsett fra det uforutsigbare, det ukontrollerbare, været.

San Sebastian

I San Sebastian har det heldigvis sluttet å regne, midlertidig i det minste. Vi spaserer langs strandpromenaden og ser på de omtrent folketomme sanddynene. Fra et spa-anlegg ved strandkanten, ser vi badetøykledde spagjester løpe ned til bølgene for å ta seg en kjapp dukkert før de like raskt løper tilbake igjen for å varme seg.

En gruppe kostymekledde kvinner på utdrikningslag står utenfor spa-anlegget og diskuterer, en smule misunnelig håper også jeg at mine venninner vil ta meg med på et spa som dette til neste år, når mitt eget utdrikningslag står for tur.

San Sebastian

Vi tar bilder sammen, min kjære og jeg, selv om han egentlig ikke har så lyst på en evig påminnelse om dette kjipe været som bremser badeferie-stemningen som han hadde håpet på. Midt under fotoseansen begynner dessuten regnet å hølje ned. Fra vesken leter jeg frem min lille sorte paraply, som ikke tåler selv det minste vindkast. Paraplyen blir bøyd i alle retninger og ødelegges totalt, der vi kjemper mot vind og kraftig regn og samtidig leter febrilsk etter et sted hvor vi kan gå i dekning.

Strandselfie

Til slutt ender vi opp på den åpne plassen Constitución Plaza, på en uteservering med enorme parasoller og varmelamper. Han bestiller en pils, jeg bestiller et glass rødvin, her blir vi sittende i over en time, mens regnværet herjer på sitt verste til det endelig tar slutt.

San Sebastian plass

Himmelen har såvidt klarnet opp, noen truende grå skyer gjør meg likevel skeptisk. Vi tar oss en liten spasertur gjennom byens gater før vi vandrer tilbake i retning strandkanten, denne gang for å besøke byens akvarium, innendørsaktiviteter er det eneste som frister på en kald og våt ettermiddag som denne.

IMG_20190531_225758_376

Flere andre kjærestepar og vennegjenger ser ut til å ha hatt nøyaktig samme idé som oss, da akvariet er stappfullt av mennesker, langt flere voksne enn barn. Vi besøker museumsdelen av akvariet, dedikert til byens marinehistorie, en fortid med fiskeri- og hvalfangst. Vi vandrer gjennom haitunellen, titter på små og store fisk, haier og rokker, vi ser på sjøhester, sjøstjerner, ål, vi lar oss fascinere av de mange flotte skapningene, disse fargerike vesenene som kommer fra havet.

Sjøhest

Etter akvariumsbesøket er det endelig tid for å sjekke ut de mange forskjellige pintxos-barene som finnes i San Sebastian. Byen er kjent som en av landets viktigste byer når det gjelder matkultur, med sine mange Michelinstjerne-restauranter og sine mange baskiske matbarer hvor man kan smake mengder med ulike kreative pintxos til en rimelig pris.

Pintxos

Huseieren i Hondarribia har gitt oss en liste over personlige anbefalinger, en liste vi følger slavisk i vår jakt etter deilig mat og cider.

I den baskiske delen av Spania serveres ofte cider sammen pintxos-smørbrødene, en cider som er svært syrlig, tørr og inneholder minimalt med kullsyre. Drikke og spise gjør man gjerne stående, da mange pintxos-barer ikke har plass til bord og stoler i lokalene. Pintxos på rekke og rad står servert på bardisken, hele disken dekkes gjerne med fat på fat fulle av spennende smakebiter som man kan velge mellom.

Vi starter pintxos-barhoppingen med patatas bravas på et sted som er kjent for å servere byens beste; La Mejillonera. Videre fortsetter skattejakten på Paco Bueno, hvor vi spiser hver vår pintxo, i denne omgang tar jeg meg et glass rødvin sammen med min deilige smakebit, pintxo med chorizo-omelett.

Pintxo San Sebastian

Neste stopp på listen er Juantxo Taberna, vi slukker tørsten med syrlig cider og spiser kjøttboller i mild tomatsaus, krokett med champignon, og deler to forskjellige pintxos; en med panert svinekjøtt, karamelisert løk og grillet paprika, den andre med panert kylling, grillet chilipaprika og ost.

Pintxos Baskerland

Til slutt er det Goiz-Argi som står for tur. Her spiser jeg pannestekt champignon og pintxo med skinkekrokett, før vi avslutter festen med en fritert ostekule og to siste pintxos på deling, en med chorizo og en med egg, sopp, grillet chilipaprika og spekeskinke.

Pinchos

Vi forlater San Sebastian med fettflekker på klærne og altfor mye mat i magen. En fin avslutning på en regnfull dag i en av Spanias mest spennende matbyer.

San Sebastian spisesteder

Kystvind

Arkitektur

Biblo

Bibliotek San Se

Advertisements

Landsbyen Conques: Pilegrimsferd og vakre omgivelser

Flere notater fra denne påskeferien på tur sammen med familien. Kameraet mitt knipser i full fart, foto etter foto, jeg sitter igjen med så mange spennende bilder med flotte farger, de fineste suvenirene jeg kunne ønsket meg.

Flere notater og flere oppdateringer, nest siste feriedag er nok en regnfull dag i det vakre grønne Aveyron.

IMG_20190507_184949_642

Ute på eventyr mellom daler og fjell, vi følger smale veier langs fjellveggen, landskapet minner meg om Norge, om den fine sørvestlandsnaturen som jeg har vokst opp med.

Landskapet ligner det norske sørvestland, med sine nakne fjellvegger, de smale veiene og den urørte naturen, det gjør det så absolutt, men dette er det franske sørvest.

De idylliske små landsbyene, steinhusene og de mange blomsterdekorerte veggene avslører at dette er Frankrike, dette er fransk bygderomantikk, som tatt ut fra gamle malerier og romaner. Like vakkert som norsk trehusbebyggelse, men totalt annerledes.

Lørdag, en ny dag i det sjarmerende eventyrhuset i landsbyen Coubisou. Jeg våkner tidlig på morgenkvisten, noe jeg har gjort hver eneste dag i løpet av denne ferien. I dag våkner jeg med et smil om munnen, lykkelig over å se min kjære her ved min side. Han og jeg skal utforske en ny landsby, i dag blir det bare oss to på tur, i dag er det den kanskje mest populære landsbyen i hele Aveyron distriktet som skal besøkes; den nydelige middelalderlandsbyen Conques.

IMG_20190507_183228_864

Conques, og klosterkirken Sainte-Foy, er historisk kjent som et populært stoppested for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela i Spania. Den romanske klosterkirken er på UNESCO’s liste over verdens kultur-og naturarvsteder, hvor man også finner flere av de historiske monumentene som besøkes langs denne berømte pilegrimsruten.

Klosterkirken Sainte-Foy

Vi spiser frokost sammen med mine foreldre før vi knytter skolissene og slenger på oss yttertøy, fotoapparatet pakker vi med oss, og paraply, ja, paraply må vi huske å ta med, været vil nok ikke klarne opp med det aller første.

Rundt en time tar det oss å komme frem til dagens utvalgte destinasjon. En idyllisk landsby i grønne omgivelser, Dourdou-elven renner gjennom Conques, gjeiter som beiter ved fjellveggen lydes i bakgrunnen. Den historiske klosterkirken ligger i hjertet av bebyggelsen, et majestetisk monument som er selve kronen på kunstverket. Er det noe mange av disse franske småstedene er, så er det jo nettopp kunstverk.

Conques Frankrike

Vi tar en selfie sammen foran klosterkirken, han bøyer seg ned og jeg står på tærne, smiiiil. Vi gliser til kameraet, sender bilder til mine foreldre og deretter til hans foreldre, alle skal få se hvor fint det er her, hvor heldige vi er som har fått muligheten til å komme hit på dagstur. Dere skulle ha blitt med oss hit, skriver jeg til min mor, før vi vandrer videre fra gate til gate for å passe på å ha sett absolutt alt som finnes her på dette vakre lille stedet.

Kjæreste selfie

Wisteria-planter har dessverre svært kort levetid men flotte er de, disse lilla blomstene som henger grasiøst over husvegger og murer rundt omkring i landsbyen, og overalt ellers i landet. Mange av husene i Conques pyntes med friske grønne busker, enkelte også med flagg som vaier i vinden. Jeg elsker disse husene, sjarmerende murhus med bindingsverk i tre, så koselige, så eventyrlige de er.

IMG_20190507_185051_617

De smale brosteinbelagte gatene leder oss til butikkvinduer, og til bakerier som lokker folket til seg med den forførende lukten av deilige kaker. Vi ledes forbi små pubber og spisesteder, og forbi suvenirbutikker som selger religiøse artikler og lokale spesialiteter.

Vi besøker en av de lokale pubene, han bestiller to øl, en til meg og en til seg selv. Det eneste vi mangler nå, det eneste som kunne gjort denne ettermiddagen enda bedre, er om regnet forsvant, om sola tittet frem, om vi kunne sittet på uteserveringen med solbriller på.

IMG_20190507_185316_860

Klosterkirke

Kirke innvendig

IMG_20190507_185428_414

Fransk

Desigu

Katedralen i Rodez og vårt lille eventyrhus på landet

Onsdag morgen, vi våkner tidlig.

Kofferter pakkes og kjøkkenet ryddes. Jeg drar hårbørsten gjennom de lange lokkene, hårlokker som forhåpentligvis vil vokse og gro til å bli enda lengre, så langt som bare mulig, lange bølger i september neste år, den store dagen når brudekjolen skal på, og håret skal flettes i en lang sideflette full av hvite blomster. Gjett om jeg gleder meg, mine foreldre gleder seg også.

Jeg gir hårbørsten tilbake til min mor, hun pakker den ned i den store toalettvesken sin, sammen med tannbørste, tannkrem, en hudkrem som dufter av roseblader, og den søte parfymen som lukter søtt, en duft av fioler. Vi spiser frokost og pakker ned matrestene i plastbokser og videre i en bærepose, alt bæres ned til bilen. Det fine maleriet som jeg kjøpte i går, den lille sorte kofferten min, de store koffertene til mine foreldre, bæreposen hvor vi har pakket ned fruktjuice, brød og pålegg. Nøkkelen til ferieleiligheten legger vi i utleieren sin postkasse, vi vinker til byen Albi og setter kursen mot det store grønne departementet Aveyron.

Lilla blomster

Mine foreldre har leid et hus hvor vi skal overnatte de neste fire nettene, et lite eventyrhus i landlige omgivelser, innendørs boblebad som jeg ser frem til å bruke, og et utendørs svømmebasseng som dessverre ikke er tilgjengelig før om en måneds tid.

Fra Albi vil det ta oss rundt en og en halv time å komme frem til lille Coubisou, stedet hvor huset ligger gjemt. Halvveis til vår endelige destinasjon, en liten kaffepause er et must, vi tar oss derfor en tur innom byen Rodez for å besøke byens flotte katedral i tillegg til å gå på kafé.

Rodez katedralen

Kaffe latte på den bittelille kaffebaren Le Barista, min stefar er sulten, men her tilbys ikke mat. Vi drikker opp kaffen, spaserer mot katedralen og kjøper quiche med purreløk fra et bakeri før vi tilbringer det siste kvarteret i byens Notre-Dame.

Katedral

Videre går ferden fra motorvei til smale landeveier, landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere vi kommer vårt lille eventyrhus. Vi passerer en liten landsby full av sjarmerende steinhus, siste strekning fører oss oppover, opp i høyden hvor vi får utsikt over daler og enger, i det fjerne skimter vi såvidt den lille landsbyens fine små steinhus.

For meg er det dette som er Frankrike, sier min stefar, umiddelbart forelsket i det franske bygdelandskap. Min mor nikker, også hun er sjarmert.

IMG_20190502_184915_917

Selv kunne jeg fint blitt værende helt alene på et sted som dette over en lengre periode, benyttet muligheten til å senke skuldrene, klarne hodet og bruke omgivelsene for alt det er verdt, la meg inspirere av den eventyrlige sjarmen som finnes her ute på bygda, her hvor det er så rolig, så fredelig, kun fuglesang og oss.

Jeg ser det for meg, hvor fint det ville vært å sykle eller spasere nedover de smale grusveiene, handle frokost på det lokale bakeriet, sitte ved kjøkkenbordet med fingrene dansende over tastaturet. Jeg kunne jo ha skrevet en koselig roman, en kjærlighetshistorie med en kjærlighetserklæring til de franske landsbyer, til naturen, til vingårdene og kulturen, en hyllest til alle de varme menneskene som bor på steder som dette, det fine samholdet og respekten for hverandre og for miljøet.

Grønn natur

I fremtiden vil kanskje en slik mulighet dukke opp, om jeg en gang vil få kjenne på den luksusen å kunne styre min egen hverdag som jeg selv ønsker, oppholde meg hvor jeg vil, når jeg vil, på ubestemt tid. Men nå, i denne omgang, har jeg kun fire dager på meg.

Fire dager som jeg skal tilbringe sammen med min kjære familie, her i dette lille eventyrhuset mellom daler og fjell, omringet av skjønn natur.

Dongeribukse

Vingård

Foreldre

Mor og voksen datter

Orgel

Olaj

Mine 6 kjipeste ferieblemmer: Matforgiftning, tyveri og ikke-eksisterende visum

Nå som sommeren nærmer seg med stormskritt og finværet allerede er på topp (i hvertfall her i Frankrike), regner jeg med at de aller fleste – akkurat som meg selv – er godt i gang med planlegging av sommerferie og alt som følger med.

Selv skal jeg reise på biltur rundt i Frankrike i September, en to-ukers ferie til Sør-Afrika i November (hvis jeg får innvilget fri fra jobb), men aller først skal jeg på en fem dagers ferie til en ukjent destinasjon allerede nå på onsdag for å feire bursdagen min sammen med min kjære. Ukjent fordi, han i kjent stil har planlagt å overraske meg på selve dagen – og ønsker ikke å si et pip om hvor vi skal reise eller hva vi skal gjøre. Dette skal jeg få vite først når vi står på flyplassen med bagasjen i hånda. Og ja, jeg gleder meg som et lite barn, og elsker at det hele holdes hemmelig frem til avreisedato. Med en så forutsigbar hverdag som det jeg har, og med en uvane for å planlegge hver eneste ferie til hver minste detalj, føles det faktisk helt fantastisk å ikke vite hva som venter meg. Hurra for trommevirvel, spenningsmomenter og overraskelser!

Å ha ferien planlagt fra punkt til prikke kan ofte føles litt som å sykle med støttehjul og hjelm og tenke at absolutt ingenting kan gå galt, så forberedt som man er. Likevel dukker de opp, støtt og stadig, disse situasjonene som får selv den mest avslappa i familien eller vennegjengen til å rive seg i håret og brøle ut de styggeste gloser, eller hylgrine i ren frustrasjon.

Det som er positivt med kjipe ferieblemmer er at de som oftest ender opp med å bli til svært interessante historier (på godt og vondt) som man grugleder seg til å fortelle til alle der hjemme, når man endelig kommer seg hjem. Hvem vet, én dag kan du kanskje kunne le av disse blemmene. Kanskje.

Her er en håndfull av egne anekdoter;

Gode anmeldelser på TripAdvisor gjenspeiler ikke alltid virkeligheten (Santa Catalina, Panama).

 Jeg var på ferie sammen med samboeren min og foreldrene hans på en to ukers roadtrip gjennom Panama. Flere måneder i forveien hadde “svigermor” og jeg sittet klistret foran hver vår laptop og letet side opp og side ned på både booking.com og TripAdvisor for å lete etter juveler i et hav fullt av gråsteiner. Ja, for slik føles det ofte når man leter etter et bra hotell i fin beliggenhet til billig pris. En av de mange stedene vi skulle besøke i Panama, var surferparadiset Santa Catalina. Vi trodde ikke være egne øyne da vi så bilder og leste anmeldelser av den bohemske drømmen av et hotell – som i tillegg hadde utsikt over den vakre stranda som Santa Catalina er kjent for…. Den drømmen brast i dét vi fikk nøkler til rommene våre. Skitne toaletter, skitten vask, skitne speil, gardiner fulle av tyggis og flekker som kunne minne om sperm, og flere hårstrå i ulike farger i sengen. I tillegg til enda flere flekker på både sengetøy og putetrekk. Ikke hadde vi toalettpapir, håndklærne var like møkkete som alt annet, og sluken i dusjen var full av hår. Vi klaget, men til ingen nytte. Stuepikene hadde nemlig gått hjem for dagen og hotellet var fullbooket. Julien brydde seg ikke, da han fortsatt var totalt målbundet av hvor vakker stranden var og hvor deilige drinker de serverte i den sjarmerende baren med nydelig sjøutsikt. Hvorvidt disse drinkene var smakfulle eller ei, kunne ikke brydd meg mindre. Der og da ønsket jeg bare noe sterkt i glasset, for å få hjelp til å sove der på det vemmelige sengetøyet sammen med DNA’et til alle de tidligere gjestene.

Visumkrav og mellomlanding? (Panama – New York – Paris).

Da vi skulle forlate Panama og reise tilbake til Frankrike, møtte vi også på en ganske kjip situasjon som kjapt kunne endt svært dårlig – hadde det ikke vært for at vi møtte på en helt fantastisk kar i innsjekk.  Lite visste vi at man behøver amerikansk visum selv kun ved en liten mellomlanding i USA. Derfor hadde vi heller ikke søkt om nettopp dét, og fikk streng beskjed om å logge oss på nett og søke om ESTA-visum så fort som bare juling. Klokka tikket og stressnivået økte. Med svette, skjelvende hender fylte jeg ut det lange skjemaet, dro frem bankkort fra vesken og gjorde alt som måtte gjøres for å få meg og Julien inn på det United-flyet fra Panama. Viljen min sa ja, Wifi-signalene sa nei. Page loading, page still loading, betalingen ble ikke gjennomført – og vi kom oss ingen vei. Mannen i innsjekk kom til unnsetning og lot en kollega ta over plassen hans, mens han ledet oss inn på et kontor og lot oss få bruke hans egen PC til å fylle ut skjemaet på nytt. Som i en actionfilm, følte jeg lyden av ei klokke med nedtelling tikke på høyt volum, mens vi jobbet på spreng for å fylle ut skjema, betale og løpe som savannens sprekeste gaseller, i full fart fra bagasje-levering til sikkerhetskontrollen og videre til riktig gate. Som i en film med lykkelig slutt, rakk vi flyet. På aller siste minutt.

Matforgiftning i Moldova.

For to år siden reiste jeg til Moldova på egenhånd for å jobbe som frivillig på en skole. Jeg bodde hos en vertsfamilie som ikke snakket annet enn rumensk og russisk, hvor kommunikasjon oss i mellom hovedsakelig gikk via Google Translate. På skolen assisterte jeg som engelsklærer og hjalp til når læreren behøvde en ekstra hånd under gruppearbeid, og når elevene trengte hjelp til å løse oppgaver og pugge gloser. Å bidra med en hjelpende hånd, mestret jeg greit. Å spise lunsj uten å få en hjelpende hånd tilbake, mestret jeg tydeligvis ikke i det hele tatt. En papirpose stappfull med fersken lå på bordet inne på pauserommet, og vi fikk alle beskjed om å forsyne oss om ønskelig. Enhver idiot kunne se at frukten var full av møkk og behøvde å bli vasket før man kunne bite tennene i den. Dette enset ikke jeg, og spiste en hel (skitten) fersken og ante fred og ingen fare, frem til en av de andre frivillige spurte meg om jeg ikke hadde vasket frukten før jeg spiste den. Samme kveld ble det fossefall både forfra og bak, i flere omganger, flere timer, flere dager. Lenge leve allmenn kunnskap som selv barnehagebarn forstår seg på.

Høye hæler i Auschwitz.

Jeg dro på studietur sammen med en liten gruppe til Krakow, og trodde jeg hadde pakket absolutt alt som var nødvendig å ha med seg på en langhelg til en av de vakreste byene i hjemlandet til min mor. Det at vi skulle besøke konsentrasjonsleirer hadde jeg helt glemt – og dermed også glemt å pakke noe av det aller viktigste å huske på, når man først drar på tur: fornuftige sko. Lang historie kort, i mangel på noe annet, endte jeg opp med å trippe rundt på høye hæler i Auschwitz – og har aldri følt meg flauere og mer ukfomfortabel noen gang.

Ugyldig bussbillett i San Diego, California.

Etter å ha tilbrakt tre avslappende dager i herlige San Diego, skulle jeg etter planen reise til Las Vegas for å møte to venninner og feire 21-årsdagen til en av dem. I e-posten fra Greyhound-busselskapet var det sendt et vedlegg som jeg lastet ned på mobilen. Bussbilletten. Blid og fornøyd over å ha funnet frem til busstasjonen uten å rote meg bort, viste jeg billetten til damen i luken og ventet på grønt lys til å la meg gå ombord på bussen. Dette grønne lyset kom aldri. Jeg hadde lastet ned feil dokument og ville ikke få stige ombord på bussen før jeg stod klar med billetten skrevet ut på papir. Desperat spurte jeg om jeg kunne videresende e-posten til henne, slik at hun selv kunne skrive ut dokumentet for meg. Dette nektet hun, og henviste meg til biblioteket lenger opp i gata. Rettere sagt, en fem minutters gåtur fra stasjonen. Som Murphy’s lov skal ha det til, så kan man ikke ha uflaks uten at det får en eneste stor domino-effekt. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at da jeg kom frem til dette biblioteket, var det stengt og all håp var dermed ute. Jeg brast ut i gråt og ulte høylytt. En skjeggete mann som luktet sterk alkohol og ei eldre dame med sørstatsdialekt dukket opp fra hver sin kant for å trøste denne tragiske kvinnen i nød, som jeg nå var blitt. Damen med sørstatsdialekt lovet meg at Gud passer på, og alt vil ordne seg. Mannen nikket. Hvis disse to fremmede menneskene hadde troen på meg, så burd jeg også kunne ha tro på meg selv, tenkte jeg. Og det var da jeg kom til å huske på at en av mine kolleger i Florida hadde ei datter som fortsatt holdt til i San Diego. Denne datteren endte opp med å bli min reddende engel. Hun kjørte meg til flyplassen, og mamma (engel nummer to) ordnet flybillett fra San Diego til Las Vegas (etter å ha hørt meg grine på telefonen i tjue minutter). Gullhår i rumpa, det har tydeligvis jeg.

Tyveri i Paris.

Jeg klarte å bo hele to år i Paris uten å bli frastjålet noe som helst. Det vil si, frem til den dagen jeg skulle reise på ferie og ble offer for tyveri på lokaltoget mitt. En høy, brautende mann plasserte seg ovenfor meg, blokkerte utgangen og stilte drøssevis med spørsmål som ikke ga noen mening. De skulle gå av toget på Châtelet og lurte på om dette var riktig tog, fikk jeg i det minste med meg. En tjukk og lav fyr, stilte seg bak meg og dunket borti meg hver gang toget bevegde seg. En tredje mann flyttet på seg såpass mye at jeg aldri rakk å se ansiktet hans. Toget ble brått fylt opp med mennesker som presset på, og der stod vi, inneklemte som sardiner på boks. Mennene som skulle gå av på Châtelet, gikk ikke av på Châtelet, men heller fire stopp tidligere. Og lommeboka mi, den var borte. I stedet for å reise på ferie ble jeg nødt til å dra på politistasjonen, ringe banken og sperre kort, ringe min kjære, ringe mamma, ringe alle sammen. Jeg kom meg frem til reisemålet til slutt, men milde himmel så sint, så trist, så frustrert, så oppgitt, så sjokkert, så hevngjerrig…så…så…ja, hva slags negative følelser er det man ikke sitter igjen med, når slike ting hender?

For anledningen, siden reisemålet ble nevnt hele to ganger, deler jeg noen av feriebildene våre fra turen til Panama (Januar, i fjor).

palmetrær

panama tur

strand panama

panama kanalen

kolibri bilder

båttur

ananas

 

 

Mer fra Lisboa: dagstur til Belém

Ah, jeg savner Lisboa allerede.

Deilig mat (spesielt for oss som er glad i torsk, chorizo og ris-baserte retter) og fantastisk vin, friske farger på malte husvegger og fliser i ulike mønstre (sjekk ut bilder og les mer om dag én og to av turen vår her).

Og så Belém, da… Jeg kunne jo ikke unngå å forelske meg i Belém!

Vest for sentrum, ligger bydelen som huser det som jeg ser på som et av de vakreste monumentene i Lisboa; historiske Hieronymittklostret, som selvsagt også har en velfortjent plass på UNESCO’s verdensarvliste.

På lista finner man også det manuelinsk-gotiske festningstårnet Torre de Belém (Belémtårnet) et vakkert monument som også har spilt en viktig rolle i Lisboas historie.

Visste du at…? Navnet Belém stammer faktisk fra det portugisiske ordet for Betlehem!

Etter en sen og smakfull hotellfrokost, trasket Julien og jeg ned til togstasjonen Cais do Sodré som ligger i havneområdet sør for Baixa-Chiado, for å ta lokaltoget til Belém.

Rimelig, kjapt og effektivt kom vi frem til bydelen og fulgte Google Maps-GPS’en mens vi spaserte rolig mot klosteret som jeg hadde gledet meg til å endelig få se med egne øyne. Det som gledet meg langt mindre, var den enorme mange-meter lange køen full av nysgjerrige turister fra alle verdens kanter. Flere ti-talls turbusser stod dessuten parkert i nærheten av monumentet, klar for å laste av enda flere turister som var kommet for å besøke Hieronymittklostret. Sånn går det når man bestemmer seg for å besøke turistattraksjoner samtidig som alle andre også er på ferie.

jeronimos kloster

Vi ga opp, og tok heller massevis av bilder fra utsiden før vi lot fristelsene ta over og lede oss inn i det gamle berømte konditoriet Antiga Confeitaria de Belém som har laget tradisjonelle pastéis de Belém siden 1837!

kloster belém

Forskjellen på den originale tradisjonsrike pastel de Belém og pastel de nata, er at førstnevnte er fylt med eggekrem og ikke fløtevaniljekrem. Og ja, det er førstnevnte som er den originale, autentiske versjonen av dette deilige bakverket.

pasteis de belém

Etter å ha spist oss mett på kaker, var det greit å få røre litt på seg og kanskje forbrenne noen kalorier. Vi bevegde oss i retning Belémtårnet og vandret langs havnepromenaden under blå himmel og stekende sol. Min sorte skinnjakke lå ikke lenge over skuldrene før den ble brettet sammen og pakket ned i vesken. Av med jakke, på med solbriller!

Vi stanset for å ta bilder av monumentet Padrão dos Descobrimentos – formet som et skip fylt med mennesker. Ikke hvilke som helst mennesker, men noen av de mest betydningsfylle oppdagelsesreisende i historien.

monument skip mennesker belém

Vi vandret videre langs havna og fulgte etter en liten folkemengde som også var på vei i retning Belémtårnet. Der ble vi værende en stund. For å ta fine bilder av tårnet og av hverandre, slappe av og bare nyte det å være i Lisboa sammen på kjærestetur.

belemtårnet

Videre vandret vi, hånd i hånd sammen, fremover og bortover, i retning nærmeste togstasjon for å komme oss tilbake til sentrum for å slukke tørsten og fylle magesekken med noe smakfullt og spennende.

Litt på avstand fra de største mengdene med påsketurister.

flere bilder fra Belém, under:

svaler mønster topp

belem bydel

belem tårn

en liten paviljong i parken like over gaten for Hieronymittklostret

belem paviljong

et minnemonument til ære for falne soldater

belem minnemonument

skinnjakke og bluse

 

 

 

Oppsummering av mitt 2017

Kom, Januar og lysere tider. Stig på, og blås bort all den negative energien som la seg over 2017 og eglet seg inn på meg, der den hvisket “du må ikke komme her og tro at dette året skal gå like brillefint som året i forveien”. Fordi, ja, år 2016 var virkelig toppen av toppen.

Nå kan jeg ikke påstå at 2017 var et tvers gjennom dårlig år, fylt med intet annet enn nedturer og skuffelser. For det var det jo aldeles ikke. Jeg har jo faktisk opplevd utrolig mye spennende….innimellom alle utfordringene, og alt det andre som har hendt.

Problemet er vel heller at 2015 og 2016 rett og slett kanskje var for bra? Til en så stor grad at høyere krefter mente det var på tide å gi meg en liten realitetssjekk?

At jeg har lært meg en ting og to om hva som virkelig betyr noe her i livet, det er soleklart. At jeg fortsatt har en lang vei å gå og mye igjen å lære, ja, det er også sikkert og visst.

Mitt 2017, Godt Oppsummert

Januar… var måneden da jeg reiste på kurs for å skolere meg i digital markedsføring i Marokko i Nord-Afrika. Jeg lærte meg mye nyttig både på kurset og utenfor…som å prute på markedene i Essaouira og Marrakech, og lære meg et par gloser på Arabisk. Noen uker senere dro jeg på ferie med svigerforeldrene mine og kjæresten min til Panama i Sentral-Amerika.  På Bocas del Toro i Panama, ble jeg sint og opprørt over å se turister ta opp sjøstjerner fra vannet for å posere for selfies sammen med dem (og dermed drepe de stakkars panikkslagne sjøstjernene), og jeg ble fascinert da jeg så dovendyr kose seg i trærne mens vi var på guidet tur i jungelen. For første gang i mitt liv smakte jeg dessuten kakao frukt (i samme jungel)!

palmtrees

Februar… var måneden da jeg var syk med konstant oppkast og diaré døgnet rundt i tre-fire uker. Til tross for dårlig helse, kansellerte jeg ikke den planlagte turen til Spanias hovedstad Madrid – og heller ikke food tour‘en som vi hadde meldt oss på. Vi smakte deilige spanske spesialiteter (og vin) og lærte mye spennende om den spanske matkulturens historie.

cocktails

Mars… var måneden da jeg tok toget til Tyskland for å tilbringe tid sammen med mamma i den lille byen Kassel, og tid for meg selv i byen Karlsruhe. Reisebloggen min ble sponset av turistinformasjonen i Karlsruhe og jeg fikk dermed besøke dyrehagen og ta trikken uten at det kostet meg noe som helst.

rød panda

April… var måneden da jeg fikk sponset både pizza, bagels og iskrem – denne gang, takket være instagramkontoen min. Jeg fikk en liten smakebit på hvordan det må føles å leve av å være en såkalt influencer. Det er jo trivelig det – på hobbybasis, vel å merke!

bagelcorner

Mai… var måneden da jeg ble ranet på toget i Paris og deretter fikk brukskontoen tappet. Mai var også måneden da jeg fylte år. Det store tallet jeg hadde gruet meg til så utrolig lenge: 30. Ikke lenger medlem av tjue-klubben. Ikke lenger ung nok til å slippe unna med tull og tøys. Nå var det på tide å bli voksen. Min siste uke som tjue-og-noe ble brukt til å reise alene. Først til Toulouse (som jeg nå har flyttet til), deretter Narbonne (fransk by kjent for sin fantastiske vin), videre til blomsterfestivalen i Girona i Spania, og til slutt til Pisa i Italia. Det store 30 ble deretter feiret i Amsterdam, som del av en spennende biltur sammen med kjæresten fra by til by i Nederland. I tillegg tok vi oss en liten tur innom Ghent i Belgia!

amsterdam

Juni… var måneden da vi dro på Download-festivalen i Paris for andre år på rad. Herlig musikk, utepils, olashorts og t-skjorte, Dr. Martens, solbriller og caps. Jeg fikk oppleve å se band som jeg har vokst opp med å lytte til. Låter jeg har sunget til, danset til, grått til. Noen har hjulpet meg gjennom ensomhet, andre gjennom kjærlighetssorg. Følelsesladd, sang jeg for full hals. Åh, så deilig det er med musikkfestival!

festivalmoro

Juli… var måneden da jeg og kjæresten egentlig skulle hjem på besøk til Norge, til familien min, til vennene mine. I stedet ble min kjære hasteinnlagt på sykehus, turen ble kansellert og hverken flybilletter, utflukter eller to netters hotellopphold i Bergen ble refundert. Forsikring, nei, det hadde vi ikke. Heldigvis kom mamma for å besøke meg i Frankrike (så snart min kjære var utskrevet og på bedrings vei), og trøstet meg med en hyggelig langhelg sammen med henne og hennes venninne, i de nydelige byene Strasbourg og Colmar.

colmar

August… var måneden da foreldrene mine kom for å besøke meg og kjæresten min. Vi leide et feriehus sammen i Normandie, og besøkte mange fine småbyer….og samtidig kranglet mamma og jeg så høylytt og så grusomt at kjæresten ble skremt og ville dra hjem. Dette hadde han vært vitne til, tidligere. Den gang i Berlin. Er det noe jeg har lært som voksen, så er det at mamma og jeg ikke kan feriere sammen mer enn 2-3 døgn før idyllen forsvinner. August var også måneden da jeg reiste til London for å besøke venninna mi som bor der. En siste gang, før hun endelig flytter tilbake til Frankrike!

normandie

September… var måneden da jeg dro på utdrikningslag i Milano, og deretter til de franske Alpene for å feire bryllupet til det heldige paret. For første gang så jeg Mont Blanc. For tredje gang var jeg i bryllup. Og nok en gang, dagdrømmet jeg om mitt eget, fremtidige bryllup…når enn det kommer til å finne sted!

bryllup

Oktober… var måneden da vi sa opp leiligheten, jobb og livet i Paris – og begynte å se fremover mot vårt nye liv i Sør-Frankrike. Alt gikk ikke på skinner. Kjæresten fikk ikke den jobben han trodde han hadde blitt lovet. Og vi…vi stod uten bosted, uten jobb, og med midlertidig opphold hos svigers – mens CV’ene våre ble sendt i hytt og pine, fra arbeidsgiver til arbeidsgiver, med et håp om å endelig få komme i gang med våre prosjekter.

toulouse

November… var måneden da vi pendlet frem og tilbake, mellom huset til svigers (utenfor Paris) og forskjellige Airbnb-leiligheter i Toulouse. Jobbintervju og visninger, bekymringsfulle og med frykt for det ukjente…med fingrene krysset og fortsatt like håpefulle, både han og jeg. Og jobb, ja, det fikk jeg. Leilighet, det fikk vi også!

toulouse by

Desember… var måneden som avsluttet dette spennende året. Julefeiring i Pyreneene, dagstur til Andorra, dagstur til Gaillac og helgtur til Barcelona i Spania. Jeg fikk se snøkledde fjell på skistasjoner den ene uka, og drakk sangria på uterestaurant den neste. Det eneste som kunne gjort denne juleferien enda bedre, var om foreldrene mine kunne være der sammen med meg!

Nå, etter å ha skrevet denne oppsummeringen og mimret tilbake til året som har gått, så undrer jeg…hvorfor så jeg egentlig på dette som et negativt år? 

Ja, jeg har vært syk. Ja, jeg ble ranet. Ja, kjæresten min ble hasteinnlagt på sykehus. Ja, jeg har hatt mine familieproblemer og krangler. Ja, det har gått ett år siden jeg var hjemme i Norge, og ja, jeg savner hjemlandet mitt helt vanvittig mye. 

Men, jeg ble jo frisk igjen. Kjæresten min ble operert, og er også frisk igjen. Bankkort, lommebok og alle dokumenter har blitt erstattet med nye. Familieproblemer kommer og går. Og Norge, ja, mitt kjære Norge – i Mars kommer jeg hjem på besøk!