Jeg ser deg så sjelden, men nå sees vi i Kraków

Endelig ferie, jubler jeg for meg selv, da det virkelig går opp for meg at kontoret og hverdagens rutiner ligger milevis unna min kropp og sjel. Deilig er det å vite at dette behøver jeg ikke å ofre en eneste tanke før om en uke og en dag. Denne ferien har jeg fortjent, tenker jeg. Dette har jeg lengtet etter.

Etter to flyturer og mye irritasjon er jeg endelig fremme i nydelige Kraków. Gjennom hele flyturen fra München til Kraków har jeg vært sur på den middelaldrende polske mannen som satt like bak meg, han som måtte på do cirka ti ganger på en time og ikke klarte å liste seg forbi uten å måtte røske godt tak i setet mitt slik at både setet og jeg ble dratt bakover og deretter slått forover som en liten katapult. Sur har jeg også vært på den tysktalende mannen i setet foran meg. Han som lente seg så godt bakover at spisebrettet omtrent ble kjørt inn i magepartiet og sittende fast mellom valkene mine, i dét flymaten (eplestrudel) og min obligatoriske tomatjuice blir servert.

Vel fremme på flyplassen blir jeg møtt med åpne armer av min mor. Tenk at det allerede har gått et halvt år siden vi så hverandre sist. Ja, vi har ikke sett hverandre siden før jeg byttet jobb, den gang jeg var på besøk i Norge, tidlig i mars.

Nå står vi her sammen i jubel og brede smil, på en flyplass i hennes hjemland. Vi holder godt rundt hverandre i en varm og god klem, den første på et halvt år.

En Uber-sjåfør henter oss på flyplassen, og kjører oss til adressen hvor leiligheten vi har leid, holder til. Vårt lille krypinn disse neste to dagene, før et tre dagers opphold i byen Wrocław står for tur.

Min mor stiller en rekke nysgjerrige spørsmål til sjåføren, da hun virkelig har latt seg fascinere av konseptet Uber, deres lave priser og applikasjonens brukervennlighet. Et enkelt tastetrykk og bilen er på vei. Ingen telefonnummer å ringe opp, ingen kø på linja og heller ingen taxi-kø å stille seg i. Vi lever i en verden hvor absolutt alt finnes kun et lite tastetrykk unna. Sjåfører, takeaway mat, hotellovernatting, blomster, bussbilletter, jobbannonser, potensielle partnere. Alt er tilgjengelig via mobilapplikasjoner i dag.

Leiligheten er full av tradisjonelle polske detaljer i sterke fine farger, noe som bryter opp det moderne interiøret sine duse hvite og grå toner. De broderte pynteputene og de innrammede bunadsvestene representerer gammel polsk kultur, en kultur som lever i beste velgående i den sjarmerende gamlebyen og hos de mange tradisjonelle restaurantene i Kraków. Witamy, sier eierne av Avanti Apartments til oss som er på besøk. Velkommen til en by hvor nytt og gammelt møtes. Velkommen til Kraków.

IMG_20180910_222637

Jeg legger fra meg bagasjen, og setter meg ned en liten stund for å slappe av, før de sene ettermiddagstimene fører oss videre til et tradisjonelt polsk spisested som heter Chata.

Chata restaurant

Restauranten er koselig innredet med møbler av tre og myke pelstepper som skaper en varm følelse av hytteidyll. Vi bestiller begge hver vår porsjon med placki (polsk røsti) i pikant tomatsaus med oksekjøtt. Som en avslutning på måltidet skåler vi med hvert vårt glass med kirsebærvodka. Na zdrowie, sier vi i kor, og skåler.

Placki polsk

Min mor smiler og ler. Her er hun på hjemmebane, og det fryder meg å se henne så avslappet og lykkelig som det hun ser ut til å være, her i sitt hjemland.

Skål

Vi vender tilbake til leiligheten og åpner ei flaske vin som jeg har tatt med meg fra Frankrike. En deilig syrah fra Languedoc-distriktet. Den lille vinåpneren som min mor fant i kjøkkenskuffen viser seg å være av helt elendig kvalitet, og vi må til slutt jobbe i team for å klare å åpne vinflasken uten å massakrere korken eller knuse flasken.

Vi lykkes heldigvis uten å ødelegge hverken kork eller flaske, og får til slutt lov til å nyte hver eneste dråpe mens vi veksler mellom å forbanne vinåpneren og le av hele situasjonen. Sittende blir vi til langt ut på natten mens praten går. Vi koser oss med vin, med chips, og med latterlig dårlig men likevel utrolig festlig disco polo musikk på radioen.

Stemningen er fantastisk. Ferien er i gang!

Avanti leilighet

Sovelugar på flyplassen i München ble en bisarr opplevelse

Tretti euro fattigere, definitivt ikke mindre trøtt, småredd og samtidig en smule fascinert, ligger jeg her i bare BH og truse, under ei dyne, i en seng midt på flyplassen i München. Gate G06, om jeg så må være nøyaktig. Minuttene telles ned på en stor skjerm her inne i det som minner om en slags mini lugar, og lyset kan jeg ikke slå av. Valget står mellom sterkt blått lys (som det man finner på offentlige toaletter i Norge), blendende skarpt fotostudiolys eller bordellrød belysning, akkurat som på Red Light District i Amsterdam. Skjermen forteller meg at jeg kan lytte til klassisk musikk hvis jeg vil, men jeg velger å la være.

Konsekvensen er at jeg hører hver eneste lyd utenfor denne lugar-lignende saken, og blir dermed liggende dypt konsentrert med spissede ører, her jeg lytter til lyden av trillekofferter som ruller bortover gulvet og barn og voksne som prater høyt. “Nap cab, hva er det for noe?” sier en dame på britisk engelsk, som selfølgelig refererer til dette midlertidige soverommet mitt. “Se, her er der noen som sover! Gardinet er nede, noen sover her!”, roper en annen britisk kvinne.

Sovelugar

Ufrivillig har mitt opphold i nap cab, denne lugar-lignende saken, blitt dagens underholdning for andre reisende på terminal 2.

Jeg har motvillig blitt en kunstinstallasjon. Eller mitt eget reality-tv program, hvor kun jeg eksisterer, uten å være klar over hva som skjer. Akkurat som i filmen The Truman Show med Jim Carrey i hovedrollen.

Selv om søvnen uteblir og blir erstattet med full forvirring over nåværende situasjon, er det likevel deilig å få hvile kroppen litt.

Jeg har tross alt stått opp klokka halv fem for å pakke ferdig kofferten, tatt en dusj, kledd på meg, pyntet meg og spist en ordentlig frokost før avreise til flyplassen og videre til Tyskland, med mellomlanding og et tre timers opphold på flyplassen i München før jeg endelig kan dra videre til Kraków i Polen.

Jeg prøver en siste gang å lukke øynene men klarer ikke å forsvinne inn i drømmeland. Ikke bare på grunn av støynivået, men det føles unaturlig å legge seg med sminke på. Dette hvite rene sengetøyet fortjener bedre enn å få brunt pudder, sort mascara og oransj leppestift most inn i putetrekket.

Sove

En og en halv time senere forlater jeg sengen og trer på meg det blomstrete skjørtet og den sorte toppen som jeg valgte å brette sammen og plassere på det lille nattbordet, under hvileseansen. I dét jeg åpner døra innser jeg at jeg har fått meg et publikum som har stått på utsiden og ventet i spenning på å se hvem som skjuler seg bak dette mystiske gardinet.

Jeg åpner døra og møter rundt tjue fremmede blikk. Samtlige blir stående og stirre på meg, nysgjerrige og forvirrede. Som om jeg er et dyr i en dyrehage, som ikke helt lever opp til forventningene som publikum har dannet seg på forhånd. Jeg er et kjedelig dyr. Ikke eksotisk nok, ikke morsomt nok, ikke rart nok. Skuffet, går dem alle videre. Med unntak av ei dame som blir stående på stedet hvil. Hun stirrer fortsatt. Hun liker sikkert kjedelige dyr.

Selv om dette kanskje er en av de merkeligste opplevelsene jeg noensinne har hatt på en flyplass, angrer jeg ikke på å ha gitt konseptet en sjanse. Skulle det bli en neste gang, vil det nok bli nødvendig med ørepropper og sovemaske. Kanskje også en joggedress eller pyjamas, for å ikke føle meg så naken og blottet for hele München Flughafens øyne (selv om gardinet sannsynligvis stengte ute alt av innsyn).

I ferd med å taste inn min personlige kode for å sjekke ut av min nap cab, ser jeg at noen har endret skjermspråket til russisk og forsøkt å reservere rommet mens jeg fortsatt lå der inne og “sov”.

Kjære russer, tenker jeg. La de ansatte få skifte sengetøy og vaske gulvet, så skal du få lov til å leve ditt eget Truman Show, du også.

Napcab