Disse minnene vil vi ha med oss for alltid

Det regner i Toulouse i dag, vanndråper drypper ned fra tunge grå skyer og treffer Capitole og Pont Neuf og alle de andre kjente landemerkene her i la ville rose, den rosa byen. Byen er ikke rosa, men oransje og rød, som all mursteinarkitekturen som er så typisk for denne landsdelen.

Det regner, men det gjør meg ingenting. La oss danse i regnet, kjære, jeg vet at du ikke liker å danse, men la oss danse likevel, la oss svinge oss mens vannet spruter til alle kanter og søler til disse sorte lakkskoene og danner et mønster av bittesmå gråbrune flekker på denne sorte nylonsstrømpebuksa mi. Min kjole er sort med hvitt blomsterprint, kort men løstsittende, akkurat søt nok til å ikke være vulgær. Du liker den, sier du. Men jeg vet at du synes jeg ser finere ut i farger enn i helsort. Spesielt rødt, du elsker mine røde kjoler. Derfor eier jeg flere enn bare én. Selv er du kledd i sort skjorte og grå bukse, det er jeg som har valgt ut antrekket. Du ser bra ut, elegant og klassisk. Jeg elsker alt det klassiske, fra musikken til bilene til bekledning og gastronomi. Du elsker det mer enn jeg gjør, for jeg liker også alt det som befinner seg på den andre siden av spekteret, det sære, det uvanlige, det fargesprakende, det som de fleste ikke liker. Vaniljecola, for eksempel. Det hater jo du. Hat er et sterkt ord, men du sier at du hater det, og du sier det på en måte som får det til å høres dønn alvorlig ut. På samme måte som når jeg sier at jeg hater veps.

Du sier vi må reise til Bordeaux en dag, selv om du egentlig ikke liker Bordeaux, fordi du liker ikke menneskene derfra, Bordelais(e) kalles de, snobbete er de, sier du, og du synes vinen deres er oppskrytt, selv om du drikker den så lenge den er like gammel som deg eller enda eldre. Gammel årgang er regelens unntak, mener du. Du har aldri vært der, men du liker likevel ikke Bordeaux. Med sommerfugler i magen bare ved tanken på Bordeaux, gleder jeg meg til å reise dit, og lurer på når vi kan få skviset inn en liten helgetur, slik at jeg kan besøke La Cité du Vin, fornøyelsesparken for vinelskere, jeg vil bli rørt og forført av musikk og dans i det nydelige operahuset, jeg skal ikke spise canelé, de klissete kakene som smaker brent utenpå og understekt inni, for dem liker jeg ikke, men jeg skal spise andre lokale spesialiteter, jeg vet ikke hva, men det finner jeg ut når vi endelig kommer oss til Bordeaux.

Du sier du vil besøke Cap d’Agde neste sommer, ikke nudiststranda, men den andre. Du har fortalt meg at byen er kjent for Frankrikes mest beryktet og kanskje største nudiststrand, men det finnes enda en strand der også, og dit skal vi, der hvor ingen er nakne, for jeg vil ikke være naken blant en hel mengde fremmede mennesker, jeg tørr jo ikke å være naken i dusjen på treningssenteret engang. Jeg gleder meg derfor til å sprade rundt i den oransje bikinien min og en sort strandkimono på den andre stranda, jeg ser frem til å vandre langs havna iført hvit sommerkjole, kanskje i lin, og brune skinnsandaler, med solkrem smurt utover armer og bein og på nesetippen, mens jeg slafser i meg en forfriskende sorbet, solbær eller sitron, fra en artisan glacier, og titter på båtene som ligger til kai.

I nærheten av Cap d’Agde ligger byen Béziers, du sier vi må tilbringe en natt der, det må vi virkelig, sier du, og forklarer hvorfor vi må besøke Béziers. Det er en av Frankrikes eldste byer, sier du. Eldre enn romertiden, men romerne gjenoppbygget den, og har satt sine spor der. Du viser meg bilder, historiske landemerker og gammeldags sjarm, akkurat sånn jeg liker det, det ser romersk ut der, det kribler i magen, når reiser vi?

Du sier du vil ta meg med tilbake til Dordogne-distriktet, vi var på bilferie der for to år siden. Der kan vi kjøre langs grønne landeveier, besøke vingårder og sjarmerende småbyer, utforske grotter fulle av stalaktitter og stalagmitter, padle i kano langs den store elven som renner gjennom distriktet, padle forbi vingårder og slott, det er slik jeg håper du en gang vil fri til meg, på padletur ved drueranker og eventyrslott.

For en uke siden tok du meg med til Cordes-sur-Ciel, en idyllisk middelalderlandsby bare en drøy time unna hjemmet vårt, men flere århundre tilbake i tid. De som sier tidsmaskiner ikke finnes, har aldri vært på biltur gjennom Frankrike, det er sikkert og visst. Om fire dager reiser vi nok en gang tilbake i tid, denne gang til Limoux og Carcassonne, ja, den nydelige festningsbyen Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine enorme bymurer. Jeg gleder meg, kjære, jeg danser for oss, for hvor heldige vi er som kan gjøre alt dette sammen. Det er så fint, så fint som det bare kan være, ja, tenk at i Limoux skal vi bo på junior suite og spise fin middag på dyr restaurant, som fintfolk skal vi leve, du og jeg, i hvertfall for en natt.

Jeg tillater meg selv å danse i regnet, for selv under den mest stormfulle himmel, vil du være der sammen med meg, du strekker ut hånda, og sammen reiser vi ut på eventyr og skaper minner som selv den verste stormen aldri vil kunne ta fra oss.

(bilder fra Cordes-sur-Ciel)

Butikk

Sti

Advertisements

Motemuseum og sørvest-fransk arkitektur i Albi

Etter planen, skulle vi bare pakke sakene, rydde opp etter oss selv og levere tilbake nøklene til eierne av det nydelige Airbnb-huset vi har leid for helgen. Men, ting går ikke alltid som planlagt.

Eierne bor vegg i vegg med huset de har valgt å leie ut til turister på besøk i denne spennende regionen. Nøklene, i tillegg til 10 euro i obligatorisk turistskatt, ligger klart på spisebordet. Bilen er i ferd med å bli fullastet med bagasje, og alt som har blitt kjøpt inn av lokal vin, fransk whiskey fra et lite destilleri noen kilometer unna huset, diverse kaker og andre matvarer fra lokale delikatessebutikker.

Plutselig kommer hun løpende mot oss, damen som eier huset sammen med sin kjære. Hjelp, roper hun. Mannen min har fått et illebefinnende!

Min kjære, foreldrene hans og jeg, løper bort til innkjørselen for å hjelpe den stakkars mannen. Han ligger på gresset, med ansiktet vendt mot sola, halvåpne øyne. Han er blek. Min kjære og hans far, hjelper mannen opp og bærer ham inn i huset, hvor den skjøre kroppen legges på sofaen, sidelengs, med puter støttende under hodet. Hans kone ringer etter ambulanse, og vi tilbyr oss å bli værende sammen med dem frem til ambulansen kommer. Hun takker beskjedent nei, ønsker oss en god tur videre, og sier unnskyld for at oppholdet ikke fikk en fredeligere avslutning. Vi ønsker dem begge lykke til, og håper mannen hennes kommer raskt til hektene igjen.

En liten kjøretur langs smale landeveier fører oss til den sjarmerende byen Albi, en by som foreldrene til min kjære falt pladask for, da dem for to år siden dro på besøk til denne byen som del av en større bilferie gjennom sørvest-Frankrike. Byen minner litt om Toulouse, med sin sørvestlige arkitektur, alt fra broer til katedral til byhus og markedshall, alt bygget i rød murstein.

Vi spaserer langs en av byens flere broer, og nyter den billedskjønne utsikten som akkurat nå er på sitt aller vakreste, med klar blå himmel og sol som i vannet danner nydelige refleksjoner av hus, bro og byens katedral. I det klare vannet ser vi også noen enormt store fisker, som vi alle prøver å gjette hvilken art tilhører. Moren til min kjære peker, og sier bestemt at det ikke kan være noe annet enn hai. Vi andre mener det er maller. Hai er det hvertfall ikke.

IMG_20181003_142219_794

Vi forlater broen, utsikten og de enorme fiskene, til fordel for valnøttkakehandel på innendørsmarkedet i sentrum. Etter å ha kjøpt kake, besøker vi den store Sainte-Cécile katedralen, som sies å være verdens største bygning bygget i murstein. Katedralen har dessuten fått plass på UNESCO’s verdensarvliste, og anses som selve hovedattraksjonen i Albi.

Katedral

Videre spaserer vi langs de mange små gatene, tar bilder og nyter stillheten som fyller gatene på en rolig søndag som denne. Nå er det dessuten lunsjtid, så de fleste lokalbeboere sitter nok ved et bord et eller annet sted og skåler med noe godt i glasset. De koser seg med deilig mat på en av byens mange restauranter, og prater sikkert om lørdagens festligheter og mandagens bekymringer. Noen prater sikkert om barna sine og hvordan det nye skoleåret har tatt dem imot, mens andre prater om rapporter man må få unnagjort og kolleger som gjør seg vanskelige. Det finnes sikkert noen som ikke prater i det hele tatt. Ja, man har jo dem som spiser alene, slik som jeg gjør av og til. Men støtt og stadig ser jeg også ektepar eller kjærestepar som spiser sammen, uten å prate med hverandre. Noen taster på mobiltelefonen, andre sitter med hodet bøyd og pirker i tallerkenen sammen med en partner som enten gjør det samme, eller titter rundt i rommet etter noe mer spennende å feste blikket på.

IMG_20181003_143329_155

Lunsj vil også vi ha, og blir henvist til et rundt bord til fire personer, på restauranten Le Papillon, som betyr “sommerfuglen” på fransk. Vi bestiller hvert vårt tre-retters måltid, og en flaske rødvin på deling. Jeg spiser salat med chèvreost til forrett, biffspyd til hovedrett og tiramisu med appelsinkrem til dessert. Salaten er en typisk fransk klassiker og skuffer aldri, mens hovedretten synes jeg er litt for tørr med overstekt kjøtt og ingen saus. Desserten kunne jeg derimot spist flere porsjoner av, så deilig som den smaker.

Tiramk

Mennene plasseres deretter på pub, fordi, som en siste (og beste) aktivitet i Albi, drar jeg og moren til min kjære på Musée de la Mode, et privateid museum dedikert til fransk mote gjennom flere epoker, med utstilte antrekk fra 1700-tallet til i dag. Visitten er guidet av museets eier, en mann lidenskapelig opptatt av motehistorie og vintage-tøy. Vi lærer at kvinner på 1800-tallet brukte korsett, selv mens dem gikk gravide. Og at hestevogner på denne tiden hadde høyt tak nettopp for å få plass til kvinnenes overdrevent høye hårfrisyre. Vi lærer at kvinner måtte ty til kreative løsninger for å få pynte seg på 40-tallet, siden tekstilene, metallene og knappene de vanligvis ville brukt, ble forbeholdt militære uniformer og våpenprodukjon.

Motemi

Vi forlater museet med store øyne og boblende entusiasme. Jeg vil fortelle min kjære absolutt alt hva jeg har lært, sier jeg til hans mor. Hun er like fascinert som meg, og ønsker å besøke museet atter en gang under en senere anledning.

Vi henter mennene våre og spaserer rolig mot bilen. Vi krysser en gate full av rosa paraplyer til ære for rosa sløyfe kampanjen. Jeg stopper opp et lite øyeblikk for å ta bilder av alle paraplyene, nedenfra og opp.

I dét vi ankommer bilen, mottar vi en melding fra Airbnb-vertinnen. Alt står bra til med hennes mann.

Albi iftll

Katedral

En søndag fylt med deilig mat og vakre vingårder

På franske landeveier rullet vi, med vingårder og maisåkre så langt øyet kunne se. For Julien vekket dette fristelsen etter å smake diverse lokale viner, mens for meg vekket dette en appetit for maisbrød og ostekake basert på mais (som høres direkte vemmelig ut, men smaker helt fantastisk).  Vi hadde allerede før vi forlot Airbnb-huset like utenfor byen Pau,  satt oss som mål å avslutte denne fabelaktige helgeturen med et finere restaurantbesøk i den lille byen Lembeye, etterfulgt av vinsmaking i Madiran.

Iført en sommerkjole som lenge hadde ligget i skapet, brettet og klar til å bli tatt i bruk på en vakker sommerdag som denne, var det fint å kunne strekke på beina og nyte utsikten over kilometervis med vindrueranker.

vingård madiran

Å forhåndsreservere guidet visitt og vinsmaking er absolutt en stor fordel i Frankrike, da man fint kan ende opp med å kjøre rundt fra vingård til vingård, skuffet og lei, om man ikke har søkt opp nok informasjon om åpningstider, eventuelle arrangementer og hvorvidt produktørene faktisk har tid og ledig plass til flere vinglade turister.

Vi hadde glemt å gjøre nettopp dette. Reservere. Dermed ankom vi det nydelige Château de Crouseilles, kun for å bli informert om at vinsmaking og guidet visitt ikke ville bli mulig i denne omgang, da alle ansatte var opptatt med å rydde opp etter gårsdagens bryllup. Disse bryllupsgjestene satt i dette eksakte øyeblikket, samlet like utenfor vingårdens château  og nøt en sen lunsj. Vel, de fleste av dem satt rundt bordet. Andre lå på gresset, kanskje femti meter lengre unna, og hvilte seg etter det som sannsynligvis endte opp med å bli en ganske sen og innholdsrik aften.

Til tross for skuffelsen, ønsket jeg å fotografere både Château de Crouseilles, vindruerankene, og ikke minst la Julien ta noen bilder av meg i sommerkjolen som endelig hadde fått lufte seg for en gangs skyld.

chateau de crouseilles

Vinsmaking hadde vi glemt å reservere, men lunsjreservasjon – dét hadde vi husket på. Tiden var inne for å kjøre den ti-femten minutter korte bilturen fra vingården til den lille byen Lembeye, for å spise på den godt omtalte Restaurant de La Tour.

Da vi ankom restauranten ble vi sjarmert over det koselige uteområdet som møtte oss. Dessverre skulle vi ikke sitte ute, da et bord allerede stod klart til å ta oss i mot, inne i lokalet. En gledelig overraskelse var riktig nok den hyggelige og svært pratsomme servitøren. Han serverte oss en vin som mine reisefølger likte godt, men som etter min smak var helt grei. Ingenting ekstraordinært. Maten derimot, var fabelaktig. Deilig hummus servert på grillet aubergine (med salat) passet utmerket til forrett på disse varme sommerdagene. Hovedretten, and i kremet appelsinsaus, var som en eksplosjon av smaker i munnen. Saftig kjøtt sammen med sursøt – men likevel kremet og mild saus – servert sammen med en smakfull potet-og squash grateng, ingredienser som alle fløt inn i fin harmoni med hverandre.

rødvin madiran

Til dessert fikk jeg servert en forfriskende pavlova. Til min store forbauselse, hadde hverken min kjære eller hans foreldre noen gang hørt om denne desserten. Jeg forstår at pavlova i utgangspunktet er en russisk dessert og kanskje ikke er så verdenskjent som vi nordmenn gjerne tror (vi som tross alt har trykket denne desserten til brystet og gjerne lager våre egne varianter til diverse anledninger). Jeg skjønner at franskmenn, som tross alt har tusenvis av egne dessert-kreasjoner som smaker like herlig som pavlova, ikke har hørt om alle verdens godsaker. Men likevel ble jeg overrasket. I tillegg endte de opp med å spise opp nesten hele desserten min, da de innså hvor god den faktisk er.

pavlova

Etter å ha spist et stort og deilig måltid, dro vi videre til Madiran etter å ha ringt Maison des Vins for å høre om vi kunne få komme på besøk for en liten dégustation du vin (vinsmaking). Denne gang var svaret heldigvis ja. Vi smakte forskjellig hvitvin, rødvin og dessertvin – alle fra Madiran og nærområdet. Noen falt i smak, andre ikke. Favorittene endte til slutt opp i en liten eske og ble med oss hjem tilbake til Toulouse.

Og med det vinket vi farvel til vingårdene og satte kursen hjemover.

maison des vins

vindruer

sommerkjole vintage

Fasaden til restauranten…

restaurant de la tour

…Og restaurantens uteområde. Koselig, ikke sant?

uteområde restaurant

hummus

and appelsinsaus

vingård

vinkarusell