Romerske ruiner, Van Gogh og lokal folkefest i Arles

Søndag morgen. Koffertene pakkes, tiden er inne for å reise videre til neste destinasjon, vi skal kjøre enda lenger sørøst, til sol og bademuligheter, fire netter i en moderne sokkelleilighet med privat svømmebasseng ute på landet. Vi skal besøke en lokal olivenoljeprodusent, og kanskje ta oss et par turer til stranda, min kjære og hans far ønsker å spise blåskjell på utekafé i en hvilken som helst havneby i nærområdet, kanskje vil vi spille pétanque, sannsynligvis vil jeg spise is og promenere langs en havnepromenade og titte på båter som passerer forbi. Planen er å utforske små landsbyer og bli kjent med lokalkulturen, kanskje handle noen suvenirer på et av de lokale markedene i nærområdet.

I landlige omgivelser, på utkanten av en landsby som heter Le Pradet, der skal vi bo, vår lille base med praktisk beliggenhet mellom Toulon og Hyères, to byer som vi ønsker å ta oss tid til å besøke i løpet av tiden vår på denne kanten av Middelhavskysten, før vi på torsdag reiser videre i retning parfymehovedstaden Grasse.

Romerske ruiner

Fra Montpellier kjører vi til Arles, en historisk by nord for landeområdet Camargue, et område kjent for rosa flamingoer, hvite hester, okser og produksjon av ris og salt.

Arles er på sin side kjent for å ha inspirert Vincent Van Gogh, som i en periode bodde i denne sjarmerende lille sørfranske byen, hvor man i dag kan besøke et kunstmuseum som stiller ut malerier av Van Gogh, i tillegg til kunstnerens hjem og en vakker hage som skal ha vært inspirasjonen bak flere av hans verk (alt holder til min store skuffelse stengt på søndager).

Arles er også kjent for sin romerske historie og byens godt bevarte ruiner som fortsatt står igjen etter romertiden. Det romerske teateret og det store Amfiteateret som begge ligger midt i hjertet av sentrum, er dessuten listet som UNESCO’s verdensarv, noe som selvsagt tiltrekker turister fra både nært og fjernt.

Amfiteateret

Vi ankommer byen og havner midt i en stor folkefest, et arrangement hvor alt av lokalidrett, fritidsorganisasjoner, musikkorganisasjoner feires. Vi stiller oss sammen med resten av folkemengden for å se på den store paraden som er på vei mot oss, en parade som feirer sørfransk kultur og landbruk.

Parade

Videre trasker vi gjennom byens handlegater, vi kjøper med oss et par suvenirer fra ulike butikker, jeg handler tapenade til kveldens apéritif, noe vi kan kose oss med der vi feirer vår første kveld i huset på landet.

Vi besøker de romerske monumentene, før vi spiser lunsj på en lokal restaurant som heter La Pergula.

Tyrekjøtt

Alle bestiller vi tyrekjøtt, da dette er en lokal spesialitet fra Camargue og området rundt. Tyrestuing i rødvinssaus servert med lokal ris og estragon, en rett som gjerne passer bedre for en kald vinterkveld enn på en varm sensommerdag som denne. Jeg drikker et glass avkjølt rødvin, en lett og fruktig vin fra Provence, vi koser oss, vi diskuterer, vi glemmer bort tiden. En to timer lang kjøretur står nå for tur, forbi Martigues, forbi Marseille, sent på ettermiddagen ankommer vi vårt lille krypinn på landet.

Huset virker tomt, ingen bil står parkert ved innkjørselen, ingen huseier eller utleieansvarlig, selv ingen nabo er å se. Den eneste lyd vi hører er, omtrent som et déjà vu av gårsdagens hendelse på vingården ved Pic Saint-Loup fjellet, lyden av høner som kakler og en hane som galer, men ingen mennesker er å finne.

Vi tar oss friheter og vandrer rundt i hagen, forbi det store hønseburet, opp til bassenget og videre til grønnsakshagen til huseier. I hagen ser vi et menneske, vi er ikke alene likevel. Den unge blonde kvinnen er i ferd med å vanne tomatplanter, hun ser forskrekket ut der hun ser på oss, som om vi skulle vært en gjeng fremmede uvedkommende gjester.

Min kommende svigerfar forklarer, “Vi er usikre på om vi har kommet til rett sted, vi har reservert fire netter her via Airbnb, med mindre dette er feil adresse eller noen har lurt oss, da”. Damen smiler lettet, “dette er huset til min mor, hun er for øyeblikket på besøk hos min søster, som bor i nabohuset. Vi visste ikke at dere skulle komme allerede i dag, jeg skal ringe henne og si ifra at dere er her, jeg har ikke nøkkel til leiligheten, skjønner dere. Jeg er bare innom for å mate hønene og vanne planter”. Hun forteller at hun selv bor i enden av gaten, moren dukker etter hvert opp, andpusten, dagen får en lykkelig slutt…

…med en etterlengtet dukkert i svømmebassenget.

Basseng

Badeglede

Amfiteater

Teater romersk

Folkefest

Kirke Arles

Cæsar

Arles sentrum

Advertisements

En søndag fylt med deilig mat og vakre vingårder

På franske landeveier rullet vi, med vingårder og maisåkre så langt øyet kunne se. For Julien vekket dette fristelsen etter å smake diverse lokale viner, mens for meg vekket dette en appetit for maisbrød og ostekake basert på mais (som høres direkte vemmelig ut, men smaker helt fantastisk).  Vi hadde allerede før vi forlot Airbnb-huset like utenfor byen Pau,  satt oss som mål å avslutte denne fabelaktige helgeturen med et finere restaurantbesøk i den lille byen Lembeye, etterfulgt av vinsmaking i Madiran.

Iført en sommerkjole som lenge hadde ligget i skapet, brettet og klar til å bli tatt i bruk på en vakker sommerdag som denne, var det fint å kunne strekke på beina og nyte utsikten over kilometervis med vindrueranker.

vingård madiran

Å forhåndsreservere guidet visitt og vinsmaking er absolutt en stor fordel i Frankrike, da man fint kan ende opp med å kjøre rundt fra vingård til vingård, skuffet og lei, om man ikke har søkt opp nok informasjon om åpningstider, eventuelle arrangementer og hvorvidt produktørene faktisk har tid og ledig plass til flere vinglade turister.

Vi hadde glemt å gjøre nettopp dette. Reservere. Dermed ankom vi det nydelige Château de Crouseilles, kun for å bli informert om at vinsmaking og guidet visitt ikke ville bli mulig i denne omgang, da alle ansatte var opptatt med å rydde opp etter gårsdagens bryllup. Disse bryllupsgjestene satt i dette eksakte øyeblikket, samlet like utenfor vingårdens château  og nøt en sen lunsj. Vel, de fleste av dem satt rundt bordet. Andre lå på gresset, kanskje femti meter lengre unna, og hvilte seg etter det som sannsynligvis endte opp med å bli en ganske sen og innholdsrik aften.

Til tross for skuffelsen, ønsket jeg å fotografere både Château de Crouseilles, vindruerankene, og ikke minst la Julien ta noen bilder av meg i sommerkjolen som endelig hadde fått lufte seg for en gangs skyld.

chateau de crouseilles

Vinsmaking hadde vi glemt å reservere, men lunsjreservasjon – dét hadde vi husket på. Tiden var inne for å kjøre den ti-femten minutter korte bilturen fra vingården til den lille byen Lembeye, for å spise på den godt omtalte Restaurant de La Tour.

Da vi ankom restauranten ble vi sjarmert over det koselige uteområdet som møtte oss. Dessverre skulle vi ikke sitte ute, da et bord allerede stod klart til å ta oss i mot, inne i lokalet. En gledelig overraskelse var riktig nok den hyggelige og svært pratsomme servitøren. Han serverte oss en vin som mine reisefølger likte godt, men som etter min smak var helt grei. Ingenting ekstraordinært. Maten derimot, var fabelaktig. Deilig hummus servert på grillet aubergine (med salat) passet utmerket til forrett på disse varme sommerdagene. Hovedretten, and i kremet appelsinsaus, var som en eksplosjon av smaker i munnen. Saftig kjøtt sammen med sursøt – men likevel kremet og mild saus – servert sammen med en smakfull potet-og squash grateng, ingredienser som alle fløt inn i fin harmoni med hverandre.

rødvin madiran

Til dessert fikk jeg servert en forfriskende pavlova. Til min store forbauselse, hadde hverken min kjære eller hans foreldre noen gang hørt om denne desserten. Jeg forstår at pavlova i utgangspunktet er en russisk dessert og kanskje ikke er så verdenskjent som vi nordmenn gjerne tror (vi som tross alt har trykket denne desserten til brystet og gjerne lager våre egne varianter til diverse anledninger). Jeg skjønner at franskmenn, som tross alt har tusenvis av egne dessert-kreasjoner som smaker like herlig som pavlova, ikke har hørt om alle verdens godsaker. Men likevel ble jeg overrasket. I tillegg endte de opp med å spise opp nesten hele desserten min, da de innså hvor god den faktisk er.

pavlova

Etter å ha spist et stort og deilig måltid, dro vi videre til Madiran etter å ha ringt Maison des Vins for å høre om vi kunne få komme på besøk for en liten dégustation du vin (vinsmaking). Denne gang var svaret heldigvis ja. Vi smakte forskjellig hvitvin, rødvin og dessertvin – alle fra Madiran og nærområdet. Noen falt i smak, andre ikke. Favorittene endte til slutt opp i en liten eske og ble med oss hjem tilbake til Toulouse.

Og med det vinket vi farvel til vingårdene og satte kursen hjemover.

maison des vins

vindruer

sommerkjole vintage

Fasaden til restauranten…

restaurant de la tour

…Og restaurantens uteområde. Koselig, ikke sant?

uteområde restaurant

hummus

and appelsinsaus

vingård

vinkarusell

 

 

 

Mygg og menn, kompromiss og en tur innom badebyen Canet-en-Roussillon

En fortsettelse på gjenfortellingen av helgen i Perpignan, oppholdet på La Mamounière (chambre d’hôtes) og dagsturen til Collioure.

På omtrent nøyaktig samme tidspunkt som forrige morgenstund, lå jeg atter en gang våken med lukkede øyne og lyttet til fuglesang – denne gang med kun en liten flik av den tynne sommerdyna dekkende over min bare hud. Hadde jeg sovet omtrent blottet for dyne hele natten? Var det kanskje derfor mitt høyre ben nå var blitt offer for en rekke myggstikk som jeg garantert ikke hadde før jeg la meg til å sove? Min kropp blir til en vandrende buffé hver eneste sommer for disse irriterende blodsugerne. Jeg med mitt sukkersøte blod…jeg som dessuten er allergisk mot nettopp myggstikk.

Jeg tittet på de mange opphovnede stikkene, men lot være å røre dem. Om noen få dager ville det lekke væske ut av disse. Om en uke ville de alle bli forvandlet til blåmerker. “Slutt å klø, la dem være i fred “, blir jeg fortalt, støtt og stadig. Jeg rører dem aldri.

Jeg listet meg ut av sengen og inn på badet. Min kjære sov fortsatt. Vi skulle snart spise frokost – en siste frokost på bed and breakfast, før tiden var inne for å pakke sakene og sjekke ut. Jeg ville ikke dra. Ikke enda. Helgen var jo såvidt begynt, og allerede nå var den nesten over igjen?

I tillegg skulle jeg snart tilbringe hele tre timer av denne solfylte søndagen til å se på amerikansk fotball. Ja, av alle ting så skulle jeg nå se på finalekampen mellom to franske lag i andre divisjon i amerikansk fotball. Julien spilte nemlig på laget til Paris i hele fem år, og ble derfor invitert til å se sine tidligere lagkamerater spille kamp på bortebane her i Sør-Frankrike. Jeg skjønner absolutt ingenting av denne sporten og synes det hele er dørgende kjedelig, men hva gjør man vel ikke for en kjæreste som trenger selskap på tribunen?

Som et kompromiss og et lite plaster på såret, tok ham meg med ut på eventyr for å besøke den populære badebyen Canet-en-Roussillon på formiddagen.

Etter å ha spist en stor og god frokost sammen med et eldre ektepar fra Belgia som bodde på samme overnattingssted som oss, var vi klare for å erobre dagen. Etter tre store kopper kaffe var jeg nå også passe opplagt til å holde meg våken gjennom hele kampen.

Canet-en-Roussillon er en by jeg først fikk høre om et par dager før vi tok turen dit. Julien og jeg hadde sett tv-serien  “Cauchemar en cuisine” (den franske versjonen av “Hellstrøm rydder opp”), hvor siste episode omhandlet en restaurant i nettopp denne byen. Restauranten heter Truc Much (tidligere Le Madrid) og ligger like ovenfor den vakre sandstranden i Canet. En restaurant som var i ferd med å gå konkurs, og en restaurant-eier som ofret alt han hadde for å følge drømmen sin, har nå blitt en solskinnshistorie av et tapas-sted.

Byen er for øvrig en populær feriedestinasjon for badeglade franskmenn. Deilige hvite sandstrender, utsikt mot Pyreneene, herlig middelhavsklima. Cocktailbarer, tapas og sjømat. Ferieleiligheter i forskjellige prisklasser, havn full av båter, vannscootere på rekke og rad som venter på å bli leid ut til dem som ønsker litt fart og spenning.

Akkurat som i Collioure, blåste det også ganske heftig i Canet. Kanskje til og med verre. Denne gang slapp jeg heldigvis å risikere å blotte trusa mi for hele omverdenen, da jeg var ikledd jumpsuit og ikke svingskjørt!

Tiden flyr når man har det morro, og snegler seg forbi når man kjeder seg som verst. På tribunen ble jeg sittende uten mitt kjære følge, da han heller var mer opptatt av å løpe rundt og fotografere sine tidligere lagkamerater i full action på fotballbanen. Alene satt jeg. Med en pils i den ene hånda og en pose chips i den andre. Helt til kampen var over. Hvorfor kunne han ikke bare latt meg bli igjen i Canet-en-Roussillon, og heller kommet tilbake for å hente meg?

Mannfolk og mygg, irriterende begge deler.

canet frankrike

sandstrand

forblåst

båthavn

pyreneene utsikt

jumpsuit kort

 

Pittoresk sjarm så langt du ser: dagstur til nydelige Collioure

Klokka var såvidt bikket åtte. Med lukkede øyne lå jeg under dyna og lyttet til lyden av fuglene som kvitret i vakker allsang. En melodi som skaper sommerstemning og gir en riktig god gledesfølelse over å åpne disse trøtte øynene og strekke både armer og bein som et første møte med dagen som står for tur – selv så tidlig som klokka åtte på en lørdag.

Jeg plasserte mine nakne føtter på det kalde gulvet og listet meg inn på badet, for å ikke vekke min kjære som fortsatt sov, stille og fredelig på motsatt siden av sengen. Etter en behagelig nattesøvn på La Mamounière – bed&breakfast, eller chambre d’hôtes som det jo heter på fransk, var jeg opplagt og klar til å dra på dagstur til den sjarmerende byen Collioure.

En tjue minutters kjøretur, og vips så var vi på plass.

båter collioure

Den gamle, historiske fiskerbyen Collioure ligger ved Middelhavets kyst, like ved grensen til Spania, og er en del av franske Katalonia. Byen har lang historie med erobring og gjenerobring mellom Spania og Frankrike,  og det er vel kanskje ikke så rart at begge land ønsket å føle eierskap til byen – så vakkert som Collioure tross alt er. Byen har kun tre tusen innbyggere men tiltrekker seg hundrevis av besøkende hver eneste dag, spesielt nå på sommeren, hvor været er ypperlig for soling og bading på stranda.

strand collioure

Selv nøyet vi oss med utepils i skyggen av en parasol, mens vi tittet på mennesker og livet rundt oss, og lyttet til lyden av gatemusikanter, måkeskrik og bølgeskvulp.

“Ta bilder av meg”, ba jeg Julien, og la speilrefleksen i hendene hans. Han hadde ikke noe valg nå.

Kledd i havblått skjørt, matchet jeg omgivelsene og ville ikke la muligheten gå fra meg. Moder jord forsøkte derimot så hardt hun bare kunne å spolere denne lille fotoseansen vår. Med sine sterke vindkast, forsøkte hun å løfte skjørtet mitt så langt det lot seg gjøre, og bustet like greit til håret mitt såpass mye at jeg nå minnet om et fargeløst lykketroll. Både skjørt og hår flagret til alle kanter, og jeg ble stående på stedet hvil, med en hånd foran og en hånd bak – akkurat som Marilyn Monroe, men i en tragikomisk utgave.

vindkast

Vi vandret videre langs strandpromenaden og nøt finværet, til tross for sterk vind og skjørt som ikke ville slutte å danse vertikalt. Julien fikk øye på noen toppløse damer på stranden, og stirret. Da jeg tok ham i å stirre, ble han flau og unnskyldte seg umiddelbart. Han ville uansett innom en bar for å se fotballkamp på TV, så da ble vi like greit sittende der i et par timers tid. Jeg med en brus, han med en øl, langt unna avkledde kvinner på stranden.

utekafé

Etter oppholdet i sportsbaren, spaserte vi videre til fyrtårnet og nøt den nydelige utsikten over byen som en grande finale før vi endelig måtte tilbake til bilen og forlate fiskerby-idyll og middelhavssjarm.

fyr

forblåst

slott

landskap

båt

klart vann og kråkeboller

kråkeboller

sommerferie

collioure view

blått

frankrike

fargerikt

blomstervegg

idyll

sjarme

sommerskjørt

Vårfølelse på fransk – i den japanske hagen i Toulouse

Søndag, for en eller to eller tre uker siden (oh là là som tiden flyr) var min kjære og jeg på besøk i le jardin japonais (den japanske hagen) i bydelen Compans i Toulouse, for å feire la Fête des Cerisiers – en hyllest til parkens mange nydelige kirsebærtrær.

Det som er så fantastisk med Frankrike er at det alltid skjer noe spennende her i landet, uansett hvilken by eller bygd man befinner seg i. Festivaler, markeder, utstillinger, tivoli, film-og musikkarrangementer, vinsmaking, ostesmaking, og diverse eventer til ære for de ulike årstidene og naturen. Her kjeder man seg aldri. Her sulter man ikke. Og her ligger ikke kameraet og samler støv!

I dag var jeg forresten også på et slikt spennende vår-arrangement (riktig nok på egenhånd, denne gang). En blomsterfestival i en annen del av byen; for å feire de mange tusen blomstene som var samlet på ett og samme sted, før de i morgen vil bli flyttet på og plantet i ulike deler av Toulouse. Et arrangement i regi av kommunen, til glede for både fotoentusiaster, hobbybotanikere, familier med barn, kjærestepar, og alle andre som elsker blomster. En fin liten søndagsaktivitet for alle oss som elsker de flotte fargeklattene som blomstrer opp fra mørkebrun jord for å friske opp tilværelsen og minne oss på at det endelig er vår.

Javisst, nå husker jeg. La oss spole tilbake til denne søndagsturen i den japanske hagen.

Nå husker jeg nemlig nøyaktig når dette fant sted. Den femtende april feiret jeg jo mitt tredje år i Frankrike, og dette feiret min “bedre” halvdel og jeg ved å nyte sol og blå himmel, rosa kirsebærtrær i full blomst, og sist men ikke minst – forfriskende utepils på brasserie, hundre meter unna parken.

Tenk, i hele tre år har jeg bodd i dette landet. For snart et halvt år siden flyttet jeg fra Paris til Toulouse.  Og nå har det jammen meg gått ett helt år siden Julien og jeg undertegnet samboerkontrakt, noe som er like stort her til lands som det å gifte seg. Gifte oss skal vi nok også, men ikke riktig enda.

Vi liker å ta ting dag for dag, han og jeg. Og akkurat nå er det fint å slippe å tenke på noe som helst, og bare nyte vårfølelsen, kjærligheten og alt det fine som livet i Frankrike har å by på.

Info til deg som ønsker å besøke den japanske hagen i Toulouse:

dongri

kirsebærtrær frankrike

bambus

croptop stil

kirsebærtre