Eiffeltårnet, Cabaret på Seine-elven og middag i Paris

Forrige helg, før portforbud i Île de France. Og hos oss i Toulouse.

Paris, jeg skulle i utgangspunktet bare lande her, på Aéroport Orly, for å deretter leie bil og kjøre videre til en liten landsby i Normandie, der hvor våre venner Thomas og Gaëlle skulle gifte seg, etter å ha utsatt bryllupet som i utgangspunktet var planlagt for junimånedens andre lørdag.

Men deres bryllup ble utsatt nok en gang, og vi bestemte oss derfor for å tilbringe helgen hos mine svigerforeldre som bor på utkanten av Paris. Sammen med dem tilbrakte vi fredagskvelden i sofakroken over et par glass cosmopolitan og hvitløksmarinerte oliven, før en lørdag rik på klisjeer ventet oss i hovedstaden. For en gangs skyld hadde jeg lyst til å være turist, og gjøre som turister gjør. Fotografere Eiffeltårnet, spise fransk løksuppe på restaurant i det vakre nabolaget Saint-Germain-des-Prés, og se paljettkledde danserinner på cabaret ved Seine-elven.

Rutete skjørt, høyhalset genser og lys rosa kåpe, et antrekk som etter min mening passet like fint til spaserturer gjennom sentrumsgatene på dagtid, som til fin middag og burlesque-show på kvelden.

La Place du Trocadéro, stedet hvor alle turister samles for å ta selfies foran Eiffeltårnet, stedet hvor man på en lørdag vil observere flere brudepar enn man vil klare å telle på én hånd. Det hele er sjarmerende, og jeg blir glad på vegne av alle de forelskede parene som får oppleve byens magi for aller første gang.

Mitt forhold til Paris er likevel ambivalent. Selv om jeg elsker la Tour Eiffel, Notre-Dame (som jeg gråt for da katedralen stod i flammer), Sacré-Cœur, Opéra Garnier, Pont Alexandre lll og ikke minst Louvre og Musée d’Orsay, kunne jeg aldri i min villeste fantasi takket ja til å flytte tilbake til Paris, ikke med mindre jeg en dag ble styrtrik og fikk råd til å kjøpe en duplex på vestkanten av byen, og aldri noensinne ville behøve å ta metro i rushtiden. Men hva slags liv får man egentlig av å leve i en gullbelagt boble hvor den virkelige verden blir sensurert bort og man selv bare ånder for Veuve Clicquot og haute couture?

Jeg går utifra at en normal og realistisk mellomting finnes, om man ikke har noe imot å bo trangt og dyrt. Selv bodde jeg romslig og rimelig da jeg bodde i Paris-området. Riktig nok i en banlieue, en ikke spesielt koselig forstad sør for sentrum, nærmere sagt endestasjonen til metrolinje sju. Daglig ble jeg plaget av innpåslitne menn både på metrostasjonen og i parken hvor jeg pleide å jogge, og blokka jeg bodde i var så elendig isolert at vi hørte absolutt alt som foregikk hos naboen i overetasjen. En hyggelig mann, for all del, men uheldigvis et nattemenneske som likte å produsere rapmusikk på kveldstid og stadig fikk seg høylydt damebesøk utover nattestid.

Kanskje det likevel ikke er Paris som er problemet, men les banlieues.

Etter å ha passet på å få alle mennesker på god avstand, tillot jeg meg selv å gjemme bort munnbindet for hvert bilde som ble knipset. Mellom hvert bilde, og for hver lille meter vi flyttet oss, var munnbindet trygt plassert over nese og munn, noe som jo dessuten er obligatorisk i alle de franske storbyene.

Fra Trocadéro kjørte vi videre til nabolaget Saint-Germain-des-Prés hvor vi lot bilen stå parkert til etter endt cabaret. Først skulle vi altså spise middag på byens eldste restaurant, La Petite Chaise, et spisested grunnlagt i 1680.

Til forrett bestilte jeg en parisisk klassiker, en av mine favorittsupper, fransk løksuppe, gratinert og rik på smak. For første gang så jeg Julien bestille escargots (snegler), en forrett som opprinnelig kommer fra Bourgogne, men også er å finne på en rekke restauranter i hovedstaden, til glede for nysgjerrige turister.

Da vi bestilte hver vår hovedrett, ble Julien mildt sagt skuffet over mitt valg. Magret de canard, andefilet. Med kastanjesaus og fløtegratinerte poteter. Jeg som bor i en by hvor omtrent nitti prosent av lokal cuisine består av andekjøtt, burde vel kunne bestille noe annet enn nøyaktig det samme som jeg spiser hele tiden på restauranter der hjemme, argumenterte han.

Kanskje neste gang.

Til dessert, panna cotta med salt karamellsaus, en deilig avslutning på måltidet, før vi trasket videre i retning det flytende teateret La Nouvelle Seine, en restaurantbåt og scene med fin beliggenhet like ved Notre-Dame. Vi hadde billetter til et burlesque-show. En helaftens cabaret. Min store dagdrøm, så lykkelig jeg var over å ha billetter til nettopp et show som dette, etter å ha lengtet tilbake til Moulin Rouge og Crazy Horse og alt som er med paljetter, korsetter og fjær.

Alt i alt, en nydelig dag, selv om vi i utgangspunktet hadde helt andre planer for helgen.

Au Revoir, Paris

Paris.

Over to år er gått siden jeg gikk av det toget på Gare de l’Est og aldri så meg tilbake.

En solfylt dag i April 2015.

Kjæresten min, som jeg kun hadde vært sammen med en kort periode, ventet tålmodig på meg på togstasjonen.

“Snart er vi sammen, igjen. Snart er vi sammen igjen!”

Vi kunne ikke la være å skrive disse ordene til hverandre, om og om igjen, fra hver vår telefon i hvert vårt land.

Nedtelling til denne dagen, denne timen, dette minuttet, hadde pågått i månedsvis.

Nå var vi sammen igjen.

Vi står fortsatt sammen, like sterke, han og jeg.

Men et nytt kapittel står for tur. Derfor sier vi “Au revoir, Paris”

Merci pour tout.

eiffeltårnet

hettekjole

cocktailer

operaen paris

rose

bok kafe

paris madeleine

utsikt paris

bøker

sortkledd

To år i Paris – 8 ting jeg har lært fra oppholdet!

Parisere er et merkelig folk. Ikke fordi de spiser snegler og froskelår (som dessuten er langt mindre vanlig og langt mindre utbredt enn du tror). Ikke fordi de nekter å snakke engelsk (de eneste som “nekter”, er faktisk dem som ikke kan engelsk i det hele tatt). Ikke fordi streik og demonstrasjoner blir sett på som en nasjonalsport (dette er faktisk sant).

Parisere er merkelige fordi de ikke er som andre franskmenn. Ikke i det hele tatt. Fy fillern så morro det har vært å fått muligheten til å bli kjent med Paris-kulturen, som omtrent er som en subkultur innenfor fransk kultur.

I løpet av årene som har gått, har jeg rukket å reise mye både øst, vest, sør og nord i landet og blitt kjent med mennesker fra ulike deler av Frankrike. Alle deler av landet har sine egne tradisjoner, lokale spesialiteter og små kulturelle forskjeller. Og alle har dem en ting til felles: de elsker å “hate” Parisere.

Selv har jeg et elsk/hat-forhold til Paris. Mest av alt er jeg takknemlig for alt jeg har lært mens jeg har bodd i byen.

pariserhjul

Så hva har jeg lært?

  1. Ingen bruker alpeluer. Men alle i Paris går med skjerf. Året rundt. Ull om vinteren, bomull om sommeren. Det spiller ingen rolle om dem går kledd i t-skjorte og det er tjuefem varmegrader ute. Skjerfet er på plass. Hvor denne skjerf-besettelsen kommer fra, aner jeg ikke, men spør du en hvilken som helst franskmann hvordan man kan gjenkjenne en Pariser, vil dem si “det er han eller henne som alltid har et skjerf rundt halsen, gjerne sammen med en blazer og olabukse”.
  2. Parisere fryser. Selv om det er tjue varmegrader, vil Pariserne fortsatt gå kledd i trenchcoat, skinnjakke eller blazer, olabukse, kanskje støvletter – og selvsagt skjerf. Er det fordi dem fryser, eller er det fordi de foretrekker å gå kledd i høstklær året rundt?
  3. Alle har dårlig tid. En av de enkleste måtene å gjøre en Pariser forbanna, er å stå i veien for forbipasserende som ser ut til å ha det travelt. Ikke bli overrasket om dem dytter deg aggressivt og mumler stygge ord på fransk.
  4. Bilister hater deg. Enda mer aggressivt blir det når du sitter bak rattet, krysser fotgjengerfeltet eller sykler i veien. Parisere har ikke noe i mot å skrike og tute demonstrativt for at du skal skygge banen. Kanskje er det fordi dem har dårlig tid?
  5. De gamle, pene bygningene har sjelden heis. Du lurte kanskje på hvordan Parisere klarer å spise så mye fett og sukker og likevel være slanke? Vel, hvis du bor i femte eller sjette etasje og ikke har heis, og samtidig tar trappene opp og ned til metroen hver eneste dag for å gå på jobb – hvor du dessuten tar trappene opp til kontoret og så ned igjen, så er det kanskje ikke så rart?
  6. De elsker å glane på fremmede mennesker. Parisernes favoritthobby er å sitte på utekafé og glo på forbipasserende mennesker og deres klesstil. Mange liker også å gjette hva slags personlighet menneskene har, hvor de skal, hvor de har vært og hva dem jobber med. Vel. Det er kanskje bedre enn å se på reality-TV?
  7. De elsker å klage. Det er en kulturell opplevelse. Er det varmt ute, er det for varmt. Er det kaldt ute, er det for kaldt. All mat på en hvilken som helst restaurant har forbedringspotensiale. Alt og alle har forbedringspotensiale. Alle politikere er rasshøl, alle forretningsmenn er rasshøl, media er rasshøl, bikkja til naboen er et rasshøl. Men det er ingenting galt med det. Hva skal man ellers snakke om, hvis man ikke har noe å klage på?
  8. Det finnes hyggelige Parisere også! Ikke alle har nesa i været, klager på alt og irriterer seg grønn av hver minste ting. Jeg har møtt trivelige Parisere både i privat sammenheng, på jobb, og når jeg har spist ute på restaurant, handlet på dagligvarebutikken, bakeriet og når jeg har vært på vinsmaking sammen med andre vin-elskere. Det er disse Pariserne jeg håper  jeg kommer til å huske best!

paris frankrike

moulin rouge

eiffeltårnet