I morgen reiser jeg til Afrika

Den limegrønne kofferten, den jeg synes er så stygg men likevel så praktisk, er omtrent ferdig pakket, med mine – og min kjære sine klær, brettet side om side. Vi reiser aldri med hver vår koffert, han og jeg, oss to på ferietur er nettopp det fra punkt til prikke, oss, vi, sammen reiser vi med én eneste koffert, selv på en to uker lang ferie, langt langt borte. Vi pakker lett, vi pakker smart, og dét sammen.

Jeg står foran baderomsspeilet, studerer dette ansiktet som er mitt, de grønne øynene, dukkeøyne fikk jeg ofte høre av disse svært så pratsomme kundene da jeg jobbet i butikk på den andre siden av Atlanterhavet, du ser ut som en porselensdukke med de svære runde øynene dine, sa de. Munnen, leppene som jeg så ofte maler røde eller oransje eller rosa. Nesen, som pappa pleide å kalle for skihopp-nese, du har arvet den etter din mor, pleide han å si. Disse øynene og det tykke bølgete håret har jeg arvet etter ham, dessverre mistet han alt håret, rundt den tiden da han giftet seg med min mor, det var hennes feil, hun stresset meg så fælt denne kona mi, pleide han å vitse. Jeg savner hans latter, jeg savner dem begge, heldigvis er hun bare en tre timers flytur unna meg. Han er mye lengre unna, langt oppe i himmelen, forbi universet, forbi alt vi kjenner til, kanskje møtes vi der en dag, den dagen min tid er inne.

Jeg betrakter meg selv i speilet, jeg studerer ansiktet, med fingertuppene stryker jeg på denne huden som dekker kjøtt, bein og alt jeg består av, alt jeg har fått i gave av min mor og min far, de som har skapt meg , jeg undrer, hva er meningen med livet til denne sjelen som skjuler seg bak dette ansiktet, hvem er det jeg er ment til å være, ment til å bli her i denne store mystiske verden?

Jeg har funnet min sjelevenn, min store kjærlighet. Også har jeg funnet det endelige stedet hvor jeg føler tilhørighet, Toulouse, her føler jeg meg hjemme. Men hva med meg som medmenneske og verdensborger, hva er mitt kall, hva kan jeg bidra med?

Året er snart omme, snart stiger vi inn i ett nytt, neste år vil bli mitt år, sier jeg, jeg føler det på meg, nøyaktig de samme ordene sa jeg ifjor også, optimistisk og drømmende, dette året har vært en reise, en bratt læringskurve, jeg har lært mye om meg selv, men har fortsatt utrolig mye igjen å lære. Om hvem jeg er, om livet, om de uendelige mulighetene som finnes der ute i den store verden.

Jeg går inn i årets siste måneder ved å reise ut på nye eventyr, til jul er det mitt kjære Norge og min fine familie som skal besøkes, men først, allerede i morgen, forlater jeg kontinentet til fordel for et annet, en to ukers ferie og et bredt spekter av morsomme aktiviteter står for tur.

Store, spennende Sør-Afrika, et eventyr ulikt noe annet jeg har vært med på tidligere. Med fullspekket program, er det ingen tvil om at alle der hjemme vil få høre endeløst med historier fra alle disse utfluktene som venter meg, til den grad at de kanskje til og med vil gå lei av å høre om det, kan vi bytte tema, du prater jo ikke om annet enn Afrika, kommer de til å si, jeg ser det allerede for meg.

Vi skal bo på camping og dra på safari i Kruger Park, vi skal dykke med hvithai i Gansbaai og dra på hvalsafari i Hermanus, vi skal se pingviner i Cape Town-området, besøke vingårder og den nydelige botaniske hagen, min kjære, jeg, og hans foreldre, vi skal skape nydelige minner sammen, minner som vil holdes kjært for evig, den beste julegaven jeg noensinne kunne bedt om.

En vakker julegave er også den fra min godhjertede arbeidsgiver, han som ga meg fri fra jobb slik at jeg kan få reise hjem til jul, for å se familien min, vennene mine, menneskene som står meg nært.

Jeg smiler til speilbildet mitt, som smiler tilbake. Det er dette livet handler om, det å skape minner sammen med menneskene jeg er glad i, de som støtter meg gjennom oppturer og nedturer, de som heier på meg og alle disse prosjektene som jeg har liggende på lur. Jeg, vi, har pakket den limegrønne kofferten, og nå er det bare snakk om ett døgn før vi endelig reiser av sted.

Etter et eventyr som dette, regner jeg med å vende tilbake enda sterkere og kanskje litt klokere, definitivt mer opplagt, uthvilt. Med klare tanker vil jeg kunne jobbe enda hardere mot disse målene jeg har satt meg, søken etter den store meningen med det hele.

Samtidig vil jeg smile lykkelig, der jeg tenker tilbake på alt det finne jeg har fått oppleve, og hvor heldig jeg er som har fått mulighet til å gjøre nettopp det. Jeg, vi, og vår limegrønne koffert.

Warszawa lazien

Bildene i innlegget fant jeg på mobilens minnekort, fra en sommer i Warszawa, Polen 

Advertisements

Bli med til middelalderen i sørfranske Cordes-sur-Ciel

Morgensola reiser seg over det sørfranske landskapet. Solskinn og varme omfavner de mange druerankene noen kilometer unna, og gresskarene like bak huset vi nå holder til i. Et lite glimt av sollys lurer seg gjennom persiennene, og kysser ansiktet mitt god morgen.

I en hvit seng som knirker hver gang kroppen min rører på seg, ligger jeg, godt innpakket i det like hvite sengetøyet og studerer en sort liten edderkopp som står stille i et hjørne av de like hvite veggene. Jeg håper den holder seg akkurat der hvor den er, langt unna meg, dypt inne i kroken. Jeg lurer på om edderkoppen ser på meg, og tenker at det er jeg som må holde meg unna, at det er jeg som er skummel.

Min kjære lar sine fingre danse seg inn i den tykke hårmanken min, og griper lett tak i en liten hårlokk som han tvinner rundt pekefingeren sin, lekende. Han har alltid likt å leke med det lange håret mitt, han har alltid likt kvinner med tykt langt hår. Litt misunnelse ligger det kanskje også i bildet, siden han selv begynner å bli tynnere i håret og har klippet det kort helt siden den dagen hårtapet først startet.

De kastanjebrune øynene og den gylne huden hans, står i fin kontrast til alt det hvite på dette soverommet. Et lite kyss fortjener han å få, før jeg strekker meg som en smidig katt, reiser meg opp og trer på meg min rosa morgenkåpe og de grå tøflene hvor høyre tøffel har fått en liten flekk på seg grunnet søl med rosa neglelakk.

Jeg beveger meg inn på kjøkkenet for å hjelpe moren hans med tilberedelse av frokost til oss fire, min kjære, hans foreldre og meg, vi som er på helgetur ute på landet her i nydelige Sør-Frankrike.

I dag skal vi på dagstur til Cordes-sur-Ciel, en liten middelalderlandsby i Tarn-distriktet. Denne pittoreske landsbyen ble bygget i 1222 i regi av Greve Raymond VII av Toulouse. Som svært mange landsbyer i denne tidsepoken, ble også Cordes-sur-Ciel bygget på toppen av et fjell, med utsikt utover distriktet, for å lettere kunne være på vakt og beskytte innbyggerne (ikke minst greven) mot potensielle farer.

Landsbyen er stolt av sin historie, og blir flittig besøkt av både franske og utenlandske turister, sultne på lokal historie og på billedskjønn fransk landsbysjarm. For å få turistene i riktig stemning dekoreres landsbyen derfor med ridderrustninger til pynt i diverse butikkvinduer. Her inviteres også besøkende til restauranter med middelalder-tema og rustikke retter.

Middelalderbu

Sjarmerende gamle bygg og brosteinbelagte gater i bratte bakker, velkommen skal du være, til Frankrike anno 1200-tallet.

Sjarm frsnkri

De mange ujevne brosteinene som ligger side om side, og de lange oppoverbakke som fortsetter til det uendelige, får meg til å angre på at jeg ikke utstyrte meg med joggesko akkurat i dag. Heldigvis er disse gamle sandalene mine svært behagelige på beina, til billig fottøy å være.

Vi besøker SaintMichel kirken, og spaserer videre til et utsiktspunkt hvor vi setter oss ned for å slappe av et stille øyeblikk. Med en enorm lyst på sjokolade, klarer jeg ikke å motstå fristelsen i dét vi spaserer forbi en anerkjent fransk chocolatier, hvor jeg kjøper med meg et par store deilige konfektbiter fra Yves Thuriès, en mester i sjokoladekunst. Min kjære og hans foreldre ser ut til å være mindre imponert over sjokoladelysten min, da de visstnok har planlagt på vegne av oss alle at vi nå skal spise lunsj på restaurant.

Fransk sjokolade

Jeg er voksen og kan spise sjokolade før lunsj om jeg så ønsker det, konstaterer jeg, og svelger unna det siste beviset av min protest mot normalen. Min kjære rister på hodet, og gir inntrykk av å være flau over meg. Han synes ofte at mine små rariteter er noe sjenerende, og det har han gjort i snart fire år. Jeg rekker tunge for å sette barnsligheten enda litt ekstra på spissen, han kiler meg som straff, og ber meg slutte å være teit. Vi setter oss ved et bord på uteserveringen til en restaurant med ridderrustning i vinduet.

Jeg er ikke spesielt sulten, så jeg bestiller noe enkelt, en assiette végétarienne, som består av grillet aubergine, taboulé, salat, aligot (en fransk potetstappe med store mengder ost og hvitløk) og et egg. Egget gir jeg bort til førstbydende (min kjære), da jeg ikke liker smaken av egg.

Vegetarta

Jeg tar bilder av vegetartallerkenen, og lykkes nok en gang med å gjøre min kjære småflau. Han ber meg legge bort telefonen og spise før maten blir kald. Tjue meter lenger unna, ser vi ei dame snuble over en brostein og fly utover gaten med ansiktet først. Moren til min kjære hyler, og denne gang blir både far og sønn flaue. Med damen går det bra og ingen skade er skjedd, mens moren til min kjære sliter med pustebesvær og hysjende ektemann.

Måltidet avsluttes med en kaffe, før vi spaserer videre til diverse butikker for å handle inn noen lokale spesialiteter, som croquants (kjeks), gâteau au noix (valnøttkake) og produkter av kastanjenøtter og fioler. Noe skal vi kose oss med når kvelden faller på, resten skal gis bort i gave til de kjære der hjemme.

Lokalvarer

Til slutt ender vi i tillegg opp med å handle brød på bakeri, og spanderer like greit en liten eske full av makroner på oss selv.

Makroner

Idylliske middelalderlandsbyer og evig småspising av deilige franske søtsaker, slike helgeturer vil jeg gjerne ha flere av.

Sitronkjole

Saint-Michel kirke

Utsikt Cordes-sur-Ciel

Fransk butikkfasa

Sitrus