Jakten på lokale spesialiteter + bilder fra Pézenas

I det vakre Sør-Frankrike, nordøst for landets eldste by Béziers, ligger Pézenas, en turistperle kjent som byen hvor artisten Molière ble skapt. Jean-Baptiste Poquelin, som han egentlig het, ble riktig nok født i Paris, men ikke før han lot seg trollbinde av sjarmen til den vakre byen Pézenas, blomstret forfatteren, skuespilleren, figuren Molière, navnet som står bak flere av teaterstykkene som fortsatt den dag i dag blir fremført verden over.

Det gjør nesten vondt å tenke på hvor mye jeg savner å gå på teater, konserter, kino og show, alt det kulturelle som vi fikk gleden av å oppleve før pandemien tok alt sammen ifra oss.

Som et plaster på såret, har vi i det minste muligheten til å dra på biltur til ulike deler av regionen, bli kjent med nye steder og deres historie, ta oss tid til å vandre gjennom bygatene og handle fra lokale butikker. Mat og drikke har vi ikke kunnet nyte på restaurant, bar eller kafé siden oktober, men vi fikk i hvert fall hygget oss med takeaway fra en traiteur (delikatessebutikk) og hjemmelaget mat da vi feiret de siste dagene før årsskiftet, og overnattet i den historiske bygningen Hôtel D’Alfonce.

I løpet av oppholdet tok vi oss god tid til å besøke sentrumsgatene i Pézenas, bli kjent med byens kultur, stedets lokale spesialiteter og fine tradisjoner.

Fra alle bakerier i Pézenas vil man kunne smake den lokale spesialiteten, Petits pâtés de Pézenas, minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en oppskrift som har forblitt uendret siden 1770.

Etter anbefalinger fra både utleieren av leiligheten i Hôtel D’Alfonce og ulike butikkeiere som vi kom i snakk med, står bakeriet Aux Petits Pâtés for byens beste av sitt slag.

Fra både delikatessebutikker, poissonneries og egne boder i sentrum, selges ferske østers, fisk og ulike sorter skalldyr, hentet direkte fra innsjøen Bassin de Thau som ligger bare et lite steinkast unna Pézenas.

Om man er på utkikk etter å kjøpe med seg spiselige sukkersøte suvenirer, godteri til venner og familie, vil man i Pézenas kunne smake byens egne tradisjonelle drops, søte og stripete, ved navn Berlingots de Pézenas.

Berlingots de Pézenas har gjennom tre generasjoner, i over femti år, blitt produsert etter oppskriften til familien Boudet og selges hos familiens confiserie i hjertet av den sjarmerende gamlebyen.

Jeg har et generelt tips til dere som ønsker å reise rundt i Frankrike, på jakt etter lokale søtsaker. For å smake håndlaget godteri av høy kvalitet, let etter godtebutikker hvor ordene Confiserie Artisanale eller Artisan Fabricant pryder butikkens fasade. For å få lov til å reklamere for seg selv med ordet “artisanale”, kreves det at varene er håndlagde på tradisjonelt vis. Dette gjelder både confiseries, boulangeries (bakerier) og chocolatiers (sjokoladebutikker).

Etter en fin spasertur gjennom bygatene, tok vi oss en liten kjøretur til innsjøen Bassin de Thau, som i tillegg til fiskeri og skalldyrindustri, ligger i et område fullt av små vingårder som vi la merke til da vi kjørte langs de små veiene som ledet oss fra innsjøen og fiskernes salgsboder ved vannkanten, tilbake til byen. Vin ved navn Côtes-de-Thau.

Da vi omsider parkerte bilen for å vandre gjennom bygatene nok en gang, tok vi oss en liten tur innom byens cave à vins for å høre om vi kunne kjøpe oss ei flaske lokal vin, nysgjerrige som vi alle var etter å smake noe nytt og kanskje også spennende. Om man skulle dømme ut ifra reaksjonen som fulgte da vi stilte spørsmålet, en sur tone og et fornærmet fjes, ville man tenkt at vi hadde sagt noe frekt. Noe à la “hvor mye sukker og hvor mange isbiter kan jeg helle i et pappkrus fylt med Châteauneuf du pape?”

Vinselgeren informerte oss om at vi absolutt var kommet til feil butikk. Han hadde ikke noe sånt hos seg, han kunne heller ikke si noe om hvor det var mulig å få kjøpt Côtes-de-Thau, bortsett fra direkte hos vinbøndene. På hans egne hyller stod gamle årganger fra Bordeaux og Bourgogne på rekke og rad.

Jeg undret, anses Côtes-de-Thau som billig vin av lav kvalitet, bas de gamme, som de sier på fransk?

Lokal vin ble det altså ikke noe av, men vi nøt jo uansett medbrakt rødvin fra 80 kilometer unna, Corbières, sammen med god mat på kjøkkenet i leiligheten i Pézenas. Vi hadde nok alle foretrukket et restaurantbesøk eller to, noe vi heller får spare til en neste tur til Pézenas, en eller annen gang i fremtiden når spisestedene endelig vil få lov til å åpne sine dører igjen.

Forrige helg i Béziers – og ny nedstenging av landet

I kjølvannet av onsdagens nyheter om en umiddelbar ny nedstenging av landet, sitter jeg igjen med en overveldende følelse av takknemlighet for alle de fine opplevelsene fra forrige helg, fra vår spontantur til Béziers og Middelhavskysten. Lite visste jeg da, at jeg under ei uke senere skulle miste denne friheten på nytt, friheten til å spasere langs fredelige bygater, friheten til å studere bølgene der de kaster seg mot strandkanten og trekker seg sakte tilbake igjen, lytte til lyden av måkeskrik og sjøvannets sang. Jeg sier “på gjensyn” nok en gang til friheten til å lese bok på kafé, og til å sitte på en benk i en hvilken som helst park.

Under forrige nedstenging, førte jeg en såkalt karantenedagbok, noe jeg har bestemt meg for å ikke gjøre denne gang.

I stedet vil jeg daglig oppdatere Instagram med stories i bilde-og tekstformat fra karantenetilværelsen (under brukernavnet @kristine.in.france) og heller distansere bloggen fra for mye coronaprat.

Her vil jeg heller fokusere på å dele så mye som mulig fra helgen i Béziers, skrive flere historier fra steder jeg har besøkt tidligere og fra byen jeg bor i, og ikke minst, publisere bildene fra fotoshooten i Montpellier. Med det sagt, starter jeg hvor jeg avsluttet forrige gang, ved å skildre en solfylt lørdagsformiddag i Frankrikes eldste by, en spasertur gjennom det historiske Béziers.

Dagen startet med en helt grei frokostbuffet, med stort utvalg av franske bakverk, frokostblandinger, to ulike sorter brød og et lite sortiment av oster og spekeskinke. Fruktsalat og yoghurt, ferskpresset appelsinjuice og café au lait. Sammen med kaffen nøt jeg en klissete og deilig pain aux raisins, min store favoritt-viennoiserie.

Vi lot våre jakker bli hengende igjen i garderobeskapet på hotellrommet, og beveget oss nysgjerrig ut på oppdagelsesferd i den sørfranske byen vi var kommet for å besøke.

Et av byens mest kjente landemerker, den gotiske katedralen Saint-Nazaire, troner over en bakketopp hvor mange kommer for å beundre den nydelige panoramautsikten mot sjarmerende fransk bygdelandskap, med Montagne Noire-fjellene i det fjerne.

Da vi nådde frem til katedralen, var den til vår store skuffelse stengt for besøkende. Vi fikk i det minste studert den vakre arkitekturen fra utsiden, før vi trasket videre for å se den romansk-gotiske Madeleine-kirken. I sentrum av Béziers, i et par av byens smale handlegater, skjules byens vakreste kunst, såkalte “trompe l’œil”-veggmalerier, hvor illusjonen av vinduer og balkonger dekorerer de ellers så nakne og triste betongveggene.

Etter hvert som klokka nærmet seg halv to, var omtrent alle byens uteserveringer fulle. Lite visste noen av oss at dette ville bli vår siste helg før nedstenging, en siste mulighet til å nyte en lørdagslunsj på kafé sammen med familien, partneren eller i gode venners lag. Selv droppet vi å spise lunsj i sentrum, for å heller kjøre de sytten kilometerne ned til stranda, til Valras-Plage, for å benytte oss av muligheten til å spise is under solfylt himmel til lyden av bølgeskvulp, med den fineste utsikten jeg vet, den som alle som er født og oppvokst ved kysten verdsetter mest av alt.

Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg, før jeg deretter tar dere med til byens største severdighet, de ni slusene i Fonseranes, slusene i Canal du Midi, den sørfranske kanalen som er del av UNESCOs verdensarv. Jeg vil selvsagt også dedisere et lite innlegg til fransk gastronomi, og det spennende restaurantmåltidet som vi hygget oss med på lørdagskvelden i Béziers, en nydelig middag hos en av de tidligere vinnerne av franske Top Chef.

Jeg har med andre ord mye jeg ønsker å dele fremover, forhåpentligvis nok til å holde meg selv distrahert og underholdt de neste fire ukene.

Og til deg som følger meg på reisen ønsker jeg bare å si tusen takk, merci beaucoup!

Bassin d’Arcachon, båttur og frigjøring av mitt indre barn

En varm og fin septemberdag, månedens syttende, og vår første frokost i Arcachon.

En sen frokost, vel å merke, ved utekjøkkenets spisebord. Nespressokaffe, appelsinjuice og ferske baguetter, jeg smurte andepaté på den ene skiven og smøreost fra Boursin på den andre.

Planen for dagen var å dra på båttur, en to og en halv times sightseeingtur langs Bassin d’Arcachon, bukten kjent for sin lange tradisjon med østersoppdrett, en lokal spesialitet som jeg grunnet min skalldyrintoleranse aldri vil kunne smake.

Ved bukten ligger også Europas største sanddyne, Dune du Pilat, som vi skulle besøke allerede neste dag.

I løpet av båtturen ville vi også passere Cap-Ferret og en rekke små østerslandsbyer. En av disse, Herbe, ville vi etter flere anbefalinger ta oss tid til å besøke to dager senere, under lørdagens lille utflukt, en kjøretur til fyrtårnet ved Cap-Ferret.

Jeg så frem til å passere Île aux Oiseaux (fuglenes øy) hvor vi ville få muligheten til å fotografere de små karakteristiske hyttene som står stødig over vannet på stylter, hytter som bare østersoppdretterne har tilgang til.

Med munnbind og antibac steg vi ombord på båten, klare for sightseeing med Union des Bateliers. Vi passerte både seilbåter, paraseilere og adrenalinjegere på vannscooter, men også fiskere og østersoppdrettere i arbeid. I løpet av turen fikk vi lært mye om Île aux Oiseaux, øya som før i tiden huset mange flere slike hytter på stylter, før alle med unntak av to ble totalt ødelagt av kraftig stormvær, og aldri bygget opp igjen.

Øya er beskyttet og kan i dag kun besøkes av østersoppdrettere og fiskere, og blir ellers brukt som tilfluktssted for trekkfugler og abbor.

I det fjerne kunne vi etter hvert skimte Dune du Pilat, som vi til slutt fikk rikelig med tid til å observere fra avstand, da båten plutselig endte opp med å få motorstopp. Vi ble værende på stedet hvil i en hel time før mekanikeren ombord fikk løst problemet og båten til slutt fikk fullført turen.

Selv om blikket var rettet mot sanddynen og mot seilbåtene som gled over vannet mens vi selv stod stille, dagdrømte jeg meg bort til den lille iskiosken ved kaien, jeg hadde lyst på is, ikke en hvilken som helst is, men med smak av Spéculoos, kjeksen som minner om pepperkaker.

Jeg hadde lyst til å kjøpe meg to kuler i kjeks, løpe ned til sandstranda like ved kaien, kaste fra meg ankelsokkene og de hvite joggeskoene og vasse uti vannet. Aller helst skulle jeg ønske jeg hadde husket å ikle meg badetøy under olashortsen før vi dro hjemmefra, eller i det minste valgt meg et undertøysett som kunne lignet en bikini, men, det hadde jeg altså ikke.

Å få dyppet tærne, leggene og lårene var jo uansett bedre enn ingenting. Langt bedre.

Så snart vi nådde frem til kaien, gjorde jeg nøyaktig som jeg hadde sett for meg i mine dagdrømmer. Jeg hastet meg til nærmeste iskiosk, kjøpte meg ei kule med Spéculoos, men også ei med kokos, og løp utålmodig ned til stranda med joggeskoene i den ene hånda og iskremen i den andre.

Lykkelig, smilte jeg fra øre til øre under den skarpe ettermiddagssolen. Dypt hadde jeg savnet denne enkle, barnslige gleden. Båttur, sol, sand, sjøvann og iskrem.

Svigermor spaserte langs vannkanten sammen med meg, også hun hadde kjøpt seg is. Våre seriøse menn, derimot, ville oppføre seg som voksne, og valgte heller å bestille hver sin halvliter på en utekafé ved stranda mens vi kvinner vasset rundt i vannet med smeltende is dryppende ned mellom fingrene.

Sammen tok vi deretter moroa videre til bassengkanten, før vi grillet urtemarinert svinefilet og drakk rosévin til langt over midnatt.

At jeg gledet meg til morgendagen var det definitivt ingen tvil om, da den ville gi meg nok en fin anledning til å frigjøre mitt indre barn. Jeg så frem til lek og moro i den tre kilometer lange og hundreogto meter høye sanddynen, Dune du Pilat. Løpe, synke og rulle rundt i sanden. Jeg gledet meg!

En ettermiddag i den nydelige landsbyen Lavardens

Her kommer enda en skildring fra forrige helg. Denne gang ønsker jeg å fortelle om søndagens tidlige ettermiddagstimer.

Etter en god natts søvn, nøt vi ferske baguetter og croissanter til frokost hos La Seigneurie de Tillac, før vi pakket sammen sakene og kjørte rolig østover, i retning Toulouse. Vi hadde planlagt et par omveier og svippturer for dagen, for å bli kjent med flere av de mange fine landsbyene i det nydelige Gers.

Dagens første besøk gikk til Lavardens, et av de mange stedene vi har blitt kjent med den siste tiden, som tilhører listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Lavardens landsby

En landsby som langt tilbake i middelalderhistorien var beskyttet med store murer, noe man knapt vil se spor fra den dag i dag.

Lavardens er bygget oppover en bakketopp, med sitt historiske slott helt på toppen, landsbyens hovedattraksjon, en severdighet vi gjerne skulle ha sett mer av enn kun de ytre veggene, hadde vi bare vært flinkere til å planlegge og rukket frem før ettermiddagens stengetid.

Slott

Da vi like rundt tolv ankom Lavardens, var gatene tomme og landsbyens uteserveringer fulle av liv. I Frankrike holdes lunsjtiden hellig, spesielt på søndager som for mange regnes som familiens dag, hvor mennesker samles over et tre-retters lunsjmåltid eller en salat og dessert, enkelt og klassisk i de små landsbyene mens storbyene har valgt å heller omfavne den mer trendy brunsj-kulturen med en fusjon av amerikansk, britisk og fransk frokost.

I samtlige landsbyer i Gers vil man garantert finne foie gras og andefilet på de fleste lunsjmenyer. Gjerne også en salade de gésiers (salat med ande-krås), noe jeg personlig ikke er spesielt glad i.

Også vi ble fristet, der vi kjente duften av mat fylle de smale landsbygatene. Lenge ble vi stående på stedet hvil, foran Restaurant du Château, våre blikk fulgte bevegelsene til servitøren der han serverte den ene forretten etter den andre, foie gras, som forventet. Det fristet å spørre om også vi kunne få et bord og nyte en lunsj sammen med disse menneskene, selv om ingen av oss var sultne i det hele tatt. Fornuften slo heldigvis inn, og minnet oss om at vi jo skulle spise smørstekt gnocchi med persille og parmesan senere på dagen, vi skulle nyte et par glass rødvin ute på balkongen hjemme.

Det var da vel ingen vits i å spise bare for å spise?

Slottet Lavardens

Like ved det store slottet på landsbyens bakketopp, lå også kirken Église Saint-Michel, med sitt høye kirketårn som speider utover bebyggelsen i Lavardens. Vi vandret rundt gjennom de folketomme gatene, forbi sjarmerende hus og små forretninger, inkludert en barbersalong som så ut til å holde åpent også på søndagen.

Kirke Saint-Michel

Vi fikk øye på en rekke pasjonsblomster (passiflora) og deres oransje frukter, de dekorerte både buede passasjer og murvegger i landsbyens gater. Ut ifra hva vi har lest, er ikke disse fruktene giftige og kan gjerne spises, men svært få velger likevel å spise dem, i hvert fall her i Frankrike, da smaken visstnok er forferdelig.

Pasjonsblomst

Et annet hus, et som ifølge skiltet på ytterdøra lå ute for salg, à vendre med store bokstaver, var dekorert med flotte drueranker. Jeg undret hvem som tok seg av å vanne og vedlikeholde druene nå som huset stod tomt. Naboene? Borgermesteren? Eiendomsmegleren?

Drueranker

Det er mulig jeg romantiserer de franske bygdesamfunnene, der jeg ser for meg et varmt samhold, naboer som samarbeider om å holde landsbyen vakker og rik på friske blomster og planter. Både til glede for hverandre, for de besøkende og for økosystemets skyld.

Lavardens var uansett en fryd å besøke. Enda bedre ville det nok ha vært hadde vi vært sultne nok til å kunne kose oss med et lunsjmåltid, og tidlig nok ute til å rekke en guidet tur på slottet på formiddagen.

Landsbygater

Vårt neste stopp på denne solfylte søndagsettermiddagen var en fin liten landsby ved navn Sarrant, før vi avsluttet helgen med en nydelig tur innom flere flotte solsikkeenger.

Sommerhatt off-shoulder kjole

Roser vegg

Saint-Michel kirken

Deilig mat og kjærestekveld i byen Mirande

Jeg lever for disse øyeblikkene, disse koselige stundene, de fine minnene vi skaper sammen, han og jeg, der vi reiser ut på små og store eventyr i nærområdet. I sommer ferierer vi ikke bare innenlands, men vi holder oss også innenfor grensene til regionen vi bor i, vårt store spennende Occitanie.

Som nevnt, elsker vi det vakre departementet Gers, et sørvestfransk område fullt av nydelige landsbyer, enorme solsikkeenger så langt øyet kan se, og som alle andre steder i Frankrike, et område fullt av sjarmerende overnattingssteder i alle prisklasser.

Som jeg skrev i gårsdagens innlegg, reserverte vi forrige helg en natt på Bed & Breakfast, en idyllisk perle ved navn La Seigneurie de Tillac, i harmoniske omgivelser med fin beliggenhet i en bitteliten eventyrlandsby, 114 kilometer vest for Toulouse.

Goût'R'mets

Vi gledet oss til å tilbringe ettermiddagen ved svømmebassenget og deretter feire lørdagskvelden i den lille byen Mirande som ligger femten kilometer unna Tillac, med fin middag og hvert vårt glass vin på uteserveringen til den fransk-spanske restauranten Gout’R’mets.

Middag restaurant

I hjertet av Mirande ligger et rektangulært torg innrammet av hus bygget over byens arkader, en arkitekturstil typisk for mange av de gamle småbyene i Sørvest-Frankrike. Her finnes en rekke ulike spisesteder, en pizzeria, en iskrem-kafé, en bar, et par franske restauranter og to bakerier.

For kvelden hadde jeg valgt å ikle meg behagelige Birkenstocks og en lang blomsterkjole med høy splitt, en kjole som jeg kjøpte da jeg for et par år siden besøkte ei av mine beste venninner som den gang bodde i Cannes, byen kjent for sin store filmfestival, sin høye jetset faktor og sine vakre strender.

Julien var som vanlig stilig i poloskjorte og klassisk mørkeblå shorts. Han endte dessverre opp med å søle tomatsaus på den hvite skjorta, da han til hovedrett fikk servert en gryterett med fisk og skalldyr, deriblant blåskjell og kreps, en rett som skulle vise seg å være en utfordring å spise uten å lage et stort tomatsøl.

Rundstykker

Før hovedretten ble servert og poloskjorta full av flekker, drakk vi hver vår lille apéritif, en halvliter til ham og en cocktail, en syrlig spritz, til meg selv. Vi fikk servert en pikant gaspacho og hjemmelaget accra (fritert kreolsk torskebolle), en mise en bouche for å vekke appetitten, sammen med ulike små rundstykker, lekre og nybakte.

Burrata

Til forrett nøt jeg en sommerlig salat med ferske tomater, myk og god burrata-ost, friske salatblader, moden parmesan, pesto og balsamico, en sydlig forrett som passet meg perfekt på en varm og fin sommerdag som denne.

Langkokt lammekjøtt

Min hovedrett bestod av langkokt lammekjøtt, mørt og saftig, med en deilig potetstappe og en provençal tapenade-lignende olivensaus. Deilige smaker i fin harmoni, en smak av Sør-Frankrike på sitt beste.

Crème brûlée

Selv om magesekken egentlig ikke hadde plass til mer mat, endte jeg likevel opp med å bestille en fransk klassiker som aldri skuffer, den kremete vaniljedrømmen med sitt knasende lokk av smeltet sukker, desserten crème brûlée.

Etter kveldens hyggelige måltid, tok vi oss en liten spasertur under nattehimmelen som nå hadde lagt seg over Mirande, delvis for å fordøye middagen, men også fordi vi var nysgjerrige på denne lille byen.

Rolig trasket vi forbi de andre restaurantene på torget og videre gjennom en liten gate som ledet oss til den vakre Sainte-Marie kirken. Det nydelige kirkebygget så nesten en smule dystert ut der vi betraktet det i mørket.

Sainte Marie kirken

Vi avsluttet kvelden relativt tidlig til en lørdag å være, for å få en god natts søvn før en deilig frokost på La Seigneurie de Tillac. En viktig start på en spennende søndag hvor planen var å besøke to nye landsbyer før hjemreise, Lavardens og Sarrant, i tillegg til å ta en nærmere titt på områdets mange flotte solsikkeenger.

Lang kjole

Solsikkeenger og jazzlandsbyen Marciac

Lenge før lyden av alarmklokka skulle vekke meg, våknet jeg med en deilig magefølelse og et etterlengtet adrenalinkick.

Foran meg lå en lørdag med spennende planer. En liten kjærestetur jeg hadde sett frem til siden, vel, forrige lørdag, da Julien og jeg spontant bestemte oss for å reservere en natt på romantisk Bed & Breakfast i det vakre departementet Gers. Et område hvor enorme solsikkeenger strekker seg langs flere kilometer av de mange landeveiene som alle fører til ulike flotte landsbyer.

Vi pakket den lille sorte trillekofferten, den som er dekorert med klistremerker, suvenirer fra ulike land hvor vi sammen har feriert. Badetøy, sandaler, stråhatten min og capsen hans, sommertøy og speilreflekskamera. Begge så vi frem til å utforske den sydlige delen av Gers og slappe av ved bassengkanten på vårt utvalgte overnattingssted, en sjarmerende perle i den bittelille landsbyen Tillac.

Jeg gledet meg like mye til å pynte meg for lørdagskveldens restaurantmåltid, en soirée en amoureux på spisestedet Goût’R’mets i den lille byen Mirande. Solsikker, svømmebasseng og deilig mat, alle nødvendige distraksjoner fra disse tankene som kverner, alt som nesten stresser oss syke der vi bekymrer oss så mye at nattesøvnen blir minimal og både hodet og magen gjør vondt store deler av tiden.

Departementet Gers er for franskmenn flest kjent for sin produksjon av foie gras og Armagnac, men det vakre gule landskapet som møter deg der du kjører fra Gimont og videre i retning Auch, røper en annen lokal spesialitet. Solsikkeolje og solsikkefrø, gule enger så langt øyet kan se.

Fra passasjersetet studerte jeg den vakre utsikten mot de store flotte solsikkene, en utsikt som skulle følge oss gjennom store deler av den 114 kilometer lange bilturen. Store solgule blomster, de gledet mitt hjerte og fikk meg til å blotte mitt bredeste smil.

Før vi nådde vår endelige destinasjon, det idylliske overnattingsstedet La Seigneurie de Tillac, tok vi oss en liten tur innom landsbyen Marciac, en såkalt bastide, en befestet middelalderlandsby som rommer det største torget i Gers.

Marciac er kjent for sin årlige jazzfestival, en lokal tradisjon siden 1978 og et populært arrangement som besøkes av rundt 200 000 musikkelskere hvert eneste år. Som det meste annet denne sommeren, har dessverre også landsbyens store jazzevent blitt avlyst i år.

Notre-Dame de Marciac

Vi parkerte bilen ved kirken Notre-Dame de Marciac og beveget oss innover mot landsbyens sentrale møtepunkt, et rektangulært torg innrammet av gamle hus som hviler på mørke trebjelker og søyler, over ulike restauranter og butikker på innsiden av arkadene.

Synet av de stengte butikkene som livnærer seg på å selge ulike jazzfestival-suvenirer gjorde meg trist, nok et bevis på coronakrisens ødeleggelser. Pandemien har stjålet en del av sjelen til Marciac, sammen med turismen og levebrødet til både artistene, arrangørene og alle andre som på et eller annet vis skulle ha vært involvert. Inkludert hoteller og restauranter i nærområdet. 

Marciac

Etter å ha tittet rundt i Marciac, kjørte vi videre i retning bittelille Tillac, den mikroskopiske men koselige landsbyen hvor vi skulle overnatte denne ene natten, lørdag til søndag, vår lille virkelighetsflukt fra byen til de fredelige bygdene.

Igjen kunne vi glede oss over synet av enda flere solsikker der vi kjørte de elleve kilometerne videre. Et nydelig syn og en deilig oppmuntring, en følelse ikke så ulik den man føler når man åpner en bursdagspresang og jubler henrykt over å ha fått nettopp det man ønsket seg.

De små tingene, de fine øyeblikkene, det er dette som redder meg fra mørket i disse vanskelige tidene når absolutt ingenting går som ønsket. Når absolutt alt blir tusen ganger mer komplisert enn nødvendig og man bombarderes av skuffelser og nederlag fra alle mulige hold.

Men i motsetning til mars, april og starten av mai måned, har jeg jo nå friheten til å kunne sette meg i bilen, reise ut på landet sammen med min kjære, spise god mat på restaurant og nyte det vakre sørvestfranske landskapet. Det hjelper stort.

Det er ikke mulig å være trist når man først er omringet av solsikker.

Sommerhatt

Turistkontoret

Torg arkade

Kirke marciac

 

Hvorfor jeg dropper å reise hjem til Norge i sommer

Onsdag denne uka, den femtende juli, åpnet Norge grensene for EU. Lenge hadde jeg ventet på dette øyeblikket, lenge vurderte jeg å bestille flybilletter, ta første fly til Norge etter å ha vært borte fra mitt hjemland i ett og et halvt år.

Jeg hadde gledet meg til å tilbringe noen dager i hovedstaden, besøke Frognerparken og Aker Brygge, før jeg deretter ville ha reist på hyttetur et eller annet sted på sørlandet, kanskje Risør, og avsluttet ferien med hjemmekos hos familien min i Stavanger.

Ettersom jeg ikke lenger har en jobb å gå til men likevel får inn penger på konto fra arbeidsgiver, har jeg jo både tid og mulighet til å reise hjem på norgesbesøk for å være sammen med mennesker jeg ikke har sett på over ett år. Jeg hadde sett frem til å handle bøker og klemme mammaen min og nyte norsk natur og kose meg med nystekte kanelboller på kafé.

Så hvorfor har jeg ombestemt meg?

Å planlegge et septemberbryllup som fortsatt står i fare for å bli avlyst, er mildt sagt, unnskyld ordbruken, et helvete for tiden. Både venner og familiemedlemmer har de siste ukene ringt meg i frustrasjon, med den ene dårlige nyheten etter den andre, enkelte har også kritisert vårt valg om å ikke utsette bryllupet (som i tilfelle ville blitt utsatt hele to år frem i tid da både lokalet, vigsleren og cateringleverandøren har hele agendaen fullbooket for både neste år og starten på året etter).

Det jeg trenger, for ikke å havne så dypt ned i mørket at jeg ikke klarer å komme meg ut igjen, er distraksjoner. Lysglimt. Fine små øyeblikk, kjærlighet og latter, smaken av sommerferie. Lukten av klorvann, følelsen av vått badetøy mot huden og den søte smaken av fløyelsmyk iskrem. Gleden som sprer seg til kinnene hver gang vi kjører forbi de vakre gule solsikkeengene ute på landet. De deilige duftene og pikante smakene av tapasretter på uteserveringene i sentrum. Spansk musikk og skåling med rødvinsglass.

Slik situasjonen er nå, har jeg det faktisk bedre her i Frankrike. Her hvor jeg sammen med min samboer kan dra på biltur og la telefonen ringe på lydløst nivå, la meldingene tikke inn, ignorere det hele en liten stund. Her hvor vi kan leie hytte eller leilighet langt unna alt og alle, med en stor hage full av blomster og sommerfugler og bier. Vi vil smøre inn hverandres skuldre med solkrem, faktor femti med duft av kokos, her hvor vi kan kose oss, bare vi to, med plasking i svømmebasseng under solfylt himmel.

Musserende

Vi vil la alle bekymringer bli liggende igjen hjemme, fordi han vet godt hvor mørke disse siste månedene har vært for meg, for oss alle, og hvor sårt jeg trenger små lysglimt å se frem til.

Denne midlertidige lykken, ved bassengkanten, slik som avbildet for to helger siden, betyr absolutt alt for meg akkurat nå.

Dessuten er det viktig å støtte sitt eget nærmiljø. Fra og med neste uke vil det bli obligatorisk å bruke munnbind alle steder innendørs i Frankrike, med unntak av i private hjem og på hotellrom. Mange vil sannsynligvis unngå å reise til denne delen av Frankrike nettopp på grunn av dette, med tanke på at Toulouse hverken ligger direkte ved kysten eller på fjellet, og stort sett baserer turismen på museer, kunstgallerier, sine historiske landemerker (Basilikaen Saint-Sernin, Saint-Étienne katedralen, Jakobinerklosteret) og gastronomi. Innendørsaktiviteter og shopping.

Mitt kjære Occitanie er for øvrig den regionen som har hatt færrest nye smittetilfeller.

I dag er det fredag, ikke en Airbnb-ute-på-landet-med-iskald-øl-i-kjøleskapet-og-oppvarmet-basseng-i-hagen type fredag, men likevel en fin solskinnsdag hvor vi ser frem til å grille ute på balkongen før jeg i morgen drar tilbake til Grenade for å prøve den rosa kjolen hos skredderen og handle grønnsaker på det ukentlige bondemarkedet.

Skål

Uansett om bryllupet blir gjennomført eller avlyst, jeg blir hvor jeg er og dropper å reise hjem til familien på sommerferie. Jeg får heller ta meg en ekstra lang juleferie i Norge i år. Forhåpentligvis med snø.

…og til de av dere som har planlagt å reise til Frankrike i sommer, husk munnbind. Og solkrem. Og godt humør. Bon voyage!

Vingårder og sommerplaner i endring

Et siste innlegg fra junimånedens nest siste helg, før jeg spoler videre ei uke frem i tid.

Fornøyde, etter et hyggelig måltid med lokale oster og spekemat på vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, ved markedsplassen i den sjarmerende byen Mirepoix, kjørte vi videre til en vingård bare tretten kilometer unna byen, ved foten av Pyreneene, fjellkjeden som skiller Frankrike fra Spania.

Landskap

Domaine des Coteaux d’Engraviès ville ha vært umulig å finne frem til uten moderne teknologi som hjelpemiddel. Bortgjemt mellom skog, landbruk og grønn natur, opp en smal landevei, disse upraktiske landeveiene som strekker seg gjennom Pyreneene Nasjonalpark, landeveier hvor det svinges som i en slalomløype.

Vår lille vinsmaking ville herved bli helgens siste utflukt, en siste plan for dagen før hjemreise.

Jeg ønsket å besøke nettopp Domaine des Coteaux d’Engraviès ettersom det er en prisvinnende vinprodusent med svært gode anmeldelser (Médaille d’or, Concours international du salon Millésime bio 2020). Generelt elsker jeg vin laget av druesorten syrah, kraftig vin med intense aromaer og toner av kirsebær og lakris. En fin avslutning på en spennende helg, med vinsmaking i vakre omgivelser, og en tilhørende nydelig utsikt mot vingårdens drueranker.

Å bo i Frankrike har sine fordeler, uten tvil.

Vinhp

Fordeler som flotte kjøreturer gjennom naturskjønn landlig idyll, noe vi fikk kose oss med de første tre kvarterene av søndagens hjemreise. Smale landeveier og kilometervis med drueranker.

Vi lyttet til musikk på radioen, til den nye låta til det franske bandet Indochine, nos célébrations, våre feiringer. Personlig foretrekker jeg låtene la vie est belle og j’ai demandé à la lune. Vakker poprock med meningsfulle tekster.

Indochine, favorittbandet til en kollega, rettelse, tidligere kollega, som hadde planlagt å reise til Paris i sommer for å se dem live. Han skulle ta seg to dager fri fra jobb og overnatte på trestjerners hotell ved Gare de l’Est. Nå har hverken han eller jeg en jobb å ta fri fra eller en konsert å se frem til. Jeg hadde jo også billetter til ulike konserter, arrangementer som har blitt utsatt til neste sommer. 

Det er rart å tenke på at alt av sommerens planer, ferieturer, konserter, ja, selv arbeidsplassen min nå er historie. Heldigvis har vi fortsatt helsen i behold, heldigvis har vi råd til å endre våre ferieplaner, bestille overnattinger og utforske turistattraksjoner, småbyer og gøyale aktiviteter innenfor landets og regionens grenser. Det er jo strengt tatt ikke nødvendig å reise ut av Occitanie når regionen uansett kan by på absolutt alt vi kunne ønske oss og litt til.

Drueranker Frankrike

Jeg har en lang liste over ting jeg ønsker å gjøre denne sommeren, og jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke kommer til å rekke halvparten engang. La meg likevel dele denne listen, i håp om at den vil motivere meg selv og kanskje inspirere andre på et eller annet vis.

I Toulouse ønsker jeg å…dra på sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Spise småretter og drikke vin på L’écluse og nyte utsikten mot slusene.

I nærheten av Toulouse ønsker jeg å…besøke landsbyen Lautrec i øst eller kjøre vestover til Gers for å se kilometervis med solsikkeenger i full blomst.

Ved Pyreneene ønsker jeg å…ta turskoene fatt og gå tur rundt den store flotte innsjøen Lac d’Oô. Besøke den historiske byen Foix. Overnatte i ei koselig tømmerhytte på fjellet. Spise ost, masse ost fra Ariège.

Ved Middelhavskysten mellom Perpignan og Sète ønsker jeg å…spise lunsj på fiskerestaurant i en liten havneby, uteservering med utsikt mot sjøen. Dra på båttur om muligheten melder seg. Spasere barfot langs ei sandstrand. Bade.

Ellers ser jeg frem til å fortsette sommeren med enda mer grilling og piknik i lokale parker, flere sykkelturer, lettleste sommerromaner, dagsturer og helgeturer, iskrem og oppskåret melon. 

Hatt

Et fint lite gjensyn med Mirepoix

Junimånedens nest siste søndag.

Jeg sjekket værmeldingen for Mirepoix, deretter Stavanger. Tretti varmegrader både her hos oss og der hjemme hos mine foreldre. Å holde meg oppdatert på nyhetsbildet, været og norsk kulturliv har alltid vært viktig for meg, for å føle at jeg fortsatt har en fot innenfor det norske samfunnet.

Vi pakket sammen sakene og takket det trivelige britiske ekteparet, eierne av feriehuset, for et hyggelig opphold. Vårt lille paradis disse siste to dagene, i fredelige omgivelser med vin og grilling på terrassen, solskinn og bading i svømmebassenget.

Som en runde med Tetris, stablet vi de mange eskene fulle av vinflasker oppå hverandre inn i bilens bagasjerom, sammen med trillekofferter, kjølebag og suvenirer fra Carcassonne.

Søndag og avslutning på helgeturen, pakking og hjemreise, en siste ettermiddag med lek og moro før ei ny (og siste) arbeidsuke stod for tur.

Hjem skulle vi ikke riktig enda, ettermiddagen ønsket vi å tilbringe i Mirepoix, den sjarmerende byen hvor Julien og jeg feiret vår første kjærestetur etter endt karantene, og vårt første besøk på vinbar etter endt lockdown i mai.

Vi var så lykkelige den dagen, der vi vandret rundt og knipset bilder av byens idylliske sentrumsgater og den flotte markedsplassen, vi var så fornøyde der vi skålte med hvert vårt glass vin, ikledd sommerklær, ferietøy. Vi sendte et titalls bilder til hans foreldre, til mine foreldre, dere ville ha elsket denne byen, skrev vi.

Siden vi nå var på helgetur sammen med foreldrene til Julien, i et område ikke så altfor langt unna Mirepoix, så vi på dette som en fin mulighet til å ta dem med til de samme gatene, den samme vinbaren, slappe av med hvert vårt glass fruktig rødvin eller forfriskende hvitvin fra Ariège, sammen med lokalprodusert ost og spekemat fra Pyreneene.

Mirepoix uteli

I motsetning til mai måned og vår forrige tur til Mirepoix, holdt alt av kafeer og restauranter åpent denne gang. Sommerkledde mennesker nøt sine lunsjmåltid over fine diskusjoner på spisestedenes uteserveringer, mens servitører løp frem og tilbake der de tørket overflater, ryddet bort tomme fat og sjonglerte glass, karafler og dagens meny på sine serveringsbrett.

Vinbar

Vi satte oss ved et bord for fire på uteserveringen til vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, hvor vi endelig fikk muligheten til å smake rødvin fra vingårdene i nærheten av feriehuset hvor vi nettopp hadde overnattet, vin med betegnelsen AOP Malpère. Lekker spekemat, deilige franske oster og ferske baguetter, kunne vi bedt om noe bedre?

Ost og spekemat

Måltidet kostet oss ikke mer enn tolv euro, et glass vin cirka tre eller fire. Jeg undrer hva jeg ville fått for en tilsvarende pris i Norge? Ville det i det hele tatt blitt ansett som sosialt akseptabelt å drikke vin en tidlig søndag ettermiddag?

Disse fem årene (og litt til) i Frankrike har nok preget mine normer og vaner i langt en større grad enn hva jeg tør å innrømme. Å si at jeg føler meg mer fransk enn norsk er ikke riktig, men jeg ville ha savnet mye, så altfor mye, om jeg en dag flyttet tilbake til norden.

Jeg ville ha savnet det behagelige klimaet her i det franske sørvest, jeg ville ha savnet å bo i et land hvor hver eneste region har sine egne kulinariske spesialiteter og egen matkultur, jeg ville ha savnet å handle vin direkte fra vingårdene, den personlige kontakten, vinsmaking og fine samtaler med vinbøndene. Jeg ville ha savnet å snakke fransk til daglig, småprate med servitører og handle varer fra markedshaller og ukentlige bondemarkeder.

Ikke minst ville jeg ha savnet disse mange romantiske helgeturene til små idylliske landsbyer og slott i nærområdet. Selvsagt savner jeg også mye fra mitt kjære hjemland, men på et helt annet vis. Jeg knytter Norge til nostalgi, til den jeg var og det jeg var glad i som barn og ungdom, mens Frankrike representerer mitt voksne jeg.

Uteservering

Den lille franske landsbyen ved navn Montréal (som storbyen i Canada)

Sammen med min kjære og hans foreldre hygget jeg meg ute på landet forrige helg. Vi startet lørdagen med en  næringsrik frokost, fullkornsbrød, ferske aprikoser og jordbær. Vi så frem til en innholdsrik dag, vi så frem til å besøke kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, hvor vi garantert ville kjøpe oss et par bruktbøker fra en av landsbyens 19 (!) bokhandlere. Vi gledet oss til å ta en tur innom vinbyen Limoux for å handle inn rødvin til vårt bryllup som nærmer seg med stormskritt.

Samtidig krysset jeg fingrene for at vi også ville få tid til å avslutte dagen med en liten dukkert i feriehusets svømmebasseng.

Vi nøt frokosten og hver vår kopp kaffe ute i morgensola på terrassen, før våre sommerkledde kropper tuslet ut døra og inn i den hvite Audien til min kjære.

Med solkrem i vesken og solbriller på nesetippen var jeg nå klar for nye eventyr, klar for å besøke gamle byer, drikke deilig sørvestfransk vin og rusle rundt fra bokhandel til bokhandel. Med andre ord, en lørdag helt etter egen preferanse.

Brønn

Smale landeveier og asfalterte småveier førte oss videre nordøstover, i retning Montolieu. Flere ganger lot vi oss distrahere av ulike øyefang på vår vei. Vi stoppet for å fotografere en løkåker full av vakre blomster. Aldri før hadde jeg sett hvordan toppen av løkens stilk ser ut i sin endelige form, det som på avstand ligner en stor hvit ball, nesten som en snøball, dannet av mange bittesmå blomster.

Min kommende svigerfar som selv er glad i å dyrke frukt og grønnsaker syntes det var morsomt hvor fascinerte Julien og jeg ble av noe så simpelt som løk.

Videre nordøstover, forbi flere kilometer med drueranker på både høyre og venstre side av landeveien, vår neste distraksjon ventet oss ni, ti kilometer unna løkåkeren.

En route langs landeveien som skulle føre oss videre til Montolieu, ble vi møtt av et fascinerende syn, en liten landsby bygget oppover en liten bakketopp med kirken La Collégiale Saint-Vincent de Montréal speidende utover landskapet.

Kirke Montréal

Den lille landsbyen Montréal var i 1206 et sentrum for offentlige debatter mellom katolikkene og katarene, sistnevnte en kristen sekt fra senmiddelalderen, en hovedsakelig gnostisk dualistisk kristentro. De tilba Gud, som katolikkene, men erkjente samtidig Djevelen som en ond Gud, en motpol til det gode, det perfekte.

Disse debattene, i regi av Pave Innocens III, var del av et program for å konvertere katarene i området til katolisismen, noe de ikke klarte å gjennomføre.

Tre år senere, under Albigenserkorstoget i 1209, ble Montréal kapret og rasert av troppene til den franske baronen Simon de Montfort.

Etter korstoget ble Montréal, og store deler av Languedoc, ansett som “Domaine Royal” (kongelig eiendom) og dermed direkte overtatt av de kongelige i Frankrike.

Grusomt er det å tenke på hvor mange liv som er gått tapt opp gjennom århundrene på grunn av religion og mangel på aksept for annerledeshet, tanker og livssyn.

Hadde jeg blitt til under middelalderen, ville jeg utvilsomt ha blitt drept, jeg som har vokst opp med en far som var åpen ateist og en katolsk mor, i et protestantisk land. For meg er våre forskjeller berikende, men under middelalderen ville nok foreldrene mine ha blitt sendt til døden for forræderi.

Ut ifra hva jeg har lest i historiebøkene og hva jeg har sett på museer var middelalderen brutal, svært brutal, men takknemlige er vi likevel for alle de vakre arkitekturperlene som står igjen fra denne tiden, mange århundrer senere. Store eventyrslott og flotte kirker rike på detaljer, sjarmerende bebyggelse i form av steinhus, åpne markedsplasser, buer og porter og hus i bindingsverk.

Kirken Montréal

Etter en liten spasertur gjennom gatene i Montréal, dro vi videre til destinasjonen jeg så utålmodig hadde sett frem til å besøke, videre til de bibliofiles paradis, Montolieu.

IMG_20200627_144742