Full forvirring på restaurant i Saint-Jean-de-Luz

Fredag morgen, vi pakker sammen sakene, vi vinker farvel til Biarritz og reiser videre i retning nabolandet Spania.

Store mørkegrå skyer dekker himmelen, vi kjører langs kysten, gjennom en landsby, på vei mot en annen koselig liten by, en sjarmerende havneby hvor vi skal tilbringe de tidlige ettermiddagstimene før vi krysser landegrensen.

IMG_20190526_194359_311

Vi skal besøke Saint-Jean-de-Luz, som er stedet hvor et av historiens viktigste politiske bryllup ble holdt, stedet hvor franske Kong Louis XIV den 9. juni 1660 giftet seg med sin Maria Theresia av Spania i byens katedral. Et bryllup som knyttet to land sammen og endte den bitre krigen mellom Frankrike og Spania.

I det vi stiger ut av bilen for å spasere rundt i Saint-Jean-de-Luz, angrer jeg umiddelbart på mitt valg av antrekk, da vinden blåser kraftig og temperaturen visstnok ikke er høyere enn femten varmegrader. Kort skjørt og t-skjorte, med kun en tynn olajakke over, jeg føler meg fristet til å åpne bagasjen og grave meg frem til en av buksene som ligger brettet helt i bunnen av kofferten. Likevel lar jeg være, vi kommer jo uansett ikke til å bli værende her stort lengre enn et par timer.

Strandkanten

Planen var i utgangspunktet å promenere langs strandkanten, noe som frister lite nå som vinden herjer og regnet har begynt å falle over oss. Han og jeg ser ut til å være blant de eneste i byen som ikke har pakket seg inn i varmt tøy eller beskyttet seg med regnfrakk og paraply. Vi er i slutten av mai og været minner i dag aller mest om tidlig mars. Hvor har det blitt av sola, undrer vi.

Husene i Saint-Jean-de-Luz er nøyaktig som husene i Espelette og de fleste andre småbyer i Baskerland, hvite med detaljer i rødt eller grønt, det baskiske flaggets farger.

Vi rømmer fra de våte gatene og inn på et av byens spisesteder for å varme våre regnvåte kalde kropper. I utgangspunktet er ingen av oss spesielt sultne, men vi velger likevel å spise lunsj på en restaurant som heter Le Xaya for å holde oss varme og samtidig gjøre noe hyggelig sammen.

Hyggen blir derimot avbrutt kort tid etter å ha fått maten servert. Vi bestiller begge fra dagens meny; skalldyrsuppe til forrett til ham og vårruller gjort på fransk vis med lammekjøtt til meg. Til hovedrett bestiller vi begge svinekjøtt og gratinerte poteter, ingen av oss har lyst på dessert.

I det jeg skjærer i vårrullen merker jeg at noe ikke er helt som det skal. Lammekjøttet er ikke-eksisterende, og har blitt erstattet med reker. Reker. Jeg som har en intoleranse mot skalldyr valgte nettopp denne forretten av den grunn. Min kjære sier ifra til servitøren, han spør hvorfor vårrullene inneholder reker når det står skrevet sort/hvitt på menyen at dagens forrett er vårruller fylt med lammekjøtt.

Servitøren virker noe forvirret, og løper til kjøkkenet for å få bekreftet at alle husets vårruller inneholder reker og ikke lam, som menyen tilsier. Han puster lettet ut, der han løper tilbake til bordet med hva han tror er en gledelig nyhet for min del.

Slapp av, sier han innledningsvis…Vårrullene inneholder ikke reker, men KONGEreker!

Min kjære og jeg snakker i munnen på hverandre, der vi begge uttaler ordene skalldyr-intoleranse, intoleranse mot skalldyr, kongereker er også skalldyr, jeg tåler ikke skalldyr, sier jeg.

Servitøren virker stresset, der han foreslår å erstatte vårrullen med dagens andre forrett…skalldyrsuppe.

Til slutt ender jeg opp med et lite fat med spekeskinke og salte kjeks, før hovedretten blir servert. Alt smaker fint, husets rødvin og langtidsgrillet svinekjøtt med rykende varm grateng, helt fritt for reker. Vi kunne fint ha endt måltidet med en søt avslutning, men velger heller å spare de kaloriene til vi i kveld skal spise tapas i Spania.

IMG_20190526_194558_177

Til vår store skuffelse regner det fortsatt i Saint-Jean-de-Luz, regnet høljer ned og vinden blåser kraftigere nå. Vi reiser videre, vi krysser landegrensen.

Ss

IMG_20190526_194045

Saint-J

Advertisements

Han tok meg med til Biarritz!

Med sommerfugler i magen, nysgjerrig på å få vite hvor min kjære har planlagt å ta meg med, pakker jeg min sorte trillekoffert i foreløpig uvitenhet om hva som venter.

Alt jeg vet er at vi skal på biltur. Det fine med å ha Toulouse som startpunkt er at slike to eller tre timer lange kjøreturer kan føre oss i ulike retninger, til mange totalt forskjellige destinasjoner, og dette vet han godt, der han koser seg med sin lille hemmelighet, der han lytter til mine mange spørsmål, mine uendelige forsøk på å gjette meg frem til hvor vi skal.

Nysgjerrig graver jeg etter svar, etter hint.

Skal vi til kulturbyen Bordeaux, undrer jeg. Skal vi til surferbyen Biarritz, eller til Spania, til dynamiske San Sebastian? Hva med middelhavskysten, Agde og Béziers eller til Montpellier som vi begge er så glad i? Er det kanskje de flotte strendene på Costa Brava som skal besøkes? Eller de små sjarmerende byene i Pyrénéenne? Eller skal vi besøke idylliske landsbyer og historiske grotter i Dordogne?

Jeg bretter tøy og pakker ned diverse saker som jeg tror jeg kan få bruk for. Ballerinasko og joggesko. Nøytrale joggesko vil alltid være en god idé, uansett om vi reiser til kysten, til fjellet, til skogs eller til en storby. Olajakke, olaskjørt, enkle kjoler. Undertøy, sokker, gensere, sorte jeans, blå sommerbukser, toalettsaker og kamera. Optimistisk, pakker jeg ned solbriller og solkrem.

Takk og lov for at jeg pakket med meg solbriller. Været er i dag aldeles nydelig, blåfarget og full av små skyer spredt utover landskapet som et mønster på denne deilige solfylte himmelen.

Jeg titter ut vinduet og smiler til meg selv. Lykkelig, over å være sammen med en mann som gjør så mye for å glede meg, en mann som elsker å overraske meg med spennende planer på fødselsdagen min, år etter år.

IMG_20190522_233527_243

GPS’en har han slått av, ingenting skal kunne røpes riktig enda, ikke engang et lite hint. Vi følger motorveien i retning vest eller sørvest, vi kjører forbi skilt som peker mot mulige steder hvor vi kanskje er på vei. Skal vi til Lourdes eller til San Sebastian?

Videre kjører vi forbi flere skilt, fortsatt i retning sørvest. Bordeaux dukker denne gang opp på flere skilt langs veien. Nei, vi skal ikke dit heller, bekrefter min kjære.

Klimaanlegget i bilen er ødelagt, ute er temperaturen nå oppe i tjuefem grader. Vinduene lar vi være å åpne, for å unngå å slippe inn forurenset luft fra motorveien. Jeg føler meg svett, klam og ekkel, der jeg sitter iført sort olabukse og topp i syntetisk stoff som nå blotter store sjenerende svetteringer under armene. En banan som jeg glemte å spise til lunsj, ligger nå og råtner i vesken. En ubehagelig kombinasjon av svettelukt og odøren fra brun banan, har nå markert seg i kjøretøyet vårt.

Jeg gjetter videre, jeg spør om vi skal til Bayonne eller til Biarritz. Han nikker bekreftende, to netter i en Airbnb-leilighet i hjertet av Biarritz, dagstur til Bayonne og to netter i en annen by. Hvilken by, nei, det får jeg ikke vite riktig enda. Nok en overraskelse, jeg smiler fornøyd.

Vel fremme i Biarritz blir vi møtt av en karismatisk og ganske så flamboyant utleier. Leiligheten er et nyrenovert moderne lite krypinn med hems, utstyrt med alt vi trenger for de neste to nettene. Ekstremt behagelig er det å endelig kunne vrenge av meg den svette syntetiske toppen og vaske armhuler og dusje meg i parfyme før vi går ut døra for å utforske denne baskiske havnebyen ved Atlanterhavskysten.

IMG_20190522_231812_280

Magesekkene rumler, vi bestiller tapas på et lite spisested tre gater unna leiligheten, en tapasbar ved navn Los Dos Amigos. Kroketter og spekemat smaker som alltid godt, mens måltidets høydepunkt er noen enkle toast med pikant paprikasaus og syltet chilli, en deilig velkomst til Baskerland.

IMG_20190522_232049_761

Vi avslutter kvelden ved Port Vieux, hvor vi blir sittende en stund, der vi beundrer den vakre solnedgangen og himmelens mange flotte rødnyanser. Atlanterhavsbølgene sover, vinden er fraværende, selv måkene lar være å skrike. Stillheten er vakker. Øyeblikket er vakkert.

IMG_20190522_222229_935

Jeg kunne ikke bedt om en bedre bursdagspresang enn denne kjærligheten, denne solnedgangen, dette øyeblikket.

I morgen fyller jeg år. I morgen starter et nytt kapittel.

IMG_20190522_234130_200

Fransk canyon, landsby med biologisk mangfold og morsom lunsj

Mine siste påskeferienotater, en fin avslutning på en koselig familieferie hvor jeg har fått muligheten til å utforske flere flotte steder i dette spennende landet hvor jeg for fire år siden valgte å bosette meg.

Søndag, vi pakker koffertene og setter oss en siste gang rundt frokostbordet i eventyrhuset sammen med mine foreldre. Det er tid for dem å reise nordover, i retning Norge. Det er tid for oss å vende tilbake til det virkelige liv, til kontorjobb og hverdagsrutinene som venter.

IMG_20190508_222043_874

Tiden flyr og utsjekk står for tur. Vi rydder og vasker i hui og hast, nøklene returneres til utleier, bilene fylles med bagasje og bæreposer fulle av matrester i oppbevaringsbokser. Min mor og min stefar gir meg begge en god klem før de setter seg i bilen, en sort liten golf, jeg vinker til dem der jeg står på grusveien, jeg vinker til jeg ikke lenger ser bilen, der den forsvinner nedover den lille landeveien.

Når sees vi igjen neste gang, spurte min mor meg før hun dro. Jeg visste ikke, jeg vet ikke, der og da var det bare godt å kjenne varmen fra min mors kjærlige klem. For oss å være for mye sammen over en lengre periode, fører som oftest til småkrangling og irritasjon fra alle kanter. Likevel savner jeg dem veldig når vi ikke er sammen. Det gjør vondt å ikke vite når jeg vil kunne se familien min igjen, men å være bosatt utenlands er jo et valg jeg selv har tatt.

Blomster

Jeg setter meg i bilen til min kjære, i dag har vi all tid i verden til å langsomt rulle nedover landeveiene, vi har tid til å titte innom diverse severdigheter om vi plutselig skulle befinne oss i nærheten av noe som er verdt å besøke.

Det som er så fint her i Frankrike, er at absolutt alle turistattraksjoner, alle severdigheter, alle historiske monumenter, alle har fått sine store brune skilt langs veien, slik at man alltid vil vite når man befinner seg i nærheten av noe spennende. En drøm for meg er å kunne reise ut på en lang biltur, fra kommune til kommune, helt uten fastsatte planer, i jakten på slike brune skilt. Jeg vil besøke slott og kirker, grotter og nasjonalparker, ruiner og gamle landsbyer, uten å vite hvor og hva før jeg plutselig bare er der.

IMG_20190508_222552_531

Nettopp dette er planen for i dag. Etter bare tjue minutter bak rattet, er vi allerede ute av bilen, vi har fulgt skiltet som fører til (Trou de) Bozouls, et sted hvor geologiske krefter har ført til en erosjon, og dannet en stor canyon hvor man kan gå på lange turer, skulle man ønske å dra på en litt annerledes dagstur.

Canyon France

Vi har ikke forberedt oss på å vandre i en canyon, og gjør derfor ikke mer enn å ta bilder ovenfra, som om vi skulle vært to uinteresserte sjekkliste-turister. Jeg noterer stedsnavnet og håper vi får komme tilbake, utstyrt og klare for canyon-utforskning, i en senere anledning.

Selfie trou

Vi setter oss i bilen og kjører videre til nok et brunt skilt dukker opp, denne gang ledes vi til en sjarmerende liten landsby ved navn Rodelle, med beliggenhet i skjønn natur, stedet er mest kjent for sitt fabelaktige biologiske mangfold. Med 49 sommerfuglarter, 8 flaggermusarter og 112 forskjellige fuglearter, yrer det av liv i dette geografiske området.

Rodelle

Jeg har faktisk aldri sett flaggermus i virkeligheten. Ikke så rart i grunn, med tanke på at disse dyrene ikke er i aktivitet på dagtid, mens jeg selv aldri er ute om natten.

Vi tar bilder av de mange fine blomstene som blomstrer i denne fredelige landsbyen, noen menneskers stemmer er det eneste som bryter opp stillheten, noen stemmer og et par humler som brumler der de flyr forbi.

Klokka nærmer seg ett, vi har reservert bord på en restaurant like utenfor byen Rodez, på et spisested som serverer husmannskost fra Aveyron-området, L’Agriculture (landbruk) heter stedet, jeg gleder meg til å spise noe så simpelt som hjemmelaget pølse og aligot, deilig potetstappe laget med smeltet ost (tomme fraîche) og hvitløk.

Restauranten er på ingen måte fin, romantisk eller sjarmerende på noe vis, men joviale servitører og smakfull fransk mat i generøse porsjoner gjør opplevelsen like fin som den ville vært på et trendy sted med kunstnerisk mat servert på stilige fat.

Spekefst

Etter å ha feriert med kresne foreldre som ikke er spesielt åpne for å smake lokale spesialiteter, føles det helt vidunderlig å sitte her sammen med min kjære. Han bestiller et fat med spekepølser og diverse patéer til forrett, mens jeg tar meg en salat som inneholder en hel ost, den lokale osten Cambou.

Min kjære sliter med å spise selv halvparten av alt som er på fatet han har fått servert. Han angrer på å ikke ha valgt en noe lettere forrett, da biff og aligot står for tur etter dette enorme spekefatet.

Selv får jeg nøyaktig hva jeg ønsket meg, hjemmelaget pølse og aligot, servert med deilig soppsaus. Jeg storkoser meg, samtidig som jeg vet at jeg vil slite med å holde bukseknappen fra å ryke, etter dette generøse bygdefestmåltidet.

Pølse og aligot

Min kjære samboer føler seg som en ballong etter å ha spist et stort biffstykke, sin aligot og halvparten av min aligot. Han angrer umiddelbart på å ha takket ja til den osten som serveres mellom hovedmåltid og dessert. Fingrene krysses for at han kun vil få servert et par triangler og litt brød.

Men, så feil kan man ta. Servitøren plasserer en hel ost foran ham, en komplett ost servert på en brødskive, sammen med en kurv med ekstra brød. Min umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter, jeg synes synd på ham og samtidig klarer jeg ikke å slutte å le. De andre gjestene i restauranten tenker nok at jeg er sinnsyk, der jeg ler så høyt og så lenge at jeg nesten mister pusten… på grunn av en ost.

Cambou Ost

Heldigvis ler jeg ikke alene. Min kjære ler også, han svetter i pannen av tanken på hel ost og stor dessert, men han ler og ler som om også han skulle vært sinnsyk. I solidaritet hjelper jeg ham med å spise denne osten, selv om også jeg er stappmett og har en dessert i vente.

Dessert sjokolade appelsin

Den store søte avslutningen serveres, han får den tradisjonelle franske desserten profiteroles med iskrem. Selv får jeg appelsinsorbet med mørk sjokoladetrekk, plassert på en kjeks av kastanjenøtt. Ingen av oss klarer å spise opp dessertene våre, aller helst vil vi krype til køys og ta en to timers hvil.

Og nettopp slik avslutter vi dagen. På sofaen hjemme, i pyjamas, vi ler fortsatt.

IMG_20190508_222810_972

Kirke

N

Kjølig vær og varme mennesker i landsbyen Estaing

Selv om en uke nå har gått siden jeg kom hjem fra min fine påskeferie sammen med familien, velger jeg å skrive om det som om det skulle vært i dag. Jeg liker det best slik.

Torsdag, vi våkner opp i vårt lille eventyrhus, det idylliske steinhuset som ligger godt gjemt i den skjønne franske naturen, det grønne distriktet Aveyron.

I dag skal vi på dagstur til en liten landsby i nærområdet, mine foreldre og jeg. Til vår store skuffelse, har temperaturen snudd. Kjølig vind, tolv grader og kraftig regnvær venter oss nå. Paraplyen må frem, langbukser på, genser og jakke, aller helst ønsker jeg å krype tilbake under dyna eller slenge meg på sofaen, rulle meg så godt inn i et pledd at jeg til slutt ligner en burrito, og bli liggende der resten av dagen. Å lytte til lyden av regndråper som treffer vinduene, til lyden av vinden som uler utenfor veggene, mens jeg selv sitter godt pakket inn i ullpledd med en kopp te i hånda, ullsokker på beina, dette er hvordan jeg foretrekker å tilbringe slike regnværsdager.

Men vi er jo på ferie, vi hadde jo som ønske å bli kjent med nærområdet, besøke sjarmerende småsteder, gjøre hyggelige aktiviteter sammen. Dårlig vær skal da ikke stoppe oss!

Jeg løper ut døra, friske vindpust blåser meg i ansiktet, regnet pøser ned, min sorte paraply holder jeg beskyttende over mitt hode. Ut døra, ned en skråning, inn i den varme bilen, vi kjører den femten minutter lille kjøreturen til landsbyen Estaing, et navn som står på listen over de vakreste landsbyene i Frankrike, en liste som for øvrig er vanvittig lang.

Estaing landsby

Været skuffer meg. Jeg liker ikke å ta bilder i regnvær, jeg liker ikke å se på himmelen når den er så grå og trist som nå. Vi parkerer bilen og finner frem paraplyene våre, det frister lite å traske rundt i små brosteinbelagte gater i en bitteliten landsby nå som alt er vått, men vi gjør det likevel.

IMG_20190503_165911_681

Landsbyen er omtrent folketom. Turistene vil strømme til først om to måneder, og den lille lokalbefolkningen har nok valgt å holde seg innendørs mens regnværet herjer.

Vi har lyst til å besøke landsbyens store severdighet, middelalderslottet Château d’Estaing, men til vår store skuffelse holder slottet stengt grunnet renovering.

IMG_20190503_165751_437

Åpen for besøk er derimot Saint-Fleuret kirken, vi tar en liten tur innom for å søke ly fra regnet, før vi vandrer videre for å få sett resten av landsbyen.

Kirke

Til slutt ender vi likevel opp med å gjemme oss fra regnværet, på en lokal restaurant. Mine foreldre viser skepsis og misnøye, de er ikke sultne, de vil på kaffebar, men en ting må de skjønne, i gamle franske landsbyer finnes ikke kaffebarer. Skulle man være heldig vil man kanskje finne en salon de thé, en tesalong, men her i Estaing finnes selv ikke dette. Valget står mellom restaurant og pub, jeg er dessuten sulten.

IMG_20190503_170742_398

Etter litt om og men, ender vi til min store glede opp på restauranten jeg ønsket å besøke. Den heter Chez mon père (hos faren min), et koselig lite spisested hvor vi blir møtt med varme smil. Her finnes ingen meny, både kokken og servitøren står ved bardisken, de forteller oss at dagens rett er torsk med pannestekte poteter. Jeg informerer dem om mine foreldres ønske om å bare drikke kaffe, videre forteller jeg at jeg selv er småsulten, kokken foreslår å lage en fin salat til meg, en med poteter, linser, coleslaw, frisk salat, tomater. Det høres fint ut.

Chez Mon Pere

Min mor har lyst til å spise noe likevel, noe søtt. Dagens bakverk er en nystekt pæreterte, servitøren anbefaler den på det varmeste. Han lurer på hvor vi kommer fra, da han hører meg prate et språk han ikke forstår, sammen med mine foreldre. Vi er fra Norge, sier jeg stolt, og utelater dermed å nevne at min mor er polsk, min stefar engelsk og at jeg selv bor her i Frankrike. Men du snakker så godt fransk, sier han forbauset. Jeg forteller videre at jeg bor i Toulouse, og at mine foreldre er i Frankrike på påskeferie for å tilbringe tid sammen med meg.

En av mine kolleger har nylig feriert i Norge, hun har venner der, sier servitøren. Hun har fortalt oss mye fint om deres vakre land, nordlys og fjorder, hun har til og med lært seg litt norsk underveis på reisen. Hun hadde elsket å møte dere, dessverre jobber hun ikke i dag.

Jeg blir stående ved bardisken, jeg diskuterer med servitøren, vi prater om norsk natur, han har lyst til å dra på backpacking gjennom Skandinavia. Vi får servert kaffe, min mor får sin terte og jeg får min salat. Kaffen smaker bedre her enn på kaffebaren i Rodez, sier min stefar. Terten smaker fantastisk, sier min mor. Salaten min er også god. Blandet med linsene kjenner jeg smaken av mynte, potetene er stekt sammen med hvitløk og persille, alt smaker ferskt og godt.

Under måltidet får vårt bord besøk av en fremmed kvinne. Hun introduserer seg, hun er servitørens kollega, norgesvennen som ikke skulle jobbe i dag.

Min kollega fortalte meg at vår lille restaurant har fått besøk fra Norge, hvilken gledelig nyhet! Selvsagt ville jeg da komme innom for å slå av en prat med dere, og du snakker fransk, det er jo helt fantastisk.

Hun forteller oss om hennes tur til Tromsø, byen hvor hennes vennepar holder til. Hun forteller om reisen videre til Lofoten, om hundekjøring og nordlys, om sjarmerende trehus og god sjømat. Det gjør meg glad å høre hvor mye hun elsker mitt hjemland, et savn vekkes i meg, jeg som jo aldri har sett nordlys eller fått være med på hundekjøring. Hun forteller at hun om to måneder skal reise tilbake for å oppleve norsk sommer, hun er forelsket i Norge.

Restaurant Frankrike

En svært sjelden gang hender det at min mor spiser opp maten sin, og fra husets pæreterte gjenstår nå bare smuler og litt skorpe. Min stefar har spist opp brødet som ble servert sammen med min salat. Med tanke på at ingen av dem var sultne i utgangspunktet, er jeg imponert over hvor mye de har spist.

Ute regner det fortsatt kraftig, men her på spisestedet Chez mon père, finnes en varme så god som en kjærlig klem.

Kirke

Hus landsby

Bro

Saint-Fleuret

IMG_20190503_170848_890

Estaing

Glede, solskinn og bølgeskvulp i Port-la-Nouvelle

Under blå himmel og varmende sol, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, våre blikk, rammet inn i mørke solbriller, festes mot havet, mot de dansende blå bølgene som kaster seg ut mot sanden før de sakte trekker seg tilbake, igjen og igjen.

Se, så fint det glitrer der hvor solstrålene treffer overflaten.

Med nakne skuldre og sandalkledde føtter, utnytter jeg denne fine sommerfølelsen, disse tjueni plussgradene som vi har blitt så heldige å få. Stranden kaller, jeg føler meg fristet til å pakke ut min rosa badedrakt fra kofferten, legge fra meg sandalene i bilen, løpe mot bølgene, kjenne sanden mellom tærne og la vannet kjøle ned den varme kroppen min. Likevel lar jeg være å bytte til badetøy. Jeg beholder sandalene på, og holder meg unna det store blå. Det kan da ikke være mer enn seksten grader i vannet?

Parasoll

Vi ser på livet rundt oss, vi kjenner på den gode atmosfæren. Glade mennesker med solbriller, hatter og under parasoller. Solskinn har en oppmuntrende effekt på folk flest, spesielt på tidlige vårdager som denne, årets første flotte dager etter flere uker med vind, regn og gråkledd himmel.

Selvsagt har det vært noen unntak, sporadiske solskinnsdager. Men tjueni grader er en helt annen liga, tjueni grader er sommer. Og sommer er den beste lykkemedisinen jeg vet om.

Langs strandkanten spaserer vi og titter på menneskene rundt oss. Kjærestepar og vennegjenger på tur med hver sin is i hånda, joggende kvinner i fargerike tights, og barn som leker i sanden, den gylne sanden ved Middelhavets kyst.

Nå har vi tatt en liten svipptur innom Narbonne Plage før vi kjører videre til neste strand og neste by, Port-la-Nouvelle, der hvor vi skal spise lunsj og spasere langs vannet og bort til det store fine fyrtårnet. Der hvor han og jeg skal nyte det å bare være tilstede, være sammen, uten planer og uten hastverk. Han og jeg, sammen i en fremmed havneby flere kilometer unna vårt hjem. På dagstur, på søndagstur under deilig vårsol.

Jeg blir så glad av dette været, denne skyfrie himmelen, denne tidlige sommerfølelsen som har omfavnet meg så kjærlig. Å bo i Sør-Frankrike har definitivt sine fordeler, lange somre og tidlig vår, milde vintre og nesten eviggrønn natur. Nesten.

IMG_20190331_174555

I Port-la-Nouvelle promenerer vi langs vannkanten i retning det røde og hvite fyrtårnet. Ved tårnet sitter en gruppe tenåringsgutter i badetøy, klare til å stupe, klare til å våge seg ut i det kalde vannet for å ta årets første bad. Fire av dem utfordrer den femte til å være førstemann uti. Kom igjen, da, roper den ene gutten. Du er vel ikke en pyse, erter en annen. Steinene som guttegjengens flip-flop kledde føtter balanserer på, der hvor de har tenkt å hoppe fra, er alle fulle av kråkeboller. En av guttene kommenterer dette, han er redd for å tråkke på deres lange sorte nåler. Men de hopper, den ene gutten etter den andre, bare sekunder senere jamrer de seg og spurter opp til overflaten for å pakke seg inn i håndklær. Vannet er iskaldt.

Til venstre for det store fyrtårnet, skimter vi nok et fyrtårn. Et som er grønt. En seilbåt passerer forbi, min kjære mener jeg bør fotografere båten og fyrtårnet sammen. Dette motivet hadde sett fint ut som postkort, sier han. Eller som et maleri, foreslår jeg.

Seilbåt

Vi spiser lunsj på en stor utekafé ved strandpromenaden. Selv bestiller jeg iste og lammespyd med koriander, han bestiller en pils og spiser blåskjell i hvitvinssaus. Her kunne jeg blitt sittende i timevis, her i denne lille fredelige havnebyen kunne jeg fint blitt værende i en hel uke.

Bare havet, han og jeg.

På besøk i franske landsbyer og flotte kirker

Forrige søndag, februars første. Min kjære, hans foreldre og jeg besøker forskjellige landsbyer på vei hjem fra Tarbes og koselige Maison d’Alice, huset med boblebad og peis, huset med fin beliggenhet i fredelige omgivelser.

Vi har pakket ned alt av klær og matvarer, de små håndlagde gavene fra huseierne har jeg pakket ned i håndvesken, miniatyrtrillebåren og såpestykket, små gaver laget med kjærlighet, små gaver som gjør meg rørt.

Sola skinner, himmelen er blå, de regntunge skyene har i løpet av natten forsvunnet. Huseierne kommer for å hente nøklene og sjekker samtidig om alt ser greit ut i det store utleiehuset deres. Vi takker for et fint opphold, huset er nydelig, bekrefter vi, og sier mange fine ord om all den håndlagde dekorasjonen, bildene på veggene, møblene, de små fine gavene. Paret smiler, de takker oss, vi setter oss i bilen, vi vinker til dem, de vinker til oss, vi kjører av sted i retning Toulouse, vi skal hjem, i kveld skal vi lage crêpes.

Vi kjører langs smale landeveier. Frustrert er min kjære, der en stor rød traktor kjører sakte foran oss, på vei i samme retning som oss. Han blir frustrert over de minste ting, spesielt når han sitter bak rattet, slik som nå. Stygge gloser, han rister på hodet, det blir ikke særlig mindre bonderomantisk enn dette. Jeg sitter tilbakelent i passasjersetet, avslappet, blikket er festet på grusveien vi kjører på, vi passerer flere gårder med hundrevis av frittgående gjess, vi kjører forbi åkre, store åkre, gjennom idylliske landsbyer som alle har en stor fin kirke plassert i hjertet av landsbyen.

IMG_20190209_123103

Vi vil strekke litt på beina og nyte det fine været, den svært så etterlengtede sola som endelig har tittet frem. Simorre heter landsbyen vi har valgt å besøke, en liten landsby vi kjørte gjennom på fredag, da vi var på vei til Maison d’Alice. Jeg var nysgjerrig på den flotte Notre-Dame kirken og landsbyens sjarmerende små hus, Simorre, jeg noterte ned navnet, i tilfelle vi kanskje ville få tid til et lite besøk i en senere anledning.

IMG_20190209_122951

Og nå er vi her, i denne lille gamle sørvestfranske landsbyen, hjem til litt over 700 innbyggere.

Landsby Frankrik

Bilen parkerer vi like foran landsbyens hovedattraksjon, Notre-Dame, en historisk kirke som ble bygget på 1400-tallet. Vi besøker den store flotte kirken, vi spaserer langs landsbyens små gater. På en søndagsettermiddag som denne er det kun vi, og noen hundeeiere som er ute og går. Det finnes ikke mye annet enn hus her.

Sbis

En åpen plass med en vegg full av fargerike motiver, der står en liten bokhylle full av barnebøker plassert. Vi spaserer forbi en liten aviskiosk, en kafé, begge er stengt, det er jo søndag i dag.

Vi kjører videre, forbi flere åkre, på asfaltert vei denne gang. Også en annen landsby har vi funnet ut er verdt å besøke. Lombez heter den, en nydelig landsby som sannsynligvis er enda finere om sommeren når utestedene og markedsplassen fylles med liv og aktiviteter. Den store Lombez-katedralen, ble som kirken i Simorre, også bygget på 1400-tallet, og er landsbyens store hovedattraksjon.

Historiske monumenter og vakre kirker, finnes det mange av i Frankrike, så mange at man vil bli nødt til å ta seg et friår eller to, for å kunne reise rundt i et forsøk på å få sett det meste av alt som er verdt å få med seg.

Lombez katedralen

Dette skulle jeg gjerne gjort, hadde jeg hatt mulighet til å ta meg råd til å reise landet rundt for å lære, observere og fotografere små skjulte skatter i dette store spennende landet.

Er det ikke ironisk, hvordan listen min over steder jeg ønsker å besøke, blir lengre og lengre jo mer jeg ser?

Måtte det være sjarmerende landsbyer, små havnebyer, dynamiske storbyer, småsteder på fjellet, hvor som helst.

Frankrike er rikt på skjønne omgivelser og fine opplevelser.

Flere bilder fra Lombez…

Katedral Frankrike

Katedral

IMG_20190209_124533

Flere bilder fra Simorre…

IMG_20190208_213824

Deilig mat, boblebadprat og på besøk i byen Tarbes

Lørdag, tidlig formiddag, regntunge skyer og kalde gulvfliser. Nydusjet og påkledd, håret er fortsatt vått, vi sitter rundt kjøkkenbordet. Lavpriskaffe med økologisk melk, to brødskiver, appelsinjuice. Moren til min samboer spør om jeg vil ha en brødskive til, kanskje to, jeg sier nei, og gjentar som jeg alltid gjør at jeg aldri spiser mer enn to skiver til frokost. Slik har det alltid vært, og slik vil det nok alltid være.

Vi slenger på oss yttertøy og haster oss til bilen for å slippe unna regnet, nå skal vi til nærmeste småby, vi skal handle på lørdagsmarkedet, ost og brød står øverst på handlelisten.

Vi blir værende i markedshallen en god stund, delvis for å søke ly, mens regnet herjer som verst, delvis fordi våre store øyne og rumlende mager har lyst på alt som markedet har å tilby. Stående foran den enorme ostedisken, peker vi på forskjellige oster, mange produsert i nærområdet, lokale oster fra Pyrénéenne, andre fra distrikter i nærheten av Toulouse. Vi kjøper med oss fem forskjellige oster, myke med hull, lyse skorper og mørke skorper, noen av sauemelk, andre av kumelk. Vi har fått smake alle ostene på forhånd, heldige som vi er, den smilende kvinnen med hvitt forkle og runde briller ga oss hver vår lille smaksprøve og smilte om mulig enda bredere da hun pakket ned våre nye innkjøp i store hvite papirposer.

Ostemarked

Formiddag blir til ettermiddag, vi vender tilbake til Airbnb-huset, Maison d’Alice som huset heter. De fem forskjellige ostene pakkes ut og puttes i kjøleskapet, jeg lager meg en kopp te, drikker den sakte, før jeg skifter til bikini og legger meg i boblebadet. Helt alene ligger jeg i det varme vannet, med øynene lukket, med håret i knute, her inne er det stille og fredelig, jeg slapper av og nyter. Etter en stund kommer også min samboer, han setter seg overfor meg, hans lange bein strekker seg og rekker helt til kanten av boblebadet. I forhold til ham ser jeg bitteliten ut, selv om jeg ikke er det.

I to timer blir vi sittende i det varme boblende vannet, myk sviskehud på hender og føtter, han spør meg om jeg vet hvorfor huden reagerer slik i vann, nei, sier jeg, han forteller hvordan reaksjonen er et resultat av menneskers evolusjon, at kroppen tilpasser seg til vannet og at takket være denne rynkehuden er det mulig for oss å gripe tak i ting under vann. Jeg vet ikke om det er sant, men det høres fint ut. Videre prater vi om bioteknologi og biomekanikk, emner som interesserer oss begge, jeg vet ikke på langt nær så mye som han vet, men fascinerende er det likevel.

Fargerikt

Lengre ut på ettermiddagen kjører vi til byen Tarbes. Vi har reservert bord på fin restaurant, bord til fire, ham, hans foreldre og meg. Restauranten heter L’Arpège og drives av et ektepar fra Osaka i Japan, de serverer fransk gastronomi med en japansk touch, en spennende kombinasjon som vi ser frem til å utforske.

Men først skal vi vandre gjennom byens gater, moren til min kjære er på jakt etter nye sko, marineblå pumps forklarer hun, og vil titte innom hver eneste skobutikk som finnes i sentrum. Min kjære vil ha ny stekepanne, en med lokk som vi kan putte i ovnen, akkurat som kjendis-kokkene gjør på tv. Han har nok blitt inspirert av dem, for en slik idé kunne han aldri ha funnet på helt av seg selv, han som så sjelden kokelerer på kjøkkenet, det lille kjøkkenet i vår lille leilighet. I flere timer, det føles hvertfall som flere timer, flytter vi oss fra en butikk til den neste, tomhendt forlater vi dem alle sammen.

Hptrll

Vi setter oss på en irsk pub som heter Shamrock og bestiller hver vår øl. Den siste tiden har jeg begynt å få sansen for Guinness, så jeg bestiller meg en stor en, til de andres forbauselse. Hvordan du klarer å drikke det der, er for meg et under, sier faren til min kjære. Selv drikker han pilsner, det liker ikke jeg.

Restauranten er lys og fin med hvite duker. Som en mise en bouche får vi hvit fisk, spekeskinke og en mousse av neper, til forrett får jeg servert fritert ris de veau med butternut saus, til hovedrett biff med pannestekt foie gras og sorte trøfler, til dessert en mousse av kokos med sitronsorbet og ananasbiter. Utenfor lokalet hører vi De Gule Vestene, de marsjerer med paroler og kaster kinaputter og spiller høy musikk, men heldigvis knuses ingenting og politiet følger nøye med.

Mise en bouche

Det regner ikke lenger, vi forlater restauranten og glemmer igjen vår store paraply. Først dagen etter, finner vi ut at paraplyen er borte, og da er det for sent. Vi har en to timers kjøretur foran oss, vi får finne oss en ny.

Fontene

Fransk by

Frankrike

Fransk mat

Biff og trøfler

Kokos mousse

Vintertøy

Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke

Franske fornøyelser i festningsbyen Carcassonne

Med en kasse rødvin og tre flasker musserende i bagasjerommet, kjører vi langs den strake landeveien forbi  kilometervis av drueranker og brune solsikkeenger fulle av visne blomster, på vei til den vakre middelalderbyen Carcassonne.

Min kjære har reservert en natt på hotell til oss, et rom med utsikt mot festningen og slottet, et hotell med innendørs svømmebasseng. Jeg har for anledningen pakket med meg en av de fineste bikiniene jeg eier, den oransje med blå blomster på, den som jeg brukte da jeg i sommer ferierte i Cannes sammen med min venninne.

Himmelen er grå, store truende skyer beveger seg frem og tilbake og dekker den bortgjemte sola, som en dominerende dans, i takt med ulingen fra vinden. Det er nå meldt regn utover ettermiddagen, jeg er skuffet, tidligere viste værmeldingen at vi ville få en solfylt lørdag med blå himmel i vente. Siste helg med sommertemperatur, sa værdamen på TV, siste mulighet til å dra på stranda eller grille i hagen, siste sjanse før høsten virkelig skulle ta oss med storm. Men stormen, den er på vei, allerede nå.

I dag er jeg kledd i lyseblått skjørt med blomsterprint, det knelange skjørtet som moren min mener får meg til å se tjukk ut, kombinert med en enkel mørkegrønn topp i bomull, og en lyserosa olajakke som har samlet støv i klesskapet helt siden i fjor høst. Mørkeblå tøysko, mørkeblå veske. Som en trassig treåring prøvde jeg å stritte imot yttertøyet, fordi antrekket ser så mye finere ut uten. Ansvarlig voksen kvinne, som jeg jo faktisk egentlig er, trer jeg likevel på meg jakken, men som en hjelpeløs treåring må jeg fortsatt få hjelp av min kjære til å kneppe igjen hver eneste knapp.

Vi forlater hotellet for å besøke festningsbyen så godt som mulig, før regndråpene melder sin ankomst. “Vi kommer ikke til å klare å ta noen fine bilder med denne triste grå himmelen i bakgrunnen”, klager jeg til min kjære. Han er uenig, og mener alt har sin sjarm.

Vi krysser broen som skiller sentrum og gamlebyen, spaserer oppover mot de store festningsmurene som beskytter gamlebyen og slottet, vi beundrer alt det gamle, vi forakter alt det nye. Suvenirbutikker, pølseboder, isboder, gatekjøkken som serverer crêpes og kebab på ett og samme sted, side om side med alt det middelalderske, med dette landemerket som tilhører UNESCO’s verdensarvliste.

Carcassonne

I gamlebyen kryr det av spanske og britiske turister, til en så stor grad at fransk blir et fremmedspråk som bare han og jeg forstår. Min kjære føler seg ukomfortabel i denne enorme folkemengden, og vi lar derfor være å besøke slottet, til min store skuffelse. Jeg foreslår å forlate gamlebyen, finne en trivelig bar i sentrum, ta en utepils, kanskje årets siste, og slappe av under den skykledde himmelen før stormen kommer. Hans øyne lyser opp, som hos et lite barn som nettopp har fått vite at i dag kan være dagen hvor det er lov å spise kake før middag.

Kort tid senere befinner vi oss i sentrum, på markedsplassen, vis-à-vis en rekke fargerike bygninger, der sitter vi på uteserveringen til en bar som heter Félix, drikker belgisk øl og titter på mennesker som passerer forbi. Familier og par med hendene fulle av handleposer fra små og store butikker, chocolatiers (sjokoladebutikker), fromageries (ostebutikker) og épiceries (delikatesseforretninger). Lørdagens innkjøp, lørdagskos som skal nytes ved spisebordet eller i TV-stua, disse travle menneskene er på vei hjem til seg selv eller til noen andre, for nå skal de kose seg med spennende mat og drikke.

Vi skal også kose oss med deilig mat i kveld, han og jeg, på en typisk fransk bistrot som heter La Table de la Bastide. Men først skal vi teste ut hotellets svømmebasseng, svømme noen runder, la sulten bygge seg opp, la mobiltelefonene ligge langt unna, fokusere på hverandre, og glede oss til nok et nydelig måltid, denne gang i Carcassonne.

På restauranten har vi fått bord i underetasjen, utformet som en grotte, intimt og koselig, perfekt for en kveld sammen med den man er glad i.

IMG_20181017_183304_332

Forrettene som står oppført på menyen blir for meg en stor skuffelse, da alt inneholder enten egg, fisk eller skalldyr. Jeg liker ikke førstnevnte, er svært kresen når det gjelder fisk, og tåler ikke å spise skalldyr. Han sier jeg er vanskelig, jeg sier meg enig, og gir røkt kolje en sjanse, pent presentert på fatet er den, men faller dessverre ikke i smak hos meg. Min kjære spiser lettkokt egg med trøffelsaus, sympatisk som han i blant kan være, gir han meg resten av sausen sin. Jeg tar et stykke brød fra brødkurven og gnir det rundt i fatet hans, slik at det myke brødet suger til seg så mye trøffelsaus som mulig.

IMG_20181017_182924_942

Til hovedrett bestiller jeg perlehøne med linser, en fornøyelse av en rett, saftig og god. Min kjære er misunnelig, selv om også hans rett smaker nydelig. And med soppsaus, han rengjør fatet med kurvens siste brødbit, lar ikke en eneste dråpe saus gå til spille.

Perlehøne

Dessertmenyen er den rareste jeg har sett på en ganske god stund. Kokken liker tydeligvis å eksperimentere, og har derfor komponert blant annet en dessert bestående av jordbær, sorte oliven og krem. Min kjære velger en terte av sitron-og basilikum, og jeg går for aprikos-og rosmarin panna cotta. Overraskende nok, går disse smakene, disse duftene, disse ingrediensene sammen som hånd i hanske, og gjør meg enda mer nysgjerrig på denne kombinasjonen av jordbær og oliven.

Aprikos panna cotta

Vi forlater restauranten. Ute venter den mørke nattehimmelen med en våt og kjølig overraskelse. Ute kjenner vi regndråper dryppe ned på jakkene våre, i håret, det drypper, det renner. Nedover ansiktet, ned i nakken.

Han tar tak i min hånd, vi løper til hotellet.

 

Musserende vin, suite og fire retters middag i Limoux

Deilige Frankrike, jeg elsker at vi ikke behøver å reise lengre enn 1-2 timer med bil for å finne frem til herlige feriedestinasjoner hvor vi kan gjemme oss bort fra hverdagslivet og omfavne følelsen av å være på ferie langt, langt borte fra der vi bor.Dette har vært en noe glamorøs helg, riktig nok på budsjett (1300 kr for en pakke bestående av 1 natt på junior suite, fire retters middag for to, pluss frokost) , med en svært så uglamorøs start.

Fredag, 1 time og 20 minutters kjøretur fra Toulouse til den lille byen Limoux, som er kjent for å produsere det som regnes som verdens eldste musserende vin (nei, Champagne var ikke først ut).

Boblevann

Fredagsettermiddagen starter med en felles legetime for meg og min kjære, med vaksinasjon mot hepatitt A, som ikke er obligatorisk men likevel anbefalt å få gjort, og dette senest én måned før avreise til Sør-Afrikas safariparker. Jeg hater vaksiner, de stresser meg unødvendig på forhånd, og etterlater meg svimmel og svett etter det mentale kjøret jeg utsetter meg selv for, helt uten grunn.

Nyvaksinert, trøstespiser jeg sjokolade i bilen og titter ut vinduet på alle lønnetrærne som står oppstilt på rekke og rad langs begge sider av den mange kilometer lange landeveien som strekker seg fra et eller annet sted utenfor Toulouse og frem til Limoux, hvor vi har en natt på junior suite, og middagsreservasjon på hotellets restaurant å se frem til.

Hotellet heter Moderne et Pigeon, og er et tre-stjerners hotell som fint kunne ha klatret seg opp til en fjerde stjerne, med sin fantastiske restaurant og utmerket service, men ikke uten å ta seg en god runde med oppussing først. Selv et par strøk med nøytralfarvet maling for å dempe de knallrosa korridorene, ville gjort susen.

Kort tid etter innsjekk, tar vi oss en tur ut for å spasere rundt i byen og få mest mulig utbytte av de siste timene med dagslys. Limoux er ikke den vakreste, den mest sjarmerende, ei heller den mest spennende av de mange småbyene som finnes her i Frankrike, men det føles likevel utrolig deilig å kunne være nettopp her, nettopp nå. Det lille sentrumsområdet er fullt av restauranter og vinbarer, noen tettpakket med mennesker, andre har ikke åpnet riktig enda, men i lokalene er det likevel travelt, med servitører som er i full sving både innendørs og utendørs, der de koster gulv og dekker på bordene og gjør klart til kveldens store service.

Vi finner oss et bord på uteserveringen til et av de livlige brasseriene på den store åpne markedsplassen, Place de la République, der hvor det virkelig yrer av liv i kveld, der hvor restauranter ligger omkranset rundt den store fine fontenen, Venus-fontenen som den heter, til ære for kjærlighetsgudinnen fra romersk mytologi.

IMG_20181014_185914_082

Jeg tror hun er blant oss i kveld, denne kjærlighetsgudinnen, jeg tror hun har fortryllet oss, alle som én. Forelskede par ser jeg jo hvor enn jeg fester blikket, forelskede par som drikker vin, de fleste drikker musserende, blanquette som den heter, denne musserende vinen fra Limoux. Jeg blir inspirert til å bestille det samme, jeg vil smake denne lokale spesialiteten, de sprudlende gylne boblene. Min kjære nøyer seg med en annen form for bobler, han bestiller seg en pils, en halvliter som ser enorm ut, sammenlignet med mitt lille smale champagneglass.

En liten time senere er begge glassene blitt tomme, og tiden er inne for å vende tilbake til hotellet for å nyte en gastronomisk opplevelse i romantiske omgivelser. Vi blir ønsket velkommen av en blid servitør, som gir oss et rundt bord dekket til to. Servitøren spøker og ler, og søler noen dråper rødvin på bordet. “Hver eneste gang” , sukker han. “Formen på denne vinflasken irriterer meg, det er helt umulig å servere vin fra den uten å søle på duken”, forteller han, og ler samtidig av det hele. I bakgrunnen spilles rock og metal-musikk, og nå er det vi som ler. “Musikken passer ikke inn i det hele tatt på et sted som dette”, flirer min kjære og trommer med fingrene, i takt med musikken, som en bekreftelse på at han liker det han hører, til tross for at musikksjangeren er malplassert. Jeg ler, og trommer sammen med ham.

Menyen er en fastsatt fire-retters kombinasjon av sesongens utvalgte varer. Servert får vi en kremet squashsuppe (smakfull og god) , etterfulgt av lettkokt egg (jeg liker ikke egg) med sopp og hasselnøtter, andefilet servert med sesongens grønnsaker til hovedrett (kveldens høydepunkt), som avslutning en kremet dessert med karamell, mørk sjokolade og krokanbiter (kombinasjon som alltid funker).

Andemiddag

Vinen er en lokal syrah med hint av solbær og lakris i ettersmaken, så deilig er den, at vi ender opp med å søke opp vinprodusenten på nett, notere ned adressen og reise dit på besøk neste dag for å handle med oss en kasse med vin, som kan bli plassert i vinskapet hjemme på kjøkkenet vårt, forbeholdt spesielle anledninger. Enkelte flasker vil sannsynligvis få bli med til mitt andre hjem, til jul, hos familien min i Norge.

Opp trappa, gjennom den rosa korridoren og inn på suiten, nå skal vi sove i himmelseng og drømme om vingårder, god mat og kjærestepar som skåler på utekafé.

Himmeldeng

Squash

IMG_20181014_190142_955

Vinbutill