Sommerkjoler, piknikplaner og et livlig sentrum

Tidlig på morgenkvisten våkner jeg til en ny fridag, en ny solskinnsdag i Toulouse. Jeg starter dagen med nok en treningsøkt på yogamatten, etterfulgt av en stor kopp kaffe og brødskiver med franske oster, Morbier og Saint-Nectaire, til frokost før klokka rekker å bli ni.

Formiddagen skal jeg tilbringe i sentrum, jeg ser frem til å slappe av ved Quai de la Daurade med takeaway-kaffe fra en av byens mange kaféer. Den kaldere varianten frappé er nok til å foretrekke i denne hete temperaturen.

Fra klesskapet henter jeg frem en av mine favorittsuvenirer fra Spania, den mørkeblå blomsterkjolen som jeg kjøpte da jeg ferierte alene i den katalanske perlen Girona for tre år siden, i forbindelse med byens årlige blomsterfestival, Temps de Flors.

At hele tre år er gått siden jeg reiste alene fra Paris til Girona i Spania, klarer jeg nesten ikke å begripe. Som om det skulle vært i går, kjenner jeg fortsatt smaken av vin fra Rioja, manchego og skinkekroketter på tunga. Jeg ser fortsatt tydelig for meg de flotte blomsterdekorasjonene som dekket alt fra broer, passasjer og trappetrinn til monumenter og handlegater.

Årene suser forbi, til tider er det vanskelig å henge med, spesielt i disse dager hvor fortiden føles som en fjern drøm fra et tidligere liv, mens nåtiden snegler seg forbi og alt av planer, drømmer og ønsker er satt på vent. 

Viktig er det å finne mening i hverdagene, finne glede i de små tingene, mens man venter, venter på å kunne se fremover igjen. Planlegging av fremtiden er per dags dato umulig, ettersom den globale økonomien er så usikker som den er, og frykten for en ny smittebølge hindrer oss fra å leve på samme måte som før.

Mørkeblått munnbind og matchende joggesko, jeg nyter å kunne gå kledd i mine lette sommerkjoler igjen, selv om jeg helst skulle ha foretrukket å legge bort munnbindet. Sola skinner, sentrumsgatene yrer av liv, flere og flere av byens spisesteder og kaffebarer tilbyr takeaway for å kunne tjene penger i ukene fremover, frem til myndighetene endelig gir grønt lys for å åpne restauranter, kafeer og barer igjen.

Blått munnbind

Til min store glede er tesalongen Madame Bovary et av stedene som tilbyr lunsj og kaker à emporter. Jeg kjøper meg et kakestykke, tarte chocolat banane og en iskaffe, lenge blir jeg stående og prate med eieren av tesalongen. Hun forteller at hun allerede har begynt å planlegge ommøbleringen av lokalet for å tilfredsstille myndighetenes krav til minimum en meters avstand mellom hvert bord.

IMG_20200519_173051_104

Med iskaffen og kakestykket i en papirpose, spaserer jeg nedover til Quai de la Daurade for å sitte ved vannet og nyte den fine utsikten mot broene Pont Neuf og Pont Saint Pierre, bortenfor sistnevnte ser jeg også byens gamle sykehus, et av de fineste landemerkene i Toulouse, kjent for det iøynefallende kapellet Saint-Joseph de la Grave.

Garonne-elven

Jeg nyter den søte smaken av sjokolade og banan og følelsen av å være fri, med munnbindet trukket godt nedover haken for å frigjøre munnen, hvordan vil man ellers kunne spise kake?

Iskaffe sjokoladeterte

Etter å ha spist meg fornøyd, trasker jeg videre i retning Capitole og det lille markedet på Place du Capitole, videre gjennom smale og brede handlegater, jeg titter i butikkvinduer, på sommerkjoler og hatter, sandaler og badetøy.

Capitole

Jeg lar meg friste av vindusutstillingene og ender opp med å kjøpe meg to nye klesplagg, en grønn mønstret kjole og en lysegul topp med puffermer. Fra en annen butikk handler jeg med meg fargerike papptallerkener til lørdagens piknikbursdag og partyhatter i ulike farger til min kjære og meg.

Hvorvidt vi faktisk ender opp med piknik eller noe helt annet, gjenstår å se. Julien er, som alltid i forkant av fødselsdagen min, en eneste stor hemmelighet.

Pont Neuf

Advertisements

Når man koser seg på egenhånd i romjula

Første juledag, transportselskapene i Paris er fortsatt i streik, ingen tog er i drift, heldigvis reiser jeg hjem med fly og ikke med tog for denne gang. Min kommende svigerfar kjører meg til Paris Orly, min kjære blir selvsagt med for å gi meg en varm klem på flyplassen, for å vinke meg av sted. Om vi ikke ville blitt sittende fast i trafikkork i en time, ville vi fått tid til å klemme bedre, vinke lenger, utveksle et par ord.

I stedet blir jeg nødt til å løpe.

I dag reiser jeg hjem alene. På mandag vil han komme etter, sammen med sine foreldre som skal feire nyttårsaften med oss på det flotte casinoet i Toulouse. Heldig er min kjære som har fått så mye fri nå i romjula, hele to uker til å slappe av og nyte denne magiske høytiden.

Vinge

Selv har jeg bedt om én siste fridag før Kraków-turen i slutten av januar står for tur. Tirsdag, årets aller siste dag, en fridag jeg virkelig ønsket meg selv om jeg i utgangspunktet ikke trenger den, da arrangementet vi har billetter til uansett ikke starter før sent på kvelden. Fint vil det likevel bli å kunne sove lenger, avslutte årets siste morgenstund med frokost i mitt eget tempo. Ja, fint vil det bli å kunne slippe å trykke i meg to brødskiver smurt i hastverk mens jeg henger over kjøkkenbenken og stirrer stresset på mikroovnens digitale klokke, minutt for minutt. 

Godt føles det å være fremme i min egen stue etter en femtifem minutters flytur, en trettisju minutters trikketur og en ti minutters gåtur med min sorte lille trillekoffert på slep. Jeg leser julekort fra bestemor og lager meg en kopp Earl Grey med melk.

Som avtalt ringer mamma, lenge prater vi om jul og familie og planer for det kommende året, vi skravler og ler, helt til jeg innser hvor mye klokka har blitt og hvor vanskelig det vil bli å stå opp klokka seks neste morgen. I morgen reiser hun til Tyskland, jeg ønsker henne en god tur.

Andre juledag, en fredelig arbeidsdag som ikke akkurat kan kalles en arbeidsdag. Fra ni til fem har jeg sittet på Airbus-kontoret sammen med seks andre kolleger, i vente på noe å gjøre. Ingen eposter, ingen telefoner, ingen digitale forespørsler, jeg teller ned timene og får tiden til å gå ved å lytte til musikk, se videoer på internett og fullføre et par kapitler av den dystopiske romanen jeg for tiden leser.

Fra kontoret drar jeg videre til kaféen Arcane, hvor jeg har blitt stamgjest det siste halvåret. Jeg spiser kanelbolle og drikker chai latte mens jeg veksler mellom å lese bok og skrive handleliste, kveldens handletur går til den økologiske dagligvarebutikken som ligger vegg i vegg med kaffebaren.

Økologisk dagligvarebutikk

Å komme hjem til en tom leilighet og vite at den vil forbli tom de neste fire dagene føles underlig, fint er det absolutt, men likevel rart. Som om jeg plutselig var enslig igjen, men med Julien bare et lite tastetrykk unna.

For å nyte denne egentiden best mulig fyller jeg kjøleskapet med mat han ikke liker, blåmuggost, selleri og fennikel. Jeg vrenger av meg mine trange jeans og slenger på meg den rosa rutete pyjamasen som ligger sammenkrøllet på toppen av vaskemaskinen.

Med puter og pledd slapper jeg av i sofakroken med den norske serien “Hjem til jul” på skjermen og risgrøt til middag, kanel og sukker drysses over grøten, et smørøye smeltende i midten. Et glass saft nytes sammen med mitt lille måltid, risgrøt og saft, jeg mimrer tilbake til barndommen, til juleverksted og skoleavslutninger, til verdifulle stunder sammen med bestemor og bestefar.

Risgrøt

Før leggetid gir jeg meg selv nok en dose kjærlighet. Med grøt og sofakos varmet jeg sjelen, med hårkur og ansiktspleie gir jeg også kroppen litt etterlengtet oppmerksomhet. Ansiktet vaskes med spesialprodukter fra apoteket, rensemousse, tonic, organisk skrubb, ansiktsmaske med leire og til slutt min daglige fuktighetskrem.

Deilig føles det å legge seg i nyvasket sengetøy, og vite at jeg snart vil våkne opp til nok en dag hvor jeg vil kose meg i mitt eget selskap etter en fredelig arbeidsdag.

Å være alene er ikke synonymt med å være ensom

Kulde og regn, søledammer og visne løv, gress og nakne trær i ulike nyanser av brunt, lyse og mørke skyer, grå himmel, ullsokker, rennende nese, iskalde fingertupper, januar i dag, februar i morgen, kulde, mørke, tanker.

Neste sesong farges himmelen blå, gresset grønt, blomstene lilla, gule og hvite, olajakke og joggesko, varmende solskinn varmer min bleke hud, sol, varme, optimisme.

Med sakte steg vil etter hvert også sommeren nærme seg, høy temperatur, badetemperatur, sandaler og sommerkjoler, den med solsikker på eller den med kirsebærmotiv, blendende sol, sommerfugler og bier, piknik i parken, bølgeskvulp, utepils, drømmer.

Sommerfugl

Jeg drømmer om de rareste ting, flukten fra hverdagen, jeg vil leie ei hytte, en rød eller hvit liten sjarmerende feriebolig ved sjøen, ved kysten, på det norske sørland eller vestland, langt unna alle jeg kjenner, der skal jeg skrive, meditere, drømme, inspireres, motiveres, være mørkredd, være alene, skrive videre, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik skal jeg utfolde meg kreativt. Jeg skal på eget initiativ spise all den kjipe industrielle maten som får både forloveden min og mine foreldre til å rynke på nesa, den forbudte maten i deres hjem, spaghetti à la capri, pizza grandiosa, joikakaker og fiskeboller. Til frokost skal jeg spise nystekte boller fra en bensinstasjon og drikke litago.

Foreldrene til min kjære er på besøk, de drømmer om å flytte, de vil bo nærmere oss, stort hus på landet, stort hus med stor hage, uvanlige blomster med lange latinske navn, de vil ha barnebarn, de vil leve tett på oss, en stor familie, alle samlet til enhver tid, jeg liker alenetid, meg og mine tanker, de misforstår meg, min alenetid mistolkes som ensomhet. Jeg opplever ensomheten når jeg er i selskap med altfor mange mennesker, spesielt mennesker jeg ikke kjenner, bekjente, venners venner, det er da jeg føler meg ensom.

Jeg drømmer om å ta toget til en by jeg ikke kjenner, et sted med gammel historie og smale gater med blomsterdekorerte vegger, en by jeg ikke har vært i tidligere, dit vil jeg dra helt alene, meg og min skrivelyst, mine bøker, fotoapparatet på slep. På en koselig liten kafé skal jeg sitte, observere menneskene som passerer forbi, drikke rødvin, en fruktig syrah fra Languedoc-området, jeg skal spise spekepølse med hasselnøttbiter og få servert en stor kurv med ristet brød og tapenade laget av sorte oliven. Her trenger ingen å vite hvem jeg er, eller hvorfor jeg har valgt meg ut nettopp denne byen, jeg skal leie en liten hybel og spise ferske croissanter fra bakeriet i etasjen under, klokka sju skal jeg stå opp, hver eneste dag frem til den dagen jeg drar hjem fra det ukjente, til det er tid for å vende tilbake til det virkelige liv og hverdagsrutinene, måtte det være solfylt himmel eller mørke skyer som møter meg.

Kameratene til min kjære, bor alle i Paris. Han lengter tilbake, et savn, en nostalgi, studietiden var de beste årene i hans liv. I mai og i juni skal vi besøke dem, noen har fått barn siden vi så dem sist, andre er opptatt med karriere, med gifteplaner, også vi skal gifte oss, om ett år og sju måneder.

Det hele føles så rart, så uvirkelig. Sesongene kommer og går, sol, regn, snø, sommer, høst, vinter, vår, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, under regnfull himmel trasker jeg langs gatene, jeg er på vei hjem, til leiligheten vi har kalt vårt hjem i nå over ett år, denne uken er hans foreldre der, i vår stue, på vårt kjøkken, de lager middag og tar oppvasken, de ønsker et liv her i sør, han lengter tilbake til livet i Paris.

Jeg lengter etter det ukjente, etter drømmene, etter stillheten, behovet for litt tid for meg selv, tid til å samle tankene, ideene, kose meg i mitt eget selskap, spise dårlig mat og lytte til lyden av ingenting.

Vi er ulike som dag og natt, han og jeg, han liker støy, jeg liker stillhet, han liker kjølige høstdager, jeg liker varme sommerdager. Jeg teller ned dagene, ukene, blomstene må blomstre, fuglene må synge, en vakker vårdag skal jeg sette meg på toget, reise til en ukjent fransk by, helt alene. En fin sommerdag vil jeg reise av sted til ei hytte ved den norske kysten.

Jeg lengter etter dette, våren og sommerens farger, den gylne stillhet, pause fra alt, timeout og tid for meg selv.

Blomstereng

Bildene er fra forfjor sommer, fra parken Terra Botanica i Angers, Frankrike

 

 

 

Men først…en tur til byen Nice!

Iført pyjamas-shorts og Julien sin grå t-skjorte, ligger jeg nå, stuptrøtt, på sengekanten på et tre-stjerners hotell (Le Geneve). Jeg befinner meg i den nydelige gamlebyen i Nice, en av de mest internasjonalt besøkte byene på den franske rivieraen. Utenfor hører jeg lyden av biler som tuter og kjører forbi, og regnet som faller like tungt som det har gjort hele denne dagen.

Føttene verker, og jeg angrer virkelig på å ikke ha tatt med fotkrem da jeg pakket kofferten i går kveld. Å pakke til en to ukers ferie er en stor nok utfordring i seg selv, og verre er det jo når man pakker til ulike destinasjoner. Altså, Nice, Oslo, Kristiansand, Mandal og Stavanger.

Siden jeg uansett skulle bytte fly i Nice (da det ikke går direktefly fra Toulouse til Oslo), reserverte jeg like greit to netter på hotell i denne kjente middelhavsbyen, for å få mest mulig utbytte av situasjonen – og for å slippe å løpe fra flyplass til flyplass, fly til fly.

På vei til flyplassen i dag tidlig, hadde jeg et klønete uhell med det høyre buksebeinet, da det hektet seg opp i et gjerde og revnet, slik at jeg måtte brette opp buksa for å skjule et enormt, grusomt hull. Siden det uansett er inn å blotte anklene, var det absolutt ingen som brydde seg. Vel fremme på gate 51, hele to timer før avgang (etter å ha feilkalkulert hvor lang tid man trenger på å komme seg til flyplassen fra Toulouse sentrum), kom beskjeden hverken jeg eller mine medpassasjerer ønsket å høre. Flyet var forsinket.

En time forsinket og med hull i buksa, ankom jeg endelig Nice.

middelhavet

Jeg ble møtt med pøsregn og grå himmel. Paraply hadde jeg ikke tatt med. På hotellet fikk jeg vite at jeg kunne låne paraply av dem….det vil si, jeg ble gjort oppmerksom på denne informasjonen først etter at jeg desperat hadde gått til innkjøp av en ny paraply, selv. Vel. Rent bortkastet er det jo ikke. Om det skulle regne i morgen, er jeg beredt. Regner det i Oslo på onsdag, ja, da er paraplyen på plass. Paraplyer får man alltids bruk for.

Til tross for mye regn og bukse med hull i, storkoser jeg meg i Nice. Byen er særdeles nydelig med sine typisk sør-franske bygninger malt i varme farger, smale livlige gater, sjarmerende små restauranter, flotte palass og kirker, palmetrær på rekker og rad, og turkisblått hav. Jeg er forelsket!

selfie nice

Fra rommet mitt har jeg utsikt over et nydelig oransje bygg med helt fantastisk flotte balkonger. Til lunsj har jeg spist kake, drukket kaffe og pratet med verdens hyggeligste barista på HOBO Coffee. Jeg har vandret langs stranda. Jeg har trasket gjennom de små, pittoreske gatene i gamlebyen. Jeg har spist deilige sitron-og parmesan ravioli på restauranten La Petite Cocotte og smakt på en helt fantastisk rødvin fra Provence. Og på toppen av det hele har jeg klart å finne veien tilbake til hotellet, uten hjelp fra GPS (da mobilen gikk tom for strøm).

balkong nice

Å være på reise helt alene er hva man gjør det til selv. Det trenger ikke å være ensomt. Jeg har alltid med meg en god bok i vesken, jeg har et kamera, jeg har satt meg mål for hva jeg ønsker å se av turistattraksjoner, og i morgen skal jeg på Food Tour med A Taste of Nice (guidet tur fra restaurant til restaurant for å smake lokale spesialiteter).

Jeg krysser fingrene for at regnet tar seg en pause, og at føttene mine slutter å verke!

statue nice

gult bygg

smale gater

 

Interessert i kunst og franske havnebyer? Besøk Honfleur, impresjonistenes yndling!

I fjor sommer besøkte jeg byen Honfleur for andre gang på to år. Forrige gang var det jeg som falt hodestups for denne sjarmerende lille byen. Denne gang var det foreldrene mine sin tur til å la seg forføre av byens atmosfære, historiske bygninger og havn full av fritidsbåter.

Jeg blir støtt og stadig forelsket i nye steder, og Honfleur er det lett å bli forelsket i. Store kunstnere fra 1800-tallet, deriblant Claude Monet, var en av mange som lot seg inspirere av Honfleur.

“Jeg vet jeg har sett dette før, men jeg klarer ikke å sette fingeren på hvor”, tenkte jeg, første gang dro på besøk til Honfleur og speidet utover havnen og alle utekaféene som uansett årstid, er fulle av mennesker og liv.

Ja, jeg hadde sett denne havnen før; gjennom øynene og penselstrøkene til Claude Monet og andre impresjonister. Honfleur er, og har alltid vært en favorittby for artister og kreative sjeler – og nettopp derfor er byen en svært populær feriedestinasjon for turister fra hele verden.

havneby

Mens man vandrer gjennom de mange smale brosteinbelagte gatene, vil man observere en stor variasjon av kunstgallerier, i tillegg til diverse kreative verksted av forskjellige slag.

Og, sist men ikke minst, egenprodusert sjokolade fra byens egne chocolaterie. Nam, sjokolade!

sjokoladebutikk

De vakre historiske husene bygget rundt Vieux Bassin (havnen), og havnen selv, har ikke forandret seg mye over årene som har gått; men det har havnens formål. I stedet for å ønske fiskebåter og lastebåter velkommen, er havnen nå hovedsakelig full av seilbåter og andre fritidsbåter. Den hestesko-formede havnen er uten tvil den mest travle delen av Honfleur, med sine mange restauranter, kunstgallerier, suvenirbutikker og lokale boutiques.

 

 

Honfleur er for turtelduer, kunstnerspirer og enslige vandrere…

  • Ja, byen er det perfekte sted for en romantisk utflukt med din kjære. Nyt utsikten av Vieux Bassin mens dere koser dere med et glass vin, og la smaksløkene få kjenne på fantastisk fransk mat (for eksempel fra restauranten L’Ecailleur) – eller gjør som de lokale menneskene; nyt ferske blåskjell i hvitvin-og hvitløkssaus til lunsj, servert sammen med et glass hvitvin (fra, for eksempel Le Bistro du Port?)
  • Byen trekker til seg kunstnere og fotografer, på jakt etter inspirasjon. Kunstnersjeler forelsket i den gammeldagse franske sjarmen og de kjente maleriene  malt av de store, berømte navnene fra impresjonismens storhetstid.
  • Byen er dessuten et fantastisk sted for dem som elsker å reise alene, helst til et fredelig sted hvor man kan slappe av og nyte tilværelsen i et avslappet tempo. Besøk gjerne museer som det fantastiske kunstmuseet hvor man kan se maleriene til Eugène Boudin eller det merkelige museet dedikert til musiker og kompositør  Erik Satie.

Hva burde man smake mens man er i Honfleur?

Vel, som nevnt tidligere så burde man ikke gå glipp av all den fantasiske sjokoladen. Går du på diett? La dietten ligge mens du er i Frankrike! Aux Blés d’Or er et chocolaterie verdt å sjekke ut (de har ingen hjemmeside, men har derimot en smakfull video på YouTube).

sjokolade

Normandie regionen er også kjent for å bruke mye smør (i både baking og i sauser) og fløte. Prøv en tarte Normande (eplekake fra Normandie regionen) servert med krem ved siden. Jeg besøkte kafeen L’Atelier og smakte selvsagt denne lokale spesialiteten. Nam!

eplekake

Når man først snakker om meieriprodukter. Er man på besøk i Frankrike, bør man smake de lokale ostene. Og dem er det mange av.

Den mest kjente osten fra Normandie-regionen er den internasjonalt kjente osten Camembert. Er den dermed også best? Nja, nei, smak og behag. Smak på lokalprodusert Camembert, og smak samtidig også Neufchâtel, Pont-L’Evêque og Livarot. Smak deg frem til din personlige favoritt!

pariserhjul

honfleur butikk

honfleur by

havn honfleur

vanntårn

honfleur smale gater

båter

kirke

Hvordan jeg ble en bedre person av å reise alene – og tips til deg som vil, men ikke tørr

“Hva?! Skal du reise til New York…alene?!”

Denne reaksjonen ble en gjenganger blant både kolleger, venner og familie, da jeg fortalte dem at jeg skulle reise til den Amerikanske storbyen helt på egenhånd.

På den tiden bodde jeg allerede i USA, i Florida. Derfor var ikke en to timers flytur opp til Manhattan en spesielt skremmende utfordring. Den skumle delen kom etterpå. Tanken på å besøke en såpass stor by helt alene, ville sannsynligvis få meg til å føle meg liten, ensom og svært, svært fremmed.

Men slik var det faktisk ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg hadde det nemlig dritgøy. Ja, helt alene!

Var det fordi jeg er naturlig innadvendt og ikke har noe problem med å tilbringe tid alene med meg selv og mine tanker? Eller var det fordi vi som mennesker har blitt oppdratt til å tenke at ferier er forbeholdt vennene dine, kjæresten din og familien din? Er det fordi vi lever med en frykt for det ukjente, og en frykt for å bli utsatt for noe grusomt om man befinner seg på et helt nytt sted, uten et personlig nettverk?

Ikke vet jeg.

De fire dagene i New York var uansett starten på en helt ny, uavhengig livsstil og et bedre selvbilde. Dette var den terapien jeg ikke visste at jeg trengte – mot usikkerhet og nedstemthet. Ja, jeg ble faktisk mer lykkelig av å reise alene!

Endelig kunne jeg gjøre alt som jeg ønsket å gjøre, mens jeg var ute på reise. Jeg behøvde ikke lengre å ta hensyn til andre mennesker sine spisevaner, dietter, interesser, rutiner og døgnrytme.

Ikke var jeg lenger avhengig av å vente på at andre kunne ta seg fri, før jeg kunne dra ut i verden, heller!

I New York tok jeg en guidet tur rundt Manhattan, handlet bøker fra bokhandlere, spiste massevis av lokal gatemat, vandret gjennom Central Park og handlet klær fra secondhand-butikker.

(Guiden tok et par bilder av meg. På den tiden jeg kun hadde mobilkamera til bilder, og streker til øyenbryn…)

new york lol

Noen måneder senere reiste jeg alene til Boston, deretter  Washington DC, Minneapolis, Chicago, Savannah, Denver, San Francisco, Los Angeles og til slutt til San Diego. Siden jeg uansett var singel, føltes det dessuten helt greit å oppleve alle disse tingene på egenhånd.

Nå som jeg har samboer, er ikke tanken på å reise fra land til land og stat til stat, noe jeg kunne tenke meg å gjøre såpass flittig som jeg gjorde den gang da.

Tidligere i år tok jeg meg likevel friheten til å besøke Pisa i Italia, Girona i Spania og Narbonne i Sør-Frankrike uten noen andre enn Skybert på slep, ei uke da kjæresten var bortreist og jeg klødde i hele kroppen etter å få tilfredstilt vandrelysten min.

(bildet under er fra Narbonne)

narbonne frankrike

Å reise alene er likevel ikke noe man gjør helt uten forholdsregler.

Ønsker du å reise alene er det nemlig viktig å…

  1. Fortelle dine nærmeste hvor du skal, hvilket hotell, hostel eller Airbnb du har reservert, og hvilket klokkeslett du har beregnet ankomst og retur.
  2. Ikke vandre ute i mørket alene (sent på kvelden). Det greieste er å stå opp tidlig, få fullt utbytte av dagen og legge seg tidlig igjen.
  3. Vær forsiktig med hvem du stoler på. Ja, jeg må innrømme å ha dratt på Tinder-date i mangel på noe bedre å gjøre mens jeg har vært ute å reist, men i en såpass sårbar situasjon hvor man er fremmed i en ny by, kunne det aldri falt meg inn å dra hjem til noen eller invitere noen med til hotellrommet mitt.
  4. Orienter deg. Det er lett å gå seg vill, spesielt hvis GPS’en ikke funker helt som den skal, og da er det lurt å ha et by-kart i lomma/vesken. Det er heller ikke dumt å spørre folk om veien, om du skulle være usikker.
  5. Hold verdisakene dine godt skjult. Å veive med penger, dyre gadgets og luksuriøse merkeklær og smykker, bør du styre unna. Med mindre du ønsker å tiltrekke negativ oppmerksomhet. Et av mine kjære familiemedlem fikk skulderen knust og ble rundstjålet, fordi han ikke tenkte seg om før han dro opp en svær bunke med sedler, og samtidig hadde et dyrt kamera hengende rundt halsen.
  6. Putt verdisaker ned i en lomme utilgjengelig for klåfingra tyver. Jeg reiser stort sett alltid med samme håndveske. Den er full av “hemmelige” lommer som er vanskelige å nå. Den eneste gangen jeg har fått lommeboka mi frastjålet, var da jeg brukte en helt annen veske – på lokaltoget hjemme.

Hvordan pakker man til en slik tur?

Har du aldri reist alene før, anbefaler jeg at du starter med en 2-4 dagers tur til en destinasjon ikke altfor langt unna. På denne måten får du teste ut om dette er noe for deg eller ikke, uten at du risikerer å få panikkanfall og angre deg ihjel. Jeg kjenner enkelte som har hoppet rett ut i en 4-8 måneders backpacking-tur som sin første reise alene, men selv kunne det aldri falle meg inn å hoppe fra et stupebrett uten å dyppe tærne i vannet først. Smak og behag!

Å pakke til en 2-4 dagers tur:

Jeg pakket med meg speilrefleks-kamera (dette hadde jeg ikke i USA), laptopen min, en god bok (fordi det er kleint å spise på restaurant alene uten bok eller laptop), ladere, komfortable sko og et par antrekk på skift.

Nå er det vel bare for meg å ønske deg en riktig god tur!

(Bilder fra ø.v: San Diego, Beverly Hills, San Francisco, Chicago, Washington DC og Boston)