Hvorfor jeg elsker Narbonne i Sør-Frankrike

“Seriøst? Skal du til Narbonne…uten meg?”

Disse var ordene kjæresten min klarte å lire av seg, da jeg fortalte ham om mine planer om å være ute på reise i en ukes tid for å oppleve mest mulig den siste uken min som “kvinne i tjue-årene”, før det var tid for meg å tre på meg voksen-buksa og være tretti. Man kan vel kanskje kalle det en svært tidlig midtlivskrise. Dette var i fjor, i mai måned.

Lite visste jeg at han egentlig pønsket på å ta meg med til Narbonne en eller annen gang, langt frem i tid. Lite visste jeg at han visste spesielt mye om Narbonne i det hele tatt. Eneste grunn til at Narbonne i det hele tatt havnet på agendaen, var fordi jeg skulle videre til Spania og ønsket et sted å overnatte mellom Toulouse og Girona, for å slippe å løpe fra buss til tog, og videre til tog nummer to.

Praktisk beliggenhet førte meg altså dit. Og praktisk ble det. Kun to timer med buss fra Toulouse (som jo nå er byen jeg bor i), og vips, så befant jeg meg midt i sentrum av en ny og spennende by som jeg gledet meg til å utforske.

frankrike reise

I dét jeg ankom Gare Routière (busstasjonen), ble jeg møtt med solskinn og varme. Antrukket i sort prikkete bomullskjole, nylonstrømpebukse og olajakke, var jeg glovarm som aldri før. Kontrasten var stor, mellom sterk vind og høljeregn i Paris og sommertemperatur i Narbonne – og jeg klaget ikke. Blå himmel og herlige varmegrader var nå et hyggelig gjensyn!

benk

Jeg overnattet på en sjarmerende Bed&Breakfast som het La Maison Gustave. Ei smilende jente i tidlig tjue-årene ønsket meg velkommen og hjalp meg å bære den lille trillekofferten min opp alle trappetrinnene som ledet oss til det som skulle være rommet mitt. Et koselig rom, pent dekorert i lyse farger og skandinavisk interiør. Fra vinduet hadde jeg en fantastisk flott utsikt mot Palais des Archevêques – et historisk palass som nå huser diverse museer.

bed and breakfast

Jeg tok av meg min altfor varme strømpebukse og lot jakken ligge igjen på rommet, før jeg dro ut for å besøke alt som Narbonne hadde å by på. Etter å ha beundret palasset (Palais des Archevêques) på avstand fra vinduet mitt, var jeg klar for å se det – og fotografere det – på nært hold. Jeg gledet meg også til å besøke Narbonne Katedralen som ligger vegg i vegg med palasset, og til å sette meg på en benk ved kanalen (Canal de la Robine) som renner gjennom byen, og kanskje spise noen godsaker fra et av byens bakerier, og samtidig la beina få slappe av og få solt seg litt.

vindu

Selv om jeg egentlig liker å late som jeg ikke er det, så kommer jeg nok (dessverre) alltid til å være den stereotypiske kvinnen som elsker å dra på shopping. Fingrene mine klødde etter å bruke penger på noe nytt – måtte det være småkaker, nye bøker, sandaler, hårprodukter, uansett hva. Men, siden jeg måtte forholde meg til et budsjett på overførte penger fra mamma (etter å ha blitt ranet i Paris samme dag som jeg reiste), bestemte jeg meg for å ikke kjøpe noe som helst, men heller bruke litt ekstra på et fint måltid senere på kvelden. Dermed kjøpte jeg kun et bakverk fra et bakeri, og holdt meg like greit unna butikkene.

religieuse

Og det bakverket ble det mye søl av. Kaken, en religieuse (oversatt: religiøs), var god, men ikke gudommelig god – og i tillegg var det litt av et frustrasjonsmoment å få bort all den klissete sjokoladekremen fra fingrene mine. Hver gang jeg satte tennene i kaken, begynte sjokoladekrem å tyte ut fra alle kanter. Hvordan det er mulig å i det hele tatt stappe så mye sjokolade inn i en så liten kake, er et under for meg. Hvorfor har ingen fortalt meg at man egentlig burde spise disse med skje, og aldri med hendene?

Ansiktet mitt så til slutt ut som en to-årings fjes, etter å ha spist sjokoladekake for første gang i sitt liv. Det var da enda godt jeg ikke var ute etter å imponere eller se fin ut for noen!

Jeg vandret rundt i et par timer, til føttene mine var begynt å verke, takket være kombinasjonen av dårlige sko og svette føtter som ikke helt hadde tilpasset seg til varmen enda. Jeg burde da vite at ballerinasko ikke egner seg til lange utflukter.

sentrum

Nysgjerrig på hva annet Narbonne hadde å by på, stakk jeg innom turistkontoret for å få mer informasjon. Til glede for kjæresten min, er det mer enn nok av ting å gjøre i nærheten av Narbonne. Ting som jeg ikke fikk gjort…fordi man behøver bil for å komme seg frem. Smålig skuffet, tok jeg beina fatt og trasket fra gate til gate på jakt etter skjulte skatter. Jeg endte opp med å forville meg inn i gater hvor det ikke fantes annet enn hus og små blokker. Og en pub. En gammel mann som satt på puben og drakk øl, lo av meg og ropte på fransk, “det er tydelig at du har gått deg vill, lille jente”. Lille jente. Jeg lot de ordene synke inn, mens jeg funderte over midtlivskrisen min.

pub

Jeg avsluttet kvelden med et litt dyrt, men fantastisk måltid hos Restaurant Gaia. Et spisested anbefalt av den smilende resepsjonisten.

Servitørene virket overrasket, forvirret og til dels ukomfortable, over å se noen be om et bord…for én person. Ei ensom dame, uten følge. Så utrolig sørgelig, tenkte dem vel. Men vi som reiser alene, vi må da vel også få lov til å spise fin mat vi også, får vi ikke?

suppe

Etter å ha fått en litt merkelig velkomst, angret jeg ummidelbart på å ha dratt til en slik restaurant på egenhånd. Jeg burde ha bestilt takeaway mat fra en eller annen fastfood-kjede i stedet. Da ville jeg i det minste følt meg mindre utilpass. Men å reise seg opp fra bordet og stikke, rett etter å ha satt seg ned og fått tildelt en meny, ville bare sett enda mer latterlig ut, så jeg bestemte meg like greit for å bli.

middag

Jeg bestilte en tre-retters middag, og glemte samtidig at jeg jo tross alt var den rare dama som satt helt alene, og jo burde gått for en hovedrett, spist den lynkjapt og forlatt lokalet så kjapt som mulig. I tillegg bestilte jeg en halv flaske vin, da restauranten ikke kunne tilby kun ett glass til maten. Javel. En halv flaske vin skulle jeg drikke helt alene. Nå var jeg ikke bare den tragiske dama som satt helt alene på fin restaurant. Nå var jeg den tragiske dama som drikker alene, i tillegg. Akk og ve!

Til orientering; jeg ble meget godt brisen, og kjæresten min ble bombardert med “du skulle vært her” meldinger, samt bilder av matrettene mine fra alle mulige vinkler. Mellom forrett og middag kom en av servitørene innom for å spørre om jeg hadde det bra. Før jeg i det hele tatt rakk å svare at joda, det gikk fint med meg, la hun en bunke med kokkeblader og matmagasiner på bordet. Fortsatt bekymret for den enslige kvinnen, og sikkert redd for at jeg skulle finne på å kjede meg i mitt eget selskap, dette var de ansattes måte å si “vi bryr oss”.

Selv om dette restaurant-besøket var noe merkeligere enn det jeg er vandt til, når jeg først er ute og spiser alene, så var maten totalt verdt det. Desserten glemte jeg å ta bilde av, men den kan jeg informere om at smakte helt nydelig.

Jeg krøp til køys, mett, fornøyd og glad for å ha besøkt Narbonne. Og dit skal jeg tilbake – men da skal opplevelsen deles!

arkitektur

palasset

selfie

kanal

palmer

fransk

 

Advertisements

Oppsummering av mitt 2017

Kom, Januar og lysere tider. Stig på, og blås bort all den negative energien som la seg over 2017 og eglet seg inn på meg, der den hvisket “du må ikke komme her og tro at dette året skal gå like brillefint som året i forveien”. Fordi, ja, år 2016 var virkelig toppen av toppen.

Nå kan jeg ikke påstå at 2017 var et tvers gjennom dårlig år, fylt med intet annet enn nedturer og skuffelser. For det var det jo aldeles ikke. Jeg har jo faktisk opplevd utrolig mye spennende….innimellom alle utfordringene, og alt det andre som har hendt.

Problemet er vel heller at 2015 og 2016 rett og slett kanskje var for bra? Til en så stor grad at høyere krefter mente det var på tide å gi meg en liten realitetssjekk?

At jeg har lært meg en ting og to om hva som virkelig betyr noe her i livet, det er soleklart. At jeg fortsatt har en lang vei å gå og mye igjen å lære, ja, det er også sikkert og visst.

Mitt 2017, Godt Oppsummert

Januar… var måneden da jeg reiste på kurs for å skolere meg i digital markedsføring i Marokko i Nord-Afrika. Jeg lærte meg mye nyttig både på kurset og utenfor…som å prute på markedene i Essaouira og Marrakech, og lære meg et par gloser på Arabisk. Noen uker senere dro jeg på ferie med svigerforeldrene mine og kjæresten min til Panama i Sentral-Amerika.  På Bocas del Toro i Panama, ble jeg sint og opprørt over å se turister ta opp sjøstjerner fra vannet for å posere for selfies sammen med dem (og dermed drepe de stakkars panikkslagne sjøstjernene), og jeg ble fascinert da jeg så dovendyr kose seg i trærne mens vi var på guidet tur i jungelen. For første gang i mitt liv smakte jeg dessuten kakao frukt (i samme jungel)!

palmtrees

Februar… var måneden da jeg var syk med konstant oppkast og diaré døgnet rundt i tre-fire uker. Til tross for dårlig helse, kansellerte jeg ikke den planlagte turen til Spanias hovedstad Madrid – og heller ikke food tour‘en som vi hadde meldt oss på. Vi smakte deilige spanske spesialiteter (og vin) og lærte mye spennende om den spanske matkulturens historie.

cocktails

Mars… var måneden da jeg tok toget til Tyskland for å tilbringe tid sammen med mamma i den lille byen Kassel, og tid for meg selv i byen Karlsruhe. Reisebloggen min ble sponset av turistinformasjonen i Karlsruhe og jeg fikk dermed besøke dyrehagen og ta trikken uten at det kostet meg noe som helst.

rød panda

April… var måneden da jeg fikk sponset både pizza, bagels og iskrem – denne gang, takket være instagramkontoen min. Jeg fikk en liten smakebit på hvordan det må føles å leve av å være en såkalt influencer. Det er jo trivelig det – på hobbybasis, vel å merke!

bagelcorner

Mai… var måneden da jeg ble ranet på toget i Paris og deretter fikk brukskontoen tappet. Mai var også måneden da jeg fylte år. Det store tallet jeg hadde gruet meg til så utrolig lenge: 30. Ikke lenger medlem av tjue-klubben. Ikke lenger ung nok til å slippe unna med tull og tøys. Nå var det på tide å bli voksen. Min siste uke som tjue-og-noe ble brukt til å reise alene. Først til Toulouse (som jeg nå har flyttet til), deretter Narbonne (fransk by kjent for sin fantastiske vin), videre til blomsterfestivalen i Girona i Spania, og til slutt til Pisa i Italia. Det store 30 ble deretter feiret i Amsterdam, som del av en spennende biltur sammen med kjæresten fra by til by i Nederland. I tillegg tok vi oss en liten tur innom Ghent i Belgia!

amsterdam

Juni… var måneden da vi dro på Download-festivalen i Paris for andre år på rad. Herlig musikk, utepils, olashorts og t-skjorte, Dr. Martens, solbriller og caps. Jeg fikk oppleve å se band som jeg har vokst opp med å lytte til. Låter jeg har sunget til, danset til, grått til. Noen har hjulpet meg gjennom ensomhet, andre gjennom kjærlighetssorg. Følelsesladd, sang jeg for full hals. Åh, så deilig det er med musikkfestival!

festivalmoro

Juli… var måneden da jeg og kjæresten egentlig skulle hjem på besøk til Norge, til familien min, til vennene mine. I stedet ble min kjære hasteinnlagt på sykehus, turen ble kansellert og hverken flybilletter, utflukter eller to netters hotellopphold i Bergen ble refundert. Forsikring, nei, det hadde vi ikke. Heldigvis kom mamma for å besøke meg i Frankrike (så snart min kjære var utskrevet og på bedrings vei), og trøstet meg med en hyggelig langhelg sammen med henne og hennes venninne, i de nydelige byene Strasbourg og Colmar.

colmar

August… var måneden da foreldrene mine kom for å besøke meg og kjæresten min. Vi leide et feriehus sammen i Normandie, og besøkte mange fine småbyer….og samtidig kranglet mamma og jeg så høylytt og så grusomt at kjæresten ble skremt og ville dra hjem. Dette hadde han vært vitne til, tidligere. Den gang i Berlin. Er det noe jeg har lært som voksen, så er det at mamma og jeg ikke kan feriere sammen mer enn 2-3 døgn før idyllen forsvinner. August var også måneden da jeg reiste til London for å besøke venninna mi som bor der. En siste gang, før hun endelig flytter tilbake til Frankrike!

normandie

September… var måneden da jeg dro på utdrikningslag i Milano, og deretter til de franske Alpene for å feire bryllupet til det heldige paret. For første gang så jeg Mont Blanc. For tredje gang var jeg i bryllup. Og nok en gang, dagdrømmet jeg om mitt eget, fremtidige bryllup…når enn det kommer til å finne sted!

bryllup

Oktober… var måneden da vi sa opp leiligheten, jobb og livet i Paris – og begynte å se fremover mot vårt nye liv i Sør-Frankrike. Alt gikk ikke på skinner. Kjæresten fikk ikke den jobben han trodde han hadde blitt lovet. Og vi…vi stod uten bosted, uten jobb, og med midlertidig opphold hos svigers – mens CV’ene våre ble sendt i hytt og pine, fra arbeidsgiver til arbeidsgiver, med et håp om å endelig få komme i gang med våre prosjekter.

toulouse

November… var måneden da vi pendlet frem og tilbake, mellom huset til svigers (utenfor Paris) og forskjellige Airbnb-leiligheter i Toulouse. Jobbintervju og visninger, bekymringsfulle og med frykt for det ukjente…med fingrene krysset og fortsatt like håpefulle, både han og jeg. Og jobb, ja, det fikk jeg. Leilighet, det fikk vi også!

toulouse by

Desember… var måneden som avsluttet dette spennende året. Julefeiring i Pyreneene, dagstur til Andorra, dagstur til Gaillac og helgtur til Barcelona i Spania. Jeg fikk se snøkledde fjell på skistasjoner den ene uka, og drakk sangria på uterestaurant den neste. Det eneste som kunne gjort denne juleferien enda bedre, var om foreldrene mine kunne være der sammen med meg!

Nå, etter å ha skrevet denne oppsummeringen og mimret tilbake til året som har gått, så undrer jeg…hvorfor så jeg egentlig på dette som et negativt år? 

Ja, jeg har vært syk. Ja, jeg ble ranet. Ja, kjæresten min ble hasteinnlagt på sykehus. Ja, jeg har hatt mine familieproblemer og krangler. Ja, det har gått ett år siden jeg var hjemme i Norge, og ja, jeg savner hjemlandet mitt helt vanvittig mye. 

Men, jeg ble jo frisk igjen. Kjæresten min ble operert, og er også frisk igjen. Bankkort, lommebok og alle dokumenter har blitt erstattet med nye. Familieproblemer kommer og går. Og Norge, ja, mitt kjære Norge – i Mars kommer jeg hjem på besøk!