En pause på fjellet

Motivasjon, min kreative drivkraft, jeg undrer hvor den har tatt veien. Om ikke jeg har viljestyrken ved min side, om ikke jeg klarer å fullføre det mest verdifulle prosjektet jeg noen gang har startet, hva klarer jeg egentlig da?

Jeg har så altfor mye fritid. Usunt mye. Hvorfor prioriterer jeg bort så mye av denne verdifulle tiden på tull, når den kunne blitt brukt på å jobbe meg ferdig med det manusprosjektet som jeg i utgangspunktet var så stolt over da jeg først satte i gang, det eneste som de siste ukene har fått meg til å føle meg produktiv på et vis. Om usikkerheten og pessimismen tar over mitt sinn, hvordan kan jeg da leve med meg selv?

Drømmene fører meg tilbake til snøen og de vakre fjellene, mens jeg prøver så godt jeg kan å finne inspirasjon, få tilbake min indre motivasjon, dyttet jeg trenger for å kunne brette opp ermene og ta pennen fatt.

Forrige helg fikk jeg meg en pause fra alt som er, fra uka som gikk. Ei uke hvor jeg konstant har grått, ei uke hvor han og jeg har kranglet i frustrasjon, ei uke hvor jeg knapt har sovet og vært så langt nede at jeg i et vondt øyeblikk mistet all tro på at jeg noensinne vil komme meg på beina igjen. Som store deler av fjoråret, hjemsøker mørket meg igjen og igjen med dette ønsket om å synke ned i jorden, lukke øynene og aldri våkne igjen.

Som en reddende hånd, så jeg på invitasjonen, initiativet, som en gyllen anledning til å få alt sammen på avstand for en liten stund, før realiteten omsider ville dra meg tilbake til mørket igjen. Sammen med Julien og to av hans kolleger, dro jeg derfor på tur til Pyreneene forrige helg for å få kjenne på frisk luft, snødekket landskap, latter og smil. En helg i det spansk-franske fyrstedømmet Andorra, som er en to og en halv times kjøretur fra vårt hjem. To netter i en koselig liten ferieleilighet med fin utsikt mot snøkledde fjell. Jeg så frem til disse tre dagene hvor det ikke lenger ville gjøre vondt å være våken.

Om (det danske konseptet) hygge kan defineres med andre ord enn kakao, pledd og peiskos, vil jeg si at våre planer for oppholdet i Andorra er en fin beskrivelse av den følelsen, atmosfæren, det man gjerne forbinder med danskenes hygge. Vi skulle spille brettspill, hygge oss med spekefat og kalde småretter på fredagskvelden, raclette på lørdagskvelden, med vin fra vingården til vår venninnes far. Vi så frem til en lørdag hvor lek i snøen skulle stå i fokus, med akebrett og snøballkrig, alle fire hadde vi et enormt behov for å slippe løs våre indre barn og kjenne adrenalinet strømme gjennom kroppen.

Det var så fint å komme frem den fredagsettermiddagen, at jeg nesten ikke klarer å finne et godt nok ord som beskriver nøyaktig hvor glad og lettet jeg følte meg. Nesten som en nyforelskelse i selve livet, jeg omfavnet den gode følelsen og smilte tilfreds over å endelig kunne senke skuldrene og ha noe å se frem til. Vi åpnet ei flaske vin og lyttet til loungemusikk, mens vi smurte kanapeer og laget små spyd med hvitløksmarinerte oliven, små mozzarellakuler og cherrytomater.

Vi spilte et brettspill jeg aldri hadde hørt om, deretter et annet som jeg heller ikke hadde hørt om, før vi gikk over til en gjettelek som gikk ut på å lytte til filmmusikk og gjette hvilken film lydsporet tilhørte, eventuelt også komponistens navn. Fra å drikke vin til maten, gikk vi videre til å drikke likør til kaffen og nøt den søte smaken av medbrakt konfekt til dessert, før vi sent på natten trakk oss unna for å sove bort de neste åtte timene.

Lørdagens eventyr i vinterlandskapet vil jeg fortelle mer om senere. En fortelling som inneholder både et møte med et hundespann, en iglo og flere timer med god stemning på akebrett.

Høydeskrekk og Panikkslagen på fjelltur med venner

Lenge var det siden sist jeg stod opp allerede klokka seks for å dusje og spise frokost i all hast. Spesielt på en lørdag. Forrige gang jeg dro på en fysisk krevende fjelltur kan jeg knapt huske, og lenge vil det definitivt bli til neste gang. Om det i det hele tatt blir noen neste gang.

I går dro vi altså til et sted som heter Appy i Pyreneene, sammen med tre venner av Julien for å gå på en ni kilometers fottur på fjellet. 750 meter i høyden og en rute som ifølge en av våre turkamerater skulle være enkel og absolutt ikke en utfordring, selv for meg som er i elendig form, selv for meg som har ekstrem høydeskrekk og sliter med å gå ned bratte fjellbakker på grunn av frykten for å falle og slå meg. Uansett hvor vakker utsikten måtte være.

Som med de fleste fobier, stammer høydeskrekken min fra barndomstraumer, etter at jeg som sjuåring falt og slo meg kraftig under en hyttetur på fjellet. Et stort arr på høyre kne og på underarmen sammen med en rekke flashbacks er mine evige suvenirer etter det traumatiske øyeblikket da skarpe steiner penetrerte min hud og mitt forhold til de høye fjellene forandret seg drastisk fra beundring til frykt.

Å gå lange fotturer på flere kilometer, selv mil, langs trygge grusstier er jeg veldig glad i. Men steinete bratte terreng minner meg så sårt om det vonde øyeblikket for to tiår siden, at jeg rett og slett ikke klarer å takke ja til å bli med på turer i slike terreng.

I går ble jeg uvitende med på nettopp det jeg hadde fryktet.

Med en liten ryggsekk pakket med müslibarer, oppskåret frukt, tomater og spekeskinke, sammen med en termos fylt med to liter vann, og nødvendige saker som solkrem, antibac, søppelpose og toalettpapir, var jeg klar for det jeg trodde skulle bli en tur oppover ekstremt lange men ikke altfor bratte stier…og ble servert noe helt annet.

Det som umiddelbart møtte meg var et steindekket bratt terreng, enorme skarpe steiner og løs småstein og sand. De andre, inkludert Julien, småjogget oppover i høyden og ville sikkert ha hygget seg mye mer om ikke jeg var der. Umiddelbart fikk jeg dårlig samvittighet for å være den som ødelegger for alle andre. Anpustne, treige meg, den i gruppa som alle andre må vente utålmodig på, den som får resten til å himle med øynene og angre på at de spurte meg om jeg ville bli med.

Situasjonen fikk meg til å tenke tilbake på barndommen, og hver eneste klassetur til vestlandske fjell. Klasseturene hvor jeg ble kjent som den irriterende jenta som aldri klarte å holde følge med resten. Klasseturene som gang på gang ble et gjensyn med fobi, redsel og elendig selvfølelse.

Hadde jeg bare visst hva jeg gikk til, om jeg i det minste hadde gjort et par Google-søk på området og denne konkrete ruten og ikke stolt blindt på vennene til Julien, kan jeg garantere at jeg ikke hadde takket ja til å bli med.

Men nå var jeg altså der i det maleriske landskapet, den flotte franske naturen, og druknet meg selv i traumatiske flashbacks.

Noen lyspunkter var det likevel på turen. Vakre omgivelser, nydelig utsikt, og en innsjø hvor vi de neste to timene skulle kose oss med piknik og bading. To av våre turkamerater hadde tatt med seg baguetter og rosévin, i tillegg hadde vi med oss frukt og grønt og diverse pålegg. Timene tilbrakt ved innsjøen var definitivt verdt slitet, svetten og stølhet i lårene.

Å komme seg ned igjen, var derimot et mareritt for min panikkslagne kropp. Frykten for å skli på løse steiner, falle og slå meg, akkurat som da jeg var sju år og pådro meg mine stygge arr, gjorde meg så anspent at kroppen og hjernen på et punkt sluttet å kommunisere. Dette ledet til at jeg gikk på tærne hele veien ned, med til slutt blødende tær, fordi jeg ikke turte å senke hælene, jeg turte ikke å gå normalt, fobier får oss virkelig til å miste all sans og samling.

Etter fjellturen dro vi ut for å spise pizza sammen med vennegjengen. Allerede var vi godt i gang med å planlegge en neste tur, skogstur eller sykkeltur, eventuelt en noe mildere fjelltur langs grusstier og enklere terreng, aktiviteter innenfor min komfortsone.