bekymringsfri i Vinterland

Januar var snart kommet til sin ende, og det første jeg så da jeg på morgenkvisten tok tak i mobiltelefonen og logget meg inn på min personlige Facebook-profil, var bilder tatt for nøyaktig ett år siden, da Julien og jeg var i Polen, hvor vi både besøkte saltgruvene i Wieliczka og spiste flere kilo pierogi i Kraków og dro på tur med hundespann i Zakopane.

Tydelig preget av alt det vonde som har skjedd det siste året, føles det nesten uvirkelig å tenke på at det faktisk er vi to som er avbildet, det smilende paret på ferie.

Jeg reiste meg opp fra dobbeltsenga og kledde på meg kosedress og ullsokker, før jeg beveget meg inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Våre to reisefølger var allerede godt i gang med å dekke på til frokost.

Ingen av oss kunne legge skjul på skuffelsen, da vi med hver vår kaffekopp steg ut på balkongen for å studere regndråpenes fall fra de mørke skyene som truet det andorriske vinterlandskapet. Fortsatt hadde vi likevel et håp om at snøen utover ettermiddagen ville melde sin ankomst og lede oss ut på eventyr til de hvitkledde fjellene, der hvor vi alle skulle bli aldersløse, bekymringsfri, milevis unna virkeligheten som vi hadde flyktet fra.

Morgenstund ble til formiddag, og fortsatt høljet regnet ned utenfor vinduet. Mens vi ventet i håp om at værgudene ville lytte til vår bønn, spilte vi en runde med Uno før vi dekket på til lunsj, hjemmelaget lasagne.

Værgudene hadde tydeligvis hørt vår bønn, for etter hvert som formiddagen ble til ettermiddag, ble regnet erstattet med snø, enorme mengder snøfall som snart skulle farge det våte landskapet hvitt. Tålmodigheten hadde lønnet seg, og vi ville endelig få muligheten til å komme oss ut i snøen og kose oss med lek og moro til solnedgangens time.

Med våre kropper godt pakket inn i ulltøy, skibukser og boblejakker, kjørte vi høyere og høyere opp i fjellhøyden for å gjøre det som vi i utgangspunktet hadde planlagt for ettermiddagen. Vi skulle ferdes på snøen med truger på beina, men vi endte heller opp med å leie akebrett, til glede for våre indre barn. Ikke siden jeg var tolv, tretten år gammel hadde jeg plantet baken på et akebrett, og størrelsen på disse brettene gjorde det vanskelig å tro at de ville tåle tyngden og lengden til våre voksne kropper.

Men det gikk likevel, på et vis. Vi var jo blitt aldersløse, og adrenalinen var den samme nå som for tjue år siden. Jeg hylte og jublet der jeg suste nedover bakken med vind i håret, akkurat som da jeg var barn. Min mann smilte lurt der han kastet snøballer mot våre venner og meg, vi nøt de barnslige, uskyldige gledene så godt vi kunne.

Flere ganger aket vi også sammen, han og jeg på samme lille brett, før vi til slutt tok oss en liten spasertur med akebrettet på slep, en liten oppdagelsesferd hvor vi passerte blant annet en flott liten iglo. Ved en tilfeldighet endte vi også opp med å hilse på flere forskjellige hundespann som snart skulle ut på ettermiddagens siste tur. Hundene minnet meg om dem vi møtte da vi i fjor vinter ferierte i de polske Tatrafjellene like før pandemien stengte ned kontinentet og hele resten av verden.

Kan vi ikke bare kjøpe oss ei hytte, hver vår kjelke og bli værende her i Andorra til livet blir litt lettere å håndtere, tryglet jeg, mens jeg speidet utover de hvite fjellene, vel vitende at vi før eller siden ville blitt rammet av ensomhet og gått hverandre på nervene.

Men her ute i naturen er vi i det minste fri, og hva er vel et liv om det ikke kan leves i frihet?

På tur i Pyreneene og et lunsjmåltid som minnet om den gang da…

Vi våknet opp til helgens første lørdagsfrokost hos den bitre eieren av vårt utvalgte overnattingssted i Pyreneene. Etter å ha lyttet til hennes sure stemme fortelle sine “skrekkhistorier” om tidligere gjester og om barn som er forferdelige bare fordi de er, vel, barn, styrtet vi kaffen og appelsinjuicen og trykket i oss siste matbit før vi trakk oss unna. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra ut på en to timers fottur i skog og fjell, selv om ingen av oss hadde pakket riktig utstyr til denne helgeturen.

I stedet for å være godt skodd med fjellsko, gjorde vi nøyaktig samme tabbe som alle de fjollete turistene som i år erstattet all-inclusive og paraplydrinker med skog og mark på innenlandsferie. Vi dro ut på tur iført bare shorts, t-skjorte, tynn genser og Nike-sko.

Busker fjell

I mangel på riktig turutstyr hadde vi i det minste lest oss noenlunde kloke på lokal terrenginformasjon, og valgte til slutt å følge et av områdets enkleste turløyper (tilpasset nybegynnere, småbarn og mennesker med dårlig helse). Opp bratte bakker, langs grussti og stabilt terreng, mellom enorme mengder ormeblader og bjørnebærbusker, opp i høyden gikk vi, for å nyte den fine utsikten over Pyreneene.

Ormeblader

Lyden av kubjeller kunne høres i det fjerne, og dyrene kunne vi såvidt skimte der de beitet i fjellene, langt unna den smale turstien vår. Bortsett fra kyrne kunne vi ikke se et eneste levende vesen, med unntak av noen tykke slimete brunsnegler som sakte beveget seg bortover det våte gresset, fuktig etter en regnfull natt.

Tøysete, spurte jeg Julien om han kunne spist dem, han som er fransk og tross alt er glad i hvitløksmarinerte escargots (snegler med hus). Æsj, brunsnegler kunne jeg aldri rørt, aldri, sa han med en grimase som uttrykket vemmelse på høyt nivå. Også jeg ble kvalm av min egen spøk, der jeg observerte de store brune sneglene snegle seg forbi.

Magesekken begynte etter hvert å rumle. Siden vi befant oss bare et lite steinkast unna Lourdes, kjørte vi etter endt fottur ned til byen for å spise lunsj på restaurant (ikke snegler). Vi hadde i utgangspunktet sett frem til å besøke den ikoniske Helligdommen Notre Dame de Lourdes, men kunne ikke vært mer uheldige med timingen, da området var stengt for vedlikeholdsarbeid.

Sultne som vi var, etter to timer på tur, trasket vi rundt fra gate til gate, på jakt etter et spisested med gode anmeldelser, greit prisnivå og mat som ikke serveres med pommes frites og sidesalat. Restaurantvalget falt til slutt på den baskiske Piment Rouge, hvor tørket chili pyntet vegger og tak, og dekorasjoner i Baskerlandets farger, rødt og grønt, prydet lokalet.

En servitør ledet oss til et bord hvor vi ble sittende og mimre tilbake til fjorårets fine ferietur til franske Bayonne og spanske San Sebastian, nydelige Baskerland med sine flotte strender, deilige mat og sjarmerende røde og grønne hus.

Å reise tilbake til San Sebastian virker som en fjern drøm i disse tider hvor det å krysse landegrensene er alt annet enn fornuftig, noe som gjør savnet etter pinchos og baskisk cider enda større.

En karaffel med sørvestfransk rødvin ble servert foran oss på bordet. Fra menyen valgte Julien en risotto med blekksprut, selv bestilte jeg svinekjake med rødvinssaus og tagliatelle. Til dessert delte vi et stykke Gâteau Basque, mandelmelbasert kake med deilig vaniljekrem.

Svinekjake

Jeg minnet Julien om da vi i fjor feiret fødselsdagen min i Bayonne og kjøpte Gâteau Basque fra et pâtisserie i sentrum. Et kakestykke med vaniljekrem, et annet med fyll av kirsebær og krem. At vi den dagen klarte å spise både en fyldig frokost, etterfulgt av et lunsjmåltid på tapasbar og to kakestykker fra konditoriet, og til slutt et fire-retters måltid på en fin restaurant i Biarritz, alt sammen på én og samme dag, er meg et under.

Gâteau Basque

Etter å ha spist oss fornøyde på lunsj og kake, spaserte vi gjennom gatene i Lourdes og tilbake til bilen. Vi fortsatte ettermiddagen i rovfuglparken Donjon des Aigles, i ruinene av et gammelt middelalderslott. Vi var kommet for å se parkens spennende fugleshow, og vi ble definitivt ikke skuffet!

Mer om det i neste innlegg.

Corrur