Da vi oppholdt oss på motsatt side av grensen

Vi våknet til en solfylt lille julaften, mild med blå himmel, ikke så mye som et eneste snøfnugg i sikte. Å feire julaften på hyttetur ønsker jeg fra nå av å gjøre hver eneste jul så lenge jeg lever, dette hadde jeg bestemt for der jeg lå under den tykke vinterdyna, klar til å stå opp og nyte en første frokost i den sjarmerende tømmerhytta som jeg skulle ønske vi eide selv.

Å investere i en ferieleilighet i en attraktiv storby eller ved sjøen bryr jeg meg ikke stort om, ikke med mindre jeg en dag blir så heldig at jeg kan få i både pose og sekk. Men ei koselig liten hytte, gjerne med peis, ja, det er en tanke som setter fart på de romantiske dagdrømmene om julefeiringer som denne, og fredelige påskeferier med smågodt på bordet og krimromaner i sofakroken.

En urealistisk tanke, akkurat nå som vi ikke engang eier en egen primærbolig. Men hvem vet hva som venter oss om ti år frem i tid.

Etter en god frokost og to kopper kaffe, dro vi på besøk til et sted som heter Puigcerdà.

Jeg aner ikke hvordan stedsnavnet uttales, enda mindre ante jeg at vi egentlig var pliktige til å ta med oss skriftlig bevis på å ha gjennomført hver vår Covid-19 test da vi denne desemberdagen, datoen før den store julekvelden, tok oss en ti minutters kjøretur fra Estavar som ligger på den franske siden av Catalonia, over til den lille spanske byen på motsatt side av grensen.

I forkant av vårt besøk av herr og fru Begot, mine svigerforeldre fra Paris, hadde jeg sørget for å teste meg og holdt meg deretter mye for meg selv for ikke å øke noen risiko, men jeg hadde likevel ikke pakket med meg noen form for dokumentasjon på dette da jeg med den limegrønne kofferten og sorte håndvesken dro på juleferie til Pyreneene.

Munnbind, derimot, har det siste året blitt prioritert i like stor grad som truser og sokker i bagasjen. Den nye normalen.

I Puigcerdà var de fleste butikker i ferd med å stenge for de neste ettermiddagstimene. Tid for siesta. Vi var uansett ikke kommet for å handle noen siste julegaver eller for å sitte på kafé, vi ville bare spasere rundt. Eventuelt handle med oss noen spanske dagligvarer, slik som den mortadellaen med oliven som vi liker så godt. Og turrón (spansk nougat). Jeg elsker turrón!

Vi spaserte rundt innsjøen i Schierbeckparken, og nøt den nydelige utsikten mot det vakre fjellandskapet i bakgrunnen. Like ved innsjøen lå noen flotte store hoteller som umiddelbart fanget vår oppmerksomhet, spennende arkitektur som skiller seg betraktelig ut fra de typiske steinhusene man gjerne forbinder med Pyreneene.

Etter cirka femti-seksti minutters tid, den tiden det tar å vandre gjennom en park og deretter en liten sentrumskjerne, titte i butikkvinduer, handle matvarer og spasere tilbake til bilen igjen, satte vi kursen hjemover i retning hytta.

Ved et veikryss hvor den ene veien skulle lede oss tilbake til Estavar og motsatt retning ledet til Barcelona, ble vi, og alle andre bilister, stoppet.

I etterpåklokskapens navn, følte jeg meg flau, der jeg satt i bilen med mobiltelefonen foran meg og fikk egen dumskap bekreftet. Jeg leste den ene artikkelen etter den andre som alle ga en klar beskrivelse av juletidens coronaregler for det franske og spanske Catalonia. Flau, fordi vi ikke var klar over reglene innført i Girona-provinsen før vi nå, på vei tilbake til Estavar, ble stoppet av en spansktalende politibetjent som gjorde oss oppmerksom på at vi uten dokumenterte testresultater ikke hadde lov til å oppholde oss på den spanske siden av grensen.

Julien, med sine middelmådige spanskkunnskaper fra videregående, stotret frem en unnskyldning på vegne av oss alle og ga beskjed om at vi nå uansett var på vei hjemover igjen og absolutt ikke hadde planer om å dra til Barcelona.

Ingen av oss sa et ord i løpet av den femten minutter lange kjøreturen. Vi skammet oss.

For å komme i bedre humør og lette på stemningen avsluttet vi derfor ettermiddagen over kakao og julekaker på hyttas balkong. Sola varmet fortsatt like godt som tidligere på formiddagen.

Høydeskrekk og Panikkslagen på fjelltur med venner

Lenge var det siden sist jeg stod opp allerede klokka seks for å dusje og spise frokost i all hast. Spesielt på en lørdag. Forrige gang jeg dro på en fysisk krevende fjelltur kan jeg knapt huske, og lenge vil det definitivt bli til neste gang. Om det i det hele tatt blir noen neste gang.

I går dro vi altså til et sted som heter Appy i Pyreneene, sammen med tre venner av Julien for å gå på en ni kilometers fottur på fjellet. 750 meter i høyden og en rute som ifølge en av våre turkamerater skulle være enkel og absolutt ikke en utfordring, selv for meg som er i elendig form, selv for meg som har ekstrem høydeskrekk og sliter med å gå ned bratte fjellbakker på grunn av frykten for å falle og slå meg. Uansett hvor vakker utsikten måtte være.

Som med de fleste fobier, stammer høydeskrekken min fra barndomstraumer, etter at jeg som sjuåring falt og slo meg kraftig under en hyttetur på fjellet. Et stort arr på høyre kne og på underarmen sammen med en rekke flashbacks er mine evige suvenirer etter det traumatiske øyeblikket da skarpe steiner penetrerte min hud og mitt forhold til de høye fjellene forandret seg drastisk fra beundring til frykt.

Å gå lange fotturer på flere kilometer, selv mil, langs trygge grusstier er jeg veldig glad i. Men steinete bratte terreng minner meg så sårt om det vonde øyeblikket for to tiår siden, at jeg rett og slett ikke klarer å takke ja til å bli med på turer i slike terreng.

I går ble jeg uvitende med på nettopp det jeg hadde fryktet.

Med en liten ryggsekk pakket med müslibarer, oppskåret frukt, tomater og spekeskinke, sammen med en termos fylt med to liter vann, og nødvendige saker som solkrem, antibac, søppelpose og toalettpapir, var jeg klar for det jeg trodde skulle bli en tur oppover ekstremt lange men ikke altfor bratte stier…og ble servert noe helt annet.

Det som umiddelbart møtte meg var et steindekket bratt terreng, enorme skarpe steiner og løs småstein og sand. De andre, inkludert Julien, småjogget oppover i høyden og ville sikkert ha hygget seg mye mer om ikke jeg var der. Umiddelbart fikk jeg dårlig samvittighet for å være den som ødelegger for alle andre. Anpustne, treige meg, den i gruppa som alle andre må vente utålmodig på, den som får resten til å himle med øynene og angre på at de spurte meg om jeg ville bli med.

Situasjonen fikk meg til å tenke tilbake på barndommen, og hver eneste klassetur til vestlandske fjell. Klasseturene hvor jeg ble kjent som den irriterende jenta som aldri klarte å holde følge med resten. Klasseturene som gang på gang ble et gjensyn med fobi, redsel og elendig selvfølelse.

Hadde jeg bare visst hva jeg gikk til, om jeg i det minste hadde gjort et par Google-søk på området og denne konkrete ruten og ikke stolt blindt på vennene til Julien, kan jeg garantere at jeg ikke hadde takket ja til å bli med.

Men nå var jeg altså der i det maleriske landskapet, den flotte franske naturen, og druknet meg selv i traumatiske flashbacks.

Noen lyspunkter var det likevel på turen. Vakre omgivelser, nydelig utsikt, og en innsjø hvor vi de neste to timene skulle kose oss med piknik og bading. To av våre turkamerater hadde tatt med seg baguetter og rosévin, i tillegg hadde vi med oss frukt og grønt og diverse pålegg. Timene tilbrakt ved innsjøen var definitivt verdt slitet, svetten og stølhet i lårene.

Å komme seg ned igjen, var derimot et mareritt for min panikkslagne kropp. Frykten for å skli på løse steiner, falle og slå meg, akkurat som da jeg var sju år og pådro meg mine stygge arr, gjorde meg så anspent at kroppen og hjernen på et punkt sluttet å kommunisere. Dette ledet til at jeg gikk på tærne hele veien ned, med til slutt blødende tær, fordi jeg ikke turte å senke hælene, jeg turte ikke å gå normalt, fobier får oss virkelig til å miste all sans og samling.

Etter fjellturen dro vi ut for å spise pizza sammen med vennegjengen. Allerede var vi godt i gang med å planlegge en neste tur, skogstur eller sykkeltur, eventuelt en noe mildere fjelltur langs grusstier og enklere terreng, aktiviteter innenfor min komfortsone.

På tur i Pyreneene og et lunsjmåltid som minnet om den gang da…

Vi våknet opp til helgens første lørdagsfrokost hos den bitre eieren av vårt utvalgte overnattingssted i Pyreneene. Etter å ha lyttet til hennes sure stemme fortelle sine “skrekkhistorier” om tidligere gjester og om barn som er forferdelige bare fordi de er, vel, barn, styrtet vi kaffen og appelsinjuicen og trykket i oss siste matbit før vi trakk oss unna. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra ut på en to timers fottur i skog og fjell, selv om ingen av oss hadde pakket riktig utstyr til denne helgeturen.

I stedet for å være godt skodd med fjellsko, gjorde vi nøyaktig samme tabbe som alle de fjollete turistene som i år erstattet all-inclusive og paraplydrinker med skog og mark på innenlandsferie. Vi dro ut på tur iført bare shorts, t-skjorte, tynn genser og Nike-sko.

Busker fjell

I mangel på riktig turutstyr hadde vi i det minste lest oss noenlunde kloke på lokal terrenginformasjon, og valgte til slutt å følge et av områdets enkleste turløyper (tilpasset nybegynnere, småbarn og mennesker med dårlig helse). Opp bratte bakker, langs grussti og stabilt terreng, mellom enorme mengder ormeblader og bjørnebærbusker, opp i høyden gikk vi, for å nyte den fine utsikten over Pyreneene.

Ormeblader

Lyden av kubjeller kunne høres i det fjerne, og dyrene kunne vi såvidt skimte der de beitet i fjellene, langt unna den smale turstien vår. Bortsett fra kyrne kunne vi ikke se et eneste levende vesen, med unntak av noen tykke slimete brunsnegler som sakte beveget seg bortover det våte gresset, fuktig etter en regnfull natt.

Tøysete, spurte jeg Julien om han kunne spist dem, han som er fransk og tross alt er glad i hvitløksmarinerte escargots (snegler med hus). Æsj, brunsnegler kunne jeg aldri rørt, aldri, sa han med en grimase som uttrykket vemmelse på høyt nivå. Også jeg ble kvalm av min egen spøk, der jeg observerte de store brune sneglene snegle seg forbi.

Magesekken begynte etter hvert å rumle. Siden vi befant oss bare et lite steinkast unna Lourdes, kjørte vi etter endt fottur ned til byen for å spise lunsj på restaurant (ikke snegler). Vi hadde i utgangspunktet sett frem til å besøke den ikoniske Helligdommen Notre Dame de Lourdes, men kunne ikke vært mer uheldige med timingen, da området var stengt for vedlikeholdsarbeid.

Sultne som vi var, etter to timer på tur, trasket vi rundt fra gate til gate, på jakt etter et spisested med gode anmeldelser, greit prisnivå og mat som ikke serveres med pommes frites og sidesalat. Restaurantvalget falt til slutt på den baskiske Piment Rouge, hvor tørket chili pyntet vegger og tak, og dekorasjoner i Baskerlandets farger, rødt og grønt, prydet lokalet.

En servitør ledet oss til et bord hvor vi ble sittende og mimre tilbake til fjorårets fine ferietur til franske Bayonne og spanske San Sebastian, nydelige Baskerland med sine flotte strender, deilige mat og sjarmerende røde og grønne hus.

Å reise tilbake til San Sebastian virker som en fjern drøm i disse tider hvor det å krysse landegrensene er alt annet enn fornuftig, noe som gjør savnet etter pinchos og baskisk cider enda større.

En karaffel med sørvestfransk rødvin ble servert foran oss på bordet. Fra menyen valgte Julien en risotto med blekksprut, selv bestilte jeg svinekjake med rødvinssaus og tagliatelle. Til dessert delte vi et stykke Gâteau Basque, mandelmelbasert kake med deilig vaniljekrem.

Svinekjake

Jeg minnet Julien om da vi i fjor feiret fødselsdagen min i Bayonne og kjøpte Gâteau Basque fra et pâtisserie i sentrum. Et kakestykke med vaniljekrem, et annet med fyll av kirsebær og krem. At vi den dagen klarte å spise både en fyldig frokost, etterfulgt av et lunsjmåltid på tapasbar og to kakestykker fra konditoriet, og til slutt et fire-retters måltid på en fin restaurant i Biarritz, alt sammen på én og samme dag, er meg et under.

Gâteau Basque

Etter å ha spist oss fornøyde på lunsj og kake, spaserte vi gjennom gatene i Lourdes og tilbake til bilen. Vi fortsatte ettermiddagen i rovfuglparken Donjon des Aigles, i ruinene av et gammelt middelalderslott. Vi var kommet for å se parkens spennende fugleshow, og vi ble definitivt ikke skuffet!

Mer om det i neste innlegg.

Corrur