Da jeg dro til Pézenas, dro jeg med et mål. Jeg skulle skrive fra morgen til kveld. Jeg skulle jobbe hardt med videreutviklingen av romanprosjektet. Samtidig lovet jeg å skildre oppholdet for alle med et ønske om å få lov til å titte inn. Alle som har lyst til å være sammen med meg på virtuelt vis i Frankrike. Lenge hadde jeg gledet meg til den planlagte turen, gledet meg til å leve forfatterlivet i en fremmed by hvor ingen kjenner meg. Ikke en hvilken som helst by, men en kunstnerby som tiltrekker både malere, forfatterspirer, designere og fotografer.

Jeg våknet til solskinn hver eneste dag, og benyttet formiddagene til å vandre gjennom kunstnerbyens smale gater i søken etter inspirasjon.

Ettermiddagene, kveldene og de første nattetimene ble tilbrakt foran laptopen. Jeg skrev så mye jeg kunne, og drakk ekstremt mye kaffe for ikke å svekke konsentrasjonen. Jeg fantaserte om å “ta en Hemingway”, men innså at jeg ikke liker å drikke vin alene og holdt meg heller til kaffe og mineralvann.

Alt gikk strålende, og jeg hadde gledet meg til å dele fra både reisen og skriveprosessen. Men så kom torsdagen da verden ble snudd på hodet. Et angrep på min mors naboland. Et angrep på oss alle.

Jeg fortsatte å jobbe med manuset, men klarte ikke å få meg selv til å skrive solskinnshistorier på sosiale medier. Det ville vært tonedøvt. Ufølsomt. Samtidig vet jeg at mange har behov for en virkelighetsflukt. Jeg vet at mennesker trenger en pause fra avisenes dystopiske spådommer. En fremtid med dårligere økonomi, dyrere mat og enda dyrere strøm. Vi frykter fremtidige pandemier og global oppvarming, og nå står også demokratiet i fare. Vi hamstrer inn jod, vi prater om tilfluktssteder og bomberom. Truslene om atomkrig er ikke lenger tomme og fremtiden kan ikke lenger planlegges med samme letthet som før.

Vi har overlevd to år med pandemi og rakk ikke engang å trekke pusten før Europa ble rammet av den største humanitære krisen på vårt kontinent siden andre verdenskrig. Finnes det fortsatt rom for reiseskildringer, kjærlighetshistorier, samtidsromaner med en lykkelig slutt?

Jeg tror det, jeg tror vi trenger det. Vi trenger både det vonde og det fine, realisme og optimisme. Drømmer og håp, men også handlinger og ord.

Sosiale medier fylles med blått og gult, de fine fargene som jeg tidligere bare har sett i sammenheng med idrett og Eurovision. Aldri har jeg dessuten sett så mange bilder av solsikker som den siste uka.

Vakre solsikkeenger. Før minnet de meg om sommer, nå minner de meg om optimisme. De minner meg om at hver eneste en av oss kan gjøre mer. Alle kan gjøre noe. Jeg har allerede donert penger til Røde Kors, men jeg føler meg likevel passiv. Jeg vil gjøre mer. Bruke stemmen. Bruke kunsten. Bruke det for alt det er verdt, bruke det fordi vi fortsatt har friheten til å ytre oss. En frihet vi ikke kan ta for gitt. Ikke når verden begynner å ligne den mine besteforeldre så som barn. En verden hvor bøker ble brent og sannheten kneblet.

Forfattere og forfatterspirer, vi er vår egen armé. Pennen og tastaturet er våre våpen. Poesien blomstrer som solsikker der ute på det store internett, men jeg er ingen dikter og lar derfor andre ta seg av den sjangeren. Jeg skriver heller ikke sakprosa. Alt jeg kan si er at jeg har begynt å skrive en kortroman som jeg håper vil bli en liten tankevekker. Jeg skriver den samtidig som jeg jobber med det andre romanmanuset mitt. Kortromanen vil ikke handle om Ukraina, men likevel være svært relevant. Ukrainernes historie og alt det de opplever nå, er det bare de involverte som kan fortelle.

Jeg vil gjøre mitt beste på mitt vis, skrive både vondt og varmt. Blir resultatet bra og kortromanen utgitt, vil selvfølgelig alle inntekter gå til Ukraina. Blir den ikke utgitt kan jeg selvpublisere den. Eller skrive noe annet. Noe mer.

Men jeg kan ikke late som ingenting, for verden er ikke lenger den samme som før 24. februar 2022.