Karantenedagbok: Udekorert leilighet og problemet med planlegging

Mitt tomme blikk er festet på de nakne hvite stueveggene. Bak den syntetiske skinnsofaen henger et brunt verdenskart i papp, et halvferdig prosjekt hvor planen var å feste en rekke polaroidbilder og bittesmå flagg på ulike deler av kartet for å vise våre besøkende og oss selv hvor i verden vi har reist. Knappenålene og bildene ligger bortgjemt i en skuff på hjemmekontoret, sammen med nok et stykke forlatt dekor, en sort collageramme med sine illustrasjonsbilder av barn og foreldre med sine kritthvite brede smil, en ramme fortsatt innpakket i plast med påklistret prislapp.

Ved leilighetens inngangsparti henger et sort og hvitt kart over Toulouse, innrammet med sort ramme. Jo lenger jeg stirrer på de hvite veggene, jo mer får jeg lyst til å fylle veggene med kunst og hyllene med skulpturer. Surrealistisk kunst og bisarre skulpturer. Leiligheten vår trenger et morsomt løft. Og en kraftig runde med vårrengjøring, men motivasjonen uteblir. Vi vasker klær og laken, vi støvsuger og vasker badet, dette er vårt faste søndagsritual, vanligvis etter en hyggelig brunsj. Jeg savner konseptet brunsj.

Jeg savner å være alle andre steder enn akkurat her, i denne nakne leiligheten med de sterile hvite veggene, de minner om veggene på sykehuset hvor Julien ble liggende i en hel uke i sommerferien 2016 etter en blindtarmoperasjon med komplikasjoner. Vi skulle egentlig reise på ferie til Norge den uka, mitt første norgesbesøk på et helt år, jeg skulle vise ham Bergen, vi skulle på båttur og togtur, den verdenskjente Flåmsbanen var en sentral del av programmet. I et halvt år hadde jeg gledet meg, akkurat som jeg i år hadde gledet meg til mye som ikke lenger vil bli noe av.

Ingen ord beskriver situasjonen bedre enn teksten fra John Lennon-låta “Beautiful Boy (Darling Boy)”, life is what happens to you while you’re busy making other plans.

Man kan planlegge så mye man vil, reiser, familiebesøk, konserter, karriereendringer og bursdagsfeiringer, men når alt kommer til alt finnes det ingen garanti for noe som helst her i livet. Bortsett fra døden og skattebetaling, som Benjamin Franklin engang sa (sitat: in this world nothing can be said to be certain, except death and taxes).

Jeg vet ikke om jeg vil få kommet meg til Polen i mai for å prøve brudekjoler, besøke familie og hente gifteringene vi allerede har betalt for, jeg vet heller ikke om vi vil måtte avlyse bryllupet eller utsette det til neste år, jeg aner ikke om det fortsatt vil være mulig for meg å bytte jobb i nær fremtid, jeg vet ikke om jeg vil kunne reise hjem til Norge før jul.

Alt jeg vet er at vi er elendige til å dekorere, til å få vår leilighet til å se ut som et ordentlig hjem. Vi har heller ikke tillatelse til å spikre alt mulig på veggene eller male disse triste hvite veggene i en varmere farge. Om ikke viruset knekker økonomien vår fullstendig, vil vi forhåpentligvis kjøpe bolig neste år. Og dekorere den etter egen smak.

Kaktustopp

Coronakarantene, dag 19.

Fredag. Etter ni timer med hjemmekontor, tok jeg meg en tur ut i nabolaget. Noen franskmenn har utviklet en applikasjon som viser nøyaktig hvor langt hver innbygger har lov til å bevege seg innenfor en kilometers radius fra hjemmeadressen, en grønn sirkel er tegnet rundt sonen hvor jeg får lov til å ferdes, jeg spaserte rundt i nabogatene og forvillet meg inn i en cul-de-sac.

Natur

Coronakarantene, dag 20.

Lørdag. Nok en gang tok jeg meg en liten luftetur, utfylt og sammenbrettet attestation de déplacement dérogatoire i den lille håndvesken og covidradius-applikasjonen på mobilen. Denne gang spaserte jeg langs den store muren som skjermer nabolagets kirkegård.

Kirkegård

Etter min lille spasertur, dagens store høydepunkt, laget jeg potetsalat til morgendagens planlagte søndagsgrilling på balkongen. For lørdagskvelden hadde vi et ønske om å bestille indisk mat, men ble utover kvelden oppmerksom på at ingen av byens indiske restauranter kunne tilby hjemmelevering i disse unntakstider. En smule skuffet, endte vi derfor opp med å bestille pizza i stedet.

Pizza

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse foto
En ettermiddag på høsten ved Quai de la Daurade. Jeg hadde akkurat forlatt tesalongen Madame Bovary, handlet smykker fra Mademoiselle Nuage og lovet min kjære å ikke bli altfor sen hjem, jeg skulle jo lage middag. Selv var jeg ikke sulten i det hele tatt, jeg som akkurat hadde hygget meg med et stort stykke tarte au citron meringuée.

 

 

Advertisements

Karantenedagbok: Et lokalmiljø som trenger hjelp

Jeg teller dagene der de snegler seg forbi, jeg ser for meg fire rette streker med en femte skråstrek kuttet tvers over dem, jeg har lyst til å tegne dem på veggen, som i et fangehull eller en fengselcelle.

På internett har jeg latt meg fascinere av mye rart den siste tiden. Kvinner og menn som barberer av seg alt håret der dem sitter i karantene. Originale treningsmetoder, mennesker som spiser opp all maten de har hamstret. Og her sitter jeg, med et hode fullt av hår, jeg tenker på dagene som har gått, og på strekene, jeg har lyst til å tegne dem på en av mine mange rosa post-it lapper.

Utålmodig venter jeg, som alle andre, på et mirakel. Jeg venter på å kunne glede meg over nedtellinger igjen, til å glede meg over kalenderen og klokka, til å ha sommerfugler i magen der jeg teller ned dagene til ulike spennende planer, jeg gleder meg til å i det hele tatt ha planer. En normal hverdag med buss, åpent kontorlandskap, croissanter på onsdager, restaurantmåltid og kinobesøk på lørdager. Forberedt er jeg dessverre på at det som en gang var normalen vil nå være borte. Over en lengre periode vil vi måtte brette opp ermene og bygge opp våre lokalsamfunn på nytt.

Jeg er forberedt på dugnad, forberedt på at den byen som vil møte meg når vi endelig vil kunne oppholde oss i sentrumsgatene igjen, er en skadet utgave av den Toulouse vi forlot for snart tre uker siden.

Toulouse har allerede blødd i snart ett og et halvt år, først grunnet fjorårets mange voldelige demonstrasjoner, uke etter uke i over ett år, nå er det viruspandemien som holder byens mange butikker, frisørsalonger, kafeer, restauranter og barer stengt.

Hvite blomster

Med unntak av mine nyinnkjøpte bøker fra Norge (som jeg fortsatt ikke har mottatt) og et par økologiske baderomsprodukter, små gleder som bidrar til å holde motet oppe i disse karantenetider (sammen med vin og sjokolade), har jeg bevisst unngått konseptet netthandel, nettopp fordi jeg sparer mine penger til å kunne hjelpe flere av byens mange små butikker og kafeer så snart muligheten byr seg.

Mitt bidrag til å holde liv i bybildet er bare en liten dråpe i det store havet, et bittelite plaster på et åpent sår, men om vi alle gjør en innsats vil vi kunne stoppe blødningen, redde byene våre og de mange menneskene som er avhengige av at vi kommer på besøk, slår av en prat, benytter oss av deres tjenester, handler deres varer og legger igjen en sum, liten eller stor.

Engelskspråklige bøker har jeg latt være å kjøpe den siste tiden, de store internasjonale nettforhandlerne klarer seg fint uten meg. De lokale bokhandlerne trenger meg, oss, mer nå enn noensinne. The Bookshop og Ombres Blanches, de hyggelige menneskene som jobber der, den snille britiske pensjonisten som deler min lidenskap for dystopiromaner, bare tanken på å se dem forsvinne fra bybildet gjør vondt i hjertet. Hver eneste kunde, hver eneste euro kan være avgjørende for deres fremtid.

Det samme gjelder den hyggelige damen som driver den fine lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage, og de alltid like positive damene som driver tesalongen Madame Bovary, hyggelig vil det bli å se dem igjen, og samtidig nyte deres hjemmebakte tarte au citron meringuée sammen med en kopp toulousisk fiolte og en god bok.

Julien og jeg ser begge frem til romantiske kvelder på de koselige bistroene Cosy Caffe og Les 2 Font La Paire, begge i nabolaget Carmes, begge drevet av varme fine mennesker som alltid tar seg tid til å prate med sine gjester.

Viktig er det også å hjelpe bøndene i disse tider, handle frukt og grønt fra utsalgsstedene deres, handle ost og kjøtt på markedet, kjøpe vin direkte hos produsentene. De store dagligvarekjedene har god forsikring og mer enn nok av penger. Bøndene jobber gjerne femten, seksten timer daglig og har knapt råd til å få endene til å møtes.

Bøndene, butikkene, restaurantene, la oss vise hvor mye de alle betyr for oss så snart dette er over.

Stripete tpåå

Coronakarantene, dag 17.

Onsdag. Vi bestilte fransk mat til lunsj. Aligot og saucisse de Toulouse, pølse og potetstappe, i en fetere og mer smakfull utgave. Aligot, en spesialitet fra Aubrac, er en potetstappe som inneholder omtrent like mye ost som potet (fjellosten tome), i tillegg til fløte, smør og hvitløk.

Pølse og aligot

Til dessert spiste vi begge banoffee i beger, trøstedessert på en onsdag hvor alt jeg ønsket var å grave meg ned under dyna etter en dårlig start på arbeidsdagen og mangel på motivasjon.

Banoffee

Coronakarantene, dag 18.

Torsdag. Jeg handlet brød fra bakeriet i nabogata, deilig maisbrød, aldri har jeg handlet så mye brød som etter portforbudet ble innført. Spaserturene til bakeriet betyr alt for meg i disse dager, sidestilt med resirkulering av glass og papp, jeg benytter hver eneste anledning jeg får til å se livet utenfor disse fire veggene.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Livlig bybilde
Nabolaget Carmes, en fin sommerdag rundt lunsjtid, travle uteserveringer og sommerkledde Toulousere.

 

 

 

Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.

Karantenedagbok: Blomster og jubileumsfeiring

De siste seks, sju nettene har jeg ikke drømt om annet enn hav, fjell, skog, togturer, sykkelturer og fotturer. Ingen mareritt, ingen overnaturlige forestillinger, når virkeligheten er mer surrealistisk enn underbevissthetens flytende tanker, beskytter drømmene mine meg ved å sende meg til alle de stedene jeg skulle ønske jeg var, slik at håpet fortsetter å brenne som et levende lys, en oransje glødende flamme, en flamme som danser i vinden og nekter å la seg slukke.

Fugl Føniks reiste seg fra asken, jeg håper og tror at vi alle vil gjøre det samme. Soleklart er det at mange av oss vil ta lærdom av våre reaksjoner, vår oppførsel, konsekvensene av våre handlinger, mange av oss vil benytte stillheten og isolasjonen til å reflektere over hvem vi var, hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Selv vil jeg se denne perioden som en avslutning på alt som ikke fungerte, og starte på nytt igjen med blanke ark. Som å brenne ned et falleferdig hus for å deretter bygge det opp igjen fra bunnen av, vil jeg se på tiden etter som en renessanse.

Blått skjerf

I natt drømte jeg om naturens lukt etter regnvær, om sommervarme og fuktig luft, om vått gress som kilte mine nakne legger, og meitemarker som forvillet seg ut på turstien mens jeg forvillet meg bort fra stiens spor. Om spindelvev fulle av glitrende små regndråper, de kunne minne om eksklusive diamantkjeder, skogens egne smykkekolleksjon. Drømmen inneholdt ikke stort annet enn dette, naturen og jeg, en vakker solskinnsdag etter en regnfull natt, lukten av jord og skogens mange planter.

Allerede har jeg sagt til min kjære at en tur i skog og mark står høyt på ønskelisten over aktiviteter jeg ønsker å gjøre når vi først vil få lov til å gjøre som vi vil igjen. En helg tilbrakt ved innsjøen Lac d’Oô i Pyrénéenne Nasjonalpark (to timers kjøretur fra Toulouse) ville for eksempel vært helt fantastisk.

Coronakarantene, dag 13.

Lørdag. Med min attestation de déplacement dérogatoire i håndveska, tok jeg meg en liten tur ut for å resirkulere vinflasker og hermetikkglass. Jeg benyttet anledningen til å titte på blomster i både min egen gate og nabogata, vakre roser og flotte planter i ulike former og farger, blomster jeg gjerne skulle likt å vite navnet på.

Roser

Fristet var jeg til å stjele dem fra eierne sine, lage en fin liten bukett og sette dem i vann hjemme i stua, slike rampestreker som jeg gjorde da jeg var barn, eplenasking og blomstertyveri fra naboers hager.

Blomster

Slike rampestreker gjorde også en kjæreste jeg hadde for en del år tilbake, da jeg bodde i Oslo. Hans forsøk på å være romantisk, resulterte i kjefting og skuffelse fra min side, flau som jeg var, etter at vedkommende hadde lusket rundt i nabolaget mitt og nappet blomster fra naboers bed, i et boligområde hvor hærverk og fanteri var en sjelden vare.

Lilla blomster

Jeg beundret blomstene, der jeg promenerte med attestasjonen i veska og resirkulerbart glass i handlenettet. I stedet for å være umoralsk i en tid hvor det absolutt ikke passer seg å sette seg selv og sine egne lyster først, tok jeg bilder av de mange flotte blomstene, små suvenirer som ikke vil visne.

Gule roser

Coronakarantene, dag 14.

Søndag, 29. mars. For nøyaktig fem år siden ble Julien og jeg kjærester, en begivenhet vi i utgangspunktet skulle feire på Michelinstjerne-restauranten SEPT, hvor vi også feiret bursdagen hans i fjor. Vi skulle kle oss opp i vårt peneste tøy, nyte en elleve-retters smaksopplevelse og hygge oss med litt luksus, noe som selvfølgelig ble kansellert akkurat som alle andre planer for mars og april måned.

Femårsjubileet ble i stedet feiret med kokkelering på kjøkkenet. Andefilet i rødvinssaus med sjalottløk og fløtegratinerte poteter til middag og sjokolademousse med karameliserte pekannøtter til dessert, det hele servert på hans ungkarstallerkener med spisebrikker i samme tema.

Karantenetilværelsen har fått meg til å innse at jeg snart burde investere i et par duker, telysholdere og finere fat.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Canal du Midi
Mars, 2019. Sykkeltur langs Canal du Midi, en av våre felles favorittaktiviteter på varme solskinnsdager. Jeg gleder meg til å kunne hente frem sykkelen igjen, når alt dette er over.

Karantenedagbok: Flere innstramminger og små oppmuntringer

2020. Om nåtidens jeg hadde hatt evnen til å reise tilbake i tid for å fortelle fjorårets meg om det kommende året, om en vår tilbrakt i karantene, om viruspandemi, om tomme butikkhyller og hamstring av varer, om massepermittering, økonomikrise og en president som forteller folket at vi nå er i krig, hvordan ville fjorårets meg ha reagert?

Sannsynligvis ville jeg ikke ha trodd på et eneste ord.

Situasjonen i dag. Nok en gang nevner jeg dette dokumentet, attestation de déplacement dérogatoire. Utskrift på A4-ark eller i håndskrevet utgave, signert og datert. Din gylne billett, din eneste gyldige dokumentasjon, en nødvendighet for å få lov til å forlate ditt hjem, måtte det være for å handle mat eller ta deg en liten joggetur. Denne uken ble flere innstramminger innført, du får ikke lenger lov til å både ta en tur innom butikken og trene ute samme dag, du er nå begrenset til ett ærend per døgn, maksimum en kilometer fra adressen du bor på, ikke mer enn én time får du lov til å være ute. Å jukse vil være nytteløst av flere grunner, klokkeslettet du velger å gå ut døra må nemlig noteres på papiret for å unngå bøter eller i verste fall, fengselsstraff.

Det nytter ikke å forsøke å lure systemet, storebror ser hver eneste bevegelse du gjør, politiet følger nøye med på byens mange overvåkingskameraer, ser de noe de ikke liker vil de finne deg, bøtelegge deg, blir du tatt en tredje gang vil de fengsle deg. På nyhetssendingene varsles det om droner og helikoptre, du vil bli observert, de sier at sosial kontroll er det eneste som får folket til å forstå alvoret, de sier dette er til ditt eget beste. Vi er i krig mot viruset og du befinner deg i krigssonen, dødstallene stiger, ta vare på deg selv, du vil ikke bli en del av denne grusomme statistikken.

Du vet at du er tryggest hjemme, du vet at du kan sette deg selv i fare om du risikerer å møte på noen som er smittet av viruset, men en del av deg ønsker likevel å tøye grensene, du savner menneskelig kontakt, de delte øyeblikkene og de gamle rutinene, du savner den normale hverdagen, du savner det som var.

Denne nye midlertidige hverdagen er surrealistisk, skummel, en mørk kontrast til disse solfylte vårdagene. Hverken jeg eller naboene mine har blomster på balkongen, vi burde ha kjøpt oss noen planter før blomsterbutikkene ble tvunget til å stenge, men vi tenkte ikke på slikt da muligheten var der.

Behovet for blomster, i tillegg til behovet for å lese en fin liten sommerroman, lytte til lystig popmusikk og se et par koselige komediefilmer, vokser seg større og større for hver dag, slik nyhetsbildet er nå. Virkelighetsflukt er terapeutisk.

I går fikk vi budskapet vi alle hadde gruet oss til å høre, beskjeden vi visste ville komme, portforbudet har blitt forlenget med to uker, inntil videre, med en stor fare for forlengelse.

Den siste tiden har jeg lest mye om hvordan isolasjon påvirker vår psykiske helse, både i parforhold og for enkeltindivider som bor alene, et interessant og svært aktuelt tema i disse karantenetider. I følge psykolog og forsker på ensomhet, John Cacioppo, går hjernen inn i en overlevelsesmodus når man føler seg ensom, man har lett for å bli selvsentrert, glemme å tenke på hvordan andre har det. Jeg lurer på hvordan våre liv vil bli endret etter portforbud og isolasjon, vil vi bli hardere og mer selvfokuserte eller vil dette bli vår øyeåpner, vårt vendepunkt, en ny sjanse til å bli bedre mennesker, bedre samfunn, en bedre verden?

Skjerf

Coronakarantene, dag 11.

Torsdag. For første gang siden forrige fredag beveget jeg meg ut ytterdøra, en liten spasertur til vårt nærmeste bakeri for å kjøpe brød, en unnskyldning for å få lov til å gå en liten tur i frisk luft, à l’heure 13:02 noterte jeg på attestasjonen, 26. mars, for nøyaktig fem år siden møtte jeg min samboer for første gang.

Kaker

Jeg kjøpte maisbrød, en miniquiche med spinat og en stor bringebærmakron med pistasje, jeg ville unne meg selv en liten dessert, en liten oppmuntring i en hverdag bestående av soving og arbeid, og lite stimuli.

Makroner

Jeg så hverken droner eller helikoptre.

Coronakarantene, dag 12.

Fredag. I forkant av mine ni timer med hjemmekontor, så jeg et behov for å skjemme bort meg selv med avslappende hjemmespa på morgenkvisten.

Badesalt

Lokale økologiske produkter, en ansiktsmaske full av antioksidanter og et varmt bad med badesalt som inneholder lavendelolje og salt fra den franske øya île de Ré.

Ansiktsmaske

Kvelden ble tilbrakt på samme vis som kvelden før, apéro med vin og snacks og videosamtale med dem vi er glad i. Forrige kveld skålte vi med venner og fredagskvelden feiret vi med mine foreldre, digitale treff, det nærmeste vi kommer sosiale sammenkomster i disse tider.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse mars
Mars, 2019. Gatemusikanter, uteserveringer fulle av mennesker. En normal lørdag i Toulouse.

 

 

Karantenedagbok: Drømmer, balkonger og solskinn

Mars måned er snart ved sin ende, snart stiller vi klokka til sommertid, snart feirer Julien og jeg vår femårsdag som kjærester, snart ønsker vi april velkommen. Riktig nok fra våre vinduer, balkonger og hager. Solskinn og varme hver eneste dag siden portforbudet ble innført, jeg skulle ønske jeg hadde en liten hageflekk full av vakre vårblomster. Våren, den vakreste årstiden, fuglene og insektene er heldige som får lov til å nyte naturen der den blomstrer for fullt og kysses av solstrålene, heldige er de som har vinger. Om jeg hadde hatt vinger, hvor ville jeg da ha flydd?

Heldige er vi som har vår romslige balkong, et must på disse solskinnsdager hvor vi ikke får lov til å kose oss med piknik, gå tur eller slappe av med en god bok på en benk i sentrum. Jeg skulle ønske vi hadde en finere utsikt, herfra ser vi bare parkeringsplassen vår, sykkelskuret, hustak og små naboblokker, jeg skulle ønske vi hadde utsikt over Garonne-elven.

Vindu

Helt siden den gang vi ble enige om å kjøpe bolig som neste milepæl etter bryllup, har jeg tatt meg selv i å peke ut konkrete nabolag og boligblokker i Toulouse, jeg dagdrømmer om å gå på visning og drøfte hvilken vegg vi burde male marineblå eller skogsgrønn for å bryte opp det hvite, jeg drømmer om å handle stueplanter, jeg har aldri eid en stueplante før.

Jeg håper vi en dag vil ha god nok råd til å investere i en av de flotte leilighetene ved Saint-Michel-slusene, de moderne lavblokkene, mørke mursteinboliger med sine store balkonger og takterrasser. Jeg misunner eierne av leilighetene i toppetasjen, de som har plass til både elektrisk grill, utesofa og flere stoler, eller en stor parasol og komfortable solsenger, gjerne noen grønne planter for å skape en følelse av eksotisme.

Sluser

Jeg lurer på om deres utebord blir flittig brukt på varme sommerdager, om de dekkes med deilig grillmat, friske salater og marinerte kjøttstykker, jeg lurer på om de på kveldstid dekorerer med girlander eller lykter på terrassen, elementer som skaper koselig stemning der man nyter en kald rosé og fine diskusjoner under stjernehimmelen.

Jeg synes synd på mine venner som bor i Paris. Mange har hverken balkong eller hage, ingen uteområde hvor de kan få nyte denne deilige vårsolen som jeg utnytter for fullt fra min egen balkong. Hver eneste frokost, lunsjpause og ettermiddag blir tilbrakt i frisk luft, en nødvendig pustepause fra hjemmekontoret på det lille rommet hvor bøkene mine bor.

I disse dager er det ekstra viktig å sette pris på de fine små stundene som klarer å få oss til å trekke på smilebåndet, distrahere oss bort fra alt det vonde, genuint kose oss, korte bekymringsfrie øyeblikk, det er disse som gir oss motivasjon til å holde fast og ikke gi opp håpet, et must i tider hvor vi lever la vie en pause.

Coronakarantene, dag 9.

Tirsdag. Jeg var ombord på en båt, en seilbåt, sammen med to kvinner, begge yngre enn meg selv, alle var vi sommerkledde i shorts og linbluser, sandaler på beina. Praktiske sandaler med borrelås. Vi var i Sør-England, i en gammel havneby, vi skulle overnatte hos søskenbarnet til den ene kvinnen, han drev en liten pub i byens sentrum, fikk vi vite, byens beste frokost, lovet hun, Full English Breakfast. Bølgeskvulp og brennende sol, etter en god natts søvn i hver vår sovepose på båten, så vi nå frem til å bytte ut båt med gjesterom, vi så frem til å legge fra oss ryggsekkene og vaske oss kjapt, en kattevask, før en full dag med eventyr i den sjarmerende havnebyen stod for tur.

Jeg åpnet øynene sakte og motvillig. Det hele var en drøm, en vakker drøm om mennesker som ikke finnes, en fiktiv by, og en situasjon som i dag vil fremstå som urealistisk. Heldigvis kan ingen ta fra meg disse minnene som aldri har hendt, friheten kan bli fratatt, men drømmene vil alltid være mine.

Coronakarantene, dag 10.

Onsdag. Fra spisestedet Madame Poutine, bestilte vi kanadisk poutine til lunsj, pommes frites med ost og brun saus, deres variant inneholdt også pulled pork (langkokt svinekjøtt) og sprøstekt løk.

Hvem er favorittforfatteren din, spurte Julien meg helt uten videre. Jeg har favorittbøker, av ulike forfattere, svarte jeg en smule forundret, han har aldri tidligere brydd seg om hva jeg leser. Jeg liker Erlend Loe og hans naivistiske skrivestil, jeg liker også den islandske forfatteren Audur Ava Ólafsdóttir, jeg liker George Orwell, Hemingway, mye forskjellig. Svært forskjellig.

Bøker

I gjengjeld stilte jeg en rekke spørsmål om et tema som han er svært interessert i, noe som ikke interesserer meg i det hele tatt. Amerikansk fotball.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Garonne-elven
Toulouse, jeg er her, samtidig er jeg ikke her, bryte ut i gledeshyl vil jeg, den dagen jeg kan omfavne deg igjen, la ville rose, min by Toulouse.

Karantenedagbok: Samvittighet, utakknemlighet og savn

Jeg tenker, rettere sagt, overtenker. Samvittigheten gnager, det gjør vondt, jeg skammer meg, jeg har innsett at dette er en velfortjent lærepenge, en nødvendighet for å få meg, sannsynligvis også mange andre som meg, til å innse hvor mange av livets goder vi faktisk har tatt for gitt.

Vi som lever våre bekymringsfrie liv men likevel klager mer enn de som faktisk har grunn til å klage, vi som har god nok råd til å kunne handle nøyaktig de varene vi ønsker fra dagligvarebutikken, kanskje unner vi oss en sjokolade ekstra eller en litt dyrere ost, heldige er vi som ikke behøver å dra frem kalkulatoren, regne ut hvilke varer vi har råd til å handle med oss hjem og hvilke som må legges tilbake. Gjerne handler vi flere ganger i uka uten å engang tenke noe særlig over det, en liten svipptur innom kolonialen om lysten på en liten iskaffe eller litt smågodt melder seg, et lite ærend på nærbutikken for å kjøpe et par pils og en pose chips til fredagskvelden. Heldige er vi som har mulighet til slikt, heldige var vi før disse unntakstider.

Et av de dummeste utsagnene jeg noensinne har klart å lire av meg, har brent seg fast i minnet og truffet meg dypt i hjertet, som et ekko hører jeg ordene om og om igjen. Vi gjør alltid det samme hver lørdag, sa jeg oppgitt den gang, kino og restaurant hver eneste lørdag. Kjedelig, sa jeg surt, som et bortskjemt lite barn, kjedelig sa jeg, til tross for at vi stadig besøkte nye spennende spisesteder hver eneste lørdag, til tross for at jeg alltid har vært glad i å gå på kino. Nå ville jeg solgt nyra mi for et kinobesøk og et restaurantmåltid, uansett hvilken restaurant og uansett hvilken film.

Jeg kjenner et stort savn etter å kunne nyte en liten piknik ved La Ramée-innsjøen, gå lange turer i skog og mark, sykle tur langs Garonne-elven, løpe fritt, så langt jeg bare orker, med oppløftende musikk på øret. Blomster, jeg savner synet av fargerike blomsterbed i Jardin des Plantes og de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais.

I foreløpig bare ei uke har vi i Frankrike levd uten frihet (hvor lang tid som gjenstår er uvisst), våre utfordringer er ingenting i forhold til alle verdens mennesker som flykter fra krig eller lever i usikkerhet i land med borgerkrig. Vi er i det minste trygge i våre hjem, vi vet at verden utenfor våre fire vegger vil være like fin, gjerne også enda finere enn det den var før portforbudet. Renere, grønnere, klarere.

Vi vet at dette før eller siden vil komme til en ende, vi vet at dette er midlertidig, samtlige blir vi nok likevel mentalt påvirket av isolasjonen, noen mer enn andre.

Å være innelåst med alle mine tanker er for meg en berg-og-dalbane følelsesmessig. Tårer og frustrasjon, samtidig føler jeg meg ydmyk, takknemlig for alt jeg har, hadde. Frihetsberøvelse var kanskje nettopp det jeg trengte for å virkelig kunne se meg selv og verden fra et annet perspektiv?

Coronakarantene, dag 7.

Søndag. Siden søndagsbrunsj på kafé ikke lenger var en mulighet, forsøkte jeg å gjenskape opplevelsen hjemme på balkongen. Bakerst i kjøkkenskapet fant jeg en amerikansk pannekakemiks, proteinpannekaker, et produkt kjøpt for minimum to år siden, da jeg hadde planer om å begynne å trene flere ganger i uka og livnære meg på frukt, grønt og proteinprodukter (et nyttårsforsett som gikk i vasken etter to uker).

Jeg bestemte meg for å lage amerikanske pannekaker med bananer, lønnesirup og pekannøtter, akkurat som på frokostmenyen til Arcane, en av mine stamkafeer i Toulouse, optimistisk så jeg frem til en deilig brunsj servert på en av de stygge tallerkenene til samboeren min, ungkarstallerkener.

Pannekaker

I tillegg til pannekaker, tørket jeg støv av blenderen og mikset sammen yoghurt, skogsbær og banan til en tykk og god smoothie, med tilsatt vaniljeessens og lønnesirup for en søtere smak.

Visuelt sett ble ikke pannekakene så verst. Smaken var derimot grusom, den ørkentørre konsistensen likeså. Neste søndag lager vi toast med avokado, sa jeg surt til min kjære som fortsatt gaflet i seg de ekle pannekakene selv om jeg flere ganger hadde bedt ham om å slutte å pine seg selv.

Til middag bestilte vi pizza, et plaster på såret etter tidenes mest skuffende brunsjmåltid.

Pizza hjemlevering

Coronakarantene, dag 8.

Mandag. Etter en full dag med hjemmekontor, tilbrakte jeg resten av kvelden på Skype, et møte med vigsler for å planlegge både musikk, taler og underholdning til bryllupsseremonien som etter planen vil finne sted den 12. September, om ikke viruset holder oss fengslet over sommeren og videre inn til høsten. Vanligvis pleier vi å være i strålende humør, både han og jeg og vigsleren under disse møtene, denne gang var stemningen annerledes. Vi var slitne, oppgitt, en stor kontrast til tidligere møter da vi sammen hygget oss med ei god flaske vin, spekemat og salte kjeks.

Heretter vil jeg forresten avslutte hvert eneste innlegg av “karantenedagbok”-serien med et av mine mange mobilbilder fra Toulouse og livet før portforbudet, en liten oppmuntring for min egen del. 

Pont Neuf natt
Pont Neuf, jeg gleder meg til å kunne nyte denne utsikten igjen, vakre Toulouse med sin sjarmerende arkitektur og varme belysning.