En tur gjennom en av verdens største snølabyrinter

Torsdag, 30 januar. Vår siste dag med vintermagi i de polske Tatrafjellene, en siste kveld med lokal folkemusikk på et av byens tradisjonelle spisesteder totalt innredet i tre, med vintertematisk dekor i form av utelykter, ski og sleder. 

Vi sov til de sene morgentimer og spiste frokost like før lunsjtid, før vi lot ettermiddagen føre oss ut på et siste morsomt eventyr i Zakopane, denne koselige lille byen som jeg gjerne kunne tenke meg å vende tilbake til, om anledningen en gang skulle melde seg, måtte det være for å leke i snøen på vintertid eller campe under solfylt himmel på sommertid, Tatrafjellene vil jeg gjerne besøke minst én gang til.

Skihopp

En 2.2 kilometers gåtur fra leiligheten, ledet oss til dagens aktiviteter. I tillegg til å se den kjente hoppbakken Wielka Krokiew, hvor VM i skihopp ble arrangert helgen før vi ankom Zakopane, besøkte vi verdens nest største snølabyrint (Guinness-rekorden gikk i år til en labyrint i Manitoba, Canada). Snowlandia, heter attraksjonen, en labyrint på over 2500 kvadratmeter, en spennende snøaktivitet for både store og små.

Snowlandia

Kjepphøy som han til tider kan bli, påstod min kjære at vi ville finne veien ut av labyrinten allerede på første forsøk, vi vil være ute innen noen av oss rekker å si snowlandia, sa han. Jeg burde ha veddet i mot og dermed tjent meg noen złoty rikere, da første forsøk kjapt ble til andre, tredje, fjerde og femte, først etter tjue minutters prøving og feiling fant vi endelig veien ut av labyrinten.

Snølabyrint

Fra hoppbakke og Snowlandia, dro vi tilbake igjen til sentrum for å varme oss med kakao, te og kake fra den flotte tesalongen i første etasje av en ekstravagant restaurant ved navn Góralska Tradycja, et sted som umiddelbart fanget vår nysgjerrighet, da vi noen kvelder tidligere passerte forbi.

Varm hvit sjokolade til Julien, te med ferske bringebær og mynteblader til meg, sammen med et lekkert stykke kake med sjokoladebunn og bringebærmousse på deling.

Vi pratet om morgendagens togtur tilbake til Kraków, vi pratet om våre dager i Zakopane med hundekjøring, ostesmaking, folkemusikk og deilig polsk mat, vi gledet oss til en siste kveld og et siste måltid på en av byens mange koselige tømmerhytte-restauranter i handlegata Krupówki.

Slede restaurant

Karcma Zapiecek var navnet på kveldens utvalgte spisested. Vi fikk bord med utsikt over hele lokalet, kvinner kledd i noe som kunne ligne en regional folkedrakt løp frem og tilbake, fra bord til bord med serveringsbrett.

Pierogi

Vi startet måltidet med en delt porsjon pierogi med andekjøtt til forrett, etterfulgt av svinekjøtt og potetdumplings i kantarellsaus til meg, og kyllingbryst fylt med osten oscypec og hvitløkssmør til ham.

Som nevnt tidligere, har alle restauranter i Zakopane egne band som fremfører sin musikk hver eneste kveld gjennom hele høysesongen. Bandet til Karcma Zapiecek spilte og sang så høylytt at vi knapt kunne prate uten å måtte skrike til hverandre i forsøk på å overdøve musikken, en siste dose polsk folkemusikk fra Tatrafjellene, høylytt og uforglemmelig.

Etter en god middag, spaserte vi gjennom byens store park, en snarvei fra Krupówki til leiligheten, også en siste mulighet til å kunne tråkke med føttene i snøen, lage dype spor, forme små snøballer og krige lekent mot hverandre i den hvite parken, under den sorte kveldshimmelen.

Snølabyrinten

Om vi hadde hatt en ekstra dag eller to i Zakopane, hvordan ville du ha tilbrakt tiden, spurte Julien meg. Selv ville han ha stått på ski, slalom, selv har jeg aldri prøvd annet enn langrenn, og dét bare tre ganger i hele mitt liv.

Snøborg

Kanefart, aktiviteten jeg i utgangspunktet hadde planlagt for tirsdagen, ville blitt min umiddelbare prioritet, en dag på termisk spa ville blitt en fin nummer to, og hvorfor ikke en liten snøscootertur eller, ja, et fjerde forsøk på langrenn. 

IMG_20200209_003908

Labyrint snø

Skihopp Zakopane

 

 

Advertisements

Ostesmaking og tur med hest og kjerre i Tatrafjellene

Tirsdag ettermiddag. Fra Bukowina og en fantastisk start på ettermiddagen med hundekjøring, en aktivitet som har vært del av min personlige ønskeliste så lenge jeg kan huske, til ostesmaking i en tradisjonell Bacowka (gjeterhytte), en liten trehytte hvor den polske osten Oscypek produseres og røykes.

Oszczypek/Oscypek er en spesialitet fra de polske Tatrafjellene, som har vært en del av polsk fjellkultur siden tidlig på 1400-tallet. I dag selges den over hele landet, både på markeder, i butikker, fra boder og grillet hos små “kiosker” som gjerne også tilbyr potetchips på spyd.

Oscypek er en håndlaget ost med et strengt beskyttet navn. Osten er hovedsakelig basert på upasteurisert sauemelk, blandet med kumelk (hvorav prosentandelen av sistnevnte aldri kan overgå førti). Osten kjennetegnes med sitt rustikke mønster, gjerne formet som en dobbel kjegle, og nytes både rå, røkt og grillet.

Før vi gikk løs på ostesmakingen, fikk vi se både røykeskapet, butikkutsalget og den lille hytta hvor man kan grille ost over åpen ild.

Bucowina

Saltet og usaltet, røkt og urøkt, litt røkt og veldig røkt, med urter og med hvitløk, sammen med tranebærsyltetøy eller med olivenolje, spennende smaker servert sammen med et lite beger kirsebærvodka. Na zdrowie, skålte vi fornøyd.

Polsk ost

I den koselige trehytta, hvor ostemakerens kattepus lå sammenkrøllet på en haug med fargerike tepper i en håndlaget liten seng, skulle vi grille ost på en steingrill som stod plassert i midten av det lille oppholdsrommet.

Ostehy

Med en konsistens lignende den kypriotiske osten halloumi, var det absolutt ingen fare for at de små polske ostestykkene skulle smelte i varmen fra flammene. Vi grillet over åpen ild, noe som etterlot både hår, klær og tursekk med en duft av røykt ost for resten av dagen og dagene etterpå.

Grillet oscypek

Smaken var god, såpass god at vi like greit endte opp med å handle med oss et par oster som vi senere vil kunne kose oss med i Frankrike. Jeg ser for meg små grillspyd med ost og stekte svisker eller fiken, eller grillet ost med tyttebærsyltetøy og ristede hasselnøtter, mulighetene er mange.

IMG_20200202_151800

Etter å ha smakt (og handlet) rikelig med ost i den lille gjeterhytta, tok guiden oss med videre til en liten landsby hvor neste aktivitet ventet oss.

I utgangspunktet skulle vi ut på tur i skogen med hest og slede, noe som grunnet snømangel ble erstattet med en nesten to timer lang tur med kjerre, langs hovedveien og gjennom ulike landsbyer.

IMG_20200202_152113

Turen var hyggelig, selv om vi ikke akkurat fikk det vi hadde forventet. Som med hundekjøringen, måtte også denne snøaktivteten bli tilpasset dette uforutsigbare klimaet hvor de store snømengdene dessverre hadde smeltet bort.

Hest

Selv med lite snø, selv uten slede, fikk vi jo uansett en lang tur med mye variasjon. Gjennom mesteparten av turen kunne vi skimte de nydelige fjellene i det fjerne, noen steder var det bare oss og naturen og de mange grønne grantrærne langs veien, vi passerte i tillegg en fin liten trekirke, mens flere steder så vi bare hus og biler, og måtte passe oss for lastebiler og busser som kjørte forbi.

IMG_20200202_152019

Etter turen ble det dekket opp til grilling av pølser i en liten hytte ved stallen. Vi hygget oss med kiełbasa på spyd over åpen flamme, servert med rykende varm te. Enkel mat og drikke til lyden av tradisjonell polsk folkemusikk som ble spilt over anlegget på hytta, en trivelig anslutning på dagens spennende aktiviteter.

IMG_20200202_152214

Vi nøt en siste kopp te under den mørke kveldshimmelen før guiden kjørte oss tilbake til leiligheten i Zakopane. Uforventet, kjente jeg plutselig følelsen av noe kaldt og vått treffe min nese og panne. Snø!

Større og større mengder med snøfnugg kom dalende fra himmelen, vi smilte fra øre til øre, som om vi hadde blitt vitne til et etterlengtet mirakel.

Pølser flamme

IMG_20200202_142945

Tatrafjellene

Tatrafjellene

Jeg ser deg så sjelden, men nå sees vi i Kraków

Endelig ferie, jubler jeg for meg selv, da det virkelig går opp for meg at kontoret og hverdagens rutiner ligger milevis unna min kropp og sjel. Deilig er det å vite at dette behøver jeg ikke å ofre en eneste tanke før om en uke og en dag. Denne ferien har jeg fortjent, tenker jeg. Dette har jeg lengtet etter.

Etter to flyturer og mye irritasjon er jeg endelig fremme i nydelige Kraków. Gjennom hele flyturen fra München til Kraków har jeg vært sur på den middelaldrende polske mannen som satt like bak meg, han som måtte på do cirka ti ganger på en time og ikke klarte å liste seg forbi uten å måtte røske godt tak i setet mitt slik at både setet og jeg ble dratt bakover og deretter slått forover som en liten katapult. Sur har jeg også vært på den tysktalende mannen i setet foran meg. Han som lente seg så godt bakover at spisebrettet omtrent ble kjørt inn i magepartiet og sittende fast mellom valkene mine, i dét flymaten (eplestrudel) og min obligatoriske tomatjuice blir servert.

Vel fremme på flyplassen blir jeg møtt med åpne armer av min mor. Tenk at det allerede har gått et halvt år siden vi så hverandre sist. Ja, vi har ikke sett hverandre siden før jeg byttet jobb, den gang jeg var på besøk i Norge, tidlig i mars.

Nå står vi her sammen i jubel og brede smil, på en flyplass i hennes hjemland. Vi holder godt rundt hverandre i en varm og god klem, den første på et halvt år.

En Uber-sjåfør henter oss på flyplassen, og kjører oss til adressen hvor leiligheten vi har leid, holder til. Vårt lille krypinn disse neste to dagene, før et tre dagers opphold i byen Wrocław står for tur.

Min mor stiller en rekke nysgjerrige spørsmål til sjåføren, da hun virkelig har latt seg fascinere av konseptet Uber, deres lave priser og applikasjonens brukervennlighet. Et enkelt tastetrykk og bilen er på vei. Ingen telefonnummer å ringe opp, ingen kø på linja og heller ingen taxi-kø å stille seg i. Vi lever i en verden hvor absolutt alt finnes kun et lite tastetrykk unna. Sjåfører, takeaway mat, hotellovernatting, blomster, bussbilletter, jobbannonser, potensielle partnere. Alt er tilgjengelig via mobilapplikasjoner i dag.

Leiligheten er full av tradisjonelle polske detaljer i sterke fine farger, noe som bryter opp det moderne interiøret sine duse hvite og grå toner. De broderte pynteputene og de innrammede bunadsvestene representerer gammel polsk kultur, en kultur som lever i beste velgående i den sjarmerende gamlebyen og hos de mange tradisjonelle restaurantene i Kraków. Witamy, sier eierne av Avanti Apartments til oss som er på besøk. Velkommen til en by hvor nytt og gammelt møtes. Velkommen til Kraków.

IMG_20180910_222637

Jeg legger fra meg bagasjen, og setter meg ned en liten stund for å slappe av, før de sene ettermiddagstimene fører oss videre til et tradisjonelt polsk spisested som heter Chata.

Chata restaurant

Restauranten er koselig innredet med møbler av tre og myke pelstepper som skaper en varm følelse av hytteidyll. Vi bestiller begge hver vår porsjon med placki (polsk røsti) i pikant tomatsaus med oksekjøtt. Som en avslutning på måltidet skåler vi med hvert vårt glass med kirsebærvodka. Na zdrowie, sier vi i kor, og skåler.

Placki polsk

Min mor smiler og ler. Her er hun på hjemmebane, og det fryder meg å se henne så avslappet og lykkelig som det hun ser ut til å være, her i sitt hjemland.

Skål

Vi vender tilbake til leiligheten og åpner ei flaske vin som jeg har tatt med meg fra Frankrike. En deilig syrah fra Languedoc-distriktet. Den lille vinåpneren som min mor fant i kjøkkenskuffen viser seg å være av helt elendig kvalitet, og vi må til slutt jobbe i team for å klare å åpne vinflasken uten å massakrere korken eller knuse flasken.

Vi lykkes heldigvis uten å ødelegge hverken kork eller flaske, og får til slutt lov til å nyte hver eneste dråpe mens vi veksler mellom å forbanne vinåpneren og le av hele situasjonen. Sittende blir vi til langt ut på natten mens praten går. Vi koser oss med vin, med chips, og med latterlig dårlig men likevel utrolig festlig disco polo musikk på radioen.

Stemningen er fantastisk. Ferien er i gang!

Avanti leilighet