Jakten på JULESTEMNING i en blå desember

Desember fikk en kjølig start. Været har allerede vært kaldt fra midten av november, med en drastisk overgang fra mild høst til iskald vinter. Det vil si, iskaldt på sørfransk vis, en landsdel hvor somrene byr på førti varmegrader og tørke, og vintrene stort sett byr på regnvær og kraftig vind.

I løpet av mine fire år her i Toulouse, har jeg bare sett snø to ganger, begge under arbeidstiden, jeg husker godt hvordan alle mine kolleger flokket til vinduene for å se snøfnuggene falle. Snøen legger seg så sjelden over denne byen at ingen ønsker å gå glipp av den når den først melder sin ankomst, det ville heller ikke jeg.

Vi har nådd årets siste måned, desember, og jeg undrer hvor tiden ble av, om det virkelig har gått ett år siden pandemien hindret meg fra å reise hjem til jul, ett år siden Julien og jeg leide ei hytte på fjellet sammen med hans foreldre og gjorde det beste ut av situasjonen, samtidig som jeg holdt på å knuse i tusen knas av hjemlengsel.

Denne jula prøver jeg på nytt, til tross for at viruset nok en gang prøver å sette kjepper i hjulene for meg og mine desemberplaner. Jeg følger de norske pressekonferansene slavisk og kjenner magen vrenge seg for hver gang ordene innreiserestriksjoner og karantene blir nevnt. På toppen av det hele ble Julien koronasmittet for elleve dager siden og jeg har derfor både testet meg flere ganger (negativ) og sonet karantenetid sammen med min isolerte mann (som dessuten er fullvaksinert med Pfizer). Vi har sovet i forskjellige rom og både desinfisert og luftet leiligheten som om døden ventet like rundt hjørnet. Alt for ikke å dra med meg viruset hjem til Norge.

Å planlegge noe i disse dager er så godt som umulig. Julien og jeg skulle reise til Lyon forrige helg, for å besøke den vakre lysfestivalen La Fête des Lumières sammen med venner vi ikke kommer til å se før langt frem i tid. Tre dager senere skulle jeg pakke kofferten full av julegaver og reise til Gardermoen for å besøke ei venninne på Østlandet, jeg så frem til overnatting og venninnetid før reisen hjem til familien i Stavanger.

På grunn av Juliens deltasmitte ble det ingen tur til Lyon, og grunnet de nye innreiserestriksjonene frister det lite å sette mine føtter på Gardermoen. Avlyst, utsatt, ingenting kan lenger planlegges på forhånd og alt baserer seg på spontanitet og viljen til å betale høye priser i siste sekund. Eventuelt bli sittende alene.

Julestemningen er fraværende. Selv etter å ha besøkt det lokale julemarkedet tre ganger, lyttet til julemusikk og sett en rekke julefilmer, klarer jeg ikke å gjenopplive julemagien. Den må ha dødd av Covid 19, sammen med optimismen og håpet for fremtiden. Heldigvis selges det mye rødvinsgløgg på markedet. Om jeg drikker nok gløgg, vil kanskje julegleden komme tilbake. Hvem vet.

Jeg sitter ikke lenger i karantene, og har derfor tatt meg en ny tur til julemarkedet for å handle julegaver til mine nære og kjære. Dette kunne vært nok en ny mulighet til å komme i julestemning igjen, men jeg føler ingenting. Sommerfuglene i magen og den varme gode følelsen er like fraværende som snøen. Kanskje fordi jeg ikke har spist risgrøt med kanel og sukker enda, kanskje fordi jeg fortsatt ikke har sett Julenissen sitte med barn på fanget og ønskelister i hånda i den lille hytta på Place du Capitole. Eller fordi jeg ikke vet om innreiserestriksjonene vil bli strengere om tre dager. Tenk om jeg må feire jul alene på et karantenehotell?

Vi har nådd desembermånedens trettende dag og det er ikke lenger iskaldt ute, men sol og blå himmel. Og hele femten grader, som en mild høstdag eller tidlig vår. Jeg kler meg likevel etter kalenderen og pynter meg med strikkelue og tykk genser, ulla gjør meg både svett og ukomfortabel, meg jeg tviholder på alt som vanligvis ville gitt meg den gode førjulsfølelsen.

Jeg ser opp mot den solfylte himmelen og lengter etter snø. Telefonen forteller meg at den norske regjeringen vil innføre enda strengere tiltak. Jeg sukker tungt og trasker hjemover med handleposer fulle av julegaver som kanskje eller kanskje ikke vil bli liggende i leiligheten til neste år.

Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.